Dere i langvarige forhold. Hva forventer dere av mannen?

[Anonym bruker]

Og hvordan fordeler dere oppgaver? 

 

 

Anonymous poster hash: de7b1...024

[Gjest Antarctica]

Respekt, lojalitet og at han lytter til mine meninger.

 

Oppgaver: han tar alt med mat, jeg tar alt med klær.

[Elsker livet]

Nå er mine forventninger basert på erfaring, så jeg forventer at han følger de avtalene vi har. Vi har tradisjonelle kjønnsroller, og det er uvanlig å fordele slik vi gjør.

Mannen her er overhodet i familien og har dermed hovedansvaret for familien som helhet. Han har det siste ordet når det kommer til avgjørelser. Han får også da skylda om noe ikke går som det bør. Han skal forsørge familien økonomisk og ta den tyngste børen når det er nødvendig. F.eks så tar han på seg oppgaver jeg syns er for tunge både fysisk og psykisk. Han er den som må ofre flest timer på puta osv. Han jobber og jeg er hjemmeværende. Jeg tar derfor 98 % av husarbeidet, innkjøp, matlaging og organisering av hjem og barn. Han tar seg av barna mellom middag og leggetid. Han legger de 3 eldste om kvelden. Han kjører og henter barna om han ikke er på jobb. Han tar seg av alle typiske manneoppgaver. 

[Anonym bruker]

Nå er mine forventninger basert på erfaring, så jeg forventer at han følger de avtalene vi har. Vi har tradisjonelle kjønnsroller, og det er uvanlig å fordele slik vi gjør.

Mannen her er overhodet i familien og har dermed hovedansvaret for familien som helhet. Han har det siste ordet når det kommer til avgjørelser. Han får også da skylda om noe ikke går som det bør. Han skal forsørge familien økonomisk og ta den tyngste børen når det er nødvendig. F.eks så tar han på seg oppgaver jeg syns er for tunge både fysisk og psykisk. Han er den som må ofre flest timer på puta osv. Han jobber og jeg er hjemmeværende. Jeg tar derfor 98 % av husarbeidet, innkjøp, matlaging og organisering av hjem og barn. Han tar seg av barna mellom middag og leggetid. Han legger de 3 eldste om kvelden. Han kjører og henter barna om han ikke er på jobb. Han tar seg av alle typiske manneoppgaver. 

Ehm. Okej? Dette hørtes fryktelig 1750 ut. "Han tar siste avgjørelser, og er familiens overhode"... Herregud  

 

Anonymous poster hash: 8f424...da9

[Anonym bruker]

Det samme som jeg forventer av meg selv egentlig. Vi fordeler ting litt etter hvem som orker de ulike oppgavene. For noen uker siden var jeg litt i kjelleren (tung tid) og da tok han omtrent alt med både hus og barn. Nå er jeg mer ovenpå igjen og det er omtrent 50-50. I perioder der han jobber mye tar jeg det meste. Vi er fleksible og opptatt av at familien skal fungere, og at partneren skal ha det best mulig.

Anonymous poster hash: 2a6d3...f38

[Anonym bruker]

Jeg forventer respekt, kjærlighet, vennskap og trofasthet.

Oppgaver fordeler vi slik at jeg gjør alt med huset, vi deler på stell, leking, legging osv av barna. Han er den som til slutt bestemmer avgjørelser hvis vi er uenige. Jeg jobber full tid og mannen er syk så han er hjemme. Dyrene deler vi på ansvaret for. Ute er hans oppgave. Reparasjon av bilene osv er også han sitt område.

 

Anonymous poster hash: bc633...537

[Kaklehøna]

 

 

Nå er mine forventninger basert på erfaring, så jeg forventer at han følger de avtalene vi har. Vi har tradisjonelle kjønnsroller, og det er uvanlig å fordele slik vi gjør.

Mannen her er overhodet i familien og har dermed hovedansvaret for familien som helhet. Han har det siste ordet når det kommer til avgjørelser. Han får også da skylda om noe ikke går som det bør. Han skal forsørge familien økonomisk og ta den tyngste børen når det er nødvendig. F.eks så tar han på seg oppgaver jeg syns er for tunge både fysisk og psykisk. Han er den som må ofre flest timer på puta osv. Han jobber og jeg er hjemmeværende. Jeg tar derfor 98 % av husarbeidet, innkjøp, matlaging og organisering av hjem og barn. Han tar seg av barna mellom middag og leggetid. Han legger de 3 eldste om kvelden. Han kjører og henter barna om han ikke er på jobb. Han tar seg av alle typiske manneoppgaver.

Ehm. Okej? Dette hørtes fryktelig 1750 ut. "Han tar siste avgjørelser, og er familiens overhode"... Herregud

 

Anonymous poster hash: 8f424...da9

Høres helt genialt ut, spør du meg. Da slipper man "lett" unna selv, og man har en trygghet i en mann som man stoler på. Tommel opp!

