Fra 2 til 3 barn. Skal, skal ikke?

[Anonym bruker]

Har lyst på et barn til, eller, jeg er usikker. Det vil uansett ikke bli før om 1-2 år, det vil da være 4 år mellom eldste og mellomste, og 3-4 år mellom midterste og yngste. Eldste vil altså være 7-8 år.

Har noen erfaringer? Veldig strevsomt/mye dyrere/mer plass? Mindre tid til de andre barna? Fucker jeg opp hele dynamikken i familien? Hmmm..

Noen som kan si noe om å ha 3 barn, er det fryktelig slitsomt og vanskelig eller bare bra?

Anonymous poster hash: 27fca...6f0

[Anonym bruker]

Vi har akkurat de samme tankene som deg men vi har kommet til at ingen familier er like, og for noen er tre barn altfor mye, og for andre er det "piece og cake". Alt etter som hvordan de barna du har fra før er. Om de er krevende eller ikke. Tror nok dette er like individuelt som alt annet. Tror bare man må føle selv om man ønsker en til. Ingen kan si hvordan det blir for dere. Dette er noe kun dere kan føle på om dere orker eller ikke

 

Anonymous poster hash: 64270...af8

[Anonym bruker]

Det kunne vært jeg som hadde skrevet hovedinnlegget Jeg har de samme tankene. Har nå to barn på 3 og 5,5. Føler meg ikke ferdig, men er også redd for å "fucke opp hele familiedynamikken" som du så fint formulerte

 

Man må jo ha ekstra plass/ekstra soverom, kanskje ny bil osv.. Men samtidig er det mye vi har fra før av som jeg så gjerne kunne tenke meg å bruke igjen Skulle gjerne likt å høre hva dere bestemmer dere for

Anonymous poster hash: 20d9f...ca7

[Anonym bruker]

Det er fryktelig slitsomt! Jeg angrer ikke på valget, for nå er familien komplett, men jeg må innrømme at enkelte dager er jeg i ferd med å bryte sammen. Men, de blir jo voksne en gang også. Får hvile da;)

 

Anonymous poster hash: 1667a...bce

[Anonym bruker]

Takk for svar.

Eldste er en "enkel" unge, grei å ha med å gjøre, lite trass, lett å avlede, selvstendig, greier mye selv, blid osv. M;inste er jo liten enda, så jeg vet ikke om trassen kommer der etterhvert og hvor ille den blir, men er foreløpig alltid en solstråle. Mammadalt, men veldig blid. 

Litt styr med søvnen på minste, men det kan jo gå seg til. De har så stor glede av hverandre til tross for aldersforskjell, og siden de begge to er så gode er det lett å ønske seg en til. Er jo ikke helt ung lenger heller.

Litt lite plass i huset, men det finner vi en løsning på. Ikke bader vi i penger men vi greier oss fint og det skal nok gå helt fint rundt. Og vi må jo spare opp litt også. 

Anonymous poster hash: 27fca...6f0

[Anonym bruker]

Dyttitytt.

Anonymous poster hash: 27fca...6f0

[Anonym bruker]

Vi hadde samme tankene men bestemte oss for å bare kjøre på istedenfor å tenke det i hel. Vi laget bare en avtale; at selv om dette kan bli tungt og slitsomt tidvis så SKAL vi stå sammen gjennom det selv om det kan bli lett for at man lar frustrasjon og mangel på søvn gå utover parforholdet. I de strie periodene får vi klamre oss til tanken på at det er forbigående..og dessuten; jeg tror at alle de gode stundene vil overskygge det som blir stress og mas. I verstefall trapper jeg ned og jobber mindre en stund,så får vi ha det litt trangere økonomisk men bedre tid til barna. Nå er jeg i min tiende uke m det som forhåpentligvis skal bli vårt tredje og siste barn. Spennende, skummelt og helt fantastisk - akkurat som med de to første lykke til med valget!

