Hadde dere sagt/gjort noe?

[Anonym bruker]

For tre år siden mistet vi babyen vår. Det var og er en ufattelig sorg som vi kjemper med hver dag og som vi vet kommer til å vare livet ut.

 

Akkurat mens det sto på som verst var svigerfamilien svært tilstedeværende og hjelpsomme. Det varte sånn ca til begravelsen var over, etter det var det slutt på at de tok kontakt både med oss og våre andre barn.

 

I løpet av det første året etter dødsfallet ringte svigerfar til min mann EN gang for å høre hvordan det gikk. Ellers hadde vi som vanlig kontakt i jul og bursdager.

 

Nå har vi nettopp markert vår engels fødselsdag. Hele familien på min side besøkte graven, tente lys og la ned blomster og tegninger. Siden mannen er bortreist var det mange, av både slektninger og venner av oss, som tok kontakt med meg sånn at jeg ikke skulle være alene denne vonde dagen.

 

Fra svigerfamilien har vi ikke hørt et ord! Ikke et lys, ikke en bloms, ikke en tlf samtale og ikke en sms. Ikke fra svigerforeldre, svogre eller svigerinner.

 

Mannen sier at man ikke kan forvente noe fra dem og at jeg ikke må la meg såre, men jeg klarer ikke å la det være. Betydde ikke barnet mer for dem enn dette? De er veldig ivrige etter å feire de andre barnebarns bursdager, men den lille som ikke fikk leve til å oppleve sin først bursdag engang bare glemmer de!?

 

Jeg har så lyst å konfrontere dem, men vet ikke helt hvordan. Bør jeg gjøre noe, eller bør jeg la det fare?

 

Det er snakk om helt vanlig oppegående folk uten noen form for andre utfordringer enn at de er følelsesmessig avstumpet.

 

Anonymous poster hash: 83790...994

[Anonym bruker]

Ingen synspunkt?

 

Anonymous poster hash: 83790...994

[Anonym bruker]

Jeg tenker det er deres måte å kanskje "sørge på", å ikke snakke om det, fortrenge sannheten. Du vet, det er mange folk som ikke takler/syns det er vanskelig å snakke/forholde seg til slikt.

 

Men det er bare å spørre dem om hvorfor de aldri nevner dødsfallet og i det hele tatt hva deres tanker rundt det er.

Anonymous poster hash: aaea5...234

[Anonym bruker]

Flere synspunkt?

 

Anonymous poster hash: 83790...994

[HvittHus]

Nei jeg hadde ikke tatt det opp. Mennesker har forskjellige måter å reagere på, og det må vi akseptere selv om det kanskje synes sårende.

[Anonym bruker]

Så snu litt på det, mannen din feiret jo heller ikke dagen da han reiste bort. Burde ikke han vært hjemme med deg?

 

Jeg har selv mistet to barn og har en grav. Men vi feirer/minner da ikke dagene. Det blir ikke bursdagsfeiring for et dødt barn.

 

Jeg er lite på graven, den er kun et sted. Men jeg tenker på de ofte. Om jeg tenner lys i stua mi og tenker på de eller på grava så er vel det det samme?

 

Du kan ikke sammenligne levende barn sine bursdager med de som er døde.

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 4eff4...005

[Anonym bruker]

Hvor gammel var barnet når det døde?

 

Anonymous poster hash: 4eff4...005

[Anonym bruker]

Spørsmålet er vel hva du kan oppnå med å ta det opp med dem?

 

Det du egentlig ønsker er jo at de skal være der, vise at de bryr seg, at de ikke har glemt.

 

Men er det realistisk å tro at de kommer til å endre seg, når de ikke har holdt på kontakten?

Jeg frykter for at du kanskje blir enda mer skuffet om du tar det opp - hvis du ikke får den reaksjonen som du egentlig har bruk for.

 

Som andre sier, folk reagerer forskjellig på sorg og tap. Noen reagerer med å holde seg unna, ikke prate om, late som om noe ikke har skjedd. Dette er ofte personer som ikke har lært å uttrykke følelsene sine, så de blir på mange måter hjelpesløse i en situasjon, de har på en måte ikke noe språk å bruke, de vet ikke hva de skal gjøre. Og da blir det lettere å holde seg unna.

Det trenger ikke å bety at de ikke bryr seg - selv om det er det inntrykket de gir.

 

Du skriver at de stilte opp til begravelsen. Se om du greier å akseptere at det var det de var i stand til å "gi" følelsesmessig til deg og mannen. Hvis du greier det, så kan du kanskje ha lavere forventninger for dem i fremtiden, og da blir du kanskje mindre såret.

 

Med det sagt - jeg ville blitt akkurat like såret som det du er, og ville følt samme behov for å prate med dem som det du føler. Men jeg har lært av erfaring at man ikke kan få noen til å uttrykke følelser de ikke vet hvordan de skal uttrykke. Noen nekter å gå ordentlig inn i sorgprosessen også, og skal de begynne å snakke så må de åpne for det de desperat prøver å ignorere av vonde følelser.

 

Ikke gi de som ikke stiller opp mer plass i livet deres enn det de bør ha.

Se om du greier å fokusere på de som faktisk er der for dere og som stiller opp.

