har du og mannen noen ganger vært nær et brudd?

[Anonym bruker]

Hva skjedde? Hvordan kom dere gjennom det?

 

Anonymous poster hash: a3228...d01

[Anonym bruker]

Svigermor og svigerinne fra HELVETTE gjorde sitt aller beste i mange år for å bli kvitt meg.

 

De jugde, stjal, manipulerte, lagde drama etc, mannen gikk en god stund 5 på. Helt til de dreit seg ut. Var noen lange og kjipe år. Men vi kom sterkt ut av det.

 

Gikk så langt at jeg var hos en advokat, klarte ikke mer av terroren.

 

Den dag i dag hater jeg de begge to noe så enormt jævlig at jeg ikje fikser å høre stemmen deres, navnene eller noe som helst om de.

 

De kan begge brenne !!

 

Anonymous poster hash: b45d9...940

[Anonym bruker]

Ja. Opptil flere ganger, får en nesten si. I starten var det mye turbulens fordi han ikke klarte rollen som stefar/ være i et fast forhold, og det å ha forpliktelser som varte lenger enn en uke. Disse har jeg klart å prelle av han og på det området er han god nå.
Men det faktum at han lar foreldrene hans overkjøre meg uten å gi beskjed (han HATER konflikter) og det at han faktisk ikke evner å være ansvarlig for familien as har faktisk vært et så stort problem for meg at jeg har vurdert å gå når det har herjet som verst.
Men, vi har bestemt oss for å komme gjennom det, vi har satt opp noen punkter vi begge skal følge, og vi skal være flinkere til å ta ting når det kommer og ikke vente til det bygger seg opp. Det tror jeg er viktig. I en travel hverdag med tre barn og full jobb er det klart at utfordringene står i kø, men det handler om å ha såpass respekt for hverandre at man kan jobbe med det når det skjer.

Anonymous poster hash: 5f4ad...472

[Anonym bruker]

Tja.

 

Etter et år sammen vurderte jeg seriøst å reise fra han pga hjemlengsel...

Han bor og jobber ved sjøen, jeg er fra innlandet, og om vi skulle være sammen måtte det bli på hans hjemsted pga hans utdannelse og jobb. Jeg var helt innstilt på det, var ikke mange muligheter for han på bondelandet der jeg kom fra.

 

Men det ble tøffere enn jeg hadde trodd, det var utrolig vanskelig å komme inn i miljøet her, få seg venner og en omgangskrets. Jeg var utrolig ensom og savnet hjemplassen, barndomsvennene og familien min.

 

Jeg måtte jo bare ta et valg, og valget sto mellom mannen jeg elsket og ville være sammen med døgnet rundt resten av livet, eller å reise hjem. Da jeg begynte tenke på det fant jeg ut at om jeg reiste hjem ville mine travle venner kanskje ha tid til å møte meg en gang eller to i uken, resten av tiden ville jeg savne mannen. Ble jeg her ville jeg kunne være sammen med mannen hver dag, og savne vennene mine et par ganger i uken. Da ble ikke valget så vanskelig likevel...

 

Vi giftet oss, kjøpte hus, fikk barn og har nå vært sammen i 16 år

Jeg har slått rot på hans hjemplass, har en jobb jeg stortrives i, en fin omgangskrets og flere gode venner, men det tok tid.

Anonymous poster hash: f4a1f...458

[Anonym bruker]

Ja. To ganger, Eller dvs første gangen ble det brudd. Pga utroskap og en del konflikter rundt andre ting. Andre gang var pga konflikter rundt ulikt syn på alkoholbruk og tilliten til ham var lav hos meg. Da søkte vi hjelp på familievernkontoret. Det var utrolig nyttig, en skikkelig vekker og eyeopener for ham (litt for meg også). Det er det beste vi har gjort for forholdet og han har takket meg for at jeg fikk ham med og for at han lærte så mye av det. Og det viser han nå med en annen atferd. Så nå har vi det bra!

 

Anonymous poster hash: 1c7e6...443

[MrsMilla]

Nei, ikke skikkelig brudd.

