Et lite spørsmål til de som mottar uføretrygd?

[Anonym bruker]

Tenker dere noen gang på at dere mottar den urettmessig?

Norge er det landet i verden hvor det er lettest å motta trygd for subjektiv, opplevd sykdom.

Mange mistenker at noen av dere kan jobbe, i hvertfall deltid. At det noen ganger er "viljen" det står på, ikke "evnen".

Sånn helt ærlig... Kjenner dere noen ganger at dere egentlig kunne ha vært i arbeid? At det er "hverdagslivets krav" som blir for mye for dere?

At det er deiligere å få trygd, og heller gjøre akkurat hva som passer dere hver dag?

Anonymous poster hash: e5952...8f1

[Anonym bruker]

Å herregud, enda et innlegg om dette?

 

Det er en god grunn til at man mottar uføretrygd og NEI dette er IKKE en ønskesituasjon

 

Anonymous poster hash: 9d8a9...dda

[Anonym bruker]

Here we go again...

 

Anonymous poster hash: d1163...a0d

[Anonym bruker]

Nei. Det er ingenting "deilig" med min situasjon, og hadde jeg ikke hatt en familie hadde jeg tatt livet av meg for lengst. Forferdelig å føle seg som en byrde for alle, og måtte forsvare egen sykdom til det kjedsommelige.

Anonymous poster hash: 801ab...e4a

[Anonym bruker]

Nei.

 

Men nå har jeg to helt klare diagnoser og det er ingen tvil om at min kapasitet er betydelig nedsatt. Jeg jobber det jeg makter, og litt mer enn det. Jeg er altså delvis ufør, og er så heldig å ha en arbeidsgiver som setter pris på min erfaring og kunnskap, selv om jeg ikke er 100% frisk og alltid har den arbeidskapasiteten som arbeidsgivere i dag forventer av sine ansatte.

 

Jeg hadde nok slitt max om jeg ikke allerede hadde en så god arbeidsgiver da jeg ble syk da, om jeg skulle ut på arbeidsmarkedet og søke en 30-40% stilling for å utnytte min restarbeidsevne hadde det nok ikke vært lett å finne en arbeidsgiver som var villig til å gi meg en sjanse (for jeg hadde jo vært nødt til å fortelle om min diagnose og uføregrad).

Anonymous poster hash: 81eb2...279

[Anonym bruker]

 

Tenker dere noen gang på at dere mottar den urettmessig?

Norge er det landet i verden hvor det er lettest å motta trygd for subjektiv, opplevd sykdom.

Mange mistenker at noen av dere kan jobbe, i hvertfall deltid. At det noen ganger er "viljen" det står på, ikke "evnen".

Sånn helt ærlig... Kjenner dere noen ganger at dere egentlig kunne ha vært i arbeid? At det er "hverdagslivets krav" som blir for mye for dere?

At det er deiligere å få trygd, og heller gjøre akkurat hva som passer dere hver dag?

 

Anonymous poster hash: e5952...8f1

 

 

Jøss, du forstår tydeligvis ikke hva innlegget forteller om deg selv, HI...

 

 

 

Anonymous poster hash: 2f371...c67

[Anonym bruker]

Det er ganske mange uføre som NAV velger å holde 100% ufør, men som egentlig kunne jobbet 10-40% fordi det er veldig urealistisk å finne en jobb hvor dette er mulig. Mange har uforutsigbare sykdommer som gjøre at man ikke kan vite fra dag til dag om man er i stand til å jobbe. Jeg tror ikke at det er noe iboende ønske hos mange å være ufør. Jeg er på kanten selv og håper jeg etter endt utdanning klarer å finne en jobb som lar seg kombinere med min uforutsigbare sykdom. Saksbehandleren min ønsket å få meg uføretrygdet før jeg startet utdanning. Min største frykt er å bli 100% ufør. Jeg blir litt matt av slike innlegg kjenner jeg.

 

Anonymous poster hash: ca11c...7a6

[Anonym bruker]

La meg gjette har du ME eller stoffskifte problem? Hørtes ut som meg nemlig!

 

Anonymous poster hash: 04892...0df

[Anonym bruker]

Jeg har vært i nav systemet i en del år, grunnet flere diagnoser. Da jeg kunne jobbe ca 30%, fikk jeg ikke lov, jeg ba flere ganger om de ikke kunne hjelpe meg. Søkte selv og. Men fikk bare beskjed om at det gikk ikke. Kunne jeg ikke jobbe 50% eller mer, så måtte jeg heller være helt ufør.

