9 åringen min er ufordragelig.

[Anonym bruker]

Min 9 år gamle jente er ufordragelig.

Huff.

Ille å se slikt i sin eneste datter.

Men hun er misunnelig, sur, og ovenpå.

 

Hun har en voldsom ovenfra og ned holdning til andre. Snakker nedlatende og surt, og herre min hatt altså.

 

Ett eksempel fra i sta.

Hun har fått med seg ett knippe ballonger fra birsdagsfest, 3 ballonger knyttet sammen. De ligger nå gulvet på wc. (ikke spør hvorfor, det gjør no iallefall det) .

Så er nabojenta her på besøk. Hun er 11 år, og letttilbakestående/har en mild hjerneskade.

Denne jenta går på do, og kommer ut igjen, og smiler og sier : Anette, det er ballonger på do!!! på en litt sånn frydefull og glad måtte.

Min datter svarer overlegent: -Ka så, jeg bryr meg ikke, og så fortsetter hun med sitt....

 

Ofte tenker jeg at nabojenta hadde ikke orket å komme på besøk dersom hun hadde virkelig skjønt hvor surt og negativt min datter snakker til henne.

 

Når de skal sitte sammen og leke med barbie, overkjører min datter henne og har rollespill med bare de barbiene hun selv leker med, hun bryr seg katten i de som venninden leker med.

 

Hun kjenner ikke på gleden ved å gi, hun blir sur når vi kjøper bursdagsgave til noen, for hun vil også ha. Det er uretferdig at de får og ikke hun.

 

Jeg ser utrolig mye falskhet og egoisme i henne.

 

Og tenker at en vakker dag kommer de andre til å ikke komme til deg,  og ikke ville leke med deg når du er så sur.

Og vrang.

 

Jeg prøver å overse en del, men jeg har sååååååå lyst å "ta ho" når hun oppfører seg sånn.

JEg har så lyst å forklare henne at man kan ikke oppføre seg slik.

 

I vår familie fronter vi raushet, vennlighet, inkluderende væremåte, takhøyde, og toleranse.

Så jeg blir så skuffet når min datter overhodet ikke viser dette.

 

Jeg kan ikke irette sette henne for hver gang jeg mener hun oppfører seg dårlig, da blir det jo alt for mye negativt mot henne, at hun oppfører seg dårlig, at hun er sur, at hun gjør feil, osv.

Det er jo ikke bra.

 

Prøver å overse en del, men samtidig så tenker jeg at herregud, hun kan ikke si sånn, eller sånn.

Hun sukker og himler med øynene, og blir sånn hysterisk dersom noen kommer borti henne, slår hun foten sin pittelitt, så oppfører hun seg som om hun har kuttet av seg foten og hun griner hysterisk.

 

Hun roper stadig ULV.

 

Akkurat no skal hun og denne nabojenta ha show. De øver på stua, og min datter dikterer alt som skal sies, og alt som skal gjøres. Og nabojenta greier ikke heilt å henge med i tankegangen og så er de sykking, og surt svar.7

 

På skilen går det greit, hun er heilt gjennomsnittlig. Hverken mer eller mindre.

 

Dette ble ett negativt hjertesukk, men det er slitsomt å se at min datter ikke er en solstråle, hun er negativ, og sur, og vrang, og hun er ekstremt tung å glede. Får hun nye klær, så kaster hun bare ett blikk på det, og sier ok.............

 

Ingen vennlig solstråle med omtanke for andre.

 

Jeg frykter for hva andre foreldre tenker om henne, og jeg har en reell frykt for at hun ender opp venneløs.

 

Jeg har hat uendelig mange samtaler med henne, om hvor viktig det er med solidaritet, medfølelse, det å dele, det å gi, osv...............

 

Men det går ikke inn.

 

Det er meg, min og mitt, til helvete med deg dine og ditt.

 

Hun er desverre ett resultat av ett bortskjemt enebarn....... men jeg har virkelig prøvd å oppdra en fordomsfri, lykkelig, positiv og blid solstråle.....men jeg føler jeg har misslyktes.

 

 

Anonymous poster hash: ba4d1...754

[Anonym bruker]

Det går faktisk an å fortelle henne det direkte, på en pen måte, at andre forventer at man blir behandlet på en ordentlig måte hvis hun vil fortsette å ha venner. Og at man skal være glad for det man har.

Anonymous poster hash: a1889...0d3

[Anonym bruker]

 

Det går faktisk an å fortelle henne det direkte, på en pen måte, at andre forventer at man blir behandlet på en ordentlig måte hvis hun vil fortsette å ha venner. Og at man skal være glad for det man har.