 

Anonymous poster hash: 067c6...b69

[Anonym bruker]

Jeg var i samme båt som du. Har to tette. Ting hadde begynt å roe seg. God familiedynamikk. Alltid drømt om 3 barn, men nå var det jo blitt så behagelig. Dumt å ødelegge det. Men en nr 3 har gnaget på meg.

Ble gravid. Ble litt glad, også fikk jeg panikk. Dette ville jeg ikke likevel. Da blir det mye mindre tid til de to største, mer logistikk, mindre penger til overs, osv. Jeg klarte ikke å se gleden i å få en til. Angret fryktelig på at jeg ble gravid. Hva om alt bare ble kaos?? alt blir jo mer tungvindt.

 

Nå er jeg et godt stykke lengre på vei og jeg ser lyst på å få en til.

Det er umulig å si på forhånd hvordan det vil bli. Det var det jo med nr 1 også. Babyer og barn er jo så forskjellige. Ingen familie er lik. Noen opplever det som enkelt med 3, andre syns det er strevsomt. Det er jo det som er spennende( og litt skummelt) med å få barn...man vet ikke hvordan det blir for en selv.

En ting er sikkert: du har mye mer erfaring nå enn da du fikk nr 1. Uansett hvor slitsomt og stressende det blir vil du trolig ha et mer avslappende forhold til det uansett. Dess fler unger, jo mer avslappet tror jeg man blir...selv om det er full rulle i heimen. Man vet hva som er viktig å prioritere og ikke. Småbarnstiden går fort og plutselig har nr 3 også blitt større og mer selvstendig.

 

Har du virkelig lyst på en til så kjør på. Som jeg sa tidligere, resten ordner seg. Barnet kommer til å bety mer enn alt det andre dere tenker på nå som plass, penger og fritid.

 

Jeg er så glad for at vi får tre barn. Jeg vet jeg hadde angret kjempemasse om jeg lot vær. Det er deilig å glede seg. Gleden kom for alvor da jeg så babyen på ultralyd. Hadde ikke noe særlig forhold til den før det.

Jeg vet ikke hvordan det blir, men si meg: vet vi noen gang hvordan livet blir? Jeg ser ikke akkurat så mange som er ulykkelig over å ha fått nr 3 fordi det ble mindre plass i heimen, bilen, mindre penger og mindre utenlandsturer.

 

 

 

Anonymous poster hash: 5d6de...aaf

[Anonym bruker]

Er gravid med nr.3 nå, men gikk mange runder med meg selv og det tok noen år før jeg turte hoppe i det. Til slutt kom jeg til at jeg syns to barn var litt for lite, men er kjempespent på hvordan det blir når han eller hun kommer inn i familien...

 

Anonymous poster hash: 2e3c1...4d0

[Monajenten]

Jeg har vokst opp med en veldig liten familie, og har kun én søster. Hun bodde i England i fem år og da kjente jeg at jeg ønsket å ha en større familie selv, for jeg savnet henne og det var bare meg igjen.

 

Så vi fikk tredjemann veldig planlagt for ti måneder siden, og det er helt fantastisk! Men jeg er langt i fra noen duracellkanin så grunnen til at alt går så fint er nok fordi de to eldste var 9 og 6 da minsten ble født. Tre-fire tette tror jeg hadde tatt livet av meg

 

Og jeg syns det er helt fantastisk nå når vi samler den nærmeste familien (oss, min søster m/fam og foreldrene mine) at vi er 11 stk. Har aldri opplevd det før og jeg elsker det

 

I hjertet mitt ønsker jeg en nr. 4 også, men vet rett og slett ikke om jeg har kapasitet til det. Heller ikke plass akkurat for øyeblikket.

[Anonym bruker]

Jeg har vokst opp med en veldig liten familie, og har kun én søster. Hun bodde i England i fem år og da kjente jeg at jeg ønsket å ha en større familie selv, for jeg savnet henne og det var bare meg igjen.

