Hjelp, bonussøsken kinkig situasjon. (lang)

[Anonym bruker]

Jeg og samboeren min fant hverandre for 3år siden, bodd sammen i 2. VI hadde begge et barn fra før, jeg har mitt barn hos meg hele tiden og hans er her 50% av tiden. (sambo gikk fra xen da barnet var 1år) Barnet er snart 9år og mitt er 4år.

 

H*n har hele tiden behov for å få bekreftelse på at h*n er bedre en 4åringen, kan finne på å sette 4åringen i situasjoner der h*n vet 4åringen får kjeft. Sier at h*n synest 4åringen er ekkel og at h*n vil ikke ha ting som 4åringen har tatt i, 4åringen er bare slem mot h*n hele tiden osv.

 

Dette har pågått veldig lenge, vi har prøvd å snakke om det osv men det bare fortsetter.

4åringen er ikke typen som sutrer, har 9åringen kløpet h*n så gråter ikke h*n på 4, kun stram i maska å går vek. 4åringe var helt blå på armen etter 9åringen hadde kløpet h*n en gang!

Minste barnet kan finne på å gråte hos meg for h*n forstår ikke hva som er galt og hvorfor h*n alltid er stygg med eldste. Enormt sårt for mammahjertet mitt!

 

Jeg har observert en del før jeg griper inn for å prøve finne ut av ting, der både jeg og sambo ser at eldste fyrer opp minsten for at h*n skal få kjeft, overhørt der eldste prøver få minste til å gjøre ting h*n ikke har lov til.

 

Når vi konfronterer eldste med dette komme samme leksa om alt mini gjør galt, slem, ekkel osv, samtidig som h*n gråter ut en bek av krokodilletårer.

 

Jeg behandler begge barna så likt som over hode mulig, jeg står for innkjøp av klær og bursdagsgaver til begge. Det er aldri noen forskjell på dem slik. Da vi flyttet sammen pusset jeg opp begge barna sine rom selv om det kun var det ene som egentlig trengte det.

Men nå kjenner jeg at tålmodigheten min begynner ta slutt, jeg er konstant i beskyttelse for 4åringen, og jeg blir lettere irritert på eldste som hele tiden holder på slik.

Og jeg vet ikke hvordan jeg skal takle det lenger, jeg ønsker ikke gå å irritere meg over bonusbarnet mitt slik. Da jeg og bonusbarnet er alene har vi ingen problemer vi to sammen så det er ikke noe slik at vi ikke har et godt forhold. Jeg er reagerer på måten h*n behandler mitt barn. Og må legge til at barna KAN leke pent sammen også til tider.

 

Hva kan vi gjøre for å få slutt på at eldste skal gjøre slik?

Kan det ligge sjalusi bak, vi har prøvd ha barnevakt til mini der vi har latt eldste være med ut å spise og gått på kino osv. Har inntrykk av at eldste vil bo fast hos oss selv om det er som det er, men det er ikke aktuellt enda siden barnemor der ikke vil det.

 

Situasjonen er enormt slitsom etter så lang tid, jeg har også slitt lenge med å knytte meg til bonusbarnet da situasjonen er slik som den er + barnet kommer og går pga samværsorningen dem har.

 

Hjelp! Erfaringer tas i mot med stor takk!

 

Hilsen frustrert og lei mamma/bonusmamma.

 

Anonymous poster hash: 685af...a59

[Anonym bruker]

Stakkars 4-åringen. Jeg hadde nok ikke holdt ut, og ville flyttet ut, og hatt kjærestetid når 9-åringen er hos mor.

Anonymous poster hash: bc1fe...eb7

[Anonym bruker]

Det virker som om dette er sjalusi. Men jeg synes det høres litt graverende ut. Ville faktisk vurdert å tilkalle hjelp utenfra, ala psykolog el.l.

 

Anonymous poster hash: d30d6...d91

[Anonym bruker]

Utrolig irriterende å lese h*n.

Hvorfor ikke skrive han dersom det er hun eller hun om det er en han slik at det flyter ?

Anonymous poster hash: 409d0...b93

[Anonym bruker]

Det aller første bør vel være å få en samværsordning hvor 9-åringen ikke "kommer og går"!