 

Anonymous poster hash: a1889...0d3

 

Og det tror du ikke jeg har gjort???

 

Om igjen og om igjen.

Det er jo kjærnen i oppdragelsen vår, at man skal behandle alle fint, være blid og hyggelig, og være takknemmelig.

 

en det går ikke inn.....

 

Anonymous poster hash: ba4d1...754

[Anonym bruker]

Jeg ville grepet inn når hun sier slike negative ting og gitt beskjed at det ikke er greit å svare andre slik. Kan gjøre det på en ok måte. Det er jo en foreldres oppgave å lære barna å oppføre seg.

 

Anonymous poster hash: b900a...cf6

[Anonym bruker]

Vi har også et enebarn aom er 9 år. Og sliter også litt med noe av det samme som dere. Det er ikke så ille, h*n er stort sett grei, men merker h*n kan være litt egoistisk da h*n har besøk.

Er vel "staffen" for enebarn , men velger og tro det vil gå seg til etterhvert.

 

Anonymous poster hash: 60869...882

[Anonym bruker]

 

 

Det går faktisk an å fortelle henne det direkte, på en pen måte, at andre forventer at man blir behandlet på en ordentlig måte hvis hun vil fortsette å ha venner. Og at man skal være glad for det man har.

 

Anonymous poster hash: a1889...0d3

 

Og det tror du ikke jeg har gjort???

 

Om igjen og om igjen.

Det er jo kjærnen i oppdragelsen vår, at man skal behandle alle fint, være blid og hyggelig, og være takknemmelig.

 

en det går ikke inn.....

 

Anonymous poster hash: ba4d1...754

 

På innlegget ditt virker det som du ofte prøver å overse det , og jeg personlig tror at du en periode må ta tak i det hver gang det skjer. Hun er nok ikke bevisst det selv, og da må du gjøre en jobb for at hun skal "få det inn".  Men også rose hver eneste gang du merker at hun tenker over det, og sier og gjør "det riktige".

 

Anonymous poster hash: a1889...0d3

[Anonym bruker]

Min 5-åring (enebarn) får faktisk tilsnakk og evt blir straffet hvis han ikke oppfører seg skikkelig med andre. Vi har helt siden han var i trassalderen snakket med han om sosiale koder og regler man må følge når man forholder seg til andre, samt gjort det klart at han ikke er verdens (og heller ikke familiens) midtpunkt. Vi snakker også mye om følelser, hva som sårer han og det å ikke såre andre, fysisk men også særlig med ord eller handøing. Han får mye ros på skolen for empati og omtanke, på hjemmebane er det så som så med oss men vi jobber med det. Jeg er mamma og ikke trell, han er barn og ikke min høvding.

 

Jeg er enebarn selv og var veldig bevisst på å unngå å oppdra en liten konge, så vi jobbet med det fra dag 1. Det blir litt vanskelig når hun ser ut til å ha vært prinsesse i 9 år, men det er kanskje på tide å lære henne å leve på lik nivå som resten av menneskeheten.

 

Anonymous poster hash: 613b2...c39

[klg,2 boys now:)]

Jeg hadde ikke godtatt den oppførselen da hadde det faktisk bare fått blitt vel negativt før hun forstår det selv.kjedelig når de rundt går lei og hun ikke forstår hvorfor

[Anonym bruker]

Når min 5- åring sjefer og dikterer og overkjører andre på en ufin måte, så griper jeg inn direkte og sier hva jeg forventer av oppførsel og hva som ikke er akseptabelt. Han er blid og positiv og skjønner det. Jeg bruker å snu situasjonen og si at hvis vennen hans hadde vært sånn mot han hvordan han hadde følt det da.

 

Du har sikkert prøvd det som er å prøve. Jeg vet ikke hvordan det er å ha 9 åring så har egentlig ikke noen gode råd.

 

 

Anonymous poster hash: de8ef...46b

[Anonym bruker]

Har du prøvd å speile henne?

Anonymous poster hash: 546fe...503

[Anonym bruker]

Skjønner godt at du blir frustrert og at du/dere i lengre tid har forsøkt å snu situasjonen. Jeg synes det er lurt å slå ned på situasjoner når de skjer og samtidig skissere et alternativ til mer akseptabel adferd, type "når du sier at... så blir x lei seg. Det er bedre/lurere/hyggeligere at du sier...." Det er tungt å jobbe med slik adferd. All ære til deg som ser det, er bevisst på oppdragelsen og nekter å resignere!

Anonymous poster hash: 755f2...c3e

[Anonym bruker]

Du skulle ha tatt tak i det fra første øyeblikk du oppdaget en slik holdning

OG når hun oppfører seg slik mot andre så skal du ikke aksepterer det.. du sier du hører hun oppfører seg slik og slik mot venninnen på 11 år.. du er jo passiv.. det du skal er å ta tak i det mens det skjer og ikke tillate at hun ter seg slik.

