Uføretrygdede!

[Anonym bruker]

Det må jo være noe dere kan jobbe med?? Dere bruker så utrolig mye krefter på å fortelle om hvor håpløse alle arbedsgivere/NAV er.

Hva kunne dere tenke dere da? Hvordan ville dere lagt opp jobbehverdagen deres?

Dere snakker så mye om at det er ingen arbeidsplass som tilpasser seg deres helsesituasjon.

Så fortell oss. Hvordan kan vi løse det?

Anonymous poster hash: 8ed41...d8e

[Anonym bruker]

Gidder du, seriøst? Du snakker til "uføre" som om de var en enhetlig gruppe, som om det er deres ansvar å løse et "samfunnsproblem", noe det ikke er. Hvilken unnskyldning har du for å være så trang i nepa?

Anonymous poster hash: 382cc...242

[Anonym bruker]

 

Det må jo være noe dere kan jobbe med?? Dere bruker så utrolig mye krefter på å fortelle om hvor håpløse alle arbedsgivere/NAV er.

Hva kunne dere tenke dere da? Hvordan ville dere lagt opp jobbehverdagen deres?

Dere snakker så mye om at det er ingen arbeidsplass som tilpasser seg deres helsesituasjon.

Så fortell oss. Hvordan kan vi løse det?

 

Anonymous poster hash: 8ed41...d8e

 

 

Du spør hvordan "vi" kan løse dette?

Sitter du i en posisjon hvor du kan bidra til å løse dette om du får riktig innspill? Er du arbeidsgiver, jobber du med attføring, jobber du i nav, er du politiker?

 

Lurer på hvem "vi" er - som er så engasjert midt på natten?

 

Og hvilke tanker gjør du om dette selv?

 

Anonymous poster hash: 1bdb7...970

[Anonym bruker]

hva med sånne som meg da? som ikke kan gå skole? når skaden/sykdomen ikke er fysisk er det ikke bare bare å jobbe da heller. hva med de som gråt seg gjenom 10 år obligatorisk skole & ble tvungett til å gå på vgs fordi det er jo det man skal gjøre etter ungdomskolen? som styker fag etter fag gang på gang, de som ikke passer inn i a4 verden? som sliter med angst, stress, masing & strenge rutiner? jeg har jobba, hadde 4 jobber før jeg ble ufør. gikk til lege ukentilig fra jeg var 14 til jeg ble 20 for å finne ut av hva som var galt. når jeg enderlig ble ufør hadde jeg plutserlig ork til å ha et liv. få meg noen venner, bidra i familien min, få meg kjæreste & gjøre noramle ting. skal jeg tvinges tilbake i jobb? bli det gråtende vraket som ikke orker noen ting & lever i zombi modus fordi energien blir brukt opp på å huske på tog & jobb tider? allt som må gjøres før klokka da å da. allt jeg gjør feil? skal et voksent menneske i norge virkelig behøve å bli behandla som et dumt barn hele livet bare fordi man ikke skal bli ufør? det er ikke retferdig. jeg har gått igjennom så mye vondt & vanskelig i mitt liv at jeg er glad for å være ufør. Glad for at jeg i en alder av 20 enderlig har muligheten til å gå en dag uten å svime av, bli så lei meg eller stressa at jeg ikke klarer å holde igjen tårene. glad for at jeg ikke gruer meg så mye til ting at jeg begyner å blø nesebold, kaste opp, svime av eller noe annet som reaksjon. og mest av allt er jeg glad for at mine foreldre & voksene som kjenner meg godt jobbet hard for at jeg skulle få bli ufør. at de ikke bare lot meg synke i bakken. at legen min var kjempe flink & gjorde det han kunne for at jeg skulle få et bedre liv. livet mitt når jeg hadde jobb eller skole plikter var et helvete. konstante smerter, masse syk & orket ikke tanken på å spise normalt, var ikke mye poeng i det. jeg kom jo til å stresse meg ihjel sån at det kom oppigjen unasett.

 

så hva syntes du? skal jeg tilbake til det? jobbe i butikk? eller med barn? bli et levende spøkelse sån at uføre statestikken går ned? skulle likt å sett sånne som deg ha levd mitt liv, å så ta en lang fin utdannelse & jobbe et helt liv etter det. la meg se deg vokse opp med udiagnosert alkohols skade, angs, voldtekt, mobbing, synkdom, alkoholiker foreldre, anoreksi & miste nesten hele familien din på 4 år uten å ta skade av det. 

 

hilsen ufør & glad for det, 

Anonymous poster hash: f48c8...176

[Anonym bruker]

hva med sånne som meg da? som ikke kan gå skole? når skaden/sykdomen ikke er fysisk er det ikke bare bare å jobbe da heller. hva med de som gråt seg gjenom 10 år obligatorisk skole & ble tvungett til å gå på vgs fordi det er jo det man skal gjøre etter ungdomskolen? som styker fag etter fag gang på gang, de som ikke passer inn i a4 verden? som sliter med angst, stress, masing & strenge rutiner? jeg har jobba, hadde 4 jobber før jeg ble ufør. gikk til lege ukentilig fra jeg var 14 til jeg ble 20 for å finne ut av hva som var galt. når jeg enderlig ble ufør hadde jeg plutserlig ork til å ha et liv. få meg noen venner, bidra i familien min, få meg kjæreste & gjøre noramle ting. skal jeg tvinges tilbake i jobb? bli det gråtende vraket som ikke orker noen ting & lever i zombi modus fordi energien blir brukt opp på å huske på tog & jobb tider? allt som må gjøres før klokka da å da. allt jeg gjør feil? skal et voksent menneske i norge virkelig behøve å bli behandla som et dumt barn hele livet bare fordi man ikke skal bli ufør? det er ikke retferdig. jeg har gått igjennom så mye vondt & vanskelig i mitt liv at jeg er glad for å være ufør. Glad for at jeg i en alder av 20 enderlig har muligheten til å gå en dag uten å svime av, bli så lei meg eller stressa at jeg ikke klarer å holde igjen tårene. glad for at jeg ikke gruer meg så mye til ting at jeg begyner å blø nesebold, kaste opp, svime av eller noe annet som reaksjon. og mest av allt er jeg glad for at mine foreldre & voksene som kjenner meg godt jobbet hard for at jeg skulle få bli ufør. at de ikke bare lot meg synke i bakken. at legen min var kjempe flink & gjorde det han kunne for at jeg skulle få et bedre liv. livet mitt når jeg hadde jobb eller skole plikter var et helvete. konstante smerter, masse syk & orket ikke tanken på å spise normalt, var ikke mye poeng i det. jeg kom jo til å stresse meg ihjel sån at det kom oppigjen unasett. så hva syntes du? skal jeg tilbake til det? jobbe i butikk? eller med barn? bli et levende spøkelse sån at uføre statestikken går ned? skulle likt å sett sånne som deg ha levd mitt liv, å så ta en lang fin utdannelse & jobbe et helt liv etter det. la meg se deg vokse opp med udiagnosert alkohols skade, angs, voldtekt, mobbing, synkdom, alkoholiker foreldre, anoreksi & miste nesten hele familien din på 4 år uten å ta skade av det.  hilsen ufør & glad for det,  Anonymous poster hash: f48c8...176

