Hvordan er ditt forhold til dine foreldre?

[Anonym bruker]

Har dere det bra? Sånn skikkelig? Eller bare jatter med og holder kjeft viss det er noe dere er uenige i?

 

Merker så stor forskjell etter at jeg fikk barn selv. Blir egentlig sint og skuffet over hvor utrolig oversett jeg ble, aldri prata om noe vanskelig(til tross for dødsfall i aller nærmeste famile som liten, mobbing på skolen, mye usikkerhet..). Jeg ser jo klart nå at det er heelt feilt måte å oppdra unger på, og har på den måten blitt en så god mor som jeg kan!

 

Ble langt her nå, dårlig til å ordlegge meg. Beklager! Lurer bare på om andre føler det samme, at unger ikke var så himla viktige før?

 

Anonymous poster hash: 0a30b...fbd

[Anonym bruker]

Vedig godt forhold til pappa og et dårlig forhold til mamma.

 

Pappa er lun, snill, god og ærlig. Mamma er ustabil og vi har nesten ikke noe kontakt. Hun lyver til meg stort sett hele tiden, hun bryr seg ikke og hun er enormt krevende å forholde seg til.

Anonymous poster hash: 0b19c...cfe

[Anonym bruker]

Ikke-eksisterende forhold til begge to, dessverre.

 

Far har nesten alltid vært fraværende. Mor er ikke stabil.

Anonymous poster hash: f5541...483

[<3 2G <3]

Sånn passe nær med mor, set mer av hennes virkelige jeg for tiden.

Snakket med far når han ringer, men ringer ikke han selv lengre uten god grunn.

[Anonym bruker]

Vi har helt minimal kontakt. Snakkes et par ganger i året, ses enda sjeldnere.

Anonymous poster hash: c96be...2ea

[Anonym bruker]

Mamma har jeg ett nært og bra forhold til

Hun er flink til å sitte på golvet å leke med toåringen min.

Faren min slo oss som liten som en del av oppdragelsen så han har jeg anstrengt forhold til.

Han sitter omtrent aldri på golvet med barnet mitt heller.

Anonymous poster hash: 8c971...b08

[Anonym bruker]

Jeg prater med min mor daglig på tlf, og ser henne tre-fire ganger pr mnd. Men hun liker ikke å snakke om følelser og slikt. Prater sjeldnere med min far.

 

Anonymous poster hash: 3093e...8c0

[Anonym bruker]

Synes det er så trist at det skal være slik! Men er det bare meg, eller virker det som om foreldre idag(vår generasjon) er bedre foreldre enn slik det var før? Synes de aller aller fleste er mye mer til stede og er genuint opptatte av at barna skal ha det best mulig. Og takk gud for det.. Nå kan jeg bare snakke om de som jeg kjenner, men flesteparten har hatt en vanskelig oppvekst, med tilsynelatende gode foreldre, men som aldri virkelig var der for de. Som om de bare hadde barn fordi det var normalen, ikke for å gi de et godt og trygt liv.

 

Anonymous poster hash: 0a30b...fbd

[Anonym bruker]

Det var HI forresten

 

Anonymous poster hash: 0a30b...fbd

[Gjest Kira]

Supert forhold til begge foreldrene mine. Selvsagt hadde vi noen konflikter da jeg var i tenårene, men det er nok vanlig.

Hvis du slår opp på A4 i ordboken kan det godt være at du finner et bilde av dem

[Isola&Lille+julegave]

Jeg har et veldig godt forhold til begge mine foreldre. De er ufattelig snille og gode, og stiller opp 100%. De har også alltid vært der for meg. Uansett! De elsker barnebarna sine og slipper alt de har i hendene hvis de blir spurt om å være barnevakt foreksempel.

Elsker de! <3

[Appelsinpiken]

Vi er nære. Blir selvfølgelig forbannet, frustrert og såret noen ganger, men det får nok begge veier. Men vi snakkes og sees hver uke, og de er fantastiske besteforeldre <3 kan fortelle dem bortimot alt.

[Anonym bruker]

De fleste av mine venner i oppveksten, hadde veldig gode foreldre. Så tror ikke det var flere barn som hadde det verre før. Og jeg har nå en 12 åring, det er mange av hennes venner som har klart seg alene i flere år allerede. Foreldrene skal jobbe, sitte i styrer og trener. Så de er ikke hjemme. Så bare kjøper de barna sine istedenfor.

