Dere som baksnakker alle og enhver, til og med de dere omtaler som gode venner..

[Anonym bruker]

Tenker dere ikke over at dere blir gjennomskuet på et tidspunkt? Blir litt sjokkert over folk som nærmer seg 30 som snakker nedlatende om alle vennene sine og ikke forstår at vi også skjønner at vi selv blir baksnakket.

Ønsker dere ikke å fremstå som troverdige mennesker med integritet? Eller hva er greia?

Intriger er bedre enn integritet?? ;-)

 

 

 

Anonymous poster hash: b5cc8...b6b

[Anonym bruker]

Jeg visste ikke at noen gjorde det jeg..Huff kanskje jeg er naiv? Men jeg har faktisk trudd at vi blei ferdig med sånt på u.skolen.

Hender jeg er sleivete med kjeften og sier både ditt og datt om både venner og bekjente, men det er sjeldent noe jeg ikke kan stå for. Og om jeg prater om noen så er det ikke nødvendigvis baksnakking i den grad av at jeg vil stille noen i et dårlig lys eller hevde meg selv. Men er jeg uenig med noen, kanskje sjokkert eller har en negativ opplevelse med noen kan det jo være fint å snakke med andre om det. Få letta litt på trykket lizm

Anonymous poster hash: 1a3ce...685

[Anonym bruker]

Det skjønner jeg. Få ut litt frustrasjon og komme med en passende kommentar i ny og ne. Jeg skriver dette i frustrasjon og ikke fordi jeg vil henge ut noen spesielle.

Jeg trodde også de fleste var ferdige med den nedlatende baksnakkinga som man bare driver med for å hevde seg selv.

Når det blir slik at alle blir omtalt som på en negativ måte og de sjeldent blir omtalt positivt. De fleste klarer jo å framsnakke folk i tillegg, men dessverre er det noen som henger igjen på fjortisstadiet har jeg oppdaget..Og i tillegg skylder på at det er venninnene som baksnakker alle. Jeg har aldri hørt de andre har sagt et vondt ord om noen faktisk. Ikke annet det vanlige "få ut litt frustrasjon".

 

Kjente jeg var glad jeg har holdt meg litt på avstand fra den personen i det siste. Og at jeg har venner som har andre ting å snakke om enn å rakke ned på hvermansen ;-)

 

 

 

Anonymous poster hash: b5cc8...b6b

[Anonym bruker]

Jeg kjenner ingen som ikke baksnakkelser andre jeg. Noen gjør det på litt mer indirekte måter enn andre og fremstår dermed som litt mindre sladrete, men alle, fra lærere og barnehageansatte til familie og forettningsforbindelser gjør det i større eller mindre grad.

 

Anonymous poster hash: a1fbe...a94

[Anonym bruker]

Har en barndomsvenninne som er på samme måte. Hver gang vi treffes kommer det mye sladder og nedlatende slarv om hennes omgangskrets (ikke den samme som min). Jeg antar vel at hun snakker om meg på samme måte til andre. 

Anonymous poster hash: d32e1...311

[Gjest Antarctica]

Baksnakker ikke mine venner. Folk jeg liker, snakker jeg pent om, og lar dem også høre de samme tingene når vi er sammen.

 

Folk jeg ikke liker (de er heldigvis få) begrenser jeg min kontakt med. Ser ingen grunn til å snakke pent om dem hvis de ikke gjør noe godt. Jeg snakker lite om dem, og holder meg til sannheta. Hvis det er baksnakkelse, så var de selv ute om det. Pr dato er det 2 mennesker av alle jeg kjenner i hele verden jeg ikke kan komme på å si noe pent om, og de har stilt seg i den posisjonen selv, begge ved sine egne løgner.

[Anonym bruker]

Tror du misforstår hva jeg mener. Det er ikke den typen baksnakking. Her er det snakk om å rakke ned på andre.

Selvsagt kan jeg ha negative meninger om hva andre foretar seg, men forsøker å snakke saklig. og jeg kan si mye positivt også.Her er det nedsettende prating bestandig, kun for å stille andre i et dårlig lys. Snakker om hvor stygge barn andre har og denslags.