 

 

Det finnes andre som også har hatt et tøft liv. Jeg vokste opp med narkotika og alkoholmisbruk i familien og har som deg fått kjenne på kroppen hva det kan gjøre med en selv. Jeg fikk skader som foster pga dette. Jeg har opplevd seksuelt misbruk av nære familiemedlemmer, opprivende dødsfall og omfattende omsorgssvikt. Jeg har vært på institusjon og i flere fosterhjem. Jeg har hatt et destruktivt levesett overfor meg selv med blant annet selvskading og anoreksi/bulimi.

 

Jeg har imidlertid aldri gitt opp meg selv men kjempet meg gjennom livet for å unngå og ende opp som et offer selv. For meg blir det patetisk. Jeg ville heller være et løvetannbarn. Jeg har tatt imot hjelp og spesielt psykiatrisk hjelp gjorde at jeg i sårbare ungdomsår klarte og finne meg selv. Jeg er ikke et offer men en sterk kvinne med en vanskelig oppvekst. Min fortid kan jeg ikke gjøre noe med men min fremtid kan jeg gjøre alt med.

 

Jeg kunne som deg tatt mine diagnoser og levd et liv som ufør. Men jeg har kjempet meg gjennom skole og utdannelse. Grått bøttevis med tårer fordi skolegang syntes å være så uendelig vanskeligere for meg enn alle andre pga diagnosene mine. Men jeg har aldri gitt opp. Jeg har akseptert at livet er sånn og kjempet meg videre. Jeg ville ikke ende som ufør. Jeg ville fylle dagene mine med noe meningsfullt, noe som ga meg noe og lot meg vokse som menneske. Jeg har som deg dager der kroppen verker og skriker etter mer hvile men avspenningsteknikker jeg har lært, samt lysten på å utrette noe også denne dagen får meg til å bite smertene i meg og stå opp hver dag.

 

Jeg kunne som deg aldri vært glad for å være ufør. Jeg er imidlertid særdeles glad for at jeg er 100 prosent atbeidsfør. Jeg elsker jobben min og liker at den gir meg bekreftelse på at jeg er dyktig hver eneste dag.

Men mest av alt liker jeg at jeg valgte å ta tak i eget liv og få det på rett spor. Ta imot hjelp fra alle instanser som kunne hjelpe meg da det ble for vanskelig å takle på egenhånd. Det har gjort meg sterk og jeg er ikke lenger noe offer. Du burde prøve. Jeg kan garantere deg at du får et bedre liv.

 

Anonymous poster hash: de44c...39e

[Øyne som ser!!]

 

Det må jo være noe dere kan jobbe med?? Dere bruker så utrolig mye krefter på å fortelle om hvor håpløse alle arbedsgivere/NAV er.

Hva kunne dere tenke dere da? Hvordan ville dere lagt opp jobbehverdagen deres?

Dere snakker så mye om at det er ingen arbeidsplass som tilpasser seg deres helsesituasjon.

Så fortell oss. Hvordan kan vi løse det?

 

Anonymous poster hash: 8ed41...d8e

Kan ikke du heller fortelle ddet som er så intelligent? Du sitter sikkert på svaret.

[Anonym bruker]

 

hva med sånne som meg da? som ikke kan gå skole? når skaden/sykdomen ikke er fysisk er det ikke bare bare å jobbe da heller. hva med de som gråt seg gjenom 10 år obligatorisk skole & ble tvungett til å gå på vgs fordi det er jo det man skal gjøre etter ungdomskolen? som styker fag etter fag gang på gang, de som ikke passer inn i a4 verden? som sliter med angst, stress, masing & strenge rutiner? jeg har jobba, hadde 4 jobber før jeg ble ufør. gikk til lege ukentilig fra jeg var 14 til jeg ble 20 for å finne ut av hva som var galt. når jeg enderlig ble ufør hadde jeg plutserlig ork til å ha et liv. få meg noen venner, bidra i familien min, få meg kjæreste & gjøre noramle ting. skal jeg tvinges tilbake i jobb? bli det gråtende vraket som ikke orker noen ting & lever i zombi modus fordi energien blir brukt opp på å huske på tog & jobb tider? allt som må gjøres før klokka da å da. allt jeg gjør feil? skal et voksent menneske i norge virkelig behøve å bli behandla som et dumt barn hele livet bare fordi man ikke skal bli ufør? det er ikke retferdig. jeg har gått igjennom så mye vondt & vanskelig i mitt liv at jeg er glad for å være ufør. Glad for at jeg i en alder av 20 enderlig har muligheten til å gå en dag uten å svime av, bli så lei meg eller stressa at jeg ikke klarer å holde igjen tårene. glad for at jeg ikke gruer meg så mye til ting at jeg begyner å blø nesebold, kaste opp, svime av eller noe annet som reaksjon. og mest av allt er jeg glad for at mine foreldre & voksene som kjenner meg godt jobbet hard for at jeg skulle få bli ufør. at de ikke bare lot meg synke i bakken. at legen min var kjempe flink & gjorde det han kunne for at jeg skulle få et bedre liv. livet mitt når jeg hadde jobb eller skole plikter var et helvete. konstante smerter, masse syk & orket ikke tanken på å spise normalt, var ikke mye poeng i det. jeg kom jo til å stresse meg ihjel sån at det kom oppigjen unasett. så hva syntes du? skal jeg tilbake til det? jobbe i butikk? eller med barn? bli et levende spøkelse sån at uføre statestikken går ned? skulle likt å sett sånne som deg ha levd mitt liv, å så ta en lang fin utdannelse & jobbe et helt liv etter det. la meg se deg vokse opp med udiagnosert alkohols skade, angs, voldtekt, mobbing, synkdom, alkoholiker foreldre, anoreksi & miste nesten hele familien din på 4 år uten å ta skade av det. hilsen ufør & glad for det, Anonymous poster hash: f48c8...176

 

Det finnes andre som også har hatt et tøft liv. Jeg vokste opp med narkotika og alkoholmisbruk i familien og har som deg fått kjenne på kroppen hva det kan gjøre med en selv. Jeg fikk skader som foster pga dette. Jeg har opplevd seksuelt misbruk av nære familiemedlemmer, opprivende dødsfall og omfattende omsorgssvikt. Jeg har vært på institusjon og i flere fosterhjem. Jeg har hatt et destruktivt levesett overfor meg selv med blant annet selvskading og anoreksi/bulimi.

