Ingen kommentarer i det hele tatt....

[Anonym bruker]

Jeg jobber sammen med to damer, der den ene utelukkende konsentrerer seg om jobben. Hun parter kun jobb og ingenting utenom. Den andre sier ikke noe uten å bli snakket til selv.

 

Jeg er vel det motsatte. Jeg prøver å til en samtale av og til, men det er ikke lett.
 

Uansett, igår sa jeg at jeg måtte gå en halvtime før for jeg skulle til frisøren. Idag morges kom jeg på jobb, ingen sier et kløyva ord. Og ingen nevner noe om min nye frisyre.

 

Poenget er ikke at de må det, og det kan godt være at de synes jeg var fæl på håret, men likevel.... Dersom de har gjort noe nytt eller fått noe nytt, kommenterer jeg som regel alltid - på en postiv måte. Det synes jeg er koselig.

 

Men aldri, aldri noe tilbake. Er det vanlig oppførsel egentlig? Har ikke vært slik på tidligere arbeidsplasser. Det har folk vært mer utadvendte og sosiale.

Anonymous poster hash: 57895...619

[Bustetroll]

Noen er jo bare sånn..

[Anonym bruker]

Noen er jo bare sånn..

Jeg vet. Men jeg gidder heller ikke å kommentere noe lenger. Jeg blir så fryktelig lei av å være den eneste som bidrar til det sosiale. Så er jeg ikke vant til et slikt trist og labert arbeidsmiljø........Må bare justere meg ned på deres nivå tenker jeg.

 

Anonymous poster hash: 57895...619

[Anonym bruker]

Jeg er som deg HI, jeg reagerer når mennesker aldri gir en millimeter av seg selv, eller viser nysgjerrighet for andre enn seg selv. Skjønner godt du syns arbeidsmiljøet er trist.

Anonymous poster hash: 67b3b...1c2

[Anonym bruker]

 

Jeg jobber sammen med to damer, der den ene utelukkende konsentrerer seg om jobben. Hun parter kun jobb og ingenting utenom. Den andre sier ikke noe uten å bli snakket til selv.

 

Jeg er vel det motsatte. Jeg prøver å til en samtale av og til, men det er ikke lett.

 

Uansett, igår sa jeg at jeg måtte gå en halvtime før for jeg skulle til frisøren. Idag morges kom jeg på jobb, ingen sier et kløyva ord. Og ingen nevner noe om min nye frisyre.

 

Poenget er ikke at de må det, og det kan godt være at de synes jeg var fæl på håret, men likevel.... Dersom de har gjort noe nytt eller fått noe nytt, kommenterer jeg som regel alltid - på en postiv måte. Det synes jeg er koselig.

 

Men aldri, aldri noe tilbake. Er det vanlig oppførsel egentlig? Har ikke vært slik på tidligere arbeidsplasser. Det har folk vært mer utadvendte og sosiale.

 

Anonymous poster hash: 57895...619

 

 

 

Jeg er sånn som kollegaene dine. Jeg går på jobb først og fremst for å jobbe, ikke for å skravle og bedrive masse small talk. Enkelte MÅÅÅ ha bekreftelse på nye klær, ny frisyre osv, jeg bruker ikke å kommentere slik med mindre det er mine venninner, da jeg merker det som regel ikke. Ikke alle har behov for å være sosial. Jeg har som regel så mye å gjøre på kontoret at jeg ikke har tid til masse snikksnakk.

 

Anonymous poster hash: 85168...6b9

[Anonym bruker]

 

Jeg er som deg HI, jeg reagerer når mennesker aldri gir en millimeter av seg selv, eller viser nysgjerrighet for andre enn seg selv. Skjønner godt du syns arbeidsmiljøet er trist.

 

Anonymous poster hash: 67b3b...1c2

 

 

 

Men hvorfor er kollegaene til Hi forpliktet til å leke venninner med henne? De har mest sannsynlig familie og venner fra før, hvorfor må de "gi noe av seg selv" til folk som er fremmede for dem?

 

Anonymous poster hash: 85168...6b9

[☆☆☆]

Må ærlig innrømme at nye frisyrer ofte går meg hus forbi. Diverre, blir nok oppfatta noko uhøflig til tider på grunn av det.

