Når familien ikke bryr seg

[Anonym bruker]

Jeg, mannen og barna bor noen timer unna resten av familien min. De siste årene er det kun min mor som har kommet på besøk hos oss. Når vi er på besøk hos dem, er alle hyggelige, men har også opplevd at de har glemt at vi skulle møtes når vi er i byen, og også at de ikke tar seg tid til mer enn et kort besøk når vi er der. Jeg får aldri en melding eller telefonoppringning uten at jeg har tatt kontakt først, og ofte får jeg ikke svar fra dem en gang.

 

Jeg mister helt lysten på å dra å besøke dem eller holde kontakten når de er så lite interessert tilbake. Samtidig så synes jeg vi MÅ, sånn at jeg får fulgt opp tantebarna mine, og for å besøke min mor. Jeg synes ikke jeg kan si ifra heller, det blir litt rart, men samtidig synes jeg det er så vanskelig å akseptere.

 

Vet ikke helt hva jeg vil med det her jeg. Ble litt tankefull i dag, og lei meg, for at familien min som jeg er så glad i, ikke bryr seg om verken meg eller barna mine

Anonymous poster hash: 9739f...b9b

[Anonym bruker]

Vet hvordan du har det. Ta en prat med de om det. Er mitt beste råd hvertfall.

 

Anonymous poster hash: 781ce...e42

[Anonym bruker]

Her er det veldig likt, enveiskommunikasjon...

Vi bor 6 timer med tog unna min familie og det er alltid vi som må komme dertil, de har vært på besøk hos oss 1 gang på nesten 6 år, De kom ikke i barnas dåp og har foreløpig ikke dukket opp i noen bursdager.

Mamma ringer ca èn gang i uken da og det er jo hyggelig, men fortsatt trist at de ikke vil komme på besøk.

Ikke er det pga vi har liten plass heller, har to gjesterom med eget bad i underetg stående klar, men eneste som bruker de er venner om vi har spillkveld osv.

 

her er alltid svaret når jeg spør eller inviterer at det er så langt å kjøre. Men de forventer at vi kommer selv om vi må kjøre like langt og det med to små i tillegg..

Nå har jeg lært meg å bare akseptere at det er slik det er..

Anonymous poster hash: bf545...9ff

[Anonym bruker]

Vet hvordan du har det. Ta en prat med de om det. Er mitt beste råd hvertfall.Anonymous poster hash: 781ce...e42

Takk. Skulle ønske jeg klarte det. Føler det blir så rart. Sender jeg melding så er det kanskje 50/50 om jeg får svar eller ikke, og det blir rart etterpå enten de svarer eller ikke. Sier jeg det når vi er der så kommer jeg til å være skikkelig nervøs og grue meg i lang tid, og sikkert ødelegge den ene dagen jeg ser dem i løpet av noen måneder. Vet ikke hvordan jeg skal få det til. Hvordan gjorde du det?

 

HI

 

Anonymous poster hash: 9739f...b9b

[Anonym bruker]

Her er det veldig likt, enveiskommunikasjon...Vi bor 6 timer med tog unna min familie og det er alltid vi som må komme dertil, de har vært på besøk hos oss 1 gang på nesten 6 år, De kom ikke i barnas dåp og har foreløpig ikke dukket opp i noen bursdager.Mamma ringer ca èn gang i uken da og det er jo hyggelig, men fortsatt trist at de ikke vil komme på besøk.Ikke er det pga vi har liten plass heller, har to gjesterom med eget bad i underetg stående klar, men eneste som bruker de er venner om vi har spillkveld osv. her er alltid svaret når jeg spør eller inviterer at det er så langt å kjøre. Men de forventer at vi kommer selv om vi må kjøre like langt og det med to små i tillegg..Nå har jeg lært meg å bare akseptere at det er slik det er.. Anonymous poster hash: bf545...9ff

Hvordan lærte du deg å akseptere det, uten at det gjør vondt?

 

Anonymous poster hash: 9739f...b9b