 

Jeg har imidlertid aldri gitt opp meg selv men kjempet meg gjennom livet for å unngå og ende opp som et offer selv. For meg blir det patetisk. Jeg ville heller være et løvetannbarn. Jeg har tatt imot hjelp og spesielt psykiatrisk hjelp gjorde at jeg i sårbare ungdomsår klarte og finne meg selv. Jeg er ikke et offer men en sterk kvinne med en vanskelig oppvekst. Min fortid kan jeg ikke gjøre noe med men min fremtid kan jeg gjøre alt med.

 

Jeg kunne som deg tatt mine diagnoser og levd et liv som ufør. Men jeg har kjempet meg gjennom skole og utdannelse. Grått bøttevis med tårer fordi skolegang syntes å være så uendelig vanskeligere for meg enn alle andre pga diagnosene mine. Men jeg har aldri gitt opp. Jeg har akseptert at livet er sånn og kjempet meg videre. Jeg ville ikke ende som ufør. Jeg ville fylle dagene mine med noe meningsfullt, noe som ga meg noe og lot meg vokse som menneske. Jeg har som deg dager der kroppen verker og skriker etter mer hvile men avspenningsteknikker jeg har lært, samt lysten på å utrette noe også denne dagen får meg til å bite smertene i meg og stå opp hver dag.

 

Jeg kunne som deg aldri vært glad for å være ufør. Jeg er imidlertid særdeles glad for at jeg er 100 prosent atbeidsfør. Jeg elsker jobben min og liker at den gir meg bekreftelse på at jeg er dyktig hver eneste dag.

Men mest av alt liker jeg at jeg valgte å ta tak i eget liv og få det på rett spor. Ta imot hjelp fra alle instanser som kunne hjelpe meg da det ble for vanskelig å takle på egenhånd. Det har gjort meg sterk og jeg er ikke lenger noe offer. Du burde prøve. Jeg kan garantere deg at du får et bedre liv.

 

Anonymous poster hash: de44c...39e

Du tror ikke hun har prøvd?

 

Hva med å inne at man er forskjellige?

 

All ære til deg som har klart deg til tross for alt du har opplevd, men du fremstår som du har mistet all empati og forståelse for at andre ikke har styrken og psyken til å klage det du har gjort.

 

 

 

Anonymous poster hash: 2a552...03d

[Anonym bruker]

Jeg skulle gjerne hatt en arbeidsgiver som lot meg komme og gå som kroppen min ville. Jeg skulle kommet de timene jeg følte meg bedre, og vært hjemme de timene jeg lå rett ut. Når jeg har vært på jobb i mine gode timer, så skulle arb.giver sendt noen hjem til meg på ettermiddagen for å lage mat til barna mine, lest lekser med dem og lagt dem, alt mens jeg sov fordi jeg da var for sliten til å ta meg av barna mine.

 

Si i fra hvis du ser en slik jobb, for da vil jeg ha den. Da kunne jeg også fått hyggelige arbeidskollegaer, brukt evnene mine, fått en anstendig lønn, og sluppet å bli sett ned på av slike som deg.

 

Anonymous poster hash: 02557...651

[Anonym bruker]

Jeg skulle gjerne hatt en arbeidsgiver som lot meg komme og gå som kroppen min ville. Jeg skulle kommet de timene jeg følte meg bedre, og vært hjemme de timene jeg lå rett ut. Når jeg har vært på jobb i mine gode timer, så skulle arb.giver sendt noen hjem til meg på ettermiddagen for å lage mat til barna mine, lest lekser med dem og lagt dem, alt mens jeg sov fordi jeg da var for sliten til å ta meg av barna mine.

 

Si i fra hvis du ser en slik jobb, for da vil jeg ha den. Da kunne jeg også fått hyggelige arbeidskollegaer, brukt evnene mine, fått en anstendig lønn, og sluppet å bli sett ned på av slike som deg.

 

Anonymous poster hash: 02557...651

Hvorfor har du barn om du er så ille?

 

Anonymous poster hash: 7c193...8a5

[Anonym bruker]

Svigermoren min ble uføretrygdet pga diffuse sykdommer over lang tid og mange ulike sykemeldinger. Etterpå så så nektet hun å hjelpe noen i familien pga legen hadde sagt hun måtte ikke slite seg ut.

Etter en kort stund krevde hun at svigerfar måtte pleie henne hele tiden, og hun nektet svigerfar i å ta på seg små jobber som han trivdes med.

Svigermor har utviklet seg til en person som kun krever, spør man henne om hjelp får man nesten skyld for at hun da blir stresset bare av å tenke på hva hun kunne måtte gjøre.

For meg fremstår mennesket som svært syk og dessverre så ser jeg at hun ikke får rett behandling. Mine foreldre klarer ikke å komme i samme besøk som henne. Jeg forstår godt at svigermor ikke kan være i jobb. Mener det er legen som gav en for lett sykemeldinger og ikke turde å stille en psykisk diagnose. 

Dama reiste seg opp i sin egen mors begravelse og holdt en negativ tale om moren, herregud det var noe av det mest flaue jeg har opplevd i mitt liv. Ca 100 mennesker tilstede som var lei seg og i sorg, men svigermoren min hun var helt i sitt ess. 
 

Noen er syke og bør ikke være i jobb!

Anonymous poster hash: 64995...383

[Anonym bruker]

 

Jeg skulle gjerne hatt en arbeidsgiver som lot meg komme og gå som kroppen min ville. Jeg skulle kommet de timene jeg følte meg bedre, og vært hjemme de timene jeg lå rett ut. Når jeg har vært på jobb i mine gode timer, så skulle arb.giver sendt noen hjem til meg på ettermiddagen for å lage mat til barna mine, lest lekser med dem og lagt dem, alt mens jeg sov fordi jeg da var for sliten til å ta meg av barna mine.

 

Si i fra hvis du ser en slik jobb, for da vil jeg ha den. Da kunne jeg også fått hyggelige arbeidskollegaer, brukt evnene mine, fått en anstendig lønn, og sluppet å bli sett ned på av slike som deg.

 

Anonymous poster hash: 02557...651

Hvorfor har du barn om du er så ille?

 

Anonymous poster hash: 7c193...8a5

Så du syntes at de med dårlig helse ikke skal få barn du da?

 

Jeg fikk 3 skjønne barn, og så ble jeg syk. Før det hadde jeg flott sjefsjobb og jobbet langt mer i overtid enn det som lovlig er. Det er ikke alle forunt å styre helsa sin.

