Snart ett år siden dødsfallet..

[Anonym bruker]

I fjor mistet jeg en som sto meg veldig nær, jeg så på denne personen på lik linje med min egen mor. Hele sykdomsforløpet var tragisk, og endte i det legene først hadde forsikret oss om at ikke kom til å skje. Vi var alle i sjokk da personen døde etter knappe tre mnd, og sørget lenge. Så kom enda en ufattelig beskjed, dødsfallet skyldtes en feil i prosedyre da personen skulle opereres. Jeg var mye på graven før støtten kom opp, men har ikke vært der etterpå. Jeg klarer ikke! Jeg går nok enda og tror at jeg skal møte på h*n..hender jeg ringer en gang i blandt når jeg glemmer meg bort. Jeg vet jeg burde dra på grava for å komme meg videre, men hvordan gjør jeg det når alt i hele kroppen min skriker nei?

 

Anonymous poster hash: 64884...d31

[Anonym bruker]

I fjor mistet jeg en som sto meg veldig nær, jeg så på denne personen på lik linje med min egen mor. Hele sykdomsforløpet var tragisk, og endte i det legene først hadde forsikret oss om at ikke kom til å skje. Vi var alle i sjokk da personen døde etter knappe tre mnd, og sørget lenge. Så kom enda en ufattelig beskjed, dødsfallet skyldtes en feil i prosedyre da personen skulle opereres. Jeg var mye på graven før støtten kom opp, men har ikke vært der etterpå. Jeg klarer ikke! Jeg går nok enda og tror at jeg skal møte på h*n..hender jeg ringer en gang i blandt når jeg glemmer meg bort. Jeg vet jeg burde dra på grava for å komme meg videre, men hvordan gjør jeg det når alt i hele kroppen min skriker nei?

 

Anonymous poster hash: 64884...d31

Kondolerer.

Hvem har sagt at du trenger å gå på grava for å komme videre? Det er ikke sikkert det er din måte å sørge på eller din måte å bearbeide sorg. Skriker det nei inni deg, så dropper du graven. Vedkommende ER jo ikke der uansett h*n er i minnet de som elsket h*n. Hvis du føler at du har problemer med å takle sorgen, kan du forsøke med en psykolog eller en sorgruppe, der kan det være god hjelp å få.

 

Hilsen en som mistet sin elskede gjennom 19 år.

 

Anonymous poster hash: fce56...66d

[CaptainHindsight]

Det er nok ingen fasit på dette.

For noen hjelper det å tvinge seg til å gjøre ting som kan føles feil, for andre hjelper det å ta tiden til hjelp.

Jeg mistet en som sto meg nær, og jeg har store problemer enda med å besøke graven. Føler ikke på det som et svik mot han jeg mistet.

For meg hjalp det å skrive en dagbok, hvor jeg virkelig fikk orden på tankene og følelsene.

Kondolerer så mye. Det er så vondt å forvente å snakke med noen igjen, og vite at det ikke kommer til å skje.

[ærlig talt]

Du MÅ ikke dra på grava. Det er ikke nødvendigvis slik du bearbeider sorgen og skjønner at personen virkelig er borte.

Min far døde for 3 år siden og jeg har fremdeles øyeblikk hvor jeg tenker; "kanskje jeg skal ringe far?". Men så kommer jeg jo på at han er borte.

Det første året, og delvis det andre, var et år preget av mye savn. Og en del av meg nektet å godta at han var død. Alt var så urettferdig

Ta tiden til hjelp, det vil bli lettere for deg!