 

Så vi fikk tredjemann veldig planlagt for ti måneder siden, og det er helt fantastisk! Men jeg er langt i fra noen duracellkanin så grunnen til at alt går så fint er nok fordi de to eldste var 9 og 6 da minsten ble født. Tre-fire tette tror jeg hadde tatt livet av meg

 

Og jeg syns det er helt fantastisk nå når vi samler den nærmeste familien (oss, min søster m/fam og foreldrene mine) at vi er 11 stk. Har aldri opplevd det før og jeg elsker det

 

I hjertet mitt ønsker jeg en nr. 4 også, men vet rett og slett ikke om jeg har kapasitet til det. Heller ikke plass akkurat for øyeblikket.

 

 

Takk for fint svar. Du har jo litt likt utgangspunkt mht alder på barna dine. Tenker at det kanskje ikke er fullt så slitsomt når for eksempel eldste er såpass stor, og midterste dessuten vil være tilnærmet bleiefri og kunne spise selv osv. Dessuten er de da ikke sååå knyttet til oss foreldre som de er når de er 1-2, de har også glede av andre barn, familiemedlemmer, besteforeldre osv. Dermed takler de kanskje en baby til bedre enn om de enda er veldig avhengig av mamma/pappa?

Jeg har også liten familie, mens samboer har sotr, og jeg ser hvor stor hjelp og glede de har av hverandre. Og hvor bra mine svigerforeldre har det med sine mange barn og store familie. 

 

Eneste jeg er redd for er om et evt nytt barn kan feile noe. Hva om vi får et sykt barn eller som ikke fungerer som alle andre? Vil jo ta imot det også, være glad i det ogsp, men da føler jeg nesten at jeg har ødelagt det perfekte vi har, laget en vanskeligere situasjon for de barna vi allerede har. Og hva med parforholdet? Vi har det jo veldig bra sammen, er sammensveiset og takler alt som kommer vår vei. Gjør vi det om alt ikke går som det skal neste gang? Vi er jo ikke ungdom lenger noen av oss, på en måte, og vi forlenger småbarnsperioden med ganske mange år. Jeg liker det, liker å være hjemme i perm, dille med baby. Jeg er også en positiv person som tenker at det meste går hvis man vil. Men mannen min er litt mer stressa, har en slitsom jobb, fungerer dårligere med lite søvn osv. Samtidig vet jeg at han tar imot de barna han får, selv om han sikkert hadde klart seg fint med de vi har.

Hmm, vanskelig.

 

Jeg skal se det an da, om minste får en helsikkes trassalder og eldste får minipubertet av en annen verden, kan det jo hende jeg forandrer mening fullstendig.

 

Anonymous poster hash: 27fca...6f0

[Anonym bruker]

Vi har 3 tette, veldig tette. Det er utrolig slitsomt, men også fantastisk! Barn er "slitsomt", men samtidig det beste i hele verden, er jo de første årene som krever mest. Jeg hadde angret om vi stoppet ved 2! Alt går om man har viljen. Det blir hva man gjør det til ifh til dynamikk osv! Go for it!

 

Anonymous poster hash: fd982...f30

[Anonym bruker]

Vi har tre barn. 9, 7 og 3 år.

 

Det har vært mye ekstra pga de er født premature. Ingen av dem sov natta gjennom før de var tre år...men, vi ville aldri i livet valgt annerledes. Vi ser hvor stor glede de har av hverandre, veldig sammensveiset og passer godt på hverandre. Leker fint sammen, selv om de er tre vidt forskjellige personligheter. Lykken er stor søskenflokk.

 

Synes igrunn det er lettere med tre enn to barn.. Har en besøk, så kan alltid de to andre leke med hverandre. Man må på en måte ha litt fastere rutiner og planlegge litt i forkant. Hverdagene går unna, men ikke uoverkommelig!

 

Elsker å være trebarnsforeldre!

 

Ikke angret ett sekund

 

Lykke til med valget!

 

Anonymous poster hash: 54107...b59

[Anonym bruker]

Hvor gamle er og var dere når dere fikk ungene da? Og hvordan er økonomien? Er det tøft, har dere dårlig råd, og tjener dere mye, lite, normalt? Hvordan gjorde dere det med plass, bil osv? Ble det mye tøffere økonomisk, og hvordan blir det når ungene blir større?

