Flere som har eller har hatt hyperemesis?

[Anonym bruker]

Jeg drømmer om barn nummer 3, men to runder med hyperemesis gjør at jeg kvier meg. Jeg var dårligere andre gangen, gikk hardt på psyken min og da. Kanskje fordi at jeg da skjønte at det ville vare til termin også denne gangen...

 

Det går jo utover hele familien om jeg igjen blir sengeliggende i 8 mnd og satt ut av drift. Takler jeg og familien det... hvordan psyke seg opp? Hvordan forhindre det? Har lest om masse som kanskje hjelper på britisk og amerikansk hyperemesis forum. Noen med erfaring?

 

 

 

Anonymous poster hash: 60b3f...da1

[Anonym bruker]

Først og fremst. Wow! Jeg ser sånn opp til seg som har klart det i 8mnd to ganger. Jeg hadde det i to mnd, og i slutten lå jeg bare å grein of ropte om hjelp... fikk hjelp på sykehus. Jeg vet noen har mye mer ekstremt enn meg(slapp sondeærnering). Jeg vet ikke hvordan man kan psyke seg opp til noe slikt. Jeg tenker du må vurdere om du føler det er verdt det. Det kaaaan faktisk hende du slipper billigere unna denne gangen. Jeg kvier meg også, utsetter å bli gravid.. er mannen din evt forberedt på å ha ansvar for de to andre?

 

Anonymous poster hash: adb52...c37

[Superdolly]

Hvilket kjønn har barna du allerede har? Jeg fikk det hardere i jentesvangerskap enn i guttesvangerskap, nemlig. Det vil si, det var like ille med gutten, men det gikk over etter omtrent fem måneder i stedet for å vare til fødsel. Nå er jo min statistiske erfaring begrenset, da, så det er ikke sikkert at dette gjelder for deg.

 

Ja, jeg har hatt det. Og jeg har tre barn. Og vi planla nr tre, det var ikke et uhell. Men vi gikk noen runder, fordi jeg visste jo at jeg ville bli totalt satt ut av spill og mannen min ville bli noe bortimot alenefar en stund. Og det var fullstendig jævlig. Men nå som barna begynner å vokse til tenker jeg ikke så ofte på det lenger.

 

Bortsett fra at når jeg leser sånne innlegg som ditt, får jeg sympatibrekninger. Og det er ikke vondt ment, men jeg blir faktisk kvalm og uvel.

[Anonym bruker]

Hadde det under 1 svangerskap og bare i ca halve. Var dårlig av andre grunner resten, men ikke kvalm. Hadde aldri i min villeste fantasti ville gått gjennom et svangerskap igjen. Var så ødelagt etter den perioden med kvalme og etterhvert depresjon at jeg nå 1 år etter fødsel fremdeles ikke har "Kommet meg" fra den bølgedalen. Jeg mistet total kontakt med omverden, mistet kontakt med venner, mistet troen på meg selv osv.

 

All ære til deg om du frivillig går med på noe sånt. 

 

Desverre finnes det ikke noe som hjelper i noe særlig grad. Da ville det ikke vært noe problem. Og ingenting hjelper før man har prøvd det uansett og man har ingen garanti for at det som hjelper noen - hjelper alle.

Anonymous poster hash: c5eab...5dc

[Anonym bruker]

Hvilket kjønn har barna du allerede har? Jeg fikk det hardere i jentesvangerskap enn i guttesvangerskap, nemlig. Det vil si, det var like ille med gutten, men det gikk over etter omtrent fem måneder i stedet for å vare til fødsel. Nå er jo min statistiske erfaring begrenset, da, så det er ikke sikkert at dette gjelder for deg.

Ja, jeg har hatt det. Og jeg har tre barn. Og vi planla nr tre, det var ikke et uhell. Men vi gikk noen runder, fordi jeg visste jo at jeg ville bli totalt satt ut av spill og mannen min ville bli noe bortimot alenefar en stund. Og det var fullstendig jævlig. Men nå som barna begynner å vokse til tenker jeg ikke så ofte på det lenger.

Bortsett fra at når jeg leser sånne innlegg som ditt, får jeg sympatibrekninger. Og det er ikke vondt ment, men jeg blir faktisk kvalm og uvel.

Uffda, jeg har to gutter... ønsker meg egentlig jente... hvordan greide dere bestemme dere for en runde til?

 

Anonymous poster hash: 60b3f...da1

[Anonym bruker]

Jeg har hatt det to ganger. Første gang fikk jeg hjelp i uke 11, da jeg ble lagt inn på sykehus. Var fare for livet mitt da, jeg var så dehydrert. Men fikk medisinen esucos, denne medisinen er dessverre ikke i bruk lenger. Men den reddet meg. Jeg sluttet å kaste opp, og var bare lett kvalm etterpå. Eller kastet fortsatt opp iblant. Men da 1 gang i uken, ikke 30 ganger om dagen.

