Enslige mødre med ny partner.

[Anonym bruker]

Krever dere mye av deres nye partner? Da tenker jeg mest på de som ikke har fått barn, med den nye partneren.

 

Jeg har vært singel en stund nå, og møter jeg menn som viser stor interesse, så trekker de seg ganske fort da man forteller at man er enslig mor. Og det kommer en klage over hvor mye vi enslige mødre krever, de skal både forsørge og oppdra barna. Så bare lurer på om det er en del enslige mødre som krever for mye?

 

Selv var jeg i et forhold i litt over 2 år som enslig mor, han krevde jeg ikke noe av. Vi bodde ikke sammen, han levde sitt liv, med jobb, trening og venner. Reiste på ferier med kompiser. Vi møttes da det passet for begge, og innimellom fant vi på morsomme ting med barna. Dette var helt frivillig og ikke noe press. Eneste var en gang jeg hadde omgangssyke, så spurte jeg om han kunne hente barnet mitt i barnehagen, og han gjorde det. Jeg føler at jeg ikke kan kreve noe av den nye partneren min, da det kommer til mine barn. Selvfølgelig veldig fint om man kan hjelpe til, om det er det krise. Og at han viser en interesse for barna. Foretrekker også at det går sakte fram. Ikke flytte inn raskt og sånn.

 

Har en del venner som er enslige mødre, og ser at flertallet hopper for raskt i det, de flytter sammen raskt, og de krever mye av den andre partneren da det kommer til barnet.

Anonymous poster hash: 63065...2cd

[Anonym bruker]

Det er jo egentlig opp til deg hva du krever, og opp til mannen om han føler at det er noe han kan påta seg. For meg har det vært uaktuelt å leve sammen med et menneske som ikke tar del i livet til barna mine. Jeg er gift med en mann som ikke er far til mine to (vi har foreløpig heller ingen sammen). I starten av forholdet forkarte jeg ham hvordan jeg så for meg at hans relasjon til barna burde bli over tid. For meg ville det ikke fungere dersom det ikke var en selvfølge at vi begge var oppdragere og sørget for at hverdagslivet gikk rundt. Jeg lot ham og barna utvikle forholdet seg imellom i sitt eget tempo. Nå har de kjent hverandre i fem år, og de har et veldig nært forhold. Jeg har gjort klart for ungene at her hjemme bestemmer han like mye som meg, og det aksepterer de. 

 

Når dette er sagt, så har nok jeg vært utrolig heldig med den mannen jeg har funnet, og dessuten med at kjemien mellom ham og barna er så god. 

Anonymous poster hash: 47b20...fce

[Anonym bruker]

 

Krever dere mye av deres nye partner? Da tenker jeg mest på de som ikke har fått barn, med den nye partneren.

 

Jeg har vært singel en stund nå, og møter jeg menn som viser stor interesse, så trekker de seg ganske fort da man forteller at man er enslig mor. Og det kommer en klage over hvor mye vi enslige mødre krever, de skal både forsørge og oppdra barna. Så bare lurer på om det er en del enslige mødre som krever for mye?

 

Selv var jeg i et forhold i litt over 2 år som enslig mor, han krevde jeg ikke noe av. Vi bodde ikke sammen, han levde sitt liv, med jobb, trening og venner. Reiste på ferier med kompiser. Vi møttes da det passet for begge, og innimellom fant vi på morsomme ting med barna. Dette var helt frivillig og ikke noe press. Eneste var en gang jeg hadde omgangssyke, så spurte jeg om han kunne hente barnet mitt i barnehagen, og han gjorde det. Jeg føler at jeg ikke kan kreve noe av den nye partneren min, da det kommer til mine barn. Selvfølgelig veldig fint om man kan hjelpe til, om det er det krise. Og at han viser en interesse for barna. Foretrekker også at det går sakte fram. Ikke flytte inn raskt og sånn.

 

Har en del venner som er enslige mødre, og ser at flertallet hopper for raskt i det, de flytter sammen raskt, og de krever mye av den andre partneren da det kommer til barnet.

 

Anonymous poster hash: 63065...2cd

 

 

 

Vel, jeg flyttet "raskt" sammen med ny partner siden avstandsforhold med 6 timer imellom fungerer ikke for meg som har barna 100% uten noe som helst avlastning. Og ja, jeg krever at han gir dem konsekvenser for dårlig oppførsel, roser for god oppførsel og deltar på lik linje med meg. Barna har ingen biologisk far eller fars familie, slik at min mann er eneste familie bortsett fra meg som de har. Han bruker å vekke dem opp på morgenen mens jeg steller vårt felles barn og ta dem med på ting. Jeg synes det blir snodig hvis man aldri krever noe fra partner, slik at partner lever som singel ungkar på hotell mens dama tar ansvar for hus og barn 24/7.