Mange ting å tenke på her.

Vi har helt normal økonomi også. 

Anonymous poster hash: 27fca...6f0

[Monajenten]

 

 

Jeg har vokst opp med en veldig liten familie, og har kun én søster. Hun bodde i England i fem år og da kjente jeg at jeg ønsket å ha en større familie selv, for jeg savnet henne og det var bare meg igjen.

 

Så vi fikk tredjemann veldig planlagt for ti måneder siden, og det er helt fantastisk! Men jeg er langt i fra noen duracellkanin så grunnen til at alt går så fint er nok fordi de to eldste var 9 og 6 da minsten ble født. Tre-fire tette tror jeg hadde tatt livet av meg

 

Og jeg syns det er helt fantastisk nå når vi samler den nærmeste familien (oss, min søster m/fam og foreldrene mine) at vi er 11 stk. Har aldri opplevd det før og jeg elsker det

 

I hjertet mitt ønsker jeg en nr. 4 også, men vet rett og slett ikke om jeg har kapasitet til det. Heller ikke plass akkurat for øyeblikket.

Takk for fint svar. Du har jo litt likt utgangspunkt mht alder på barna dine. Tenker at det kanskje ikke er fullt så slitsomt når for eksempel eldste er såpass stor, og midterste dessuten vil være tilnærmet bleiefri og kunne spise selv osv. Dessuten er de da ikke sååå knyttet til oss foreldre som de er når de er 1-2, de har også glede av andre barn, familiemedlemmer, besteforeldre osv. Dermed takler de kanskje en baby til bedre enn om de enda er veldig avhengig av mamma/pappa?

Jeg har også liten familie, mens samboer har sotr, og jeg ser hvor stor hjelp og glede de har av hverandre. Og hvor bra mine svigerforeldre har det med sine mange barn og store familie.

 

Eneste jeg er redd for er om et evt nytt barn kan feile noe. Hva om vi får et sykt barn eller som ikke fungerer som alle andre? Vil jo ta imot det også, være glad i det ogsp, men da føler jeg nesten at jeg har ødelagt det perfekte vi har, laget en vanskeligere situasjon for de barna vi allerede har. Og hva med parforholdet? Vi har det jo veldig bra sammen, er sammensveiset og takler alt som kommer vår vei. Gjør vi det om alt ikke går som det skal neste gang? Vi er jo ikke ungdom lenger noen av oss, på en måte, og vi forlenger småbarnsperioden med ganske mange år. Jeg liker det, liker å være hjemme i perm, dille med baby. Jeg er også en positiv person som tenker at det meste går hvis man vil. Men mannen min er litt mer stressa, har en slitsom jobb, fungerer dårligere med lite søvn osv. Samtidig vet jeg at han tar imot de barna han får, selv om han sikkert hadde klart seg fint med de vi har.

Hmm, vanskelig.

 

Jeg skal se det an da, om minste får en helsikkes trassalder og eldste får minipubertet av en annen verden, kan det jo hende jeg forandrer mening fullstendig.

 

Anonymous poster hash: 27fca...6f0

Jeg forstår veldig godt tankene dine ang sykt barn, og klart det er viktig å tenke gjennom. Men vi tok ihvertfall sjansen og er selvsagt glad for det. Minsten er født nesten seks uker for tidlig og trengte litt pustehjelp første døgnet, i tillegg til en del timer hos fysioterapeut og kiropraktor, men han er heldigvis frisk som en fisk nå. Det ER tøft i starten med baby, og da gjelder det å være forberedt på å hjelpe hverandre og fungere som et team. Man overlever

 

Nå er vi relativt unge enda (29) så vi hadde jo mulighet til å vente til de andre var store. Det var godt planlagt med tanke på at jeg da ville være i permisjon første året eldste var ferdig på SFO og første året mellomste begynte på skolen. Syns det har vært veldig greit. Så tror nok en nr. 4 kunne blitt kaos da jeg ikke ville ha venter i ytterligere seks år og "begynt" på nytt igjen

 

De eldste har stor glede av minsten, og pga aldersforskjellen har det aldri vært et snev av sjalusi å spore her. Er veldig takknemlig for det

 

Lykke til, uansett hva dere velger

 

 

Ang. økonomi så har vi så vi klarer oss, og de eldste går på to fritidsaktiviteter hver. Vi er langt i fra rik, men det går rundt.