[Anonym bruker]

Om du har gått fra langt til kort hår eller fra blondine til brunette hadde jeg kanskje lagt merke til det og kommentert det. Men har du stusset 2 cm og farget etterveksten er det ikke noe bemerkelsesverdig og jeg skjønner at kollegaene dine ikke legger merke til det eller bryr seg...

 

Anonymous poster hash: 4cae5...1c2

[Anonym bruker]

 

 

Jeg jobber sammen med to damer, der den ene utelukkende konsentrerer seg om jobben. Hun parter kun jobb og ingenting utenom. Den andre sier ikke noe uten å bli snakket til selv.

 

Jeg er vel det motsatte. Jeg prøver å til en samtale av og til, men det er ikke lett.

 

Uansett, igår sa jeg at jeg måtte gå en halvtime før for jeg skulle til frisøren. Idag morges kom jeg på jobb, ingen sier et kløyva ord. Og ingen nevner noe om min nye frisyre.

 

Poenget er ikke at de må det, og det kan godt være at de synes jeg var fæl på håret, men likevel.... Dersom de har gjort noe nytt eller fått noe nytt, kommenterer jeg som regel alltid - på en postiv måte. Det synes jeg er koselig.

 

Men aldri, aldri noe tilbake. Er det vanlig oppførsel egentlig? Har ikke vært slik på tidligere arbeidsplasser. Det har folk vært mer utadvendte og sosiale.

 

Anonymous poster hash: 57895...619

 

 

 

Jeg er sånn som kollegaene dine. Jeg går på jobb først og fremst for å jobbe, ikke for å skravle og bedrive masse small talk. Enkelte MÅÅÅ ha bekreftelse på nye klær, ny frisyre osv, jeg bruker ikke å kommentere slik med mindre det er mine venninner, da jeg merker det som regel ikke. Ikke alle har behov for å være sosial. Jeg har som regel så mye å gjøre på kontoret at jeg ikke har tid til masse snikksnakk.

 

Anonymous poster hash: 85168...6b9

 

Det er jo ikke snakk om en masse snikksnakk. Men bare en liten kommentar motsatt vei av og til. Jeg synes det er übertrist at folk ikke gidder å veksle ett eneste ord på jobb. Vi er der jo tross alt i 9 timer!! Greit at man ikke trenger flere venner, og jeg ønsker på ingen måte å ha dem som venner heller, desto mindre omgås på fritid. Det er helt uinteressant for meg. Men jeg kunne gjerne sett at de kunne sagt et par kommentarer selv innimellom. Jeg går ikke og tjatter hele dagen, heller ikke halve

 

Anonymous poster hash: 57895...619

[Anonym bruker]

 

 

Jeg er som deg HI, jeg reagerer når mennesker aldri gir en millimeter av seg selv, eller viser nysgjerrighet for andre enn seg selv. Skjønner godt du syns arbeidsmiljøet er trist.

 

Anonymous poster hash: 67b3b...1c2

 

 

 

Men hvorfor er kollegaene til Hi forpliktet til å leke venninner med henne? De har mest sannsynlig familie og venner fra før, hvorfor må de "gi noe av seg selv" til folk som er fremmede for dem?

 

Anonymous poster hash: 85168...6b9

 

Jeg ønsker IKKE å ha dem som venninner. Men jeg skulle ønske at noen jeg har jobbet tett sammen med omtrent daglig de siste fem år, kunne ha ofrett LITT mer til det sosiale.

 

Det er ikke farlig å prate av og til. Å bli venner, som å være sammen utenom arbeidstid, er absolutt utelukket for min egen del også! Det har jeg overhodet ingen interesse av.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 57895...619

[Anonym bruker]

 

 

 

Jeg jobber sammen med to damer, der den ene utelukkende konsentrerer seg om jobben. Hun parter kun jobb og ingenting utenom. Den andre sier ikke noe uten å bli snakket til selv.

 

Jeg er vel det motsatte. Jeg prøver å til en samtale av og til, men det er ikke lett.

 

Uansett, igår sa jeg at jeg måtte gå en halvtime før for jeg skulle til frisøren. Idag morges kom jeg på jobb, ingen sier et kløyva ord. Og ingen nevner noe om min nye frisyre.

