Dette er hardt å innrømme, men.....

[Anonym bruker]

.. Når jeg er helt ærlig med meg selv så tenker jeg dette:

 

- jeg har lyst å bo alene uten mann og barn.

 

Selvsagt er jeg glad i barna mine og mannen min, men jeg klarer liksom ikke leve mitt eget liv. Og det savner jeg.

Jeg føler alt handler om å tilrettelegge for familien. Jeg vet ikke lenger helt hvem jeg er. Jeg savner den jeg var. Jeg savner å styre hverdagen etter mine ønsker og spise det jeg har lyst til å spise. Ikke hva mannen og barna liker..

Jeg prøver å ta plass i familien, men får det ikke helt til.

 

Jeg er fæl når jeg sier det, men hadde jeg kunne valgt på nytt hadde jeg blitt alene for alltid...

 

 

 

Anonymous poster hash: f2b6e...542

[mams87]

Jeg kan ikke tenke på et liv uten familien min... Selvfølgelig blir man sliten av og til, men så "smaker" den endelige meg-tid sååå mye bedre!

 

Det Fae skrev er helt riktig

[Anonym bruker]

.. Når jeg er helt ærlig med meg selv så tenker jeg dette:

 

- jeg har lyst å bo alene uten mann og barn.

 

Selvsagt er jeg glad i barna mine og mannen min, men jeg klarer liksom ikke leve mitt eget liv. Og det savner jeg.

Jeg føler alt handler om å tilrettelegge for familien. Jeg vet ikke lenger helt hvem jeg er. Jeg savner den jeg var. Jeg savner å styre hverdagen etter mine ønsker og spise det jeg har lyst til å spise. Ikke hva mannen og barna liker..

Jeg prøver å ta plass i familien, men får det ikke helt til.

 

Jeg er fæl når jeg sier det, men hadde jeg kunne valgt på nytt hadde jeg blitt alene for alltid...

 

 

 

Anonymous poster hash: f2b6e...542

Jeg skjønner hva du mener. Sånne tanker murrer i bakhodet her også, fra tid til annen. Jeg sier til mannen min at jeg føler meg som askepott i blant. Styrer og steller for alle og enhver, unntatt for meg selv, det blir det ikke tid til.

 

Anonymous poster hash: 9fa81...d49

[Anonym bruker]

Jeg vet at dersom jeg ikke hadde fått familie så ville jeg søkt det. Ønsket om å bli mamma var stort og vi brukte flere år på å få barn.

 

Nå er jeg 36. Den egentlige meg ble borte da eldste ble født. Nå vet jeg ikke hvor jeg er.

Jeg savner ikke venninneturer. Jeg savner å dra alene på fjellturer, stå opp alene og slippe å ha ansvar for noen andre 24/7.

 

Jeg har kjent det sånn lenge. Hvor ble det av den fine, omsorgsfulle, sterke kvinnen? Nå er jeg bare stygg, feit og hater meg selv og rollene jeg spiller...

 

Familien min fortjenter noen bedre enn meg...

 

Anonymous poster hash: f2b6e...542

[Heihånåerdetjuligjen]

Jeg tror det er helt normalt å føle det sånn fra tid til annen. Spesielt når familielivet ennå er så "nytt" (les veldig små barn). Egotiden er forsvunnet, men det kommer en tid når barna blir så store at man kan ta tilbake noe av den igjen. Jeg har ikke lenger behov for så mye egenpleie, men elsker å bruke litt tid på trening og når det kan passe for venninnetreff. Nå har jeg ganske store barn, så jeg har muligheten for det. Men jeg skjønner hva HI mener, man er veldig låst en perioden der barna er veldig små.

[Anonym bruker]

Jeg vet at dersom jeg ikke hadde fått familie så ville jeg søkt det. Ønsket om å bli mamma var stort og vi brukte flere år på å få barn.