Vi bor i en leilighet på ca 100 kvm men har tre soverom så det også går greit foreløpig. Vil nok trenge noe større i løpet av noen år.

Vi har to biler, mitsubishi outlander. De er grei størrelse men minsten må snart bytte sete så tror det blir litt trangt da. Skulle vel helst hatt minibuss da vi kjører på ferier ol hehe, men vi klarer oss fint der også altså

Endret 17. mars 2014 av Monajenten

[Anonym bruker]

Har to tette! Og vil absolutt ikke ha fler, er så sliten av småbarn.....meeeeeeeeeen kanskje babysavnet dukker opp om 10 år igjen, det vet jeg ikke, men jeg håper så inderlig ikke det! Jeg føler jeg ikke vil klare å følge opp alle barna mine like mye osm jeg ønsker, merket jo stor forskjell fra bare ett til to barn også. Også vil jeg klare å følge dem opp når de blir voksne, trenger økonomisk hjelp osv. Også kommer barnebarn som jeg også vil være tilgjengelig for

Anonymous poster hash: 9e568...abb

[Anonym bruker]

Men dere som sier det er så slitsomt, det ser ut til at dere har tette barn? Mens Monajenten og andre som sier det er bra har større aldersforskjell. Gjerne lettere da? Det er jo det siste jeg vil få, eldste vil ha begynt på skolen og mellomste være 3-4 år, og dermed også kunne gjøre endel selv. Eldste er allerede veldig selvstendig og er ikke mye mas med, hjelper til med mye allerede også. Venner vil jo bli viktigere enn mor og far etterhvert også.

Har engasjerte besteforeldre på beggesider her også, eneste er jo at de begynner å bli gamle og ikke så friske som før, så vi kan ikke regne med dem i årevis akkurat. Men de hjelper der de kan. Bor på bygda men nær by, så her er evt fritidsaktiviteter ganske nært, i gang og sykkelavstand for større unger. Heller ikke så mye statuspress som i større byer.

 

Anonymous poster hash: 27fca...6f0

[Anonym bruker]

Hadde jeg vært dere, hadde jeg kjørt på

 

Topp med tre barn! Veldig mye har med innstillinga å si også.

 

Tror hvertfall ikke dere kommer til å angre.

 

Anonymous poster hash: 54107...b59

[Anonym bruker]

Hehe, min instilling er hvertfall at man greier det man vil greie, og at vi bare får krumme nakken og gå på evt. Mannen er vel en som blir fortere stresaa, men han stiller opp der han må

 

Ankepunktet vårt må være alderen, mannen min er over 40, og jeg vil nærme meg det når det blir aktuelt. Dessuten delvis økonomi. Har bare 3 soverom, og for liten bil til 3 barn. Så det må oppgraderes i tilfelle. Og så er det oppfølgingen da. Senere, mener jeg. Vi er absolutt ikke fattige, har normale jober med grei lønn, men er heller ikke rike. Helt greit, liksom. Mannen har muligheter for forfremmelse med tiden, men da vil det bli lengre dager for ungene i bhg. Og jeg må jobbe 100% om vi skal ha råd til 3 barn, så jeg kan ikke gå ned i stilling. Det er evt der jeg er usikker. Tid og penger, liksom. 

Jaja, får se framover, er noen år til det er aktuelt, og kanskje norsk tipping ringer i mellomtiden.

Anonymous poster hash: 27fca...6f0

[Anonym bruker]

Man angrer aldri på de barna man får ,bare på de man ikke får...

 

Jeg og mannen har alltid  hatt lyst på tre barn,og selv om vi har hatt "vent-og -se " holdning for å se hvordan det var med et barn,så med to,så var det veldig naturlig å få nr tre.