 

Anonymous poster hash: cb25d...af2

[Anonym bruker]

Jeg krevde vel egentlig ikke noe annet enn at han skulle ha et ønske om en familie. Blir litt kjedelig om man flytter sammen og samboeren skal kunne gjøre akkurat det han har alltid har gjort, mens du sitter der som en familie med barna. Jeg krever ikke deltakelse i barnas aktiviteter, nen jeg krever kjemi med barna og at han tar hensyn til de og at han ønsker at vi alle skal være en familie. Hvis dette ikke fungerer, så vil jeg heller ikke være i et funksjonelt forhold. Barna vil kanskje også ikke få noe forhold til denne mannen og det er ikke det beste for barna. I min verden gjør jeg handlinger og valg som er til det beste for barna så lenge de er små og ikke forstår alt. Mann kan vente om han ikke ønsker en familie.

 

Anonymous poster hash: 63e1d...049

[Anonym bruker]

Jeg krevde at min partner skulle tilpasse seg våre rutiner da vi flyttet sammen. Dvs stå opp kl 7 hverdager, spise middag mellom 4-6 på ettermiddagen, dele på matlaging og husvask. Og delta på noen aktiviteter vi gjør sammen i helger. Ut over det, ingenting! Mitt barn har en far som er med på alle skoleting osv, i tillegg var barnet stort (over 6 år) da vi flyttet sammen, så noen oppdragerfunksjon har han ikke fått/tatt.

 

For oss var det viktig at min nye partner ikke skulle gjøre noe forsøk på erstatte far, og vi snakket mye om hvordan vi skulle ha det FØR vi flyttet sammen. Nå har vi bodd samen i 6 år og min partner og mitt barn gjør mye sammeb bare de to på fritiden. Min nye partner har tatt til seg mitt barn som sitt eget, men det har skjedd over tid.

Anonymous poster hash: ab7da...916

[Anonym bruker]

 

Det er jo egentlig opp til deg hva du krever, og opp til mannen om han føler at det er noe han kan påta seg. For meg har det vært uaktuelt å leve sammen med et menneske som ikke tar del i livet til barna mine. Jeg er gift med en mann som ikke er far til mine to (vi har foreløpig heller ingen sammen). I starten av forholdet forkarte jeg ham hvordan jeg så for meg at hans relasjon til barna burde bli over tid. For meg ville det ikke fungere dersom det ikke var en selvfølge at vi begge var oppdragere og sørget for at hverdagslivet gikk rundt. Jeg lot ham og barna utvikle forholdet seg imellom i sitt eget tempo. Nå har de kjent hverandre i fem år, og de har et veldig nært forhold. Jeg har gjort klart for ungene at her hjemme bestemmer han like mye som meg, og det aksepterer de. 

 

Når dette er sagt, så har nok jeg vært utrolig heldig med den mannen jeg har funnet, og dessuten med at kjemien mellom ham og barna er så god. 

 

Anonymous poster hash: 47b20...fce

 

Signerer denne. Har også to barn fra et tidligere forhold. Her gikk mannen flere runder før han ble ilag for meg. For som han sa; Han ville stille opp som det var hans egne barn. Vert ilag 11 år nå.

 

Anonymous poster hash: 74640...62c

[Anonym bruker]

Mannen har et barn fra før og jeg har et barn fra før. Sammen er vi 4 en familie hvor alle har plikter og ansvar. Barna er likestilte, de er like viktige og det er oss voksnes felles ansvar å sørge for oppdragelse og oppfølging. Det er i det daglige ikke viktig hvem av oss som er biologisk opphav, ved å dele livet sammen har vi også valgt hverandres barn.

Vi forventer av hverandre at vi stiller opp for begge barna som om begge var våre egne.

 

Anonymous poster hash: 4249a...be1

[Anonym bruker]

Jeg krever en del fra min nye mann. Barnet var der først og er for meg alltid viktigst.

Han følger i stor grad rutiner og opplegg vi allerede har, og ikke minst som barnefar og jeg er enige om.

 

Anonymous poster hash: 55106...be7

[Anonym bruker]

Føler vel egentlig ikke at jeg trenger å kreve noe. Det falt ham veldig naturlig å delta i barnas "ting".

Har et barn som er kronsikt sykt, han tok det på strak arm, og stiller opp uten at jeg trenger å spørre ham.

Jeg prøver å være like flink med hans barn. Håper jeg får det til...

Anonymous poster hash: 56e5a...1de

[Mandala]

Det kommer an på situasjonen i det store og hele. Da jeg ble sammen med eksen min var sønnen min nyfødt og jeg hadde ingen kontakt med faren hans. Da var det helt naturlig både for meg og eksen at han gikk rett inn i en papparolle. Den rollen har han enda selvom vi ikke bor sammen lenger. 

 

Nå har jeg skolebarn og kjæresten min har skolebarn. Vi bor ikke sammen enda. Enn så lenge har vi spurt hverandre om tjenester som gjelder barna èn gang hver tror jeg. Når vi er sammen så forventer jeg at vi behandler alle barna like bra og at vi begge kan snakke til alle barna både om det er noe de ikke skal gjøre eller ved å gi ros. Om/ når vi flytter sammen så forventer jeg hakket mer at vi stiller opp for hverandres barn ved å kjøre og hente på aktiviteter etc. Da må vi samarbeide for det beste for familien og det er antakelig å dele på oppgavene etter hvordan det passer seg akkurat den dagen. Dette går jeg ut fra at vi er enige om siden vi har veldig like verdier og holdninger. Og heldigvis går alle overens, både barn og voksne. 

Endret 20. mars 2014 av Mandala