 

Nå er jeg 36. Den egentlige meg ble borte da eldste ble født. Nå vet jeg ikke hvor jeg er.

Jeg savner ikke venninneturer. Jeg savner å dra alene på fjellturer, stå opp alene og slippe å ha ansvar for noen andre 24/7.

 

Jeg har kjent det sånn lenge. Hvor ble det av den fine, omsorgsfulle, sterke kvinnen? Nå er jeg bare stygg, feit og hater meg selv og rollene jeg spiller...

 

Familien min fortjenter noen bedre enn meg...

 

Anonymous poster hash: f2b6e...542

Du må heller tenke på at barna elsker deg, at du er verdt alt i verden for de. Og om du føler deg feit, gjør noe med det !

 

Anonymous poster hash: ab3d0...263

[Anonym bruker]

Jeg vet at dersom jeg ikke hadde fått familie så ville jeg søkt det. Ønsket om å bli mamma var stort og vi brukte flere år på å få barn.

 

Nå er jeg 36. Den egentlige meg ble borte da eldste ble født. Nå vet jeg ikke hvor jeg er.

Jeg savner ikke venninneturer. Jeg savner å dra alene på fjellturer, stå opp alene og slippe å ha ansvar for noen andre 24/7.

 

Jeg har kjent det sånn lenge. Hvor ble det av den fine, omsorgsfulle, sterke kvinnen? Nå er jeg bare stygg, feit og hater meg selv og rollene jeg spiller...

 

Familien min fortjenter noen bedre enn meg...

 

Anonymous poster hash: f2b6e...542

HI og du over her, jeg føler det akkurat likt. (Minus det med 'fortjener bedre enn..' for mine har det søren så godt!!)

Jeg blir så LEI av den evinnelige tilretteleggingen for alle andre enn meg selv. Hvor ble jeg av? Hvilken honey trap var dette? Jeg hadde nok ledd av meg selv hvis jeg som 20-åring hadde sett meg selv nå..

 

Anonymous poster hash: 84b84...35f

[Anonym bruker]

Jeg og.. uten mann barn og særlige venner. Alene

 

Anonymous poster hash: 6f04e...771

[Anonym bruker]

Du liker ikke det å være voksen med andre ord? Neida...hehe
Skjønner følelsen og frustrasjonen din, det å gå fra å kun ha seg selv og sine behov til å hele veien stå sist i køen, det er beinhardt, men for min del, elsker jeg det og ville ikke hatt det på noen annen måte. Man kan jo ikke ha det gøy hele tiden og kun gjøre det man har lyst til! Da hadde det som er moro , sluttet å være moro og verden hadde ikke gått rundt.. 

Anonymous poster hash: 9d64c...a89

[Anonym bruker]

Jeg var i en lang periode alenemor, og da følte jeg det ganske ofte sånn. Jeg savnet å ha litt tid for meg selv, kunne trene, gå på kino, få tid til å lese en bok, lage den maten jeg likte, sove til jeg våknet av meg selv, pynte hjemme uten at noen rev det ned eller lesset leker og bøker oppå... Men da jeg en dag holdt på å miste barnet mitt, ble det klinkende klart for meg at uten barnet ville ikke noe av det hatt verdi for meg. 

Anonymous poster hash: b9259...8c2

[MammantilNurket]

.. Når jeg er helt ærlig med meg selv så tenker jeg dette:

 

- jeg har lyst å bo alene uten mann og barn.

 

Selvsagt er jeg glad i barna mine og mannen min, men jeg klarer liksom ikke leve mitt eget liv. Og det savner jeg.

Jeg føler alt handler om å tilrettelegge for familien. Jeg vet ikke lenger helt hvem jeg er. Jeg savner den jeg var. Jeg savner å styre hverdagen etter mine ønsker og spise det jeg har lyst til å spise. Ikke hva mannen og barna liker..

Jeg prøver å ta plass i familien, men får det ikke helt til.