Nå føler jeg en indre ro med mine tre barn,familien er komplett. Det kan ha noe med at jeg til slutt fikk begge kjønn,men tanken på fire har aldri slått meg,det er for mange barn i mine øyne.

 

Det er så godt å kjenne på at jeg aldri skal bli gravid igjen,at nå skal barna få bli store i sitt tempo og vi skal nyte disse tre.

Vi gir bort alt som babyen vokser ut av,og det er så godt! Godt å kjenne på at vi er 100% sikker på at nå blir det ingen flere,istedet for å bestandig tenke "kanskje"...

 

Jeg var 27,30 og 33 da jeg fikk mine barn som nå er 7,4 og 10 mnd.Alle var planlagt,så for oss var 3 år imellom hvert barn perfekt.

 

Det er hektisk,vi er alltid en forelder for lite,man føler veldig veldig ofte at man ikke strekker til over alt,men er man bevisst dette så løser man det på en god måte sammen. 

 

Min baby er jo ikke så stor,og jeg er fortsatt hjemme i permisjon,så hvordan det blir i hverdagsmaset når vi begge er i full jobb, vet jeg ikke.

man må iallefall senke lista her hjemme endel,man kan faktisk ikke ha det strøkent hele tiden,det blir litt støvete og skittent,men sånn må det bare være en stund nå.

 

Jeg er ped.leder og mannen ingeniør,så vi har en grei økonomi uten å ha flust med penger. Vi kjøpte ikke ny bil,men har heller eldstemann i framsetet og jeg innklemt mellom to seter i baksetet,fordi vi veldig sjelden sitter på samme bil alle sammen.

 

jeg tror at vil dere begge to,så bare kjør på. Ellers kommer du alltid til å tenke "kanskje,kanskje"...

 

 

Anonymous poster hash: c8599...435

[Anonym bruker]

Takk for svar du over her. 

Jeg er litt der at jeg jo har fått de barna jeg ønska meg, har liksom aldri tenkt på mer enn 3, før nå. Fær etter jeg fikk barn og så hvor fantastisk det er. Vil liksom oppleve den kjærligheten en gang til, til enda en, ha enda en som er meg så kjær. Har en av hverogså, så det er ikke det som driver meg. Trodde jeg var ferdig, men så kjenner en del av meg at jeg ikke r det. Tenker også på ungene mine, at de skal ha flere å forholde seg til, tenker at det er en god ting å ha flere søsken, med felles bakgrunn og historie.

 

Men så er jeg redd for å ikke få nok tid, energi og penger til alle da. Hva hvis noe går galt, eller det blir skikkelig tøft? Og så er det mannen, han har nok ike helt det samme behovet for en til, men han tar som sagt imot de han får. Men han har en så travel jobb at det nok er litt derfor, redd han skal slite seg ut. Jeg var og er 2-3 år "bak deg" når det gjelder alder, altså jeg er litt eldre. Mannen er eldre enn meg igjen, er redd han skal tenke at han aaaaldri blir ferdig med småbarn, hehe. Jeg har det fint med de ungene jeg har, blir ikke lei meg om jeg ikke får flere, men samtidig ligger det en liten greie i meg som sier at jeg vil ha en til med tiden.

Anonymous poster hash: 27fca...6f0

[Anonym bruker]

Jeg har to tette nå eldste blir 3 i juni å minste blir 2 i juni.. Vi har altid villet ha 3 men jeg fant ut tilslutt at vi hadde nok med to minsten er rolig å lett å ha med å gjøre. Eldste er en kamp fra morgen til kveld pga et utrolig temperament å sjalusi.. Men skjebnen ville ikke at vi bare skulle ha 2. Så fant ut jeg var gravid med tvilliger i uke 13.. Er nå i uke 21. Å gruer meg men gleder meg til å bli ferdig. Steriliserings papirene er signert å sendt inn

4 unger er mer en nok her i gården. Ja jeg er kun 23 men nå er de nok ruging fra min side.. (jeg reagerer på ALLE typer prev)

 

Anonymous poster hash: 08685...9e7