[Anonym bruker]

At han er voksen! At vi støtter hverandre og hjelper hverandre og tar i et tak begge to. Er den ene syk, tar den andre litt ekstra. At vi tar hensyn til hverandre.

 

- og en sånn mann har jeg

Anonymous poster hash: 3a7ae...751

[oppilia]

Jeg forventer at han er snill, behandler meg og andre bra og er fornuftig. Det gjelder selvfølgelig også andre veien. Jeg forventer at han gjør det som er det beste for familien, men som sagt, det gjelder begge to. Viktig å ikke ha urealistiske forventninger, men med normal folkeskikk og beina på jorda er mye løst.

 

Oppgavene fordeler vi vel normalt. Husarbeid fordeles ganske likt og praktiske oppgaver f.eks oppussing og hage tar vi sammen. Jeg er ingen bilmekaniker, men han elsker mekking, så den delen får han ha i fred Jeg hater vindusvask, så det tar han. Han misliker å brette klær, så da tar jeg oftest det. Ikke noen revolusjonerende fordeling, men funker for oss.

Endret 21. mars 2014 av oppilia

[Anonym bruker]

 

 

Nå er mine forventninger basert på erfaring, så jeg forventer at han følger de avtalene vi har. Vi har tradisjonelle kjønnsroller, og det er uvanlig å fordele slik vi gjør.

Mannen her er overhodet i familien og har dermed hovedansvaret for familien som helhet. Han har det siste ordet når det kommer til avgjørelser. Han får også da skylda om noe ikke går som det bør. Han skal forsørge familien økonomisk og ta den tyngste børen når det er nødvendig. F.eks så tar han på seg oppgaver jeg syns er for tunge både fysisk og psykisk. Han er den som må ofre flest timer på puta osv. Han jobber og jeg er hjemmeværende. Jeg tar derfor 98 % av husarbeidet, innkjøp, matlaging og organisering av hjem og barn. Han tar seg av barna mellom middag og leggetid. Han legger de 3 eldste om kvelden. Han kjører og henter barna om han ikke er på jobb. Han tar seg av alle typiske manneoppgaver.

Ehm. Okej? Dette hørtes fryktelig 1750 ut. "Han tar siste avgjørelser, og er familiens overhode"... Herregud Anonymous poster hash: 8f424...da9

Høres helt genialt ut, spør du meg. Da slipper man "lett" unna selv, og man har en trygghet i en mann som man stoler på. Tommel opp!

Men hva hvis forholdet går dundas? Er du i permisjon da, eller er du ikke i jobb (hvis du ser bort i fra husmorrollen)? da står du vel på bar bakke, ingen jobb og intekt om du ble alene?! Trodde fleste av dagens kvinner likte og stå på egne bein, tenke selv og ta egne avgjørelser! Men det viktigste er jo selvsagt at det fungerer for dere, selv om det etter min smak høres veldig gammeldags ut!

 

Anonymous poster hash: 8ffe3...bdb

[Elsker livet]

 

 

 

Nå er mine forventninger basert på erfaring, så jeg forventer at han følger de avtalene vi har. Vi har tradisjonelle kjønnsroller, og det er uvanlig å fordele slik vi gjør.

Mannen her er overhodet i familien og har dermed hovedansvaret for familien som helhet. Han har det siste ordet når det kommer til avgjørelser. Han får også da skylda om noe ikke går som det bør. Han skal forsørge familien økonomisk og ta den tyngste børen når det er nødvendig. F.eks så tar han på seg oppgaver jeg syns er for tunge både fysisk og psykisk. Han er den som må ofre flest timer på puta osv. Han jobber og jeg er hjemmeværende. Jeg tar derfor 98 % av husarbeidet, innkjøp, matlaging og organisering av hjem og barn. Han tar seg av barna mellom middag og leggetid. Han legger de 3 eldste om kvelden. Han kjører og henter barna om han ikke er på jobb. Han tar seg av alle typiske manneoppgaver.

Ehm. Okej? Dette hørtes fryktelig 1750 ut. "Han tar siste avgjørelser, og er familiens overhode"... Herregud Anonymous poster hash: 8f424...da9

Høres helt genialt ut, spør du meg. Da slipper man "lett" unna selv, og man har en trygghet i en mann som man stoler på. Tommel opp!

Men hva hvis forholdet går dundas? Er du i permisjon da, eller er du ikke i jobb (hvis du ser bort i fra husmorrollen)? da står du vel på bar bakke, ingen jobb og intekt om du ble alene?! Trodde fleste av dagens kvinner likte og stå på egne bein, tenke selv og ta egne avgjørelser! Men det viktigste er jo selvsagt at det fungerer for dere, selv om det etter min smak høres veldig gammeldags ut!