 

Du må ha liten livserfaring som kommer med dette spørsmålet. Jeg håper karma biter deg i rumpa en dag og at du får føle dette selv på kroppen. Da får kanskje pipa din en annen låt og du blir et større menneske med mer medfølelse med andre.

 

Anonymous poster hash: 02557...651

[*Miss Marple*]

 

Jeg skulle gjerne hatt en arbeidsgiver som lot meg komme og gå som kroppen min ville. Jeg skulle kommet de timene jeg følte meg bedre, og vært hjemme de timene jeg lå rett ut. Når jeg har vært på jobb i mine gode timer, så skulle arb.giver sendt noen hjem til meg på ettermiddagen for å lage mat til barna mine, lest lekser med dem og lagt dem, alt mens jeg sov fordi jeg da var for sliten til å ta meg av barna mine.

 

Si i fra hvis du ser en slik jobb, for da vil jeg ha den. Da kunne jeg også fått hyggelige arbeidskollegaer, brukt evnene mine, fått en anstendig lønn, og sluppet å bli sett ned på av slike som deg.

 

Anonymous poster hash: 02557...651

Hvorfor har du barn om du er så ille?

 

Anonymous poster hash: 7c193...8a5

Det der er det mest idiotiske argumentet jeg hører!

 

Hva mener du at man skal gjøre med barna når man blir syk da? Selge de på Finn?

 

Det er ikke alle som har medfødte plager, vet du. Noen blir faktisk syk/verre når man blir eldre.

[Anonym bruker]

 

 

Jeg skulle gjerne hatt en arbeidsgiver som lot meg komme og gå som kroppen min ville. Jeg skulle kommet de timene jeg følte meg bedre, og vært hjemme de timene jeg lå rett ut. Når jeg har vært på jobb i mine gode timer, så skulle arb.giver sendt noen hjem til meg på ettermiddagen for å lage mat til barna mine, lest lekser med dem og lagt dem, alt mens jeg sov fordi jeg da var for sliten til å ta meg av barna mine.

 

Si i fra hvis du ser en slik jobb, for da vil jeg ha den. Da kunne jeg også fått hyggelige arbeidskollegaer, brukt evnene mine, fått en anstendig lønn, og sluppet å bli sett ned på av slike som deg.

 

Anonymous poster hash: 02557...651

Hvorfor har du barn om du er så ille?

 

Anonymous poster hash: 7c193...8a5

Det der er det mest idiotiske argumentet jeg hører!

 

Hva mener du at man skal gjøre med barna når man blir syk da? Selge de på Finn?

 

Det er ikke alle som har medfødte plager, vet du. Noen blir faktisk syk/verre når man blir eldre.

Enig med deg. Du er klok 😊.

 

Anonymous poster hash: 02557...651

[Gjest Tittentott]

Jeg er ikke uføretrygdet men jeg jobber i en slik jobb som er tilpasset meg og mine behov ved at jeg får ta pauser når jeg vil, får sitte hele dagen på jobb og rett og slett har arbeidsoppgaver som skal være tilpasset meg, og det er umulig å tilrettelegge mer. 

 

Men selv om det er så tilrettelagt som det er mulig å gjøre det er ikke dette en optimal løsning fordi det rett og slett ikke er nok. Om jeg går på jobb en dag er jeg gjerne utslitt en hel uke etterpå, også er det på jobb igjen og utslitt en uke, så det blir rett og slett en ond sirkel. En del ganger (ca. 50%) kommer jeg meg ikke engang opp av sengen, og kommer meg ikke fysisk på jobb. Dette blir igjen negativt for arbeidsgiver da hun må finne noen som kan ta over på kort varsel. Jeg ser mer negative sider for henne enn positive ved at jeg er i jobb. 

Og en annen ting er at dersom jeg ikke blir uføretrygdet for en periode (om det er mulig) kommer jeg aldri til å bli frisk. (Får 3000 utbetalt i måneden dersom jeg er 100% sykemeldt så er avhengig av å jobbe enten de 5 timene i uken som sliter meg ut og gjør at jeg ikke blir frisk eller bli uføretrygdet)

 

Så man må se det litt på situasjonen. Ja det er sikkert noen som prøver å bli uføretrygdet fordi de ikke har lyst å jobbe, men jeg er sikker på at de fleste som er uføretrygdede hadde hatt lyst å jobbe dersom det var mulig. 

[Anonym bruker]

Når jeg ser hvor mye mange uføre sitter her inne og skriver så undrer jeg også litt. F.eks. hva med å jobbe seg frem som freelanser som journalist? Deltid grafisk designer? Jobber man i et kontormiljø kan man i dag få pulter hvor man kan heve og senke de så man kan både stå og sitte når man jobber. Mange som f.eks. er født lam, blind, døv, uten armer osv. vil som regel være 100% i arbeidslivet. Jeg har jobbet med blinde som har vært lærere, folk som sitter i rullestol uten at de har sett på det som noe problem.
 

Anonymous poster hash: 6d1de...21a

[Anonym bruker]

 

hva med sånne som meg da? som ikke kan gå skole? når skaden/sykdomen ikke er fysisk er det ikke bare bare å jobbe da heller. hva med de som gråt seg gjenom 10 år obligatorisk skole & ble tvungett til å gå på vgs fordi det er jo det man skal gjøre etter ungdomskolen? som styker fag etter fag gang på gang, de som ikke passer inn i a4 verden? som sliter med angst, stress, masing & strenge rutiner? jeg har jobba, hadde 4 jobber før jeg ble ufør. gikk til lege ukentilig fra jeg var 14 til jeg ble 20 for å finne ut av hva som var galt. når jeg enderlig ble ufør hadde jeg plutserlig ork til å ha et liv. få meg noen venner, bidra i familien min, få meg kjæreste & gjøre noramle ting. skal jeg tvinges tilbake i jobb? bli det gråtende vraket som ikke orker noen ting & lever i zombi modus fordi energien blir brukt opp på å huske på tog & jobb tider? allt som må gjøres før klokka da å da. allt jeg gjør feil? skal et voksent menneske i norge virkelig behøve å bli behandla som et dumt barn hele livet bare fordi man ikke skal bli ufør? det er ikke retferdig. jeg har gått igjennom så mye vondt & vanskelig i mitt liv at jeg er glad for å være ufør. Glad for at jeg i en alder av 20 enderlig har muligheten til å gå en dag uten å svime av, bli så lei meg eller stressa at jeg ikke klarer å holde igjen tårene. glad for at jeg ikke gruer meg så mye til ting at jeg begyner å blø nesebold, kaste opp, svime av eller noe annet som reaksjon. og mest av allt er jeg glad for at mine foreldre & voksene som kjenner meg godt jobbet hard for at jeg skulle få bli ufør. at de ikke bare lot meg synke i bakken. at legen min var kjempe flink & gjorde det han kunne for at jeg skulle få et bedre liv. livet mitt når jeg hadde jobb eller skole plikter var et helvete. konstante smerter, masse syk & orket ikke tanken på å spise normalt, var ikke mye poeng i det. jeg kom jo til å stresse meg ihjel sån at det kom oppigjen unasett. så hva syntes du? skal jeg tilbake til det? jobbe i butikk? eller med barn? bli et levende spøkelse sån at uføre statestikken går ned? skulle likt å sett sånne som deg ha levd mitt liv, å så ta en lang fin utdannelse & jobbe et helt liv etter det. la meg se deg vokse opp med udiagnosert alkohols skade, angs, voldtekt, mobbing, synkdom, alkoholiker foreldre, anoreksi & miste nesten hele familien din på 4 år uten å ta skade av det. hilsen ufør & glad for det, Anonymous poster hash: f48c8...176