Da vi vokste opp skulle ikke mødre realisere seg i like stor grad, eller løpe på treningssenter 4 dager i uka.

Og i en sånn her tråd, eller på nett generelt. Så skriver jo flere av de som hadde det dårlig. Enn de som hadde det bra.

 

Jeg har ikke noe forhold til mine foreldre. Seksuell, fysisk og psykisk terror hele barndommen min. Kom meg ikke vekk før jeg var 16 år.

Anonymous poster hash: 6b447...020

[Himmel og hav]

Jeg har et godt og nært forhold til mine foreldre. Snakker med dem flere ganger i uka, treffes ofte og har det hyggelig. De er en viktig del av min og resten av familiens hverdag, og de er flotte, varme, morsomme og kloke mennesker.

[kiki1980]

Vi har veldig nær kontakt! Før var jeg nærmere min far og hadde noe anstrengt kontakt med mor, uten noe konkret grunn. I dag, og etter jeg fikk barn, forstår jeg mora bedre og vi har enda bedre kontakt enn før. Hun hjalp enormt gjennom begge svangerskap, fødsel og tiden etter. Vi møttes en gang i uka og de passer på barna i helga så mannen og jeg får gå en tur på byen. Faren stiller opp når barna hentes i barnehagen og jeg trenger å gjøre noe. Når vi er på besøk så overtar faren min helt barna.

Etter jeg fikk barna, så forstår jeg dem bedre. Jeg forstår at de gjorde feil valg av og til, at foreldre ønsker godt og at de elsker barna sine. Jeg ser nå hvilke utfordringer de fikk i hverdagen og at de løste de fleste problemer til beste for meg og min bror. Jeg nå anser min barndom til å være den beste og ønsker mine barn det samme.

[Bustetroll]

Ikke noe forhold til pappa, selv om han og mamma fortsatt er gift. Har normalt forhold til mamma, men liker henne ikke særlig godt sånn egentlig, så litt overfladisk fra min side

[Kyllingbein]

Svært godt forhold til pappa, sånn passe til mamma. Hun var ikke helt tilstede og var for det meste i dårlig humør.

[Håper<3]

Veldig bra, heldigvis. Snakker med min mor flere ganger i uken og begge sier akkurat hva vi mener til hverandre.

[☆☆☆]

Greit, men ikkje spesielt nært.

[Anonym bruker]

Jeg har begynt å bekymre meg for om jeg bare er naiv som tror at jeg er mye bedre mor til mine barn, enn det min mor var. Og er egentllig livredd for at vi skal ende opp med dårlig kontakt! Slik som absolutt mange har idag. Ikke alle, men mange har tydligvis et -om ikke dårlig forhold, men kanskje litt anstrengt.

Jeg ser egentlig ingen annen mening(ikke sånn veldig viktige iallefall) med livet enn å gi barna sine et så godt utgangspunkt som mulig til å ha et flott og givende liv! Så håper så inderlig at vi ikke mister kontakten, og at de ikke ser på meg som jeg ser på min mor. Hva tenke dere sånn om fremtiden? Vil dere alltid være der, eller mener dere at de bør klare seg selv når de blir eldre? Er dere redde for å miste kontakten?

 

Anonymous poster hash: 0a30b...fbd

[Anonym bruker]

Jeg har et elsk-hat-forhold til mine foreldre. De er veldig snille og Stiller opp, og er veldig glad i barnebarna sine. Men de er veldig spesielle også, hvertfall mamma. Hun er en veldig svak person og eier ikke selvinnsikt. Det er ingen vits å begynne å diskutere noe med henne, for det er som å snakke til en vegg. Hun provoserer meg ofte veldig, veldig mye.

I oppveksten snakket de aldri om følelser. Jeg ble reglerett mobbet av mamma da jeg fikk mensen og trengte bind. Antakeligvis fordi hun selv synes det var så ubehagelig at jeg tok det opp. Aldri har jeg blitt gjort noe ekstra stas på. Tror ikke jeg engang fikk gratulerer når jeg var ferdig med bacheloren min.

 

Anonymous poster hash: 5fc7f...013