 

Anonymous poster hash: 8ffe3...bdb

 

Jeg hjemmeværende. Men jeg har utdannelse, av en slik type som kan gi meg jobb når som helst. Jeg har god økonomisk sikkerhet, og trenger ikke skaffe meg en jobb sånn uten videre selv om jeg skulle bli alene. Eneste jeg mangler er en lang merittliste over arbeidserfaring. Jeg har hatt en liten jobb de siste årene med god lønn, så jeg er lønnet. Den tar meg noen få timer hver måned og den gjør jeg hjemme når det passer meg, så den teller på en måte ikke. Jeg kaller meg hjemmeværende. Om forholdet går ad undas har jeg nok ikke den jobben mer, min mann er min arbeidsgiver. Så skal jeg jobbe da må finne meg en jobb innenfor utdannelsen min, evt. jobbe som ufaglært.

 

Jeg kan fint stå på egne bein om det er nødvendig, men jeg har ikke noe behov for det, jeg liker at mannen bestemmer når alt kommer til alt. Vi har jo felles verdier og mål, så det han bestemmer går ikke på tvers av mine ønsker. Det er bare litt enklere å ha en sjef som tar ansvaret og avgjørelsene på veien når vi ikke er enige. Da slipper jeg blant annet å plages med dårlig samvittighet som mange kvinner gjør. Det er ikke alltid vi ønsker helt det samme, men slik er det for alle. Forskjellen er bare at da får han bestemme, men til gjenggled er han da veldig raus og prøver å etterkomme mine ønsker mer enn hos de fleste i 50/50 forhold. 

Gammeldags, men veldig befriende når vi begge tar vårt ansvar på alvor.

[Anonym bruker]

 

 

 

 

Nå er mine forventninger basert på erfaring, så jeg forventer at han følger de avtalene vi har. Vi har tradisjonelle kjønnsroller, og det er uvanlig å fordele slik vi gjør.

Mannen her er overhodet i familien og har dermed hovedansvaret for familien som helhet. Han har det siste ordet når det kommer til avgjørelser. Han får også da skylda om noe ikke går som det bør. Han skal forsørge familien økonomisk og ta den tyngste børen når det er nødvendig. F.eks så tar han på seg oppgaver jeg syns er for tunge både fysisk og psykisk. Han er den som må ofre flest timer på puta osv. Han jobber og jeg er hjemmeværende. Jeg tar derfor 98 % av husarbeidet, innkjøp, matlaging og organisering av hjem og barn. Han tar seg av barna mellom middag og leggetid. Han legger de 3 eldste om kvelden. Han kjører og henter barna om han ikke er på jobb. Han tar seg av alle typiske manneoppgaver.

 

Ehm. Okej? Dette hørtes fryktelig 1750 ut. "Han tar siste avgjørelser, og er familiens overhode"... Herregud Anonymous poster hash: 8f424...da9

Høres helt genialt ut, spør du meg. Da slipper man "lett" unna selv, og man har en trygghet i en mann som man stoler på. Tommel opp!

Men hva hvis forholdet går dundas? Er du i permisjon da, eller er du ikke i jobb (hvis du ser bort i fra husmorrollen)? da står du vel på bar bakke, ingen jobb og intekt om du ble alene?! Trodde fleste av dagens kvinner likte og stå på egne bein, tenke selv og ta egne avgjørelser! Men det viktigste er jo selvsagt at det fungerer for dere, selv om det etter min smak høres veldig gammeldags ut!Anonymous poster hash: 8ffe3...bdb

Jeg hjemmeværende. Men jeg har utdannelse, av en slik type som kan gi meg jobb når som helst. Jeg har god økonomisk sikkerhet, og trenger ikke skaffe meg en jobb sånn uten videre selv om jeg skulle bli alene. Eneste jeg mangler er en lang merittliste over arbeidserfaring. Jeg har hatt en liten jobb de siste årene med god lønn, så jeg er lønnet. Den tar meg noen få timer hver måned og den gjør jeg hjemme når det passer meg, så den teller på en måte ikke. Jeg kaller meg hjemmeværende. Om forholdet går ad undas har jeg nok ikke den jobben mer, min mann er min arbeidsgiver. Så skal jeg jobbe da må finne meg en jobb innenfor utdannelsen min, evt. jobbe som ufaglært.

 

Jeg kan fint stå på egne bein om det er nødvendig, men jeg har ikke noe behov for det, jeg liker at mannen bestemmer når alt kommer til alt. Vi har jo felles verdier og mål, så det han bestemmer går ikke på tvers av mine ønsker. Det er bare litt enklere å ha en sjef som tar ansvaret og avgjørelsene på veien når vi ikke er enige. Da slipper jeg blant annet å plages med dårlig samvittighet som mange kvinner gjør. Det er ikke alltid vi ønsker helt det samme, men slik er det for alle. Forskjellen er bare at da får han bestemme, men til gjenggled er han da veldig raus og prøver å etterkomme mine ønsker mer enn hos de fleste i 50/50 forhold. 

