sier du Elsker deg, til barna dine?

[MissMagica]

Ja, hver eneste dag

[Anonym bruker]

Hver kveld når han legger seg, syns det er viktig at han får høre det. Når han blir eldre kan det være jeg toner den ned litt for å ikke gjøre han flau rett og slett  

Anonymous poster hash: 27bd0...945

[Anonym bruker]

Ja, flere ganger om dagen. For jeg gjør jo nettopp det- mer enn noen andre mennesker i hele denne verden.

Jeg elsker mannen min også, men på en annen måte, og på langt nær så høyt som ungene mine. 

 

Og jeg er av den bestemte oppfatning at det er fullt mulig å være forelsket i sine egne barn. Ikke på en seksuell måte, men fullt ut ellers. De er jo så vakre, de fineste i verden, jeg vil bare være nær dem, lengter etter dem når jeg er borte fra dem, får sommerfugler og lykkefølelse i magen når jeg ser på dem, og et liv uten dem fremstår som fullstendig meningsløst.

Dette var utrolig fint skrevet   Jeg har det på akkurat samme måte....med mine barn da vel og merke

 

Anonymous poster hash: 74536...4f6

[Fertila]

Ja, jeg sier at jeg elsker barna mine. Ikke hver eneste dag, men sikkert flere ganger i uken. Jeg synes ikke ordet "elske" skal  være forbeholdt kun "elskeren". 

[Nullstress;)]

Hver eneste dag

[Anonym bruker]

Ja, flere ganger om dagen. For jeg gjør jo nettopp det- mer enn noen andre mennesker i hele denne verden.

Jeg elsker mannen min også, men på en annen måte, og på langt nær så høyt som ungene mine. 

 

Og jeg er av den bestemte oppfatning at det er fullt mulig å være forelsket i sine egne barn. Ikke på en seksuell måte, men fullt ut ellers. De er jo så vakre, de fineste i verden, jeg vil bare være nær dem, lengter etter dem når jeg er borte fra dem, får sommerfugler og lykkefølelse i magen når jeg ser på dem, og et liv uten dem fremstår som fullstendig meningsløst.

Jeg er helt enig i dette, men vil det være slik når barna er større også. Min eldste er 9. Hvordan vil det være når han er 15 for eksempel?

 

Anonymous poster hash: 56a7d...b1f

[mams87]

Hver eneste dag... 

[LillaGorilla♥♥]

 

Ja, flere ganger om dagen. For jeg gjør jo nettopp det- mer enn noen andre mennesker i hele denne verden.

Jeg elsker mannen min også, men på en annen måte, og på langt nær så høyt som ungene mine. 

 

Og jeg er av den bestemte oppfatning at det er fullt mulig å være forelsket i sine egne barn. Ikke på en seksuell måte, men fullt ut ellers. De er jo så vakre, de fineste i verden, jeg vil bare være nær dem, lengter etter dem når jeg er borte fra dem, får sommerfugler og lykkefølelse i magen når jeg ser på dem, og et liv uten dem fremstår som fullstendig meningsløst.

Jeg er helt enig i dette, men vil det være slik når barna er større også. Min eldste er 9. Hvordan vil det være når han er 15 for eksempel?

 

Anonymous poster hash: 56a7d...b1f

 

 

Jeg er mamma for resten av mitt liv. Jeg vil elske mine barn til den dagen jeg dør, og er det noe etter dette, så kommer jeg nok igjen og spøker for dem også.

[moota m storebror&lillebror]

Ja hver dag. Barna er det aller kjæreste jeg har

[Anonym bruker]

 

 

Ja, flere ganger om dagen. For jeg gjør jo nettopp det- mer enn noen andre mennesker i hele denne verden.

Jeg elsker mannen min også, men på en annen måte, og på langt nær så høyt som ungene mine. 

 

Og jeg er av den bestemte oppfatning at det er fullt mulig å være forelsket i sine egne barn. Ikke på en seksuell måte, men fullt ut ellers. De er jo så vakre, de fineste i verden, jeg vil bare være nær dem, lengter etter dem når jeg er borte fra dem, får sommerfugler og lykkefølelse i magen når jeg ser på dem, og et liv uten dem fremstår som fullstendig meningsløst.

 

Jeg er helt enig i dette, men vil det være slik når barna er større også. Min eldste er 9. Hvordan vil det være når han er 15 for eksempel?Anonymous poster hash: 56a7d...b1f

 

Jeg er mamma for resten av mitt liv. Jeg vil elske mine barn til den dagen jeg dør, og er det noe etter dette, så kommer jeg nok igjen og spøker for dem også.