Så ble jeg bedre, og kunne jobbe mer enn 50%, men hadde jo vært ute av arbeidslivet i 9 år, og ingen utdannelse eller erfaring. Så jeg søkte om omskolering, og måtte der kjempe min livs kamp. For det ville de ikke, de ville ha meg ufør. Jeg var da 30 år. Jeg gikk og på kurs med arbeidspraksis. Hvor jeg møtt opp 5 dager i uken i 2 mnd, hadde ikke noe fravær. Så jeg beviste jo, at jeg var mye bedre og. Kampen tok meg 3 år. Da endelig fikk jeg ja til omskolering. Brukte 2 år på alle videregående fagene. Og nå er vi i kamp igjen, fikk muntlig ja på høyskole, så fikk jeg ny saksbehandler jeg ikke får tak i, og avslag på søknaden. Jippi for nav, og kampen for å komme seg tilbake i arbeidslivet. Og jeg er i gang med en mastergrad, hvor jeg skal betale for 3 år helt selv. Men jeg er helt avhengig av å få den støtten jeg har blitt lovet for å klare det.

 

Er flere ganger jeg har tenkt, at det hadde vært mye enklere å bli ufør. For det er mye stress denne kampen, som drar deg ned.

Anonymous poster hash: 6c030...f12

[Anonym bruker]

Det er nok ikke noe tvil om at det står på vilje, for det er nesten ingen grenser for hva det er mulig å få til med riktig tilrettelegging.  Husker ikke hva han heter, men jobber ikke denne gutten hardt funksjonshemmet som lærer eller noe? Han det ble tatt portretter av i skogen, veier vel 30 kilo eller noe sånt? 

Skal man tro mange historier her, virker det som det er nav-ansatte som påtvinger folk uføretrygden. Har hørt mye om nav, men den vinklingen var ny. Har stort sett inntrykk av at de ønsker at folk skal jobbe. 

 

 

Anonymous poster hash: d7a0d...1c3

[Anonym bruker]

Jeg er "heldig"og har en veldig målbar sykdom. Ulike tester og blodprøver sier hvordan formen er, hvordan sykdommen starter sier noe om alvorligheten. I tillegg forskes det mye pga det er så målbart!

 

Så nei! Jeg jobber 50% og 50% uføre.

 

Gikk på aap et par måneder og fikk uføre 2 måneder etter søknaden var sendt.

 

Anonymous poster hash: a47c0...f07

[Mamma`n til Will& Ailo]

Nei, du kan jo lese det siste svaret mitt i den andre uføretråden..

[Gjest lillehi]

Nei jeg føler ikke at jeg mottar uføretrygd urettmessig. Det er ingen ønskesituasjon, men i mitt tilfelle tok det ca 10 år med jobbtrening, kurs, tiltak, praksis osv + utredninger både hos diverse leger og andre behandlere før NAV innså at det ikke var noen vei utenom. Men hvis noen tror at det er kjekt å være stemplet som lat og arbeidssky, ha konstant dårlig råd, føle at en bidrar nix nada til samfunnet og ikke ha det sosiale nettverket en jobb gir, så er det så langt vekke fra sannheten som overhodet mulig.

Ja vi har i Norge mulighet til å kunne klare oss så noenlunde hvis vi er så uheldig å bli varig syk, men jeg skulle gitt MYE for å kunne gå på jobb hver dag, og være en del av landets arbeidsstyrke. Men, slik ble det ikke, dette er mitt liv og jeg må bare gjøre det beste ut av det! Det skylder jeg både meg selv og datteren min😃 og dere som kommer med negative kommentarer om vi som er i denne livssituasjonen: man vet aldri hva morgendagen bringer, plutselig er dere en del av denne statistikken selv, og da tenker jeg pipa vil få en annen lyd!!! Vær mot andre slik dere vil at andre skal være mot dere selv💕

Endret 14. mars 2014 av lillehi

[Anonym bruker]

 

Det er nok ikke noe tvil om at det står på vilje, for det er nesten ingen grenser for hva det er mulig å få til med riktig tilrettelegging. Husker ikke hva han heter, men jobber ikke denne gutten hardt funksjonshemmet som lærer eller noe? Han det ble tatt portretter av i skogen, veier vel 30 kilo eller noe sånt?

Skal man tro mange historier her, virker det som det er nav-ansatte som påtvinger folk uføretrygden. Har hørt mye om nav, men den vinklingen var ny. Har stort sett inntrykk av at de ønsker at folk skal jobbe.

 

 

 

Anonymous poster hash: d7a0d...1c3

Det er lettere å tilrettelegge for en som sitter i rullestol fordi vedkommende et lam i bena enn en som har en sykdom som svinger fra dag til dag. Det er viktig å huske.

 

Anonymous poster hash: ca11c...7a6

[Anonym bruker]

La meg gjette har du ME eller stoffskifte problem? Hørtes ut som meg nemlig!

 

Anonymous poster hash: 04892...0df

Meg du siktet til? Nei, hverken ME eller stoffskifte. Men en sykdom hvor symptomene kommer og går. Og som man ikke kan se umiddelbart på meg.

 

Anonymous poster hash: ca11c...7a6