Gammeldags, men veldig befriende når vi begge tar vårt ansvar på alvor.

Høres mer ut som du er kuet!

 

Anonymous poster hash: 8ffe3...bdb

[Elsker livet]

 

 

 

 

 

Nå er mine forventninger basert på erfaring, så jeg forventer at han følger de avtalene vi har. Vi har tradisjonelle kjønnsroller, og det er uvanlig å fordele slik vi gjør.

Mannen her er overhodet i familien og har dermed hovedansvaret for familien som helhet. Han har det siste ordet når det kommer til avgjørelser. Han får også da skylda om noe ikke går som det bør. Han skal forsørge familien økonomisk og ta den tyngste børen når det er nødvendig. F.eks så tar han på seg oppgaver jeg syns er for tunge både fysisk og psykisk. Han er den som må ofre flest timer på puta osv. Han jobber og jeg er hjemmeværende. Jeg tar derfor 98 % av husarbeidet, innkjøp, matlaging og organisering av hjem og barn. Han tar seg av barna mellom middag og leggetid. Han legger de 3 eldste om kvelden. Han kjører og henter barna om han ikke er på jobb. Han tar seg av alle typiske manneoppgaver.

Ehm. Okej? Dette hørtes fryktelig 1750 ut. "Han tar siste avgjørelser, og er familiens overhode"... Herregud Anonymous poster hash: 8f424...da9

Høres helt genialt ut, spør du meg. Da slipper man "lett" unna selv, og man har en trygghet i en mann som man stoler på. Tommel opp!

Men hva hvis forholdet går dundas? Er du i permisjon da, eller er du ikke i jobb (hvis du ser bort i fra husmorrollen)? da står du vel på bar bakke, ingen jobb og intekt om du ble alene?! Trodde fleste av dagens kvinner likte og stå på egne bein, tenke selv og ta egne avgjørelser! Men det viktigste er jo selvsagt at det fungerer for dere, selv om det etter min smak høres veldig gammeldags ut!Anonymous poster hash: 8ffe3...bdb

Jeg hjemmeværende. Men jeg har utdannelse, av en slik type som kan gi meg jobb når som helst. Jeg har god økonomisk sikkerhet, og trenger ikke skaffe meg en jobb sånn uten videre selv om jeg skulle bli alene. Eneste jeg mangler er en lang merittliste over arbeidserfaring. Jeg har hatt en liten jobb de siste årene med god lønn, så jeg er lønnet. Den tar meg noen få timer hver måned og den gjør jeg hjemme når det passer meg, så den teller på en måte ikke. Jeg kaller meg hjemmeværende. Om forholdet går ad undas har jeg nok ikke den jobben mer, min mann er min arbeidsgiver. Så skal jeg jobbe da må finne meg en jobb innenfor utdannelsen min, evt. jobbe som ufaglært.

 

Jeg kan fint stå på egne bein om det er nødvendig, men jeg har ikke noe behov for det, jeg liker at mannen bestemmer når alt kommer til alt. Vi har jo felles verdier og mål, så det han bestemmer går ikke på tvers av mine ønsker. Det er bare litt enklere å ha en sjef som tar ansvaret og avgjørelsene på veien når vi ikke er enige. Da slipper jeg blant annet å plages med dårlig samvittighet som mange kvinner gjør. Det er ikke alltid vi ønsker helt det samme, men slik er det for alle. Forskjellen er bare at da får han bestemme, men til gjenggled er han da veldig raus og prøver å etterkomme mine ønsker mer enn hos de fleste i 50/50 forhold. 

Gammeldags, men veldig befriende når vi begge tar vårt ansvar på alvor.

Høres mer ut som du er kuet!

 

Anonymous poster hash: 8ffe3...bdb

 

Hvordan definerer du kuet? Jeg føler det ikke slik, men jeg er uansett særdeles fornøyd. 

[Anonym bruker]

Jeg er den som gjør alt til oss omtrent.. Han rydder om jeg ber og støvsuger.

Og jeg drømmer om å hatt rollene som "elsker livet" skisserer.

Jeg er dritt lei av at jeg er overhodet. Det er ikke ett ønske. Har bare en mann som ikke tar tak.

Jeg tar alle avgjørelser, logistikk, forsikringer, regninger, matlaging, vasker klær, Bretter sammen.. Planlegging.

Det meste føles det som.

 

Vil være alene...

 

Anonymous poster hash: 92e95...7a3

[Anonym bruker]

Respekt, vennskap og støtte. Og mye latter. Dette har jeg hatt i 20 år nå.

 

Ang. oppgavedeling, vi tilpasser oss livets faser og overraskelser. Jeg har i perioder jobbet svært mye, da har han tatt mest husarbeid. For tiden er vi i utlandet og jeg er hjemmeværende, da tar jeg det meste. Men han er veldig involvert i barneoppdragelse og -omsorg, uansett hvor mye han jobber.