En slik ordning skaper ikke stabilitet for 9-åringen. Dere bør ha helt klare regler for dette.

Hvis dere bor så nær 9-åringens mor at det er grunnen til at barnet "kommer og går" er det kanskje litt anderledes.

 

Er det ikke slik at barnets ønske bør høres ift bosted nå?

I så fall bør jo din samboer ta tak for å få til en ordning som blir tryggest og mest stabilt for 9-åringen.

 

Siden du sier at 9-åringen ønsker å bo mest hos dere, så vil jeg tro det kan være sjalusi som gjør at han eller hun behandler 4-åringe slik. Barnet ditt har jo det 9-åringen ønsker: ett hjem og bor sammen med 9-åringens pappa hele tiden. Det kan være forferdelig sårt i et barnehjerte.

Bonusbarnet merker sikkert også at du sliter mer med tilknytningen også - selv om du ikke forskjellsbehandler barna, så merker barn slikt veldig fort, noe som jo gjør det enda mer vondt for 9-åringen.

 

Hadde jeg vært dere ville jeg søkt hjelp. Først og fremst du og samboer, så kan heller fagpersonen råde videre om dere best kan løse problemene ved å også ha samtaler med 9-åringen, eller om problemet kanskje best kan løses mellom din samboer og 9-åringens mor.

 

Finner dere ingen løsning bør dere vurdere sterkt om det er forsvarlig å la 4-åringen vokse opp med en sånn stadig psykisk og fysisk plaging...

Anonymous poster hash: 4dc68...868

[Iiiiik]

Hvordan er denne 9-åringen på andre arenaer da? Hvis barnet fungerer greit sammen med jevnaldrende og på skolen, er det rimelig å tenke at det er sjalusi eller usikkerhet på egen posisjon i familien som gir seg utslag. Er barnet litt sånn ellers også, ville jeg blitt bekymret. 

 

Som strakstiltak må dere nesten sørge for at de to har voksenoppsyn tilnærmet kontinuerlig når de er sammen. Dessuten er det sikkert lurt å gjøre ting hver for dere, altså å skille dem. Gjerne på tvers av biologi hvis det er greit for ungene, altså at du innimellom er sammen med hans barn og han er sammen med ditt. 

[Anonym bruker]

Det er ikke slik at barnet går fritt mellom mor og far, det er ca annen hver uke samvær.

Barnet er veldig hårsårt på skolen også, men virker til å fungere ok, men har aldri venner over her og går skjelden på besøk også, bare om vi bestemmer at nå må du ut og lufte deg.

Jeg går somregel ikke fra barna alene, og er jeg i vaskekjelleren har jeg ørene på stilk hele tiden (huset er lytt).

Min mor liker ikke ha begge barna hos seg alene, hun liker heller ikke eldste sin oppførsel.

 

Vi har ver inne på ting ang sjalusi, prøvd forskjellige metoder for å se om det kan gjøre ting bedre. Men ikke noe til nå har virket. Det er mulig at eldste får det bedre om han får flytte hit, men skal ting fortsette slik er jeg redd det skal bli verre for minste. Og hvis ting ikke kommer seg vil jeg ikke ta ansvar for det å ha begge alene så mye (far er mye på reis pga jobb).

Mitt hovedansvar ligger jo på mitt barn.

 

hi

 

Anonymous poster hash: 685af...a59

[Anonym bruker]

Hei.

 

For meg høres det rart ut at 9 åringen aldri har venner på besøk når 9 åringen er hos dere eller sjelden drar på besøk selv. Skyldes dette at mor og far bor langt fra hverandre slik at venner ikke er i gangavstand?

 

Hvis man ha 50/50 ordning mener jeg man må bo i gangavstand til hverandre slik at barna kan ha normal omgang med vennene sine uavhengig hvor man bor.

Anonymous poster hash: 04781...f08

[Anonym bruker]

Hårresende at far ikke tar mer ansvar her. Stakkar 9-åringen må dra på samvær med stemor fordi far jobber så mye. For en ræva far!

Anonymous poster hash: 2af0c...a90