Så da jeg ble gravid andre gang, ble jeg lagt inn på sykehus veldig tidlig, og fikk denne medisinen. Da slapp jeg unna igjen.

 

Men jeg hadde det hakket verre siste gang, da jeg gikk med gutt. Litt bedre med jente.

 

Selv så klarer jeg ikke å forstå at du orker å gå gjennom noe sånt igjen. Og du må vel tilbringe mye tid på sykehus. All ære til deg.

Anonymous poster hash: 14d73...b35

[koalita]

Det kunne vært meg, bare at her er det fullstendig uaktuelt for mannen. Han orker rett og slett ikke tanken på å skulle være allenefar en gang til. I hvertfall ikke enda. Når jeg tenker meg veldig godt om må jeg si at jeg blir veldig usikker selv også, for det er jo som flere av dere over sier, man mister all kontakt med omverden, all kontakt med barna (jeg husker nesten ikke noenting av de 18 mnd jeg har vært gravid, og det er rart å tenke på at jeg gikk glipp av nesten 9 mnd med eldstemann når han bare var 1 år gammel). Jeg følte meg som verdens dårligste venn, mor, kjæreste - alt egentlig i de periodene. I tillegg har jeg jo brukt lang lang tid på å komme meg i ettertid, og sliter fortsatt med at jeg er mye syk og sliten selv om yngste er to og et halvt. 

 

Nei, jeg tror at du må gutse skikkelig om det skal bli noe. Hvis du begynner å tenke deg om for mye så blir det aldri. Man må nok være litt gæærn for å sette i gang med noe slikt en gang til, og så er et tips å vente til barna er så store at de kan klare seg litt selv. Hvis det blir aktuelt (det hjalp absolutt ikke å skrive dette innlegget for å si det slik) så tenker jeg det blir når minste begynner på skolen. Da kan de i hvertfall være litt selvgående slik at far i huset kan klare oppgaven. Det er mye å være kjæreste til en på sykehuset, alenepappa og i full jobb på en gang... 

 

Lykke til uansett hva du velger å gjøre! Det er steintøft å velge å bli gravid etter to slike svangerskap! Du skal ha kudos for å i det hele tatt tenke tanken..!   

[Anonym bruker]

Jeg har hatt det gjennom to hele svangerskap og har to jenter. Hadde ikke klart det en gang til, men hold ut en andre gang siden jeg ville ha søsken.

 

Var enda tyngre andre gangen siden vi da allerede hadde ett barn. Mistet mye av kontakten med henne gjennom svangerskap 2 siden jeg var så syk og har brukt mange år å få det tilbake. Hun er fortsatt mest pappajente.

Anonymous poster hash: fb150...f0d

[Anonym bruker]

To svangerskap, to lange sykehusopphold, sonde, intravenøst osv. Jeg fikk nr to kun fordi jeg ikke ville ha enebarn. Jeg har også slitt med å få et nørt forhold til eldste pga at jeg var så dårlig så lenge, forholdet til minstemann er dessverre mye tettere:-(

 

eldste har dessverre utviklet angst for sprøyter og sykehus etter at hun så meg ligge som et lik i sykehussengen, for syk til å klare å bevege hodet og med armene fulle av iv-slanger. Jeg angrer ikke på barn nr to, men aldri i livet om jeg orker å gjøre det igjen!!

 

Psykisk ble jeg totalt knekt. Det å ligge så dårlig og hjelpeløs over en så lang periode uten å vite når man blir bedre var knusende for min psyke. Jeg brukte fire år etterpå til å komme meg noenlunde tilbake til mitt vanlige jeg. Det ble ikke så positivt dette, jeg beklager.

 

Anonymous poster hash: 0262c...f1c

[Anonym bruker]

Først vil jeg si at du er tøff som tør og tenke på og få flere barn etter det helvete der. Har selv hatt det to ganger, med sykehusinnleggelse begge gangene. Jeg skal ikke gå gravid flere ganger, mye p.ga at jeg har hatt hyperremesis begge gangene jeg har vært gravid og orker ikke ha det igjen. Dessverre.

 

Når det er sagt. Hvis du skulle være uheldig å få det nok en gang. Er mine tips: prøv så godt du kan og få i deg noe som helst. Grønnsakssuppe er bra, tørre salte kjeks, knekkebrød.. hold deg unna frukt. Det gjør godt de første minuttene, men blodsukkeret vil gå rett til værs idet du spiser det å så går det rett i bunn etterpå og da kaster du det opp. Dra tidlig på sykehuset og få væske hvis du sliter med og få i deg noe. Dra gjerne i flere omganger så du kontinuerlig får i deg litt næring.

Sov mye og forbered familie og venner. Ta imot all hjelp du kan få. Lykke til!

 

Anonymous poster hash: a3bbc...c8c