 

Når vi fikk gutten måtte jeg skifte jobb og derfor tok jeg så lang permisjon som mulig. Men han tok 6 mndr ulønnet frem til bhg-start. Om vi skulle få flere barn j Norge ville vi delt 50/50, gitt at jeg har helse til det.

 

Her er vi to likeverdige mennesker som prøver å gjøre det som til enhver tid er best for familien vår.

 

Anonymous poster hash: 0c938...9d1

[Anonym bruker]

Har ingen forventninger og er veldig glad i mannen. Han forstår meg og vi har vel aldri krangla. Diskutert to-tre ganger kanskje. Han bare gjør de riktige tingene alltid. Føler meg utrolig heldig.

 

Anonymous poster hash: d6c0f...c8f

[Anonym bruker]

 

 

 

 

 

 

 

Nå er mine forventninger basert på erfaring, så jeg forventer at han følger de avtalene vi har. Vi har tradisjonelle kjønnsroller, og det er uvanlig å fordele slik vi gjør.

Mannen her er overhodet i familien og har dermed hovedansvaret for familien som helhet. Han har det siste ordet når det kommer til avgjørelser. Han får også da skylda om noe ikke går som det bør. Han skal forsørge familien økonomisk og ta den tyngste børen når det er nødvendig. F.eks så tar han på seg oppgaver jeg syns er for tunge både fysisk og psykisk. Han er den som må ofre flest timer på puta osv. Han jobber og jeg er hjemmeværende. Jeg tar derfor 98 % av husarbeidet, innkjøp, matlaging og organisering av hjem og barn. Han tar seg av barna mellom middag og leggetid. Han legger de 3 eldste om kvelden. Han kjører og henter barna om han ikke er på jobb. Han tar seg av alle typiske manneoppgaver.

Ehm. Okej? Dette hørtes fryktelig 1750 ut. "Han tar siste avgjørelser, og er familiens overhode"... Herregud Anonymous poster hash: 8f424...da9

Høres helt genialt ut, spør du meg. Da slipper man "lett" unna selv, og man har en trygghet i en mann som man stoler på. Tommel opp!

Men hva hvis forholdet går dundas? Er du i permisjon da, eller er du ikke i jobb (hvis du ser bort i fra husmorrollen)? da står du vel på bar bakke, ingen jobb og intekt om du ble alene?! Trodde fleste av dagens kvinner likte og stå på egne bein, tenke selv og ta egne avgjørelser! Men det viktigste er jo selvsagt at det fungerer for dere, selv om det etter min smak høres veldig gammeldags ut!Anonymous poster hash: 8ffe3...bdb

Jeg hjemmeværende. Men jeg har utdannelse, av en slik type som kan gi meg jobb når som helst. Jeg har god økonomisk sikkerhet, og trenger ikke skaffe meg en jobb sånn uten videre selv om jeg skulle bli alene. Eneste jeg mangler er en lang merittliste over arbeidserfaring. Jeg har hatt en liten jobb de siste årene med god lønn, så jeg er lønnet. Den tar meg noen få timer hver måned og den gjør jeg hjemme når det passer meg, så den teller på en måte ikke. Jeg kaller meg hjemmeværende. Om forholdet går ad undas har jeg nok ikke den jobben mer, min mann er min arbeidsgiver. Så skal jeg jobbe da må finne meg en jobb innenfor utdannelsen min, evt. jobbe som ufaglært.

 

Jeg kan fint stå på egne bein om det er nødvendig, men jeg har ikke noe behov for det, jeg liker at mannen bestemmer når alt kommer til alt. Vi har jo felles verdier og mål, så det han bestemmer går ikke på tvers av mine ønsker. Det er bare litt enklere å ha en sjef som tar ansvaret og avgjørelsene på veien når vi ikke er enige. Da slipper jeg blant annet å plages med dårlig samvittighet som mange kvinner gjør. Det er ikke alltid vi ønsker helt det samme, men slik er det for alle. Forskjellen er bare at da får han bestemme, men til gjenggled er han da veldig raus og prøver å etterkomme mine ønsker mer enn hos de fleste i 50/50 forhold.

Gammeldags, men veldig befriende når vi begge tar vårt ansvar på alvor.

Høres mer ut som du er kuet!

 

Anonymous poster hash: 8ffe3...bdb

Hvordan definerer du kuet? Jeg føler det ikke slik, men jeg er uansett særdeles fornøyd.

Har ikke du skrevet tidligere at han tukter deg?

 

Anonymous poster hash: d0c96...55d

[Anonym bruker]

 

 

 

 

 

 

 

Nå er mine forventninger basert på erfaring, så jeg forventer at han følger de avtalene vi har. Vi har tradisjonelle kjønnsroller, og det er uvanlig å fordele slik vi gjør.

