Psykisk syk. (Langt)

[Anonym bruker]

Vet det er mange som misforstår/ikke forstår hva dette er. Jeg er psykisk syk. Jeg har diagnose angst og depresjon. Jeg tar antidepressiva hver dag og har gjort det et år. Det går opp og ned. Nå er jeg sykmeldt fordi jeg ikke takler å være en del av verden..

 

Jeg står opp hver dag. Sender et barn til skolen, to til barnehagen. Reiser hjem, rydder, tar en kopp kaffe, strikker, tegner eller skriver ned det jeg tenker. Ser på veggen. Den gir ingen svar. Gråter. Hører på musikk. "Gå deg en tur" sier de. Men jeg tør ikke. Tenk om jeg møter noen jeg kjenner! Tenk om de vil prate! Det orker jeg ikke.

Familien min sender meldinger. "Er alt bra?" "Skal vi finne på noe?" "Vil du komme på middag?" Osv. Jeg finner på unnskyldninger. Sliten, mye å gjøre, må vaske klær/hus/bil. Og jeg svarer ALLTID "ja, det går bra". Men det gjør det ikke. Men sier jeg at det ikke går bra, så er de der og vil hjelpe og støtte. Jeg vil bare være alene. Jeg liker skallet mitt akkurat nå. Jeg kommer nok ut av skallet en dag, men nå er det tryggest her.

Jeg henter barna i barnehagen, kjører til aktiviteter. Snakker med foreldre. Når jeg kommer hjem skriker jeg i et håndkle.

 

På det verste planla jeg å kjøre inn i et møtende vogntog. Men så tenkte jeg hvor grusomt det ville være for sjåføren av det og hvor flaut det ville være for familien min. Jeg lot vær. Hadde dette vært for 15 år soden, ville jeg gjennomført det.

 

Jeg lager middag hver dag. Jeg lager det jeg orker. Noen dager lager jeg skikkelig mat, men når hodet har løpt på høygir hele dagen, serveres det Grandiosa, pølse og lompe eller fjorland. Jeg steller og legger barna. En etter en. Når alle 3 sover, legger jeg meg. Jeg hører hjertet banke. Jeg tror jeg hører at det banker fortere og fortere. "Jeg kommer til å dø i natt". Jeg står opp. Ser på tv. Ikke noe å se på. Jeg er sliten, trøtt. Legger meg igjen. Tenker. "Hva skjer hvis jeg dør i natt? Hvordan vil barna reagere når de finner meg? Når de roper på meg, rister i meg og jeg ikke svarer. Når de skjønner at mamma er død. Borte. Hvem skal de ringe? Hvordan skal de fortelle det til noen? Hvem skal ta seg av de?" Så tenker jeg "ironisk. For 3 mnd siden vurderte jeg å ta mitt eget liv og nå ligger jeg og er livredd for døden". Så gråter jeg. Står opp. Surfer på nett. Sovner på sofaen. Våkner i 3 tiden. Legger meg i sengen. Frykten er borte og jeg får sove litt.

 

Så ringer klokka. Orker nesten ikke stå opp. Dagens første tanke "hvordan skal jeg klare å komme meg gjennom denne dagen?"

 

Noen helger orker jeg å ta med barna på noe gøy. Alltid uten andre mennesker. De ønsker å dra på lekeland, men "de tar til takke med" kakao og grillpølser i skogen. Bilturer. Bare oss. De savner mormor. De savner tante. De savner onkel. Men jeg orker ikke treffe de. Ikke nå.

 

Det er jo bare å ta tak i seg selv og gjøre det? Hadde det vært så enkelt. Jeg vil ikke være som dette. Jeg ønsker ikke å bruke opp dagene mine på frykt og gråt. Jeg vil egentlig bare leve og være fri. Fri fra alt som er i hodet mitt. Jeg vil slippe å vurdere alt til døde. Vurdere om jeg er bra nok, om jeg kan klare det, om jeg noen gang vil ha lyst til å finne livet mitt igjen. Jeg nå jo treffe verden en gang, men ikke akkurat nå. Nå vil jeg bare være i det trygge skallet mitt.

 

Lider barna mine? Nei. De vet at mamma er syk. Men heldigvis er de min eneste glede og jeg har det bra når de er her. Tenker ikke så mye da.

 

Går jeg i terapi? Ja, men etter 2 år har jeg ennå ikke turt å åpne meg. Jeg stoler ikke på noen. Aller minst menn. Håper jeg åpner meg snart. At jeg får ut alt som er i hodet mitt. Så er det liksom ikke sperret inne der mer.