 

Jeg er fæl når jeg sier det, men hadde jeg kunne valgt på nytt hadde jeg blitt alene for alltid...

 

 

 

Anonymous poster hash: f2b6e...542

Oj! Dette høres strevsomt ut!

Har du mulighet til å reise bort noen dager alene eller med venninner? Kom deg ut av huset på egenhånd eller send mann&barn på hytta, til svigers eller Hoppeloppeland.

Jeg merker selv at jeg blir en MYE bedre mor og kjæreste når jeg får en pause

[Anonym bruker]

.. Når jeg er helt ærlig med meg selv så tenker jeg dette:

 

- jeg har lyst å bo alene uten mann og barn.

 

Selvsagt er jeg glad i barna mine og mannen min, men jeg klarer liksom ikke leve mitt eget liv. Og det savner jeg.

Jeg føler alt handler om å tilrettelegge for familien. Jeg vet ikke lenger helt hvem jeg er. Jeg savner den jeg var. Jeg savner å styre hverdagen etter mine ønsker og spise det jeg har lyst til å spise. Ikke hva mannen og barna liker..

Jeg prøver å ta plass i familien, men får det ikke helt til.

 

Jeg er fæl når jeg sier det, men hadde jeg kunne valgt på nytt hadde jeg blitt alene for alltid...

 

 

 

Anonymous poster hash: f2b6e...542

Kanskje ingen trøst, men takk for at du deler ord jeg har tenkt på i over et år nå. Utrolig fælt å ha det sånn...

 

Jeg er kommet ditt at det er stor kanskje for at det skjer dessverre. Mor skal jeg være, men ikke på fulltid.

 

Har prøvd lenge nå, men føler jeg faller mer ned i grøfta jo lenger jeg blir...

 

Håper du finner en løsning. For dette er egentlig siste løsning

 

Anonymous poster hash: 6ecd5...9c4

[Anonym bruker]

Jeg har kjent det sånn lenge. Hvor ble det av den fine, omsorgsfulle, sterke kvinnen? Nå er jeg bare stygg, feit og hater meg selv og rollene jeg spiller...

 

Familien min fortjenter noen bedre enn meg...

 

Anonymous poster hash: f2b6e...542

Jeg tenker at problemet ditt ligger betraktelig dypere enn "bare" et ønske om egentid. Et godt sted å starte er å ta tak i hvorfor du hater deg selv og mener familien din fortjener noen bedre... Løs de knutene, så skal du se at verden kanskje ser ganske så annerledes ut etterpå

 

Anonymous poster hash: 02001...74d

[Anonym bruker]

Da hoppet du nok inn i familielivet så fort at du ikke fikk tenkt deg ordentlig om..

Noen gjør det fordi de antar at det er slikt det skal være, av status jag, ikke vet sin plass..

 

Jeg kunne ikke tenke meg å være uten min mann og barn.. Jeg HATET å være singel og alene, har ikke hørt hjemme i en eneste familie (mor har sin og far har sin..jeg har ikke hørt til i noen av de, vært en kasteball, en som de fikk altfor tidlig i livet sitt og som hindret de i å være med venner og feste..den familien de har nå fikk de i den perioden av livet sitt hvor de var klare for det.. jeg har aldri vært en del av den.. alltid utenfor, selv om jeg var der..) , så jeg lengtet etter et sted hvor jeg hørte hjemme og kunne kalle for min familie.

Anonymous poster hash: 39ef9...347

[Anonym bruker]

Dere som tenker slik: hva hadde dere gjort om barna deres ble alvorlig sykt, og/eller døde? Hadde det liksom vært greit fordi dere da hadde sluppet "ansvaret", eller hva?

I mitt hode tenker jeg at dere ikke aner noe om virkelige verdier, hva som betyr noe, hva det vil si å miste dte man har. 