Mannen her er overhodet i familien og har dermed hovedansvaret for familien som helhet. Han har det siste ordet når det kommer til avgjørelser. Han får også da skylda om noe ikke går som det bør. Han skal forsørge familien økonomisk og ta den tyngste børen når det er nødvendig. F.eks så tar han på seg oppgaver jeg syns er for tunge både fysisk og psykisk. Han er den som må ofre flest timer på puta osv. Han jobber og jeg er hjemmeværende. Jeg tar derfor 98 % av husarbeidet, innkjøp, matlaging og organisering av hjem og barn. Han tar seg av barna mellom middag og leggetid. Han legger de 3 eldste om kvelden. Han kjører og henter barna om han ikke er på jobb. Han tar seg av alle typiske manneoppgaver.

Ehm. Okej? Dette hørtes fryktelig 1750 ut. "Han tar siste avgjørelser, og er familiens overhode"... Herregud Anonymous poster hash: 8f424...da9

Høres helt genialt ut, spør du meg. Da slipper man "lett" unna selv, og man har en trygghet i en mann som man stoler på. Tommel opp!

Men hva hvis forholdet går dundas? Er du i permisjon da, eller er du ikke i jobb (hvis du ser bort i fra husmorrollen)? da står du vel på bar bakke, ingen jobb og intekt om du ble alene?! Trodde fleste av dagens kvinner likte og stå på egne bein, tenke selv og ta egne avgjørelser! Men det viktigste er jo selvsagt at det fungerer for dere, selv om det etter min smak høres veldig gammeldags ut!Anonymous poster hash: 8ffe3...bdb

Jeg hjemmeværende. Men jeg har utdannelse, av en slik type som kan gi meg jobb når som helst. Jeg har god økonomisk sikkerhet, og trenger ikke skaffe meg en jobb sånn uten videre selv om jeg skulle bli alene. Eneste jeg mangler er en lang merittliste over arbeidserfaring. Jeg har hatt en liten jobb de siste årene med god lønn, så jeg er lønnet. Den tar meg noen få timer hver måned og den gjør jeg hjemme når det passer meg, så den teller på en måte ikke. Jeg kaller meg hjemmeværende. Om forholdet går ad undas har jeg nok ikke den jobben mer, min mann er min arbeidsgiver. Så skal jeg jobbe da må finne meg en jobb innenfor utdannelsen min, evt. jobbe som ufaglært.Jeg kan fint stå på egne bein om det er nødvendig, men jeg har ikke noe behov for det, jeg liker at mannen bestemmer når alt kommer til alt. Vi har jo felles verdier og mål, så det han bestemmer går ikke på tvers av mine ønsker. Det er bare litt enklere å ha en sjef som tar ansvaret og avgjørelsene på veien når vi ikke er enige. Da slipper jeg blant annet å plages med dårlig samvittighet som mange kvinner gjør. Det er ikke alltid vi ønsker helt det samme, men slik er det for alle. Forskjellen er bare at da får han bestemme, men til gjenggled er han da veldig raus og prøver å etterkomme mine ønsker mer enn hos de fleste i 50/50 forhold. Gammeldags, men veldig befriende når vi begge tar vårt ansvar på alvor.

Høres mer ut som du er kuet!Anonymous poster hash: 8ffe3...bdb

Hvordan definerer du kuet? Jeg føler det ikke slik, men jeg er uansett særdeles fornøyd.

Har ikke du skrevet tidligere at han tukter deg?Anonymous poster hash: d0c96...55d

Som jeg skrev tidligere, så er det det viktigste at du og dere er fornøyd med deres forhold, men ut i fra det du skriver så blir jeg bare litt satt ut over at mannen alltid skal ta avgjørelser. Du sier at du, og kvinner generelt, får dårlig samvittighet av enkelte valg, derfor er det bedre at mannen tar de valgene! For meg blir dette feil da tøffe valg må hver enkelt av oss ta i livet, og ikke la en mann stå for den avgjørelsen!

 

Anonymous poster hash: 8ffe3...bdb

[Elsker livet]

 

 

 

 

 

 

 

 

Nå er mine forventninger basert på erfaring, så jeg forventer at han følger de avtalene vi har. Vi har tradisjonelle kjønnsroller, og det er uvanlig å fordele slik vi gjør.

Mannen her er overhodet i familien og har dermed hovedansvaret for familien som helhet. Han har det siste ordet når det kommer til avgjørelser. Han får også da skylda om noe ikke går som det bør. Han skal forsørge familien økonomisk og ta den tyngste børen når det er nødvendig. F.eks så tar han på seg oppgaver jeg syns er for tunge både fysisk og psykisk. Han er den som må ofre flest timer på puta osv. Han jobber og jeg er hjemmeværende. Jeg tar derfor 98 % av husarbeidet, innkjøp, matlaging og organisering av hjem og barn. Han tar seg av barna mellom middag og leggetid. Han legger de 3 eldste om kvelden. Han kjører og henter barna om han ikke er på jobb. Han tar seg av alle typiske manneoppgaver.