Jeg ser den, og tenker i samme bane, men jeg er redd for at den lengselen etter barna når jeg er borte fra dem vil forsvinne litt etterhvert som de blir eldre. Jeg har et fantastisk forhold til mine foreldre, men jeg har ikke den følelsen av at de har lengter etter meg på samme måtesom før. Det er jo lettere å være fysisk med barna og si at man er glad idet når de er små? Eller tar jeg feil?

 

Anonymous poster hash: 56a7d...b1f

[Lykke~liten]

Ja det sier jeg hver dag til jenta mi. Det faller bare naturlig å si det, og jeg vet hun synes det er trygt og godt å høre det.

[LillaGorilla♥♥]

 

 

 

Ja, flere ganger om dagen. For jeg gjør jo nettopp det- mer enn noen andre mennesker i hele denne verden.

Jeg elsker mannen min også, men på en annen måte, og på langt nær så høyt som ungene mine. 

 

Og jeg er av den bestemte oppfatning at det er fullt mulig å være forelsket i sine egne barn. Ikke på en seksuell måte, men fullt ut ellers. De er jo så vakre, de fineste i verden, jeg vil bare være nær dem, lengter etter dem når jeg er borte fra dem, får sommerfugler og lykkefølelse i magen når jeg ser på dem, og et liv uten dem fremstår som fullstendig meningsløst.

Jeg er helt enig i dette, men vil det være slik når barna er større også. Min eldste er 9. Hvordan vil det være når han er 15 for eksempel?Anonymous poster hash: 56a7d...b1f

 

Jeg er mamma for resten av mitt liv. Jeg vil elske mine barn til den dagen jeg dør, og er det noe etter dette, så kommer jeg nok igjen og spøker for dem også.

Jeg ser den, og tenker i samme bane, men jeg er redd for at den lengselen etter barna når jeg er borte fra dem vil forsvinne litt etterhvert som de blir eldre. Jeg har et fantastisk forhold til mine foreldre, men jeg har ikke den følelsen av at de har lengter etter meg på samme måtesom før. Det er jo lettere å være fysisk med barna og si at man er glad idet når de er små? Eller tar jeg feil?

 

Anonymous poster hash: 56a7d...b1f

 

 

Altså, man vil jo ikke være nødt til å beskytte dem på samme måte når de blir store/voksne som før, og man vil ha vissheten om at de greier seg på egenhånd. Dermed vil man jo gå gjennom en naturlig løsrivelsesprosess.

 

Men kjærligheten til barna forsvinner jo aldri. Og heller ikke trangen til å ville beskytte dem mot alt vondt, å ville at de skal ha det bra, redselen for å miste dem blir aldri borte. 

Jeg tror nok at de fleste normale foreldre vil være engasjert i sine barns liv så lenge de lever og uansett alder, og det blir vel heller ikke noe mindre vondt å miste et barn bare fordi de er voksne.

 

Som min mor sier (hun nærmer seg 70, og jeg er over 30); jeg vil for alltid være jenta hennes, og hun er der for meg i tykt og tynt så lenge det er liv i henne. Og sånn tror jeg det er for alle (normale) foreldre.

[Anonym bruker]

 

 

 

 

Ja, flere ganger om dagen. For jeg gjør jo nettopp det- mer enn noen andre mennesker i hele denne verden.

Jeg elsker mannen min også, men på en annen måte, og på langt nær så høyt som ungene mine. 

 

Og jeg er av den bestemte oppfatning at det er fullt mulig å være forelsket i sine egne barn. Ikke på en seksuell måte, men fullt ut ellers. De er jo så vakre, de fineste i verden, jeg vil bare være nær dem, lengter etter dem når jeg er borte fra dem, får sommerfugler og lykkefølelse i magen når jeg ser på dem, og et liv uten dem fremstår som fullstendig meningsløst.

 

Jeg er helt enig i dette, men vil det være slik når barna er større også. Min eldste er 9. Hvordan vil det være når han er 15 for eksempel?Anonymous poster hash: 56a7d...b1f

 

Jeg er mamma for resten av mitt liv. Jeg vil elske mine barn til den dagen jeg dør, og er det noe etter dette, så kommer jeg nok igjen og spøker for dem også.