Folk er født med varierende grad av resiliens. Løvetannbarna er sjeldne.

 

Du er et menneske jeg ikke har mye respekt for, av den enkle grunn at du ser deg selv som bedre enn de aom ikke har klart seg like bra som deg. Du er ikke bedre enn dem.

 

 

Det finnes andre som også har hatt et tøft liv. Jeg vokste opp med narkotika og alkoholmisbruk i familien og har som deg fått kjenne på kroppen hva det kan gjøre med en selv. Jeg fikk skader som foster pga dette. Jeg har opplevd seksuelt misbruk av nære familiemedlemmer, opprivende dødsfall og omfattende omsorgssvikt. Jeg har vært på institusjon og i flere fosterhjem. Jeg har hatt et destruktivt levesett overfor meg selv med blant annet selvskading og anoreksi/bulimi.

 

Jeg har imidlertid aldri gitt opp meg selv men kjempet meg gjennom livet for å unngå og ende opp som et offer selv. For meg blir det patetisk. Jeg ville heller være et løvetannbarn. Jeg har tatt imot hjelp og spesielt psykiatrisk hjelp gjorde at jeg i sårbare ungdomsår klarte og finne meg selv. Jeg er ikke et offer men en sterk kvinne med en vanskelig oppvekst. Min fortid kan jeg ikke gjøre noe med men min fremtid kan jeg gjøre alt med.

 

Jeg kunne som deg tatt mine diagnoser og levd et liv som ufør. Men jeg har kjempet meg gjennom skole og utdannelse. Grått bøttevis med tårer fordi skolegang syntes å være så uendelig vanskeligere for meg enn alle andre pga diagnosene mine. Men jeg har aldri gitt opp. Jeg har akseptert at livet er sånn og kjempet meg videre. Jeg ville ikke ende som ufør. Jeg ville fylle dagene mine med noe meningsfullt, noe som ga meg noe og lot meg vokse som menneske. Jeg har som deg dager der kroppen verker og skriker etter mer hvile men avspenningsteknikker jeg har lært, samt lysten på å utrette noe også denne dagen får meg til å bite smertene i meg og stå opp hver dag.

 

Jeg kunne som deg aldri vært glad for å være ufør. Jeg er imidlertid særdeles glad for at jeg er 100 prosent atbeidsfør. Jeg elsker jobben min og liker at den gir meg bekreftelse på at jeg er dyktig hver eneste dag.

Men mest av alt liker jeg at jeg valgte å ta tak i eget liv og få det på rett spor. Ta imot hjelp fra alle instanser som kunne hjelpe meg da det ble for vanskelig å takle på egenhånd. Det har gjort meg sterk og jeg er ikke lenger noe offer. Du burde prøve. Jeg kan garantere deg at du får et bedre liv.

 

Anonymous poster hash: de44c...39e

Anonymous poster hash: 7454d...d24

[Husbygger]

Det er da ikke alltid det er de uføre som er problemet, de aller fleste uføre skulle nok ønske at de kunne jobbe litt. De aller fleste syns jondet er deilig å komme seg utav huset å treffe voksne folk. Problemet er jo at arbeidsgiverene ikke vil ha uføre i jobb. Det er svært få arbeidsgivere som tar i mot arbeids uføre med åpne armer. Det er ikke lett å få seg en jobb i 10-20-30-40%! NAV er ikke så veldig behjelpelige med å finne jobber til uføre. Har selv vært sykemeldt i 11 mnd og noen uker, siden jeg var ansatt i ett vikarbyrå når jeg ble sykemeldt så fikk jeg ikke videre oppdrag når jeg endelig ble frisk. Jeg prøvde meg med å si at jeg kunne gjøre alt mulig for dette vikarbyrået mens jeg var sykemeldt bare for å komme meg ut av huset. Problemet mitt var at jeg ikke kunne bruke armene pga intense smerter og da kunne de ikke bruke meg til noe. Har vært i utallige mlter med NAV for å få praksisplass, men fikk beskjed om at jeg måtte kontakte firmaer jeg ville jobbe for selv. Så kunne NAV ordne alt papirarbeidet når prasisplassen var i boks. Sa til de hver gang at jeg har ikke selvtillit nok til å ordne dette selv, har rett å slett ikke troen på meg selv etter å ha vært syk så lenge. Til slutt ga jeg opp det der og har friskmeldt meg selv og søker nå jobber på vanlig måte. Men det er ikke lett å komme på intervju med hull i cv'en å prøve å forklare det uten å komme inn på at jeg faktisk har en kronisl sykdom som akkurat nå er veldig "snill" pga stabilt vær. Men i perioder så kommer jeg meg ikke utav senga å kan knapt nok tørke meg bak fordi det gjør så inni H....S vondt i hele kroppen. Så med engang det finnes en arbeidsgiver som er fleksibel nok til å ansette uføre/delvis uføre så er jeg sikker på at flere vil komme seg ut i jobb!

[Anonym bruker]

 

Når jeg ser hvor mye mange uføre sitter her inne og skriver så undrer jeg også litt. F.eks. hva med å jobbe seg frem som freelanser som journalist? Deltid grafisk designer? Jobber man i et kontormiljø kan man i dag få pulter hvor man kan heve og senke de så man kan både stå og sitte når man jobber. Mange som f.eks. er født lam, blind, døv, uten armer osv. vil som regel være 100% i arbeidslivet. Jeg har jobbet med blinde som har vært lærere, folk som sitter i rullestol uten at de har sett på det som noe problem.

 

 

Anonymous poster hash: 6d1de...21a

Hehe sammenligner du virkelig det å sitte her inne i 5 min med å jobbe som journalist?