Ehm. Okej? Dette hørtes fryktelig 1750 ut. "Han tar siste avgjørelser, og er familiens overhode"... Herregud Anonymous poster hash: 8f424...da9

Høres helt genialt ut, spør du meg. Da slipper man "lett" unna selv, og man har en trygghet i en mann som man stoler på. Tommel opp!

Men hva hvis forholdet går dundas? Er du i permisjon da, eller er du ikke i jobb (hvis du ser bort i fra husmorrollen)? da står du vel på bar bakke, ingen jobb og intekt om du ble alene?! Trodde fleste av dagens kvinner likte og stå på egne bein, tenke selv og ta egne avgjørelser! Men det viktigste er jo selvsagt at det fungerer for dere, selv om det etter min smak høres veldig gammeldags ut!Anonymous poster hash: 8ffe3...bdb

Jeg hjemmeværende. Men jeg har utdannelse, av en slik type som kan gi meg jobb når som helst. Jeg har god økonomisk sikkerhet, og trenger ikke skaffe meg en jobb sånn uten videre selv om jeg skulle bli alene. Eneste jeg mangler er en lang merittliste over arbeidserfaring. Jeg har hatt en liten jobb de siste årene med god lønn, så jeg er lønnet. Den tar meg noen få timer hver måned og den gjør jeg hjemme når det passer meg, så den teller på en måte ikke. Jeg kaller meg hjemmeværende. Om forholdet går ad undas har jeg nok ikke den jobben mer, min mann er min arbeidsgiver. Så skal jeg jobbe da må finne meg en jobb innenfor utdannelsen min, evt. jobbe som ufaglært.Jeg kan fint stå på egne bein om det er nødvendig, men jeg har ikke noe behov for det, jeg liker at mannen bestemmer når alt kommer til alt. Vi har jo felles verdier og mål, så det han bestemmer går ikke på tvers av mine ønsker. Det er bare litt enklere å ha en sjef som tar ansvaret og avgjørelsene på veien når vi ikke er enige. Da slipper jeg blant annet å plages med dårlig samvittighet som mange kvinner gjør. Det er ikke alltid vi ønsker helt det samme, men slik er det for alle. Forskjellen er bare at da får han bestemme, men til gjenggled er han da veldig raus og prøver å etterkomme mine ønsker mer enn hos de fleste i 50/50 forhold. Gammeldags, men veldig befriende når vi begge tar vårt ansvar på alvor.

Høres mer ut som du er kuet!Anonymous poster hash: 8ffe3...bdb

Hvordan definerer du kuet? Jeg føler det ikke slik, men jeg er uansett særdeles fornøyd.

Har ikke du skrevet tidligere at han tukter deg?Anonymous poster hash: d0c96...55d

Som jeg skrev tidligere, så er det det viktigste at du og dere er fornøyd med deres forhold, men ut i fra det du skriver så blir jeg bare litt satt ut over at mannen alltid skal ta avgjørelser. Du sier at du, og kvinner generelt, får dårlig samvittighet av enkelte valg, derfor er det bedre at mannen tar de valgene! For meg blir dette feil da tøffe valg må hver enkelt av oss ta i livet, og ikke la en mann stå for den avgjørelsen!

 

Anonymous poster hash: 8ffe3...bdb

 

Han skal ikke alltid ta avgjørelser. Jeg tar mange avgjørelser for meg selv, barna og familien. Men der vi er uenige bestemmer han til slutt. Det igjen har vi sammen bestemt. De viktigste valgene i livet har jeg jo tatt selv, f.eks hvem jeg skal gifte meg med, hvor mange barn jeg vil ha og hvilken utdannelse jeg skal ta. Jeg velger også mindre viktige ting selv som hvor vi skal på ferie, hvilke møbler vi skal ha, hvilken bil jeg vil ha, hva vi skal ha til middag, hvilket vaskemiddel vi skal bruke, hvor mange par sko barna trenger osv. Vi var begge ute etter partnere som ønsket tradisjonelle roller. Det har vært et helt bevisst valg fra min side. Det var selvsagt ikke lett å finne i det 21. århundre, men vi var heldige. 

Kvinner har generelt mye dårlig samvittighet fordi valgene de tar uansett går ut over ett eller annet på en eller annen måte. Det er ikke til å stikke under en stol. Menn takler dette i høyere grad på en måte som ikke gir dem samvittighetskvaler. Jeg er for å gi menn mer ansvar, og gi kvinner mer pusterom. Slik det er i dagens samfunn mener jeg det hviler altfor mye på hver enkelt kvinne, mens mennene slipper lettere unna. 

[Jippipippi]

Jeg synes folk skal få gjøre som de vil

 

Jeg er organisatoren, avgjørelser tar vi i fellesskap! Jobber gjør vi begge, men jeg 80 %.