 

Forstår familien meg? Sjelden. Det sier alltid "det er jo bare å......" De forstår ikke at for meg; det er ikke bare. Det krever masse av meg, både mental forberedelse og gjennomføring, å gjøre noe så enkelt som å dra i butikken. For tenk om det er noen jeg kjenner der og må snakke med de?

 

Vet alle dette? Absolutt ikke! Ikke jobben, ikke vennene mine. Kun nærmeste familie. Når ikke de forstår meg, hvem kan da forstå meg? Jeg forstår jo ikke meg selv. Dette er jo ikke meg! Jeg er ikke sånn som dette! Jeg er egentlig spontan, utadvendt og elsker å le. Nå er jeg i en ond sirkel hvor jeg foretrekker å gråte, og jeg hater det og hater at jeg ikke klarer å fikse det. Jeg har jo alltid fikset det!

 

Vil ikke noe spesielt med dette, men greit å slenge ut noe sånn helt anonymt. Og kanskje får noen bedre forståelse?

 

Anonymous poster hash: 88316...ba3

[Anonym bruker]

Du er langt fra alene, men tro meg når jeg sier at det vil bli bedre. Ta kontakt med legen din om antidepressiva ikke virker, og om du ikke stoler på terapeuten din så si i fra, eller spør om å få en ny. Det er en langtekkelig sykdom, den tærer, og smerten vil sitte der, kanskje for alltid. Men det vil gå over, og en dag vil du kunne gå ubekymret på butikken, reise på besøk igjen, ta deg av ungene uten alle disse tankene og bekymringene. 

 

Prøv å løft haka di et bittelitte hakk høyere så ofte du kan, så ofte du husker på det. Finn deg et mantra som du kan si til deg selv, f.eks. "Jeg blir bedre og bedre for hver dag." Det kan ta vekk noe av byrden.

 

God bedring.

Anonymous poster hash: 47564...a10

[Anonym bruker]

Jeg har gått igjennom mølla mange ganger. Har bært psykisk syk i over 20 år. Er nå i en dårlig periode. Stoler ikke på noen, så vil ikke hjelpe å bytte terapaut. Da må jeg starte på nytt. Jeg liner den jeg har.

Har en følelse av at det ikke er så lett å forstå psykisk sykdom når man ikke har opplevd det. Ofte ønsker jeg at jeg var skikkelig forkjølet. Da hadde folk sagt "dra hjem og legg deg". Det er det jeg gjør nesten hver dag- drar hjem og legger meg. Forsøker å bli frisk. Men dette tar lenger tid. År.

 

Det blir bedre. Det vet jeg. Men akkurat nå er det ikke bedre. Det er verre. Men bedre skal jeg bli. Litt etter litt:)

 

HI

 

Anonymous poster hash: 88316...ba3

[Anonym bruker]

Sender deg først og fremst en gedigen "jeg forstår hvor vondt det er å gråte alene-hver dag"-klem! Som om jeg skulle skrevet innlegget selv. jeg har dessverre lite råd eller gode innspill ifht din sykdom, jeg har fortsatt ikke fått den hjelpen jeg har etterspurt i 10 år, så kan kun bidra med gode tanker og et ønske om at du finner styrke til å bytte psykolog/psykiater. 2 år hos samme menneske som ikke har klart å opparbeide seg din tillit, det fordrer til bytte. Kan du få hjelp på DPS?

 

Anonymous poster hash: d5040...08b

[Anonym bruker]

Jada dps, psykiatrisk sykepleier, innleggelser, fastlege. Alle har forsøkt, alle har "feilet". Og det verste av alt er jo at jeg er kontrollfreak og å ikke vite hva som gjør meg syk, gjør meg verre.

 

Jeg har tellekanter i skapene, vasker kjøkken flere ganger om dagen, vasker badet hver dag, resten vaskes 2-3 ganger i uka. Vasker klær etter en dags bruk, uansett. Og jeg klarer ikke stoppe.

 

Heldigvis vet jeg at det blir bedre. Men at jeg ikke tør stole på noen vil nok aldri bli bedre. Jeg må bare lære å leve med det. Men når jeg er på bunnen, så vil jeg ikke snakke om det. Stenger verden ute.

 

Hver gang jeg vasker tenker jeg om og om igjen "de skal ikke ta meg på NOE". Og jeg aner ikke hva det er snakk om...

 

 

HI

 

Anonymous poster hash: 88316...ba3

[Gjest lillehi]

Kjære, kjære deg💕 jeg vet dessverre altfor godt hvordan du har det. Du beskriver min hverdag med jevne mellomrom. Vil bare sende deg en god klem og ønsker om snarlig bedring. Prøv å se de små lysglimtene i hverdagen, og som du vet vil dagene på sikt bli lettere og du kan puste friere😃

 

Lykke til og god bedring💖

[Anonym bruker]

Håper virkelig du finner styrke til å være såpass ærlig med deg selv, og fagpersonell, at du kan jobbe deg ut av dette. Føles kanskje ubetydelig nå, men hold fast på tanken om at det blir bedre! Det er håp for deg

Ønsker deg god bedring, og vit,- du er ikke alene.