Jeg ser den, og tenker i samme bane, men jeg er redd for at den lengselen etter barna når jeg er borte fra dem vil forsvinne litt etterhvert som de blir eldre. Jeg har et fantastisk forhold til mine foreldre, men jeg har ikke den følelsen av at de har lengter etter meg på samme måtesom før. Det er jo lettere å være fysisk med barna og si at man er glad idet når de er små? Eller tar jeg feil?Anonymous poster hash: 56a7d...b1f

 

Altså, man vil jo ikke være nødt til å beskytte dem på samme måte når de blir store/voksne som før, og man vil ha vissheten om at de greier seg på egenhånd. Dermed vil man jo gå gjennom en naturlig løsrivelsesprosess.

 

Men kjærligheten til barna forsvinner jo aldri. Og heller ikke trangen til å ville beskytte dem mot alt vondt, å ville at de skal ha det bra, redselen for å miste dem blir aldri borte. 

Jeg tror nok at de fleste normale foreldre vil være engasjert i sine barns liv så lenge de lever og uansett alder, og det blir vel heller ikke noe mindre vondt å miste et barn bare fordi de er voksne.

 

Som min mor sier (hun nærmer seg 70, og jeg er over 30); jeg vil for alltid være jenta hennes, og hun er der for meg i tykt og tynt så lenge det er liv i henne. Og sånn tror jeg det er for alle (normale) foreldre.

Det var fint skrevet.

 

Anonymous poster hash: 56a7d...b1f

[Gjest Tittentott]

Jeg har ikke barn selv men mamma har alltid passet på å fortelle meg hvor glad hun er i meg, og hvor mye hun elsker meg. Hun gjør dette fremdeles til en viss grad f.eks hvis jeg skal ut å reise eller det er noe spesielt. Jeg sier det også til henne i slike situasjoner, eller på bursdager, morsdag eller dersom jeg føler for det. Vi har et veldig nært forhold, og jeg er glad for at hun i hele oppveksten har vært nøye på at jeg hele tiden skulle vite hvor glad hun er i meg. For meg ville det vært helt unaturlig om jeg ikke skulle sagt det til mine egne barn. 

 

Er forresten 19 år

[LillaGorilla♥♥]

Jeg har ikke barn selv men mamma har alltid passet på å fortelle meg hvor glad hun er i meg, og hvor mye hun elsker meg. Hun gjør dette fremdeles til en viss grad f.eks hvis jeg skal ut å reise eller det er noe spesielt. Jeg sier det også til henne i slike situasjoner, eller på bursdager, morsdag eller dersom jeg føler for det. Vi har et veldig nært forhold, og jeg er glad for at hun i hele oppveksten har vært nøye på at jeg hele tiden skulle vite hvor glad hun er i meg. For meg ville det vært helt unaturlig om jeg ikke skulle sagt det til mine egne barn. 

 

Er forresten 19 år

 

Sånn er det her også. Eller, pappa er ikke så flink til å si det med ord, men jeg har aldri tvilt på at de begge to elsker meg og ville ofret livet sitt for meg om så var. 

De hverken var eller er perfekte foreldre, og de har både gjort og sagt ting jeg som voksen tenker var dumt, feil eller noe jeg ikke vil gjenta med mine barn. Men jeg har ALDRI tvilt på mine foreldres kjærlighet til meg. Aldri. Jeg vet at jeg har dem i ryggen, uansett hva som skjer, at jeg alltid kan komme hjem, at de alltid vil hjelpe meg om jeg skulle trenge det.

 

Og den følelsen vil jeg gjerne at mine barn også skal sitte igjen med. Jeg er ikke perfekt jeg heller, det hender jeg kjefter litt unødig, det hender jeg ikke er så pedagogisk som jeg burde, det hender jeg gjør tabber som mamma. Men mine barn skal _alltid_ vite at jeg er glad i dem, elsker dem, er stolt av dem og vil gjøre mitt ytterste for å beskytte dem- til den dagen jeg går i grava. 

Dette er det viktigste jeg ønsker å overføre til ungene mine. Vissheten om at de er elsket, uansett.

[Gemini77]

Ja, selvfølgelig... Jeg elsker del over alt i denne verden! Glad i er ikke nok...

[Anonym bruker]

Sier (omtrent) som Sylfest Lomheim sa i et intervju en gang da han ble spurt om han sier "Jeg elsker deg" til kona si: "Nei, jeg elsker en god middag, og er fryktelig glad i kona"...  Jeg har aldri vært vant til ordet "elske", verken ift foreldre-barn-forhold eller mellom kjærester, men det har aldri vært tvil om at foreldrene mine, mannen min eller barna er glad i meg - og omvendt!