 

Poenget er ikke at de må det, og det kan godt være at de synes jeg var fæl på håret, men likevel.... Dersom de har gjort noe nytt eller fått noe nytt, kommenterer jeg som regel alltid - på en postiv måte. Det synes jeg er koselig.

 

Men aldri, aldri noe tilbake. Er det vanlig oppførsel egentlig? Har ikke vært slik på tidligere arbeidsplasser. Det har folk vært mer utadvendte og sosiale.

 

Anonymous poster hash: 57895...619

 

 

 

Jeg er sånn som kollegaene dine. Jeg går på jobb først og fremst for å jobbe, ikke for å skravle og bedrive masse small talk. Enkelte MÅÅÅ ha bekreftelse på nye klær, ny frisyre osv, jeg bruker ikke å kommentere slik med mindre det er mine venninner, da jeg merker det som regel ikke. Ikke alle har behov for å være sosial. Jeg har som regel så mye å gjøre på kontoret at jeg ikke har tid til masse snikksnakk.

 

Anonymous poster hash: 85168...6b9

 

Det er jo ikke snakk om en masse snikksnakk. Men bare en liten kommentar motsatt vei av og til. Jeg synes det er übertrist at folk ikke gidder å veksle ett eneste ord på jobb. Vi er der jo tross alt i 9 timer!! Greit at man ikke trenger flere venner, og jeg ønsker på ingen måte å ha dem som venner heller, desto mindre omgås på fritid. Det er helt uinteressant for meg. Men jeg kunne gjerne sett at de kunne sagt et par kommentarer selv innimellom. Jeg går ikke og tjatter hele dagen, heller ikke halve

 

Anonymous poster hash: 57895...619

 

 

 

Ikke alle er interessert i hår, sminke og klær. Jeg legger fortere merke til at noen har fått seg ny bil, enn nye klær. Er fullstendig uinteressert i interiør, hår, sminke og slike jentegreier. Kjempeinteressert i motor, enkelte typer sport osv. Er også vokst fra fjortisstadie med venninner som sier "næææi så fin du er schuppaaa" med en gang noen endret litt på sveisen, og skriver aldri "fina", "søta", "pena" osv på facebook-selfies.

 

Hvis en kollega av meg derimot har skrevet en skikkelig killer utredning av et vanskelig spørsmål så kommenterer jeg det. Bruker å skryte av folks prestasjoner, det seg være kunst, vitenskap, kokkelering osv. Å klippe håret eller kjøpe ny bluse er ingen prestasjon i mine øyne.

 

Anonymous poster hash: 85168...6b9

[Anonym bruker]

 

 

 

Jeg er som deg HI, jeg reagerer når mennesker aldri gir en millimeter av seg selv, eller viser nysgjerrighet for andre enn seg selv. Skjønner godt du syns arbeidsmiljøet er trist.

 

Anonymous poster hash: 67b3b...1c2

 

 

 

Men hvorfor er kollegaene til Hi forpliktet til å leke venninner med henne? De har mest sannsynlig familie og venner fra før, hvorfor må de "gi noe av seg selv" til folk som er fremmede for dem?

 

Anonymous poster hash: 85168...6b9

 

Jeg ønsker IKKE å ha dem som venninner. Men jeg skulle ønske at noen jeg har jobbet tett sammen med omtrent daglig de siste fem år, kunne ha ofrett LITT mer til det sosiale.

 

Det er ikke farlig å prate av og til. Å bli venner, som å være sammen utenom arbeidstid, er absolutt utelukket for min egen del også! Det har jeg overhodet ingen interesse av.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 57895...619

 

 

 

Prater du om ting som interesserer dem? Vet du at de er interessert i hår, klær, sminke og sånt?

 

Anonymous poster hash: 85168...6b9

[Anonym bruker]

 

 

 

 

Jeg er som deg HI, jeg reagerer når mennesker aldri gir en millimeter av seg selv, eller viser nysgjerrighet for andre enn seg selv. Skjønner godt du syns arbeidsmiljøet er trist.