Stakar venninna sier jeg nå bare.. FYSJ

Anonymous poster hash: ce433...54a

[Plutselig_gravid]

Jeg synes du virker veldig oppegående og tenker at det er ikke sikkert du har gjort/gjør noen feil. Alt for mange foreldre ser seg blind på egne barn. Du er heldigvis ikke en av dem Du observerer og tar tak i det. 

 

Det er ikke alle barn som er lette å oppdra. Jeg har 4 barn og et av dem har jeg virkelig måttet jobbe med og fått bryne meg på. De andre har jeg nesten ikke hatt utfordringer med. 

 

Fortsett å fortelle henne og vis henne hvordan man skal oppføre seg. Gjør du det er jeg sikker på at hun vil forandre seg med tiden. Av og til tar det bare litt lang tid før resultatet av arbeidet man har gjort viser seg Hvis det går helt på skråplanet så ikke vær redd for å be om hjelp og støtte.

 

Jeg kjenner mange som var ufordragelig og egoistiske som barn selv om de hadde foreldre som var gode rollemodeller. De har "vokst" det av seg  

[Anonym bruker]

Hun høres ut som nabojenta, også enebarn og helt ufordraglig. Jeg vet ikke hvordan det bør håndteres, men skaff dere hjelp og ta det alvorlig. Her har nabojenta blitt 12 og venneløs. Til og med voksne ungår familien for å slippe henne selv om foreldrene er herlige mennesker.

 

Anonymous poster hash: 115c0...d6c

[ellen-propellen]

Har hun alltid vært sånn,eller er det kommet nylig? Det kan være en fase......

Endret 21. mars 2014 av ellen-propellen

[Anonym bruker]

Prøv å gjøre litt humor ut av det "nå nå frøken solstråle" og slike ting når hun oppfører seg sånn.

IKKE kjeft på henne fordi hun er enebarn, det er ikke hennes feil

 

Anonymous poster hash: 0792d...e9f

[Anonym bruker]

Vel, hun har altid vert litt sånn.

 

Noen synes jeg overser for mye og virker passiv.

Vel, dersom jeg skal  ta henne for hver dang, for hvert sukk og for hver komentar, ja da....da blir det utrivelig i heimen, det skal jeg love dere.

 

Tro meg jeg har prøvd.

Og det å irettesette henne med andre til stede,og å hele tiden påpeke at hun ikke oppfører seg fint, at hun er uvennlig og lite hyggelig, det er jo med på å skape ett enda større negativt bilde av henne overfor de andre.

 

Jeg har gjort det mange mange mange ganger, vennene, ikke bare denne nabojenta men også klasseveninder, de ser på meg, og på henne og på meg, og på henne, og på meg og på henne, og jenta mi blir jo bare enda mer vrang.......

 

Hvorlket jeg forstår, for det å bli irettesatt forran andre er ikke kjekt.

 

OG jeg har tatt samtaler med henne alene.

 

Men faktum er at det dunker jo ikke.............oppførselen endrer seg ikke.

-Hun blir noen ganger påtatt hyggelig umiddelbart etter, men så er vi back to normal.

Anonymous poster hash: ba4d1...754

[Anonym bruker]

Har du forsøkt å kreve mye av henne og la henne virklug slite? Hvordan blir hun etter en ukes fottur der hun har måttet slite skikklig oppføter seg hver dag? Mange trenger å bli stilt krav til for å føle seg vell med seg selv.

 

Anonymous poster hash: 115c0...d6c

[.....oceana......]

Tror det er på tide at oppførselen hennes gir konsekvenser. "Nå får du en sjanse til til å være grei mot venninna di" vist ikke blir det husarrest og showet kan du bare glemme!!! Du må ha Grense setting.

[.....oceana......]

Kanskje det er mangel på din oppmerksomhet. Finne på noe sammen.

[Birdie Birdie Nam Nam]

Jeg kjenner ei sånn jente. Hun er imidlertid veldig blid i tillegg, og kan fint være takknemlig og hyggelig. Hun bare svarer helt enormt frekt innimellom, og kan sette opp miner og himle med øynene. Jeg opplever henne tidvis som svært ufordragelig, og det kan det jo tenkes at andre tenker om ditt barn også. Du sier jo selv du er redd for hva andre foreldre tenker om henne.