Anonymous poster hash: b9446...5a6

[Anonym bruker]

Dere som tenker slik: hva hadde dere gjort om barna deres ble alvorlig sykt, og/eller døde? Hadde det liksom vært greit fordi dere da hadde sluppet "ansvaret", eller hva?I mitt hode tenker jeg at dere ikke aner noe om virkelige verdier, hva som betyr noe, hva det vil si å miste dte man har.  Anonymous poster hash: b9446...5a6

For et aggressivt svar. Jeg har opplevd å miste barnet mitt, og jeg har opplevd å ha det slik HI har det. Verden er ikke svart hvit, og det er nok mange som har kjent på hva som er virkelige verdier for dem selv om man iblant ønsker seg konstant bort fra hverdagen.

 

Anonymous poster hash: 592b9...55a

[Anonym bruker]

Jeg skjønner hva du mener HI.. Selv om jeg aldri kunne vært barna mine foruten (er inne i en periode der jeg vurderer hvordan livet hadde vært uten mannen....)

 

Jeg kjenner at jeg er utslitt av stressende morgener med barn som krangler, ikke hører etter, bruker uendelig med tid på å kle på seg osv osv.... På jobben venter stress og mas, fra jeg kommer til jeg kaster meg i bilen for å hente og bringe barn. Pga jobben til mannen, er det min jobb å få barna i bhg og skolen, og fy søren som jeg lengter etter bare EN ENESTE morgen der jeg bare kan stå opp, tenke på meg selv og dra på jobb...

 

Men er det noe du kan gjøre for å få mer egentid? Redusert stilling feks? Jeg vet med meg selv at mye av grunnen til at jeg har "nådd bunnen" av energinivå nå, er at jeg ikke har hatt ferie siden i fjor sommer. Nå lengter jeg meg nesten syk etter påskeferie!!

Anonymous poster hash: 87c60...9f9

[Tired mama]

 

Dere som tenker slik: hva hadde dere gjort om barna deres ble alvorlig sykt, og/eller døde? Hadde det liksom vært greit fordi dere da hadde sluppet "ansvaret", eller hva?

I mitt hode tenker jeg at dere ikke aner noe om virkelige verdier, hva som betyr noe, hva det vil si å miste dte man har.

 

Anonymous poster hash: b9446...5a6

Verden er ikke alltid så svart/hvit.

 

Jeg har også perioder der jeg er dønn sliten og bare ønsker meg vekk. Jeg har hatt perioder der jeg har vært så sliten og langt nede at jeg har tenkt at både mann og barn nok hadde hatt det bedre uten meg.

 

Jeg føler noen ganger at jeg har tatt meg vann over hodet med å sette tre barn til verden!

 

Jeg føler mange ganger at jeg er på vei til å tippe over og snart kommer til å bli lagt inn på psykiatrisk.

 

Jeg føler mange ganger at jeg er i et fengsel, at jeg holder på å bli spist opp. Føler meg kvalt!

 

Og mistet meg selv på veien.

 

Men jeg er så heldig at jeg føler meg mye bedre når dagen er over og barna i seng. Før jeg legger meg, går jeg alltid innom alle barna. Nusser dem og hvisker "jeg elsker deg". Og føler meg som Verdens Heldigste!!

 

Får håpe det bare er en periode for deg, HI. Det blir vel forhåpentligvis bedre når barna er større?

 

Ønsker deg uansett lykke til! :-)

[Havhesten]

Jeg vet at dersom jeg ikke hadde fått familie så ville jeg søkt det. Ønsket om å bli mamma var stort og vi brukte flere år på å få barn.

 

Nå er jeg 36. Den egentlige meg ble borte da eldste ble født. Nå vet jeg ikke hvor jeg er.

Jeg savner ikke venninneturer. Jeg savner å dra alene på fjellturer, stå opp alene og slippe å ha ansvar for noen andre 24/7.

 

Jeg har kjent det sånn lenge. Hvor ble det av den fine, omsorgsfulle, sterke kvinnen? Nå er jeg bare stygg, feit og hater meg selv og rollene jeg spiller...