 

Anonymous poster hash: d5040...08b

[Anonym bruker]

Synes det er litt viktig å sette ord på hvordan man har det som psykisk syk. Det er alt for få som ikke er "rammet" som forsøker å forstå. Jeg vil bare bli akseptert....

 

HI

 

Anonymous poster hash: 88316...ba3

[Anonym bruker]

Siden du ikke tør å åpne deg for psykologen, kanskje du kan gjøre det anonymt her eller på andre internettfora? Få ut det du tenker på?

 

Ellers lure jeg på hva slags medisiner du står på? Selv tar jeg zoloft for angst og depresjon, og opplever bedri g med det. Men i oppstartsfasen av medisinene trenger jeg alltid benzodiazepiner. Får du det?

 

Anonymous poster hash: fde88...b75

[Anonym bruker]

Cipralex 20 mg og en annen fo angst. Den hjelper også på innsovning, men jeg får ikke ta den når jeg har barna her, for den er rimelig sterk. Husker ikke hva den heter. Får ikke noe i tillegg til dette.

 

Anonymous poster hash: 88316...ba3

[Anonym bruker]

Skulle jammen tro du var meg du beskrev min hverdag veldig bra - har du tittet inn vinduet mitt?

 

Jeg har en fantastisk dyktig psykiater som tåler å høre det meste, heldigvis. Det går veldig opp og ned her også, akkurat nå er jeg nede.

Er invitert i bryllup men har avlyst det. Heldigvis forsto de.

Er i min trygge boble nå, men håper snart jeg kan ta litt kontakt med omverden.

 

De fleste forstår ikke hvordan vi har det.

 

Anonymous poster hash: 51640...4b0

[Anonym bruker]

Du er ikke alene, det er ikke noe gøy å ha det slik

Selv har jeg vasket gulvet i hele huset 3 ganger om dagen, i mellomtiden har jeg vasket skuffer, skap og hyller. Jeg har strøket alt av klær og de måtte sorteres i skapene etter farger.
Jeg ble helt utslitt, og nå har jeg nesten ikke energi til å vaske lengere. Men på de gode dagene er det det jeg bruker tiden til.

Det er mange som ikke forstår hvor slitsomt det er å leve slik, og bare sier at man må skjerpe seg.
Familien min mener at psykisk sykdom ikke er en sykdom, det er bare en unnskyldning for latskap.
Jeg føler det er en holdning jeg har møtt alt for ofte, som har gjort at jeg nå holder meg unna sosiale sammenkomster.

 

Anonymous poster hash: 3c9c3...4cd

[Anonym bruker]

Kanskje antidepressivaen har sluttet å virke ("pooped out"). Det kan skje dersom man har brukt den lenge. Kanskje du skal prøve en ny type. Zoloft er kjent for å være god på angst.

 

Anonymous poster hash: fde88...b75

[Anonym bruker]

Kanskje antidepressivaen har sluttet å virke ("pooped out"). Det kan skje dersom man har brukt den lenge. Kanskje du skal prøve en ny type. Zoloft er kjent for å være god på angst.

 

Anonymous poster hash: fde88...b75

antidepressiva fungerer. Den tar de verste fallene, men ikke opp og ned- periodene.

 

Anonymous poster hash: 88316...ba3

[Marsipanmor]

Jeg tenker du kan ha godt av en terapeut som arbeider mer med kropp og har et her og nå fokus. . Å snakke om fortiden kan bli retraumatiserende og siden ingenting har funket til nå kan det være fint å forsøke noe annet.

Ellers må jeg si og det vet du sikkert at det å jobbe med seg selv er en krevende prosess og det finnes ingen easy fix.. du må gjøre jobben, terapeuten hjelper deg bare på veien.

lykke til

[Anonym bruker]

Kanskje er jeg helt på bærtur, men du trenger ikke litt av disse "opp og nedturene", for å få det bedre på langsikt? For å få ut følelsene dine? Antidepressiva får deg ikke til å bli for likegyldig? Sliter selv med angst og stress, men har det litt på en annen måte,så du må bare unnskylde hvis tankegangen var helt på viddene.