 

Føler med deg og sender deg en varm klem <3

Anonymous poster hash: eda8b...737

[Anonym bruker]

Dere som sørger og var nærmest dette barnet. Jeg ville gått på grava det første året, men etter det hadde jeg latt det fare. Ikke fordi jeg er kald, men ser ikke poenget med å feiere bursdagen til noen som er døde uannsett alder eller relasjon.

Anonymous poster hash: 95d31...7c7

[Anonym bruker]

Jeg syns du skal få på graven om du føle for det, markere fødselsdag om du føler for det og ja; det er også lov være skuddet over svigerfamilien.

 

Har dere bestandig hatt så lite kontakt? Jeg ville nok sagt noe, alt kommer jo an på måten en sier det på. Du kan ikke forvente lik behandling av barna som lever og engelen som døde, men hjelpes- det handler om respekt.

 

Jeg får helt vondt i meg hver gang jeg leser her inne om noen som har mistet barnet sitt, og jeg "unner" dere virkelig å sørge på den måten dere ønsker.

 

Anonymous poster hash: bc8a2...090

[Anonym bruker]

Kjære deg!

 

Jeg vet akkurat hvordan du har det. Jeg går gjennom det samme akkurat nå. Vår lille gutt døde i fjor. Svigerfamilien min er på samme måte som din, jeg trenger nok ikke å forklare mer enn det.

 

Jeg har ikke sagt noe til mine men jeg har nevnt det for mannen min. Jeg hae vært sint og sur på de og det vet mannen min. Han er enig, gjelder spes. et par i svigerfamilien som har oppført seg spesielt sårende ovenfor oss og lillegutten vår.

 

Men, jeg har prøvd å skjerme meg selv mot det. Orker ikke ha noe særlig kontakt (bor ikke på samme sted så det er ikke vanskelig) og har tatt de bort så jeg ikke ser noe til de på Facebook med mindre jeg går inn for det selv.

 

Dette var kanskje ikke mye til hjelp, jeg vil bare si at jeg vet hvor vondt du har det og hvor trist det er å ikke få anerkjennelse. Stor klem fra meg

 

Anonymous poster hash: fad49...290

[Anonym bruker]

Kjempetrist å høre at dere har mistet en baby:( Og jeg skjønner kjempegodt følelsene dine! Dere skal få sørge akkurat slik dere vil, og vil dere feire bursdagen til deres lille engel så skal dere sølvfølegelig gjøre det. Jeg skjønner veldig godt at dere har lyst å gjøre det.

Og jeg synes det er stygt gjort av svigerfamilien din å ta slik avstand. Vil de ikke ha noe kontakt da? Jeg hadde nok kjent litt på om jeg hadde orket å ha så mye med dem å gjøre i det hele tatt.

 

Anonymous poster hash: bd786...d77

[Anonym bruker]

Så snu litt på det, mannen din feiret jo heller ikke dagen da han reiste bort. Burde ikke han vært hjemme med deg?

Jeg har selv mistet to barn og har en grav. Men vi feirer/minner da ikke dagene. Det blir ikke bursdagsfeiring for et dødt barn.

Jeg er lite på graven, den er kun et sted. Men jeg tenker på de ofte. Om jeg tenner lys i stua mi og tenker på de eller på grava så er vel det det samme?

Du kan ikke sammenligne levende barn sine bursdager med de som er døde.Anonymous poster hash: 4eff4...005

Kondolerer.

 

For det første er det ikke snakk om å feire bursdagen, men å markere fødselsdagen til et barn som ikke fikk leve. Både min og mannen sin familie har hatt som tradisjon å markere merkedager som bursdag, jul og allehelgensdag med blomster og lys for de som har gått bort. Jeg vet at svigers markerer sine døde foreldre og søsken, derfor føler jeg at de ikke syns at lilles dag er så viktig siden hn ikke fikk leve lenge nok til at de ble ordentlig kjent med han.

 

For det andre har mannen min en jobb han må reise i, og fødselsdager er ikke gyldig frigrunn, hverken for levende eller døde barn. Han slet skikkelig med å være så langt unna, og jeg tror det hadde varmet å få en tlf fra foreldrene eller søsken.

 

Vi er på graven ca en gang i uken. Det både fordi vi føler at det er en plass til ettertanke og sorg og ikke minst fordi lille fortjener en velstelt grav. Dette ser vi er svært individuelt på gravene rundt oss, noen har levende lys nesten hele tiden (som oss) og noen bærer tydelig preg av å være sjelden besøkt. Dette må være helt opp til hver familie.

 

Så ja, det sårer at besteforeldrene ikke engang sender en sms (de kommuniserer helst på den måten) på en dag som er ekstra vond for oss.

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 83790...994

[Anonym bruker]

Takk til dere for gode ord.

 

Dette er bare en av mange ting som sårer når det gjelder den familien. Og spesielt er det sårt for mannen min som opplever å ikke få trøst og støtte fra dem som burde stå han nærmest bortsett fra meg og barna.

 

Men jeg kommer ikke til å si noe, de får leve videre i sin fornektelse.

 

Vi minnes vår lille engel og det er det viktigeste.

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 83790...994