Vet ikke om jeg skal le eller gråte....

[Anonym bruker]

Har siden kl 14.00 forsøkt å få en utslitt 10mnd baby til å sovne. Har ammet, bysset, sunget, kost. Han holdt på å sovne men bestemte seg brått for at det ikke var tid for det enda. Jeg har utallige kloremerker på brystkassen og på skulderen, og han har ligget og slått meg og vridd seg i armene mine i protest. Hele endte med at jeg la han i lekekroken i stuen for å få han til å "bruke opp" litt mer energi, men der ble det også ville protester. Han ville ikke leke der, krabbet raskt etter meg og dro i buksebenet mitt og ble stående på knærne og sutre. Jeg bar han rundt, men det var heller ikke bra, da begynte han å vri seg for å komme ned. Satte han i sofaen, for han liker å klatre på putene og det gikk en liten stund. Men så gned han seg i øynene, tygget litt på hendene og begynte å smågråte litt igjen. Da var det å prøve å få han til å sove igjen. Etter en slitsom økt til med kloring, gråting, etc. skjønte jeg at han fortsatt ikke kunne sovne..... Han hadde ikke sovet siden kl 10 og jeg vet at han trenger å sove en gang til før natten..... Kl 15.45 kommer far hjem. Lillegull blir kjempeglad, og viser ingen tegn til trøtthet lenger. Kl 16.00 blir han trøtt igjen, og vi går alle 3 inn på soverommet for å legge. Far synger en sang og holder en hånd på ryggen til sønnen vår og jammen sovner han ikke med en gang..... En enorm lettelse brer seg inni meg, gutten vår får sovet! Samtidig er den ubehagelige, ekle følelsen at jeg ikke strakk til der...... Jeg føler at jeg har sviktet som mor... Jeg klarte ikke engang å få han til å sove da han trengte det som mest.... Gråten er ikke langt unna, jeg vet bare at det ikke har noen hensikt, så jeg presser den til side. Jeg er helt utslitt etter 2timer med "kamp", og har virkelig prøvd alt, og så kommer kjæresten min hjem og får sønnen vår til å sovne som om det var den største selvfølgelighet... Hvor har jeg feilet?

Anonymous poster hash: 70b4e...c09

[Anonym bruker]

Kanskje han savnet pappaen sin. 

Det er ikke lett å forstå seg på de små, prøv igjen i morgen.

Anonymous poster hash: e9e3a...787

[LillaGorilla♥♥]

Du har ikke feilet! Det der er helt "vanlig".

[Kråke]

Ble du stresset da han ikke sovnet? Du beskriver det som en "kamp". Kanskje gutten merket det og "speilet" stresset og frustrasjonen din? Unger kan være følsomme på den måten. Mens far kom hjem og var kanskje mer avslappet? Du har uansett ikke feilet, dere kom bare litt skjevt ut i dag

[Nettisen:)]

Du har ikke feilet:)

Vi hadde også noen sånne dager. Jo mer jeg ble stresset og sliten, desto verre ble det. Så kom far og reddet dagen og skjønte ikke hva jeg sutret for.

[Anonym bruker]

Sånn var det her og,men ikke i forbindelse med søvn da.

Men han kunne skrike hysterisk,å sluttet å skrike umiddelbart når mamma tok han

Det var sårt for meg.

Anonymous poster hash: 3f923...a5f

[Anonym bruker]

Takk jenter! :') Trodde ikke jeg skulle bli så rørt av tilbakemeldingene deres! Ja jeg ble vel litt stresset.. Prøvde å gå unna situasjonen litt og så komme tilbake, men han ble så lei seg da jeg gikk så da hjalp ikke det så veldig for meg.. Far var klar over situasjonen før han kom hjem og var helt klar for å ta over, så det hadde nok mye å si.

Anonymous poster hash: 70b4e...c09

[MammantilNurket]

 

Noen ganger er den beste løsningen "å bytte voksen" - det er faktisk et veldig kjekt og vel utprøvd triks man kan bruke når situasjonen har gått litt i vranglås.

Ikke vær lei deg. Du har ikke feilet på noe vis. Sender deg en god klem