 

Anonymous poster hash: 67b3b...1c2

 

 

 

Men hvorfor er kollegaene til Hi forpliktet til å leke venninner med henne? De har mest sannsynlig familie og venner fra før, hvorfor må de "gi noe av seg selv" til folk som er fremmede for dem?

 

Anonymous poster hash: 85168...6b9

 

Jeg ønsker IKKE å ha dem som venninner. Men jeg skulle ønske at noen jeg har jobbet tett sammen med omtrent daglig de siste fem år, kunne ha ofrett LITT mer til det sosiale.

 

Det er ikke farlig å prate av og til. Å bli venner, som å være sammen utenom arbeidstid, er absolutt utelukket for min egen del også! Det har jeg overhodet ingen interesse av.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 57895...619

 

 

 

Prater du om ting som interesserer dem? Vet du at de er interessert i hår, klær, sminke og sånt?

 

Anonymous poster hash: 85168...6b9

 

Jeg prater ikke om dette til vanlig. For å bryte stillheten av og til, så spør jeg f.eks om de skal noe spennende til helgen, osv. Hvis jeg skal få den ene i samtale, så må jeg prate om dyr. Da er hun plutselig veldig interessert! Og da kan hun prate masse. Men det liksom kun det da, ingenting annet fenger. Og da gidder hun omtrent heller ikke å svare hvis jeg sier noe. Hun andre er så stressa hele tida, at jeg nesten ikke orker å si noe til henne. Hun stresser selv om det er en rolig dag, men sånn er hun bare.

 

Anonymous poster hash: 57895...619

[Anonym bruker]

Jobbet med en slik dame. Viste seg hun var veldig sjenert og usikker. Hun trengte rett og slett en del bekreftelser før hun turte prate om seg selv.

Vi er gode kollegaer i dag og hun sier nå at jeg "tok henne med storm" jeg er åpen, blid og en person som gjerne gir en klem. Stakkars hun var jo helt stiv av sjokk første bursdagen sin på jobb når jeg hadde kjøpt en sjokolade til henne og gav henne en bursdagsklem.

Ikke døm folk ut fra hvordan du selv er som person, vi er alle forskjellige. Noen trenger litt mer tid og omsorg for å kunne åpne seg.

 

Anonymous poster hash: 9da71...40d

[Anonym bruker]

Jobbet med en slik dame. Viste seg hun var veldig sjenert og usikker. Hun trengte rett og slett en del bekreftelser før hun turte prate om seg selv.

Vi er gode kollegaer i dag og hun sier nå at jeg "tok henne med storm" jeg er åpen, blid og en person som gjerne gir en klem. Stakkars hun var jo helt stiv av sjokk første bursdagen sin på jobb når jeg hadde kjøpt en sjokolade til henne og gav henne en bursdagsklem.

Ikke døm folk ut fra hvordan du selv er som person, vi er alle forskjellige. Noen trenger litt mer tid og omsorg for å kunne åpne seg.

 

Anonymous poster hash: 9da71...40d

Tror du 5 år er nok tid?

 

Anonymous poster hash: 57895...619

[Anonym bruker]

 

 

Jeg er som deg HI, jeg reagerer når mennesker aldri gir en millimeter av seg selv, eller viser nysgjerrighet for andre enn seg selv. Skjønner godt du syns arbeidsmiljøet er trist.

 

Anonymous poster hash: 67b3b...1c2

 

 

 

Men hvorfor er kollegaene til Hi forpliktet til å leke venninner med henne? De har mest sannsynlig familie og venner fra før, hvorfor må de "gi noe av seg selv" til folk som er fremmede for dem?

 

Anonymous poster hash: 85168...6b9

 

Man er ikke fremmed når man noens kollega. Trenger virkelig ikke å være venninner men hvis du ser på dine kolleger som fremmede begynner jeg å lure...

 

Anonymous poster hash: 67b3b...1c2

[Anonym bruker]

 

 

Jobbet med en slik dame. Viste seg hun var veldig sjenert og usikker. Hun trengte rett og slett en del bekreftelser før hun turte prate om seg selv.

Vi er gode kollegaer i dag og hun sier nå at jeg "tok henne med storm" jeg er åpen, blid og en person som gjerne gir en klem. Stakkars hun var jo helt stiv av sjokk første bursdagen sin på jobb når jeg hadde kjøpt en sjokolade til henne og gav henne en bursdagsklem.