 

Men vi har noen saftige diskusjoner i tøffe perioder der det er mye jobb, gjerne litt svangerskapshormoner i bildet og annet stress, spesielt i de periodene mannen har prøvd å slutte med snus/røyk etc da skal det ikke mange smulene på benken til før det eksploderes en smule her.

Men kanskje litt overilt og teit å slå opp en kveld grunnet skitne sokker og smuler på benken :-)

 

Men nå har han heldigvis sluttet for godt, dette er siste graviditet og vi har lært gjennom årene hvordan vi skal takle slike situasjoner - og at vi begge må svelge noen svæære kameler.

Så for oss har vi egentlig fått det bedre med årene.

Hjelper sikkert også at vi egentlig er ganske enige, og ikke har noen grunnleggende større problemer.

[Anonym bruker]

Ja. Da mannen valgte å forelske seg i en annen dame og være utro/ha forhold til henne i 3 måneder mens jeg gikk høygravid og de to første levemånedene til babyen. Avviste meg totalt følelsesmessig, seksuelt og menneskelig litt før det begynte og hele tiden det pågikk. I tillegg så har svigers aldri likt meg og nøler ikke med å vise det. At jeg og han fortsatt er sammen er sånn ca 95% min fortjeneste. Jeg "vant" slaget om min lille familie til slutt, men merker ofte at det har kostet for mye.

Anonymous poster hash: 8f4e6...9a5

[Anonym bruker]

Nei.

 

Men vi har hatt en (ganske dum) krangel for 5 år siden.

Anonymous poster hash: 5d72d...559

[Anonym bruker]

Ja, et par ganger. Ikke pga noe alvorlig men i perioder hvor alt har føltes som rutine og A4. . I perioder hvor familien er mer jobb enn kos.(langvarig nattevåk og søvnmangel, sykdom på sykdom, stygge regninger,bekymringer, følelse av skjevfordeling av ansvar og egentid. Man drømmer om å bare forlate alt og alle og starte på nytt  
Vi klarer alltid å jobbe oss gjennom det. Vi har sånne perioder ca hvert 3. år. Vi blir flinkere og flinkere å se tegn til dette slik at det ikke får gå så langt.

Anonymous poster hash: feeeb...208

[Anonym bruker]

Ja, flere ganger. Har vært store utfordringer som handler om penger (han tjener veldig veldig godt, og det har vært vanskelig for han og kombinere det med et familieliv bygget på et felleskap). Alt har ordnet seg veldig bra, men har vært tider jeg har vurdert å gjøre det slutt.

 

Anonymous poster hash: 68633...7b4

[Anonym bruker]

helt i begynelsen ja. jeg hadde kjøpt meg valp rett før jeg traff han & den tissa i seng hans. han tok det ikke så bra & siden han er en stor & agresiv fyr & jeg begynte å gråte når han kjefta på meg, eller han kjefta ikke han brølte. så da så jeg at om det var så ille kunne jeg jo bare dra hjem igjen så trengte han ikke bry seg om hunden lengre. høres ikke så dramaktisk ut men vi krangla mye om hunden i begynelsen & det tok nesten knekken på forholdet, men han sa han elsket meg & at detta bare var en liten greie han måtte venne seg til & at vi måtte finne en måte å gjøre det lettere for begge to. løsningen ble at han hjalp til mer med valpen. hunden ble stueren vi glemte allt om krangler & har nå 3 stk. sambo er kjempe glad i hundene & vi har fått det kjempe bra

Anonymous poster hash: 7f851...1ad

[Anonym bruker]

Ja!

 

Etter vi gikk gjennom en krise, jeg var syk, og vi var i en vanskelig periode. Jeg fikk hetta av den minste lille ting, og stengte alt ute, satt med hodet i fanget og hadde angst.

 

Da sa han at vi skulle skille lag. Men så minnet jeg ham på at det var feigt å stikke fra meg da jeg hadde det vanskelig, for jeg hadde støttet ham i fem år, ofret alt... Dette er 7 mnd siden, alt er fortsatt ikke bra,

 

Anonymous poster hash: db8fc...684

[Anonym bruker]

Ja. Dårlig økonomi og han jobbet masse overtid så jeg følte meg veldig alene med første. Heldigvis har vi jobbet oss gjennom det, men vurderte skikkelig å gå en periode.