 

Anonymous poster hash: b5cc8...b6b

[Anonym bruker]

..og vedkommende snakker om hvor frustrert hun blir over all baksnakkingen, når den eneste jeg vet som baksnakker MYE, på en stygg måte så er det henne.

Da lurer jeg på om det er noe hun ikke helt skjønner når hun sier dette.

 

Anonymous poster hash: b5cc8...b6b

[Anonym bruker]

Tenker dere ikke over at dere blir gjennomskuet på et tidspunkt? Blir litt sjokkert over folk som nærmer seg 30 som snakker nedlatende om alle vennene sine og ikke forstår at vi også skjønner at vi selv blir baksnakket.

Ønsker dere ikke å fremstå som troverdige mennesker med integritet? Eller hva er greia?

Intriger er bedre enn integritet?? ;-)

 

 

 

Anonymous poster hash: b5cc8...b6b

 

Ja, dette lurer jeg også på, og jeg er eldre enn deg.

Hva er det med dem som vil møtes bare for å diskutere noe de synes er dumt som en felles kollega eller venninne har sagt eller gjort, - når det ikke handler om noe som er gjort mot dem selv?

Da er det like fullt fjortissladder kamuflert bak et voksnere språk...

 

Et "Ja det er sant, men.." blir gjerne tatt som en bekreftelse på at det er greit å komme med mer. Og de liker seg gjerne først når de klarer å få andre på glid slik at man selv også plutselig husker egne negative opplevelser...

 

Det handler litt om å like å fråtse i andres liv og svakheter, og å like å dømme, tenker jeg i blant.

 

Anonymous poster hash: f52db...cc3

[Gjest Antarctica]

..og vedkommende snakker om hvor frustrert hun blir over all baksnakkingen, når den eneste jeg vet som baksnakker MYE, på en stygg måte så er det henne.

Da lurer jeg på om det er noe hun ikke helt skjønner når hun sier dette.Anonymous poster hash: b5cc8...b6b

Har du sagt til henne at hun selv gjør det? Enkelte mennesker er negative av natur og kan ikke komme på noe å snakke om hvis det ikke innebærer klaging. Andre er misunnelige av natur og snakker stygt om dem de helst ville ligne...

[Pratsom]

Jeg synes ikke det er greit å snakke negativt om noen egentlig, jeg. Synes det er direkte ubehagelig om noen snakker nedlatende om noen andre jeg kjenner. Det fører jo til at jeg, ubevisst, også kanskje får en litt dårligere holdning til menneskene. Har feks en kollega, som jeg selv synes er rar og veldig vanskelig å takle noen ganger, men jeg synes ikke det er greit når andre kollegaer begynner å diskutere henne med meg. Da prøver jeg fort å skifte tema. Ønsker ikke å ha noe imot noen av menneksene jeg omgås. Man bør holde sånne meninger for seg selv.

[Anonym bruker]

De ødelegger bare for seg selv.

Har en kollega i 40 årene og hun snakker dritt om alle kollegaer til meg. Jeg gir henne ingen næring og sier ting som, sier du det, slik oppfatter ikke jeg henne, synes hun er trivelig jeg. Likevel kjører hun på. Jeg er ikke så naiv så jeg og flere andre skjønner jo at hun selvsagt da også snakker dritt om oss også når vi ikke er tilstede. Hun er ikke en kollega jeg bryr meg nevneverdig om. Trist for henne. Hun har nesten ingen venner på jobb pga dette. I tillegg har hun nerver til å si at hun ikke har noen gode venner på jobb og at det er så leit.

Mangler litt selvinnsikt kan du si.

 

Anonymous poster hash: 0d2a5...062

[Anonym bruker]

De ødelegger bare for seg selv.