 

For meg virker det som om du vegrer deg for å gi klar beskjed, spesielt i påsyn av andre. Med det får jeg inntrykk av at du aldri har gjort det heller? Da tenker jeg helt ærlig talt at det ikke er så rart at hun er som hun er. Jeg tenker at hun garantert vet at hun ikke kan oppføre seg slik du beskriver, men at hun kanskje gjør det for å teste grenser fordi hun trenger en tydelig voksen som kan sette ned foten en gang i blant? Takhøyde, toleranse, raushet og vennlighet er vel og bra, men like nødvendig er det å helt tydelig gi beskjed om når det trengs at "Sånn oppførsel som dette aksepterer jeg ikke!!" 

 

Du sier det blir så mye mas og kjefting hvis du skal gi beskjed hver gang hun er frekk, men hva er alternativet da? Hvis du bare lar det skure og gå, så er det stor sannsynlighet for at hun ikke blir særlig godt likt. Jeg tror du gjør jenten din godt ved å sette tydelige grenser (slik foreldre bør gjøre) og gi konsekvenser for den oppførselen hun utviser! T Y D E L I G og konsekvent. Gjerne med streng stemme og tydelig kroppsspråk. Og gjerne i påsyn av andre. 

[Anonym bruker]

Jeg er litt i mot det å irettesette henne i påsyn av andre for mye. Når du merker at hun oppfører seg dårlig, så ta henne med deg ut og si at den slags oppførsel vil du ikke ha noe av. Hun vil merke at andre får det med seg, men samtidig gjør det at hun ikke mister ansikt og det kan da være lettere for henne å snu istedet for å fortsette trassen og det negative. 

Dersom du irettesetter henne for mye foran hennes venner kan det spre seg slik at de får en negativ holdning til henne. Det vil du ikke! 

Men du må være konsekvent, og du må en periode finne deg i å gjøre det hele tiden. Er dere et sted hun liker å være, og hun oppfører seg dårlig, må konsekvensen for gjentatt dårlig holdning og oppførsel være at dere drar hjem.

Anonymous poster hash: a1889...0d3

[Anonym bruker]

Å gud hjelpe meg jeg har irettesatt henne forran andre.

Så mye at jeg har hatt bankendehjerte etterpå, og vert redd jeg har gått for langt.

 

Jeg HAR tatt henne under armen og dratt henne ut av butikken, jeg har gått fra henne i garderoben på skolen når hun nekter å ha på sko. Så etter noen advarsler så sier jeg at nei vel, greit dette orker jeg ikke mer, nå går jeg, så får du bare gå uten sko. JEg kjører, og kommer du ikkemå du hjem....

 

JEg har irettesatt henne forran venner, jeg har irettesatt henne påkjøpesenter, i lysløypa, på korpsøving, i svømmehallen.

 

Soppas mye at voksene ser litt rart påmeg.

 

Men det fungerer jo ikke. HUN blir jo ikke  bedre.

 

Snareretvertimot.

 

Så jeg prøver å slutte med det, jenta er jo 9 år.

 

Men kontinuerlige hugg fra mamma om at hun ikke oppfører seg bra, at hun er for sur, at hun har en oppførsel som ingen liker, at konsekvensen er at hun blir venneløs forde ingen liker henne og at hun snakker med feil tonefall, at hun sukker for tungt, hugg fra meg for at hun ikke er taknemmelig nok, at hun må slutte å være misunnelig, at hun må utvise mer hjerterom, og vennlighet............

 

DET er vondt for en 9 åring å motta så mye negativ kritikk om seg selv som menneske, motta denne kritikken fra mamma, mange ganger hver eneste dag, hvolket er resultatet dersom jeg skal ta henne for alt hele tiden, også offentlig.

 

Er DET rett da?

 

Jeg synes ikke det.

 

Jo da, dersom det er ett sleivsparkinnimellom er det ok, men her så blir det negetive ting hele tiden, så blir hun såret, lei seg og fornærmet, og dermed blir hun værre, ikke bedre.

 

Jeg elsker jo denne lille trollungen. Men vil gjerne at hun skal smile, være glad, blid, og positiv, ha gode venner, og bli annsett som ett godt og vennlig menneske.

 

HI

Anonymous poster hash: ba4d1...754

[Anonym bruker]

Slutt å irettesett henne, men lag noen helt klare regler og hva som er konsekvensene om hun bryter dem. Feks ikke lørdagsgodt, ikke besøk, ikke kino osv, ikke ipad osv. 

 

Bruk heller tid på å rose det som er bra, og gi konsekvenser uten rom for forhandling. Lag gjerne en skriftlig avtale sammen. 

Anonymous poster hash: 09e82...845

[klg,2 boys now:)]

Kjøp deg boken "de utrolige årene" også setter du deg ned og leser.tror nok noen lyspærer vil gå av underveis.