Anonymous poster hash: 2fc0e...94c

[Nettie+jentungen]

Sier både "jeg elsker deg" og "jeg er glad i deg" men vet ikke hvordan det blir når hun blir eldre.. Høres litt rart ut å si jeg elsker deg til en 17 åring??

[*Miss Marple*]

 

 

 

Ja, flere ganger om dagen. For jeg gjør jo nettopp det- mer enn noen andre mennesker i hele denne verden.

Jeg elsker mannen min også, men på en annen måte, og på langt nær så høyt som ungene mine.

 

Og jeg er av den bestemte oppfatning at det er fullt mulig å være forelsket i sine egne barn. Ikke på en seksuell måte, men fullt ut ellers. De er jo så vakre, de fineste i verden, jeg vil bare være nær dem, lengter etter dem når jeg er borte fra dem, får sommerfugler og lykkefølelse i magen når jeg ser på dem, og et liv uten dem fremstår som fullstendig meningsløst.

 

Jeg er helt enig i dette, men vil det være slik når barna er større også. Min eldste er 9. Hvordan vil det være når han er 15 for eksempel?Anonymous poster hash: 56a7d...b1f

Jeg er mamma for resten av mitt liv. Jeg vil elske mine barn til den dagen jeg dør, og er det noe etter dette, så kommer jeg nok igjen og spøker for dem også.

Jeg ser den, og tenker i samme bane, men jeg er redd for at den lengselen etter barna når jeg er borte fra dem vil forsvinne litt etterhvert som de blir eldre. Jeg har et fantastisk forhold til mine foreldre, men jeg har ikke den følelsen av at de har lengter etter meg på samme måtesom før. Det er jo lettere å være fysisk med barna og si at man er glad idet når de er små? Eller tar jeg feil?

 

Anonymous poster hash: 56a7d...b1f

Jeg har både baby og et voksent barn på 20 år som bor i en annen by.

 

Med minste susser og koser jeg mange ganger pr dag og lengter meg syk om jeg er borte mer enn noen få timer. Sier ofte at jeg elsker henne.

 

Med eldste går det helt fint at det går et par uker uten at vi ses, selv om det alltid er godt å treffes igjen. Vi klemmer stort sett hver dag når vi er sammen og jeg sier 'glad i deg' i hver tlf samtale og ved avskjed.

 

Så for min del har du helt rett når du tror at det avtar med årene. Man elsker dem like høyt, men blir mindre fysiske etterhvert. Naturlig nok tror ikke eldste hadde satt pris på å bli blåst på magen og rundkysset

[♥Nemi♥]

Hun får høre det av både pappaen og meg. Bestemor bruker også å si det til henne. Mamma sier det til meg ganske ofte også, selv om hun får et mhm tilbake

[Anonym bruker]

Ja, det forteller jeg dem hver dag! For er det noen jeg virkelig elsker så er det jo barna mine

 

Har fått erfare at ungene mine faktisk skiller på dette med å elske og det å være glad i.. Faren har en samboer, "kari", som han sier "elsker deg" til, mens han sier "glad i deg" til ungene. Og ungene har sagt til meg flere ganger; "mamma, vi er det viktigste i livet ditt, for du elsker oss. Pappa er mer glad i Kari for han elsker henne, men han er bare glad i oss"..

Den overrasket meg litt. Fortalte det til faren og etter han ble mer bevisst på hvordan han ordla seg så har ikke ungene nevnt det noe mer heller.. (Og dette var IKKE kritikk til de som sier "glad i deg" til sine unger.. Så er det sagt )

 

Anonymous poster hash: d9c15...2eb

[DesLykke08<3SepLykke12]

åja!!

[Mamma&skatt]

Ja, flere ganger om dagen. For jeg gjør jo nettopp det- mer enn noen andre mennesker i hele denne verden.

Jeg elsker mannen min også, men på en annen måte, og på langt nær så høyt som ungene mine.

 

Og jeg er av den bestemte oppfatning at det er fullt mulig å være forelsket i sine egne barn. Ikke på en seksuell måte, men fullt ut ellers. De er jo så vakre, de fineste i verden, jeg vil bare være nær dem, lengter etter dem når jeg er borte fra dem, får sommerfugler og lykkefølelse i magen når jeg ser på dem, og et liv uten dem fremstår som fullstendig meningsløst.

akkurat slik jeg også føler. Sier også jeg elsker deg mange ganger til dagen. Det er fantastisk å få lov å være mamma til barnet mitt <3

[me_87]

Ja naturligvis!

For jeg elsker jo han selvsagt høyere enn noen andre.