Tok opp en ting med mamma. Burde jeg bare holdt munn?

[Anonym bruker]

Mamma har en uvane og det er å si at hun skal betale noe, men ikke gjør det. Dette skjer mange ganger. Hun skal spandere finklær på ungene, hun skal betale ditt og hun skal betale datt. Vi skal bare kjøpe... Og så ser vi aldri snurten av noe penger. Vi er ikke avhengig av at hun skal betale og går ikke under av den grunn, men det er irriterende at hun lover og lyger. Dette gjør hun med mine søsken også.

 

Så, i dag rant det over for meg. Jeg tok dette opp med henne. Jeg er nemlig klar over grunnen. Hun kan være litt gjerrig og jeg mistenker at hun får kalde føtter, og later som hun glemmer det. Jeg sa til henne at hun heller må tenke seg om før hun lover noe og så heller si at hun skal betale hvis det er en pris hun synes er ok. Hun har langt fra dårlig råd, så det står ikke på det. Resultatet er at hun blir kjempesur og klikker. Jeg vet at hun tar kritikk veldig dårlig og derfor sier aldri verken min søster eller far noe til henne. Men jeg hadde aldri trodd hun skulle reagere sånn. Tror jeg skal aldri skal ta noe opp med henne igjen.

 

Anonymous poster hash: 6d8dd...0ea

[Anonym bruker]

Nei, bra du tok det opp:) selv om hun ble sur, og det kan virke som at det ikke går inn, så hørte hun nok hva du sa. Tipper hun ble flau, og det taklet hun dårlig.

 

Anonymous poster hash: 40732...aa9

[Håper<3]

Syns det er bra du tok det opp!
Har selv en i vår familie som lover oss all slags ting som aldri kommer, og det er utrolig irriterende og vanskelig å forholde seg til.

[Cat_Woman]

Det er bra du tok det opp! Selv om man ikke er avhengig av pengehjelp, så er det fryktelig irriterende å gå og vente på ting som aldri kommer, særlig når det er ting man faktisk trenger innen en viss tid (klær/utstyr til ungene f eks).

[Klønemor]

Jeg syns det er kjempebra! Siden hun blir så veldig sint, så tenker jeg at det ihvertfall når inn til henne. Hun kommer nok til å tenke seg litt om. Hun ble nok veldig flau.. Og innerst inne sikkert sint på seg selv, og ikke på deg;)

Tenker at viss en bare går å later som ingenting, og ikke sier det en mener, så blir det bare så innmari dumt til slutt! Dere er jo tross alt familie, og burde kunne snakke åpent om slike ting uten å få en klikkebye mitt i fleisen.

[Anonym bruker]

Takk for tilbakemeldinger! Dette har irritert meg såpass at jeg ikke klarte å holde tilbake nå, men jeg tror dessverre ingenting gikk inn. Hun eier ikke selvinnsikt! Men likevel sitter jeg med en klump i halsen. Hun er sint og såret, og jeg er redd for at vi skal virke pengegrisk. Hun er snill og stiller opp, kjøper også ting til oss og ungene i blant. Jeg skulle aller helst ønske at hun bare lot være å si at hun skal betale så ofte og så bare "glemme" det. Men jeg vet ikke om jeg orker å ta noe mer opp med henne. Det blir bare bråk da hun ikke klarer å se det selv.

 

Anonymous poster hash: 6d8dd...0ea

[Gjest MMJ]

Om hun sier hun skal kjøpe noe til de små igjen - så kan du jo si at hun kan ta de med i butikken selv? 

Bra du sa i fra!!! Det er din mor, så sikkert ubehagelig for deg, men ganske sikkert det var mer ubehagelig for henne

[Anonym bruker]

Min mann har måtte si dette til sin mor. Jeg syns nemlig ikke det er greit at ungene får forhåpninger og blir skuffet hver gang ting ikke skje, hun bruker hele året på å snakke om de store og dyre julegavene og bursdag gavene hun skal gi. Om hun husker det, så er det sjeldent noe. Ikke at de forventer noen storre gaver, men når hun snakker i ett år om å kjøpe den dyre snakkende dukken til en av de og barnet ender med en femtilapp i hånden ettere to mnd pga at hun har glemt det så blir det feil. Jeg vil ikke at ungene skal få en slik holdning selv.

 

Min mann sier han har lært seg å leve med det, men hanfikk seg en tankevekker når jeg sa det med ungene. Så han satte foten ned. Hun blei vist pottesur. Eldstebarnet inviterer seg selv på middag dagen før bursdagen hennes, og sier det er bursdagsønsket sitt. For hun orker ikke å bli skuffet lengre. Det sier vel litt.

 

Mye bed at hun da evt overrasker med en bursdagsgave eller noe uten om når hun vil enn å gi ungene forventninger og forhåpninger. For skuffelsene kommer når hun glemmer, det er vi som må trøste ungene. Ikke så lett å trøste heller.

 

Anonymous poster hash: c9c27...975