I dag er vi travle, super foreldre til 3 flotte barn og har det bedre enn noen gang

 

Anonymous poster hash: d58bc...eb8

[Lykke~liten]

Ja. Ble sammen tidlig (vi var 17 år)... mange utfordringer med sjalusi, avstandsforhold oguenigheter om hvorvidt vi hadde nok tid til hverandre. Vi har kommet gjennom alt sammen, er nå sammen på 10. Året og har et barn. Hatt en krise det siste halve året ( grunnet hans depresjon og dermed misnøye med sitt eget liv) han har det bedre nå heldigvis, noe som gjør at vi alle har det bedre. Har en god periode nå ( som jeg håper varer)

[Anonym bruker]

 

Tja.

 

Etter et år sammen vurderte jeg seriøst å reise fra han pga hjemlengsel...

Han bor og jobber ved sjøen, jeg er fra innlandet, og om vi skulle være sammen måtte det bli på hans hjemsted pga hans utdannelse og jobb. Jeg var helt innstilt på det, var ikke mange muligheter for han på bondelandet der jeg kom fra.

 

Men det ble tøffere enn jeg hadde trodd, det var utrolig vanskelig å komme inn i miljøet her, få seg venner og en omgangskrets. Jeg var utrolig ensom og savnet hjemplassen, barndomsvennene og familien min.

 

Jeg måtte jo bare ta et valg, og valget sto mellom mannen jeg elsket og ville være sammen med døgnet rundt resten av livet, eller å reise hjem. Da jeg begynte tenke på det fant jeg ut at om jeg reiste hjem ville mine travle venner kanskje ha tid til å møte meg en gang eller to i uken, resten av tiden ville jeg savne mannen. Ble jeg her ville jeg kunne være sammen med mannen hver dag, og savne vennene mine et par ganger i uken. Da ble ikke valget så vanskelig likevel...

 

Vi giftet oss, kjøpte hus, fikk barn og har nå vært sammen i 16 år

Jeg har slått rot på hans hjemplass, har en jobb jeg stortrives i, en fin omgangskrets og flere gode venner, men det tok tid.

 

Anonymous poster hash: f4a1f...458

Husker deg. Du bodde i hjemlandet til mannen din da?

 

Anonymous poster hash: d89ae...2b5

[Anonym bruker]

Ja. En periode etter vi fikk barn som ikke ville sovne om nettene, da holdt vi begge to å falle av hengslene av søvnmangel og vi hadde flere diskusjoner hvor vi vurderte skilsmisse. 

 

Og en periode noen år etter hvor mannens sinne og aggresjon gikk såpass ut over ekteskapet og familielivet at jeg vurderte å gi opp hele ekteskapet. Han var helt klin umulig å ha havende i hus pga måten han reagerte på alt mulig.. Men vi gikk i terapi og kom igjenom det. Nå er han en helt ny mann å leve med.

 

Jeg er sikker på at slike perioder vil komme senere i livet og. Perioder hvor jeg tenker at "nå hadde livet vært enklere om jeg hadde vært alene", og hvor jeg vurderer at dette ikke er noe å holde på. Perioder hvor brudd virker som eneste løsningen.. 

Men det gjelder å stoppe opp og egentlig innse at gresset blir ikke grønnere på andre siden. Og at det er en grunn til at vi ble sammen i utgangspunktet og har holdt sammen i så mange år. Jeg føler at har vi kommet oss gjennom alt vi har sammen, så kan vi klare alt VI blir sterkere som par av all motgangen.

Anonymous poster hash: baa80...3d1

[madame Mim]

Ja flere ganger. Er inne i en tung periode nå. Håper og tror vi kommer oss gjennom denne også

[Anonym bruker]

Ja, da han hadde vært utro.

Anonymous poster hash: c9a1d...fba