 

Anonymous poster hash: f8a0c...df5

[Anonym bruker]

Sitter meg tårer i øynene når jeg leser det her! Skjønner absplutt ikke hvordan du har det, kan bare prøve å innbille meg, men hvordan skal noen forstå når du ikke klarer det selv...? Jeg sliter selv, men ikke på samme måte som deg! Ut fra måten du skriver ser jeg en person med mye selvinnsikt og en ekstrem styrke, men som ikke vet hvordan å plassere den. En person som tar til seg alt av inntrykk fra omverdenen og sliter med å plassere dem og forstå dem, og som så gjerne vil forstå og fortviler fordi det ikke går. Jeg ser også en ensom sjel som lengter etter pleie og omsorg, men som i tillegg er redd for å bli såret og derfor nekter andre å forsøke å hjelpe, fordi verden er utrygg. Døden skremmer, og livet skremmer. Hva gjør man da? Virker som du har funnet din løsning, den fungerer en periode når ting er som verst, du går i forsvar, beskytter deg selv fra det skumle. Vi mennesker er primitive, når vi er i fare er vi programmert til å enten angripe, flykte eller spille død. Når situasjonen er så ille at vi hverken kan flykte eller angripe, og blir vi tvunget å stå i situasjonen glir vi ufrivillig inn i rollen som "død", der er det trygt og godt. Jeg er ingen terapeut, jeg snakker rett fra hjertet! Jeg kjenner deg ikke, men føler allikevel at jeg vil slippe alt jeg har i hendene for å komme og hjelpe deg! Jeg tror det er måten du skriver som fengsler meg, som får meg til å ville at du skal bli bra! Ikke gi opp! Barna dine trenger deg! Familien din trenger deg! Gråt når du kan, ikke steng følelsene inne for da vil de bare vokse seg sterke og ta over livet ditt helt! Kjemp for den "deg" som du vil ha tilbake, både for din egen skyld og for barna! Bruk styrken din!

Anonymous poster hash: e8bba...100

[Anonym bruker]

Kanskje er jeg helt på bærtur, men du trenger ikke litt av disse "opp og nedturene", for å få det bedre på langsikt? For å få ut følelsene dine? Antidepressiva får deg ikke til å bli for likegyldig? Sliter selv med angst og stress, men har det litt på en annen måte,så du må bare unnskylde hvis tankegangen var helt på viddene.

 

Anonymous poster hash: f8a0c...df5

Je har opp og nedturer som normalt ved osykisk sykdom. Er absolutt ikke likegyldig. Hadde en nedtur i går, litt bedre i dag. Dro på butikken uten en halvtimes analyse.

Hovedproblemet er at det er noe i fortiden min som gjør meg slik, men jeg tør ikke åpne meg, for jeg er redd for hva det er.

 

Anonymous poster hash: 88316...ba3

[Marsipanmor]

Hvor i landet bor du? Jeg kjenner noen dyktige terapeuter som er spesialist på sjokk og traume terapi. Ta gjerne kontakt på pm for mer info

[Anonym bruker]

Buskerud

 

Anonymous poster hash: 88316...ba3

[Marsipanmor]

Send meg et pip på pm så kan jeg gi deg litt mer info om du ønsker.

[Anonym bruker]

Da må du gi meg litt tid til å analysere og vurdere. Er redd for at du skal avsløre hvem jeg er. Eller at jeg må snakke med et nytt menneske. Det er skummelt. Og jeg kan ikke snakke med menn. Er det menn eller kvinner du kjenner til?

 

Anonymous poster hash: 88316...ba3

[Marsipanmor]

Da må du gi meg litt tid til å analysere og vurdere. Er redd for at du skal avsløre hvem jeg er. Eller at jeg må snakke med et nytt menneske. Det er skummelt. Og jeg kan ikke snakke med menn. Er det menn eller kvinner du kjenner til?

 

Anonymous poster hash: 88316...ba3

jeg forstår.. ta deg tid så kontakter du meg senere om du ønsker. Du skal ikke være redd for å bli avslørt for jeg kjenner ingen her og jeg holder en eventuell kontakt mellom oss. Jeg kjenner begge kjønn og det er ikke noe problem med kvinnelig terapeut.

God natt og lykke til.

[Anonym bruker]

 

Da må du gi meg litt tid til å analysere og vurdere. Er redd for at du skal avsløre hvem jeg er. Eller at jeg må snakke med et nytt menneske. Det er skummelt. Og jeg kan ikke snakke med menn. Er det menn eller kvinner du kjenner til?

 

Anonymous poster hash: 88316...ba3

jeg forstår.. ta deg tid så kontakter du meg senere om du ønsker. Du skal ikke være redd for å bli avslørt for jeg kjenner ingen her og jeg holder en eventuell kontakt mellom oss. Jeg kjenner begge kjønn og det er ikke noe problem med kvinnelig terapeut.

God natt og lykke til.

Ok og takk i like måte

 

Anonymous poster hash: 88316...ba3