Har en kollega i 40 årene og hun snakker dritt om alle kollegaer til meg. Jeg gir henne ingen næring og sier ting som, sier du det, slik oppfatter ikke jeg henne, synes hun er trivelig jeg. Likevel kjører hun på. Jeg er ikke så naiv så jeg og flere andre skjønner jo at hun selvsagt da også snakker dritt om oss også når vi ikke er tilstede. Hun er ikke en kollega jeg bryr meg nevneverdig om. Trist for henne. Hun har nesten ingen venner på jobb pga dette. I tillegg har hun nerver til å si at hun ikke har noen gode venner på jobb og at det er så leit.

Mangler litt selvinnsikt kan du si.

 

 

Ja, det er det jeg lurer på, om det er totalt mangel på selvinnsikt og sosial intelligens. Hun er jo snill og hyggelig med alle hun møter og virker smart, men så fort de ikke er i rommet er det uthenging.

Jeg kan forstå at yngre driver på sånn, men når man er voksen så skjønner vel de fleste at dette blir jo gjennomskuet. Er jo dumt å skylde på usikkerhet også, alle vet jo at de som driver med ondsinnet baksnakking gjør det fordi de er usikker på seg selv, men skulle tro de skjønte det var en lite lur måte å kamuflere usikkerheten sin på. Konklusjon må være mangel på selvinnsikt.

 

Jeg tenkte å konfrontere henne med det, jeg burde jo gjøre det. Kanskje det går opp et lys for henne.

Anonymous poster hash: 0d2a5...062

Anonymous poster hash: b5cc8...b6b

[Anonym bruker]

Har en sånn i familien, ikke nærmeste familie takk og pris. Hun prater stygt om alle, og vil og høre din mening om personen. Så løper hun tilbake til den det gjelder, og forteller hva man har sagt, men lagt på med alt hun sa og. Og hun sleiker alle opp etter ræva, samtidig som hun prater stygt om alle. Jeg takler det ikke overhodet, så har bare holdt meg unna.

 

Så hadde jeg en veldig god venninne, som forandret seg mye over tid. Gikk fra og være fantastisk, og synes godt om de fleste til å bli veldig dømmende, og bare finne feil ved alle mennesker. Og jeg ble faktisk påvirket. Da hun satt og pratet stygt om de hun jobbet meg, gikk på skole med, andre venner. Så ble det lett til at jeg pratet da om den ene jeg ikke likte på jobb. Og jeg mener jo egentlig, at har jeg ikke noe pent å si, trenger jeg ikke å si noe i det hele tatt.

Anonymous poster hash: 0c11f...9bb

[Anonym bruker]

Huff. Jeg er nok litt slik.

Jeg snakker om vennene mine, og ofte litt nedlatende.

Er en uvane, som bare har blitt sånn. F. Eks om økonomi. Ene venneparet tjener mye mere enn oss, har samme lån, og er konstant blakke. Da kan vi snakke litt om dem om hvordan de sløser med penger, og ikke sjønner det selv.

Et annet vennepar er overhysteriske og løper til legen med barna hvis de er småforkjøla. Det kan vi også snakke og risste på hodet av.

 

Likevell er vi gode venner med de. Og sjansen for at de snakker om oss er også stor. Er det ikke litt sånn dette samfunnet da? Er det fullstendig feil det vi gjør?

 

Anonymous poster hash: 8b95d...301

[Mandala]

Jeg syns også det er merkelig. Selvsagt kan jeg iblant fortelle kjæresten om en episode på jobb feks, som jeg opplevde som ubehagelig eller tåpelig, og da baksnakker jeg andre på den måten. Men noen er helt ekstreme. Søsteren min og svogeren min satt en gang i over en time og baksnakket venneparet som nettopp hadde dratt. Det henger ikke på greip, hvorfor er man venner da? Andre kolleger gjør underholdning av å fortelle om andre folk de ikke liker. Om hvordan de går, kler seg, at de er fullstendig blåst etc. Sånne samtaler orker jeg virkelig ikke engasjere meg i eller prøve å lytte til heller. Hva i alle dager er det å snakke om i plenum i en lunsjpause? 

 

Noen er definitivt negative av natur, og noen har en veldig dømmende holdning. Sånne folk holder jeg meg et godt stykke unna om jeg kan.