[Jippipippi]

Litt rask på publiserknappen... Jeg forventer ubetinget kjærlighet, respekt og empati. Jeg er heldig som har verdens beste mann

[Anonym bruker]

Jeg forventer at han er trofast, snill med meg og barna våre, at han er tålmodig og gjør sitt hjemme og på jobb...

 

Jeg er nok i andre enden i forhold til Elsker livet. Jeg liker å bestemme. Det kan av og til bli litt krasj mellom oss da, men mannen vet at jeg liker å bestemme mest og jeg bruker å sette meg godt inn i valgene.

Det meste med bilen får han bestemme

 

Jeg setter pris på at han er rolig, tålmodig, snill, trofast osv

Han liker at jeg er pratsom, livlig, trofast osv

Vi utfyller hverandre.

Vært sammen i 13 år så langt.

Anonymous poster hash: 95da6...a09

[MrsMilla]

Vi deler barn, husarbeide og fritid likt.

Begge jobber 100%.

 

Forventer også lojalitet, troskap og respekt.

 

11 år nå :-)

Endret 21. mars 2014 av MrsMilla

[prekæs]

Jeg forventer at jeg har like mye fritid som han. Heldigvis forventer også han at har skal ha like mye fritid som meg:)

[MrsMilla]

 

 

 

 

 

Nå er mine forventninger basert på erfaring, så jeg forventer at han følger de avtalene vi har. Vi har tradisjonelle kjønnsroller, og det er uvanlig å fordele slik vi gjør.

Mannen her er overhodet i familien og har dermed hovedansvaret for familien som helhet. Han har det siste ordet når det kommer til avgjørelser. Han får også da skylda om noe ikke går som det bør. Han skal forsørge familien økonomisk og ta den tyngste børen når det er nødvendig. F.eks så tar han på seg oppgaver jeg syns er for tunge både fysisk og psykisk. Han er den som må ofre flest timer på puta osv. Han jobber og jeg er hjemmeværende. Jeg tar derfor 98 % av husarbeidet, innkjøp, matlaging og organisering av hjem og barn. Han tar seg av barna mellom middag og leggetid. Han legger de 3 eldste om kvelden. Han kjører og henter barna om han ikke er på jobb. Han tar seg av alle typiske manneoppgaver.

Ehm. Okej? Dette hørtes fryktelig 1750 ut. "Han tar siste avgjørelser, og er familiens overhode"... Herregud Anonymous poster hash: 8f424...da9

Høres helt genialt ut, spør du meg. Da slipper man "lett" unna selv, og man har en trygghet i en mann som man stoler på. Tommel opp!

Men hva hvis forholdet går dundas? Er du i permisjon da, eller er du ikke i jobb (hvis du ser bort i fra husmorrollen)? da står du vel på bar bakke, ingen jobb og intekt om du ble alene?! Trodde fleste av dagens kvinner likte og stå på egne bein, tenke selv og ta egne avgjørelser! Men det viktigste er jo selvsagt at det fungerer for dere, selv om det etter min smak høres veldig gammeldags ut!Anonymous poster hash: 8ffe3...bdb

Jeg hjemmeværende. Men jeg har utdannelse, av en slik type som kan gi meg jobb når som helst. Jeg har god økonomisk sikkerhet, og trenger ikke skaffe meg en jobb sånn uten videre selv om jeg skulle bli alene. Eneste jeg mangler er en lang merittliste over arbeidserfaring. Jeg har hatt en liten jobb de siste årene med god lønn, så jeg er lønnet. Den tar meg noen få timer hver måned og den gjør jeg hjemme når det passer meg, så den teller på en måte ikke. Jeg kaller meg hjemmeværende. Om forholdet går ad undas har jeg nok ikke den jobben mer, min mann er min arbeidsgiver. Så skal jeg jobbe da må finne meg en jobb innenfor utdannelsen min, evt. jobbe som ufaglært.

 

Jeg kan fint stå på egne bein om det er nødvendig, men jeg har ikke noe behov for det, jeg liker at mannen bestemmer når alt kommer til alt. Vi har jo felles verdier og mål, så det han bestemmer går ikke på tvers av mine ønsker. Det er bare litt enklere å ha en sjef som tar ansvaret og avgjørelsene på veien når vi ikke er enige. Da slipper jeg blant annet å plages med dårlig samvittighet som mange kvinner gjør. Det er ikke alltid vi ønsker helt det samme, men slik er det for alle. Forskjellen er bare at da får han bestemme, men til gjenggled er han da veldig raus og prøver å etterkomme mine ønsker mer enn hos de fleste i 50/50 forhold. 

Gammeldags, men veldig befriende når vi begge tar vårt ansvar på alvor.

Høres mer ut som du er kuet!

 

Anonymous poster hash: 8ffe3...bdb

 

Tviler på at hun er kuet - dette ser ut til å være et bevisst valg av voksne mennesker - noe man har helt rett til å gjøre.

 

Når det er sagt, så har Elsker Livet en helt annen ordning enn oss i heimen, og for oss hadde dette aldri fungert.