Du er klar over at grafisk designer og journalist krever utdannelse.

Så du mener at alle som skriver her inne kunne ha vært journalister? Skal nok litt mer erfaring til enn å skrive et par innlegg her

 

Anonymous poster hash: 6838b...777

[Anonym bruker]

Til HI:

Det er sjokkerende hvor uvitende du fremstår med å komme med slike uttalelser. Hvem er du som kan sette deg til dommer over andres livssituasjon? Ingen mennesker er like og dette gjelder de som har fått livet sitt dramatisk endret og nå mottar uførepensjon. Det er nok en svært liten prosentandel av disse som faktisk ønsker å leve slik. De fleste som er syk vil være frisk, fungere i hverdagen, ha en bedre økonomi og slippe å bli fordømt av uvitende mennesker som deg.

 

Jeg skal gi deg et eksempel:

 

Mannen min har jobbet siden han var 16. Han har vært selvstendig næringsdrivende i tillegg til å jobbe offshore. Vi har 4 barn og har alltid hatt en romslig økonomi. I 2006 dro han på jobb. Dette var 2 uker etter bryllupet vårt. Minstemann var 7 måneder og vi hadde nybygget hus. Jeg får en telefon om at mannen min er på vei til sykehus med luftambulanse. Han har falt ned i en tank.

Mannen min satt lenge i rullestol. Brudd i nakken var millimeter fra å lenke han til stolen lam fra nakken og ned. Han var "heldig". Vi bodde i 3 etasjes hus. Minstemann i vogn og mann i rullestol. Det tok 6 måneder før NAV utbetalte første sykepenger. Pga papir rot. Sykepengene var MANGE tusen mindre enn lønnen pleide å være. Resten skulle forsikringen dekke. De pengene fikk han ikke utbetalt før 5 år etter ulykken. Hadde vi ikke hatt en solid buffer å ta av så hadde vi måtte selge huset i denne perioden.

 

Mannen kom seg etter hvert ut av rullestolen MEN han fikk varige nerveskader i ryggen som gjør at han går med konstant verk. Han pleier å si han har tannverk i ryggen. I tillegg ble korttids hukommelsen hans ødelagt,mistet synet på et øye.

Han ble ufør.

 

Tror du ikke han ville gjort hva som helst for å ha unngått denne ulykken. Vært i arbeid i stedet, hatt en mye bedre inntekt og ikke minst ikke hatt vondt hver time i døgnet.

Han har ikke sovet en hel natt siden ulykken. Han kan ikke spille fotball med guttene. Båten måtte selges da han ikke har helse til å "stelle med den".

 

Livet vårt er dramatisk endret. Tror du vi ønsker dette. Tror du ikke han ville gjort hva som helst for å kunne gå på arbeid igjen. Om ikke mer enn noen timer i uken. Hatt arbeidskollegaer, blitt invitert på julebord. Han er 45 år nå og skal aldri mer arbeide. Dette er fremtiden for ham.

 

Så skal slike som min mann og andre som har sine historier bli dømt av uvitende mennesker som deg !!!! Skam deg Anonymous poster hash: 47fbc...c1f

[Anonym bruker]

 

Når jeg ser hvor mye mange uføre sitter her inne og skriver så undrer jeg også litt. F.eks. hva med å jobbe seg frem som freelanser som journalist? Deltid grafisk designer? Jobber man i et kontormiljø kan man i dag få pulter hvor man kan heve og senke de så man kan både stå og sitte når man jobber. Mange som f.eks. er født lam, blind, døv, uten armer osv. vil som regel være 100% i arbeidslivet. Jeg har jobbet med blinde som har vært lærere, folk som sitter i rullestol uten at de har sett på det som noe problem.

 

 

Anonymous poster hash: 6d1de...21a

Hehe sammenligner du virkelig det å sitte her inne i 5 min med å jobbe som journalist?

Du er klar over at grafisk designer og journalist krever utdannelse.

Så du mener at alle som skriver her inne kunne ha vært journalister? Skal nok litt mer erfaring til enn å skrive et par innlegg her

 

Anonymous poster hash: 6838b...777

 

Så klart man trenger utdannelse, men man kan jo velge å ta det over lenger tid, f.eks. 2 år i stede for 1. Synes mange ikke evner å se løsninger, kun problemer. Og du....5 min er vel sterkt undervurdert, du kan jo statig se eksempler på anonyme som svarer med flere A4-sider som mener de er ufør.

 

Anonymous poster hash: 6d1de...21a

[Anonym bruker]

 

Når jeg ser hvor mye mange uføre sitter her inne og skriver så undrer jeg også litt. F.eks. hva med å jobbe seg frem som freelanser som journalist? Deltid grafisk designer? Jobber man i et kontormiljø kan man i dag få pulter hvor man kan heve og senke de så man kan både stå og sitte når man jobber. Mange som f.eks. er født lam, blind, døv, uten armer osv. vil som regel være 100% i arbeidslivet. Jeg har jobbet med blinde som har vært lærere, folk som sitter i rullestol uten at de har sett på det som noe problem.

 

 

Anonymous poster hash: 6d1de...21a

 

 

Ville gjerne jobbet som journalist og grafisk designer, men da trenger man utdannelse.

 

Anonymous poster hash: 77400...54d

[Anonym bruker]

 

 