Ikke døm folk ut fra hvordan du selv er som person, vi er alle forskjellige. Noen trenger litt mer tid og omsorg for å kunne åpne seg.

 

Anonymous poster hash: 9da71...40d

Tror du 5 år er nok tid?

 

Anonymous poster hash: 57895...619

Hehe. Ja det burde nok holde.

Dere har kanskje ikke noe til felles da. DET kan også skje. Selvom man jobber på samme sted trenger man ikke ha kjemi. Kjedelig når det er slik. Men har du forsøkt i 5 år så er det kanskje på tide å gi opp og akseptere faktum. ;-)

 

Anonymous poster hash: 9da71...40d

[Heihånåerdetjuligjen]

Har ikke dette temaet blitt diskutert før? Angående stille og sosial kollega? Jeg mener helt ærlig at på en arbeidsplass så er det alles ansvar å skape et godt arbeidsmiljø. Da må alle bidra litt. Det trenger ikke være mye, bare si bittelitt f.eks. eller være med og spise i lunsjen.

 

Man trenger ikke kjase og vase hele dagen, men gud så trist å jobbe i 5(!) år sammen med noen som ikke gidder å si et pipp! Hadde daua jeg

[Anonym bruker]

Høres ut som et hyggelig arbeidsmiljø... Skikkelig inspirerende.

 

Anonymous poster hash: 8e0fa...b94

[Superdolly]

Har ikke dette temaet blitt diskutert før? Angående stille og sosial kollega? Jeg mener helt ærlig at på en arbeidsplass så er det alles ansvar å skape et godt arbeidsmiljø. Da må alle bidra litt. Det trenger ikke være mye, bare si bittelitt f.eks. eller være med og spise i lunsjen.

 

Man trenger ikke kjase og vase hele dagen, men gud så trist å jobbe i 5(!) år sammen med noen som ikke gidder å si et pipp! Hadde daua jeg

What she said.

 

Det sosiale er også viktig på en arbeidsplass. Jeg er heldigvis velsignet med kolleger som kan småprate litt i lunsjen eller ved andre anledninger. Hadde noen tidd stille og ikke snakket til meg på fem år hadde jeg daua, jeg også.

[Gjest Antarctica]

Hadde en arb.plass tidligere der vi skulle hygge og være sosiale ved fredagskaffen. Da snakket folk om hytta si, hvordan været var sist de var på hytta, hvor ofte de var på hytta og når de skulle male hytta. En som ikke hadde hytte snakke om campingvogna si, og sist de var i den; de som hadde verken/eller snakka om oppussinger av kjøkkenet og viste bilder og plantegninger av oppussingene.

 

Etter hvert skifta det litt, noen gamle ansatte slutta og noen nye begynte. Da dreide samtalen mot når de sist hadde trena, hvor mye og hvor lenge, hva slags trening de foretrakk, og hvilke fjell de hadde vært oppe på i helga.

 

Jeg hadde aldri noen fellesskapsfølelse i denne samtalen, jeg trener ikke nok til å gidde fortelle noen om det, og syns ikke heller at kroppen er så spennende å høre om. Verken min eller andres, og det samme gjelder hus og hytter. Hvilke gardiner folk velger og hva slags maling listverket skal ha er noe som er helt utenfor min sfære.

 

En sjelden gang krydret man med sykdomssnakk eller hva som var på tv i går. Et trygt tema var kakene vi nettopp satt og spiste, det kunne alle relatere til.

 

Vi kunne ikke snakke politikk, det var nesten forbudt. Heller ikke jobb eller fag, og i alle fall ikke kunst eller bøker. Mange kan ha ment at jeg var lite deltakende, men det får de bare mene. Ikke be meg snakke gardiner av høflighet. Vær heller høflig nok til å la meg slippe.

[Anonym bruker]

Hørtes ut som en nitrist arbeidsplass. Alle har ansvar for å by litt på seg selv så det blir hyggelig på jobb, man skal tross alt være der 8 timer hver dag

 

Anonymous poster hash: 3c504...6e2