 

Familien min fortjenter noen bedre enn meg...

 

Anonymous poster hash: f2b6e...542

Kjære deg,

dette må du ta alvorlig. Jeg ville snakket med psykolog, for å finne en måte du kan forene de to livene, ditt private liv, og familien. En psykolog er gull verdt. Snakk med fastlegen din, eller, enda bedre, se på listen over psykologer med tilskudd og ring dem, en etter en. Legg frem alvoret i saken, og du får sikkert time ganske raskt.

 

Du må også snakke med din mann for å få et større egenrom. Ikke en gang i ny og ne, men på daglig basis, at du finner deg lommer og soner der du kan puste for deg selv. Følelsen av å kveles i familiesammenhenger er du ikke alene om. Det er nok mer typisk for kvinner som desverre er de som oftest tar ansvar.

 

Ikke skam deg eller føl deg ubrukelig. Det er fullstendig bortkastet.

 

Skriv den alt du ønsker å gjøre, de situasjonene du savner mest. Snakk med mannen din på en konstruktiv måte uten å bebreide ham, men med fokus for egne behov for alenetid. Du må ta dette alvorlig, og ikke hør på dem som sier det er noe galt med deg eller at det går over. Dette er helt reelle følelser som du må få opp i lyset, undersøke og gjøre noe med. Da får du det bedre, og antageligvis de rundt deg. 

 

Lykke lykke til!

[MrsMilla]

Høres ut som at du heller bør jobbe litt med deg selv her.

 

Altså med å ta din plass i familien :-)

 

Hvorfor må middagen være tilpasset de andre hver eneste dag? Om du har lyst på veggis-spelt-lasagne eller burger  - så lag dette. Om de ikke spiser, så får de være sultne da. Tipper det du hadde lyst på er mer enn bra nok selv om de andre ikke har lyst på dette - de får tilpasse seg deg litt her også, eller lage sjøl.

 

Gå mer ut på kafe på kveldstid, treff venner, tren, ha en hobby. Ingen som kan bestemme at du skal være hjemme hver eneste kveld, her deler dere litt på tiden du og mannen. Dessuten ingen som tar skade av at du en dag her og der går fra jobb og spiser middag ute - og gjør hva du vil akkurat denne kvelden.

Så kan mannen din også gjøre det samme om han har lyst noen ganger?

 

En og annen helgetur som krever fly kan jo være bra medisin!

 

Krev at de andre i familien bidrar med sin del mer, og gjør litt mer av det du selv har lyst til! Dette er bra for familien, for når mor blomstrer - blomstrer også de andre litt :-)

[Nyttårs barn]

Hei HI. Det er flere som føler det slik som du gjør.

Tror du må finne mer rom for deg selv, ingen er tjent med en mamma som er frustrert og lei slik du sier at du er.

 

Gjør mer ting kun for deg selv, reis bort litt hvis du kan. Selv om man er en familie så trenger man ikke alltid være ilag hele tiden.

Jeg er så syndig at jeg spiser det jeg vil. Spiser ofte middag når ungene har lagt seg, for å få litt ro rundt det. Hender jeg går og spiser på cafe om dagen og koser meg enten alene eller med venninner. Har ikke dårlig samvittighet for jeg trenger slike øyeblikk hvor jeg er "bare" meg.

Barna får så klart mat og middag så de lider ikke altså

[Anonym bruker]

Jeg er veldig dårlig til å ta plass selv, men jeg har blitt flinkere. Jeg kjenner at jeg innimellom trenger å komme meg vekk, bare være meg noen dager uten å stå parat for hver minste ting i hverdagen. La mannen få styre hjemme, la han få merke alle de små tingene han tar for gitt i hverdagen slik st jeg blir møtt med enda større kjærlighet når jeg kommer tilbake.