hva med sånne som meg da? som ikke kan gå skole? når skaden/sykdomen ikke er fysisk er det ikke bare bare å jobbe da heller. hva med de som gråt seg gjenom 10 år obligatorisk skole & ble tvungett til å gå på vgs fordi det er jo det man skal gjøre etter ungdomskolen? som styker fag etter fag gang på gang, de som ikke passer inn i a4 verden? som sliter med angst, stress, masing & strenge rutiner? jeg har jobba, hadde 4 jobber før jeg ble ufør. gikk til lege ukentilig fra jeg var 14 til jeg ble 20 for å finne ut av hva som var galt. når jeg enderlig ble ufør hadde jeg plutserlig ork til å ha et liv. få meg noen venner, bidra i familien min, få meg kjæreste & gjøre noramle ting. skal jeg tvinges tilbake i jobb? bli det gråtende vraket som ikke orker noen ting & lever i zombi modus fordi energien blir brukt opp på å huske på tog & jobb tider? allt som må gjøres før klokka da å da. allt jeg gjør feil? skal et voksent menneske i norge virkelig behøve å bli behandla som et dumt barn hele livet bare fordi man ikke skal bli ufør? det er ikke retferdig. jeg har gått igjennom så mye vondt & vanskelig i mitt liv at jeg er glad for å være ufør. Glad for at jeg i en alder av 20 enderlig har muligheten til å gå en dag uten å svime av, bli så lei meg eller stressa at jeg ikke klarer å holde igjen tårene. glad for at jeg ikke gruer meg så mye til ting at jeg begyner å blø nesebold, kaste opp, svime av eller noe annet som reaksjon. og mest av allt er jeg glad for at mine foreldre & voksene som kjenner meg godt jobbet hard for at jeg skulle få bli ufør. at de ikke bare lot meg synke i bakken. at legen min var kjempe flink & gjorde det han kunne for at jeg skulle få et bedre liv. livet mitt når jeg hadde jobb eller skole plikter var et helvete. konstante smerter, masse syk & orket ikke tanken på å spise normalt, var ikke mye poeng i det. jeg kom jo til å stresse meg ihjel sån at det kom oppigjen unasett. så hva syntes du? skal jeg tilbake til det? jobbe i butikk? eller med barn? bli et levende spøkelse sån at uføre statestikken går ned? skulle likt å sett sånne som deg ha levd mitt liv, å så ta en lang fin utdannelse & jobbe et helt liv etter det. la meg se deg vokse opp med udiagnosert alkohols skade, angs, voldtekt, mobbing, synkdom, alkoholiker foreldre, anoreksi & miste nesten hele familien din på 4 år uten å ta skade av det. hilsen ufør & glad for det, Anonymous poster hash: f48c8...176

Det finnes andre som også har hatt et tøft liv. Jeg vokste opp med narkotika og alkoholmisbruk i familien og har som deg fått kjenne på kroppen hva det kan gjøre med en selv. Jeg fikk skader som foster pga dette. Jeg har opplevd seksuelt misbruk av nære familiemedlemmer, opprivende dødsfall og omfattende omsorgssvikt. Jeg har vært på institusjon og i flere fosterhjem. Jeg har hatt et destruktivt levesett overfor meg selv med blant annet selvskading og anoreksi/bulimi.

Jeg har imidlertid aldri gitt opp meg selv men kjempet meg gjennom livet for å unngå og ende opp som et offer selv. For meg blir det patetisk. Jeg ville heller være et løvetannbarn. Jeg har tatt imot hjelp og spesielt psykiatrisk hjelp gjorde at jeg i sårbare ungdomsår klarte og finne meg selv. Jeg er ikke et offer men en sterk kvinne med en vanskelig oppvekst. Min fortid kan jeg ikke gjøre noe med men min fremtid kan jeg gjøre alt med.

Jeg kunne som deg tatt mine diagnoser og levd et liv som ufør. Men jeg har kjempet meg gjennom skole og utdannelse. Grått bøttevis med tårer fordi skolegang syntes å være så uendelig vanskeligere for meg enn alle andre pga diagnosene mine. Men jeg har aldri gitt opp. Jeg har akseptert at livet er sånn og kjempet meg videre. Jeg ville ikke ende som ufør. Jeg ville fylle dagene mine med noe meningsfullt, noe som ga meg noe og lot meg vokse som menneske. Jeg har som deg dager der kroppen verker og skriker etter mer hvile men avspenningsteknikker jeg har lært, samt lysten på å utrette noe også denne dagen får meg til å bite smertene i meg og stå opp hver dag.

Jeg kunne som deg aldri vært glad for å være ufør. Jeg er imidlertid særdeles glad for at jeg er 100 prosent atbeidsfør. Jeg elsker jobben min og liker at den gir meg bekreftelse på at jeg er dyktig hver eneste dag.

Men mest av alt liker jeg at jeg valgte å ta tak i eget liv og få det på rett spor. Ta imot hjelp fra alle instanser som kunne hjelpe meg da det ble for vanskelig å takle på egenhånd. Det har gjort meg sterk og jeg er ikke lenger noe offer. Du burde prøve. Jeg kan garantere deg at du får et bedre liv.Anonymous poster hash: de44c...39e

Du tror ikke hun har prøvd?

Hva med å inne at man er forskjellige?

All ære til deg som har klart deg til tross for alt du har opplevd, men du fremstår som du har mistet all empati og forståelse for at andre ikke har styrken og psyken til å klage det du har gjort. Anonymous poster hash: 2a552...03d

Nei. Jeg tror ikke hun har prøvd. Iallfall ikke nok. Måten hun fremstiller seg selv på er som et offer og da har en et stykke igjen. Det handler om å klare og snu sin miserable oppvekst fra noe negativt til en styrke og livserfaring en vokser på. Hun klarer ikke det alene men det finnes mye god psykiatrisk hjelp å få. Hun er ung, 20 år, og ved å lære seg og akseptere at fortiden var som den var, kan hun få en bedre fremtid. Der hun ikke er et offer men en ressurs for seg selv og andre. Det handler om å skape et bedre liv for seg selv.

 

Jeg er fullstendig klar over at folk er forskjellige. Det som opprører meg er at noen gir opp og aksepterer at de er et offer uten å prøve og forandre livet sitt. Det starter i hodet, der en må snu sine negative tanker, bygge opp en skadeskutt selvfølelse og få troen på seg selv. Noen klarer dette raskere enn andre, noen bruker hele livet på å gå denne veien. Poenget er at dette er bra for den det gjelder. Aksept, forståelse og tilgivelse gjør mye med en som menneske. Resignasjon og kapulasjon gjør at en slutter å utvikle seg som menneske.

 

Jeg beklager at jeg virker lite empatisk og forståelsesfull på deg. Jeg er direkte i min talemåte når det gjelder dette emnet. Jeg har opplevd å få best hjelp av behandlere som er direkte mot meg tidligere. De som er overforståelsesfulle gir meg ikke like mye hjelp. De snakker i sirkler og gir ikke nok utfordringer til ta tak i egne problemer. Det er viktig å skille mellom direkte tale og empati. Jeg har stor empati for denne jenta men med å føle med henne klarer hun ikke å komme seg videre. Hun blir stående fast i offer rollen hun har.

 

Jeg forventer ikke at alle skal gå like langt som meg. Jeg er fullstendig klar over at for noen blir skrittene for tunge underveis. Tårene, slitet og blodet det koster blir for høy pris for noen å makte. Men jeg håper at alle forsøker og ikke gir opp før de har nådd sin egen smertegrense. Slik at de ikke sitter igjen som et offer av livet. Som jeg tidligere sa; en kan ikke forandre sin fortid men ens fremtid kan en gjøre ALT med.

 

Anonymous poster hash: de44c...39e

[Anonym bruker]

 

Nei. Jeg tror ikke hun har prøvd. Iallfall ikke nok. Måten hun fremstiller seg selv på er som et offer og da har en et stykke igjen. Det handler om å klare og snu sin miserable oppvekst fra noe negativt til en styrke og livserfaring en vokser på. Hun klarer ikke det alene men det finnes mye god psykiatrisk hjelp å få. Hun er ung, 20 år, og ved å lære seg og akseptere at fortiden var som den var, kan hun få en bedre fremtid. Der hun ikke er et offer men en ressurs for seg selv og andre. Det handler om å skape et bedre liv for seg selv.

 

Jeg er fullstendig klar over at folk er forskjellige. Det som opprører meg er at noen gir opp og aksepterer at de er et offer uten å prøve og forandre livet sitt. Det starter i hodet, der en må snu sine negative tanker, bygge opp en skadeskutt selvfølelse og få troen på seg selv. Noen klarer dette raskere enn andre, noen bruker hele livet på å gå denne veien. Poenget er at dette er bra for den det gjelder. Aksept, forståelse og tilgivelse gjør mye med en som menneske. Resignasjon og kapulasjon gjør at en slutter å utvikle seg som menneske.

 

Jeg beklager at jeg virker lite empatisk og forståelsesfull på deg. Jeg er direkte i min talemåte når det gjelder dette emnet. Jeg har opplevd å få best hjelp av behandlere som er direkte mot meg tidligere. De som er overforståelsesfulle gir meg ikke like mye hjelp. De snakker i sirkler og gir ikke nok utfordringer til ta tak i egne problemer. Det er viktig å skille mellom direkte tale og empati. Jeg har stor empati for denne jenta men med å føle med henne klarer hun ikke å komme seg videre. Hun blir stående fast i offer rollen hun har.

 

Jeg forventer ikke at alle skal gå like langt som meg. Jeg er fullstendig klar over at for noen blir skrittene for tunge underveis. Tårene, slitet og blodet det koster blir for høy pris for noen å makte. Men jeg håper at alle forsøker og ikke gir opp før de har nådd sin egen smertegrense. Slik at de ikke sitter igjen som et offer av livet. Som jeg tidligere sa; en kan ikke forandre sin fortid men ens fremtid kan en gjøre ALT med.

 

Anonymous poster hash: de44c...39e

 

Bra skrevet!

 

Anonymous poster hash: efe09...0fb

[Anonym bruker]

 

hva med sånne som meg da? som ikke kan gå skole? når skaden/sykdomen ikke er fysisk er det ikke bare bare å jobbe da heller. hva med de som gråt seg gjenom 10 år obligatorisk skole & ble tvungett til å gå på vgs fordi det er jo det man skal gjøre etter ungdomskolen? som styker fag etter fag gang på gang, de som ikke passer inn i a4 verden? som sliter med angst, stress, masing & strenge rutiner? jeg har jobba, hadde 4 jobber før jeg ble ufør. gikk til lege ukentilig fra jeg var 14 til jeg ble 20 for å finne ut av hva som var galt. når jeg enderlig ble ufør hadde jeg plutserlig ork til å ha et liv. få meg noen venner, bidra i familien min, få meg kjæreste & gjøre noramle ting. skal jeg tvinges tilbake i jobb? bli det gråtende vraket som ikke orker noen ting & lever i zombi modus fordi energien blir brukt opp på å huske på tog & jobb tider? allt som må gjøres før klokka da å da. allt jeg gjør feil? skal et voksent menneske i norge virkelig behøve å bli behandla som et dumt barn hele livet bare fordi man ikke skal bli ufør? det er ikke retferdig. jeg har gått igjennom så mye vondt & vanskelig i mitt liv at jeg er glad for å være ufør. Glad for at jeg i en alder av 20 enderlig har muligheten til å gå en dag uten å svime av, bli så lei meg eller stressa at jeg ikke klarer å holde igjen tårene. glad for at jeg ikke gruer meg så mye til ting at jeg begyner å blø nesebold, kaste opp, svime av eller noe annet som reaksjon. og mest av allt er jeg glad for at mine foreldre & voksene som kjenner meg godt jobbet hard for at jeg skulle få bli ufør. at de ikke bare lot meg synke i bakken. at legen min var kjempe flink & gjorde det han kunne for at jeg skulle få et bedre liv. livet mitt når jeg hadde jobb eller skole plikter var et helvete. konstante smerter, masse syk & orket ikke tanken på å spise normalt, var ikke mye poeng i det. jeg kom jo til å stresse meg ihjel sån at det kom oppigjen unasett.

 

så hva syntes du? skal jeg tilbake til det? jobbe i butikk? eller med barn? bli et levende spøkelse sån at uføre statestikken går ned? skulle likt å sett sånne som deg ha levd mitt liv, å så ta en lang fin utdannelse & jobbe et helt liv etter det. la meg se deg vokse opp med udiagnosert alkohols skade, angs, voldtekt, mobbing, synkdom, alkoholiker foreldre, anoreksi & miste nesten hele familien din på 4 år uten å ta skade av det.

 

hilsen ufør & glad for det,

 

Anonymous poster hash: f48c8...176

Jeg og min bror har i likhet med deg hatt en tøff barndom, vokst opp i et alkoholikerhjem, store deler av barndommen er bare et svart minne. Utviklet bulimi og slet med angst, depresjon osv i perioder. Jeg tenkte hele tiden at jeg ikke skulle la meg knekke. Låste meg inn på soverommet mitt og leste til prøver mens faren min ravet drita full rundt i huset. Fikk bare toppkarakterer. Flyttet etterhvert ut av hjemmet, sluttet å kaste opp, tok meg utdannelse, startet min egen bedrift. Tjener nå opp mot 1 mill i året. Alt fordi jeg ikke skulle la meg knekke av min dårlige oppveksten. Det ble min motivasjonsfaktor.

 

Broren min taklet det helt motsatt, ruset seg, droppet å dra på skolen, klarte ikke fullføre videregående. Er idag på aap, 37 år, klager alltid på at han har vondt her og der, ser han går mot uføretrygd. Det er synd, han kunne blitt noe han og, men dessverre så er ikke alle mennesker like sterke under slike forhold. Jeg dømmer ingen som ikke klarer å jobbe etter et sånt liv, syns bare synd på dem som aldri fikk muligheten til å mestre utdannelse og karriere pga vond oppvekst.

 

Anonymous poster hash: 3495e...9f8

[Anonym bruker]

Det er fascinerende å se hvor fort mange går i forsvar, og hvor den ene må overgå den andre i plager. Det er helt sikkert mange som ikke har mulighet til å jobbe, men det er også helt sikkert at mange sitter hjemme og luller seg inn i stakkars meg mentaliteten og mener at samfunnet skylder dem trygd og å overhodet ikke spille spørsmål rundt situasjonen.

 

Anonymous poster hash: 98534...4ee