 

Jeg kan ta meg noen dag på hytta, selv om det bare er 20min unna, kan jeg sove lenge og styre dagen som jeg selv ønsker. Jeg kan være litt egoistisk, for det er bare meg. Hjemme vet jeg at mannen holder fortet, han har også godt av det. Om de spiser grandiosa, kjøper hurtigmat så bryr jeg meg ikke for jeg kna lage den maten jeg ønsker uten å tenke på uten å få noen klager på noe. Men det deiligste er å føle savnet etter de hjemme. Savne søskenkjærligheten med all krangelen det hører til, savne at unger kommer inn med sølete føtter osv. Jeg trenger litt egoisttid for å få overskudd ellers i hverdagen.

 

Hvem jeg er lenger vet jeg ikke helt, men begynner å finne mitt nye jeg mer og mer. Nå som ungene blir mer selvstendige har jeg mer tid til å gjøre mine ting, men det er vanskelig p finne ut hva som er mine ting lengre. For det jeg likte å gjøre før jeg fikk barn er ikke det jeg liker nå lengre. Jeg har begynt å strikke, ingen store fancy ting men ett lite teppe og det er overraskende hyggelig og det går ann å gjøre med barn i hus. Jeg nyter sofakroken med en kopp kaffe, strikketøy og radion på. Ungene rusler rundt og holder på med sitt. Nå begynner sola å titte frem, så nå må jeg finne frem utemøbler slik st jeg kan kose meg ute. Jeg trodde aldri jeg kom til å finne glede i strikketøy, men overraskende nok gjorde jeg det. Og det var tilfeldig, for ene barnet spurte om jeg kunne lære henne å strikke. Mammar kan jo alt, så med litt googlehjelp fikk jeg frisket opp gamle minner og fikk lært ungen det. Men mor måtte i butikken og kjøpe garn, for dette var jo gøy. Ikke går det fort, og ikke har jeg noen mål igrunn men jeg koser meg.

 

Så jeg tror utforingen ligger i innstillingen. Det å innse at vi blir eldre, vi endrer vaner, ønsker, meninger, holdninger og hva vi ønsker ut av livet samtidig som vi må tilpasse oss hvordan familien vår er.

Jeg har en mann som syns det er helt topp at jeg drar på hytta alene for å alene tid, han storkoser seg hjemme med ungene. Og ungene storkoser seg uten meg hjemme. Når mor er på tur, da er det filmmaraton hjemme. De lenker seg i sofaen og koser seg med filmer. Og han får alltid dårlig samvittighet når han ser at ungene har vært litt for mye inne og forran tv, så da får han fart i baken og finner frem turtøy, noe han sjeldent gjør ellers i hverdagen.

Men jeg sender også gubben bort innimellom. Når han begynner å murre og bli litt amper spør jeg om han vil ta med seg noen kompiser på hytta eller gjøre noe annet noen dager. Da får jeg tilbake at ja, det trenger han. Han har sendt meg til mamma noen gangeer når jeg er litt sur og grinete, da ringer han mamma og sjekker om de er hjemme før han sender meg avgårde. Jeg trenger vist å bli litt bortskjemt hos mamma innimellom.

 

Anonymous poster hash: e256d...343

[Anonym bruker]

Tusen takk for fine svar alle sammen.

 

Jeg er nok ikke alene om å ha det sånn.

Jeg tror mye handler om at jeg og mannen har slitt litt med kommunikasjonen og dermed sklidd litt inn i et dårlig mønster.. Jeg har ulike ting jeg strever med.

 

Jeg har startet en prosess med å prøve å finne meg selv igjen. Jeg kan ikke lenger bare være mamma, kone, hushjelp og arbeidstaker.

Egentlig er jeg en ganske bra dame. Barna mine burde få oppleve henne.

 

I morgen blir det ingen pasta eller kjøtt til middag. Deilig !

 

Hi

 

Anonymous poster hash: f2b6e...542