Noen med erfaringer med dette å "møte veggen"?

[Anonym bruker]

Jeg har vært sykemeldt i 4 uker nå pga jeg føler jeg har møtt veggen... Sover mye, griner, er trist og lei, tiltaksløs og blir fort stressa.

Hadde håpet at det skulle gi seg med noen uker ro og hvile.

Jeg føler jeg burde begynne på jobb igjen i neste uke, men bare tanken får tårene til å trille og jeg kjenner klumpen i magen vokse.

Noen som har erfaringer om hvor lang tid det kan ta før en klarer hverdagen igjen?

 

 

Anonymous poster hash: f3a76...fcc

[ærlig talt]

Jeg vet ikke så mye om "det å møte veggen", men for meg høres det ut som om du er i faresonen.

Jeg fikk diagnose (det var i hvert fall det legen kalte det) "utbrenthet med angst" for noen år siden. Jeg gikk i flere måneder hvor jeg følte meg umenneskelig sliten og irritabel. Jeg hørte ikke etter på hva kroppen sa til meg, og ga bånn gass. Etter hvert sleit jeg med søvnen, men selv om jeg sov lite, fortsatte jeg likevel med alt som måtte gjøres pluss mer. Jeg måtte jo være den perfekte kone, mamma osv

Så en dag våknet jeg med at halve siden av kroppen var nummen. Jeg var svimmel, hadde høy hvilepuls og hjerteklapp. Det hele endte med legetime, antidepressiva og psykolog. Det tok meg over 3 år før jeg kunne avslutte medisineringen og i dag er jeg sånn noenlunde meg selv igjen. Jeg jobbet gjennom hele denne greia, og kunne nok kanskje blitt friskere før om jeg var sykmeldt.

 

Lytt til kroppen din, og ta symptomene dine på alvor! Men det er ikke sikkert at det er jobben som er hovedproblemet. Er du alene med barna? Er det du som må ta mesteparten av "jobben" hjemme? Du må kanskje belage deg på å forandre på endel! Du må lære deg å roe deg ned, og det er lettere sagt enn gjort!

Jeg anbefaler på det sterkeste å få henvisning til psykolog! Det hjalp meg veldig til å få troen på meg selv!

[3 blå]

Jeg har 3 barn under 8 år og en mann som er flink til å ta sin del. Så jeg er absolutt ikke alene om ansvaret.

Legen min sier at jobben ikke trenger å være i livet mitt akkurat nå, mens unger, hus, hjem og familie er faktorer som ikke kan forandres så mye på. Jeg er til dels enig, men føler at "alle andre" fikser 3 (kanskje til og med 4) unger, 100% jobb, trening, vinkvelder med venninner og ikke minst rene og ryddige hus.

 

Har tenkt på dette med psykolog, føler nok at det er et lite nederlag, men jeg hadde nok anbefalt det til andre som var i min situasjon...

[Anonym bruker]

Jeg er der nå. Eller på vei dit. Er alene med barnet (far har noe samvær), har en eks som prøver å sette barnet mot meg hele tiden, stort hus, en veldig krevende lederjobb som innebærer at jeg alltid må jobbe etter at barnet har lagt seg, søvnproblemer, store muskelsmerter i nakke og skuldre, spenningshodepine, mageproblemer ingen tid og ork til sosial omgang, bekymrer meg mye og utviklet helseangst. Jeg har enda ikke blitt helt utbrent, men har valgt å ta tak i ting før det smeller. Har en god dialog med fastlege, jobben betaler for privat psykolog slik at jeg skal få en verktøykasse for å klare å takle eksen og hans handlinger, hvordan jeg skal takle jobben og samtidig gi meg selv fritid, hvordan jeg skal vri tanker i positiv retning og hvordan jeg skal lære meg å si nei. Jobben betaler også for kiropraktor for å få bukt med kroppslige spenninger. Det er tøft å stå I det, men jeg er veldig glad for at jeg søkte hjelp før jeg dundret inn i den berømmelige veggen og sannsynligvis ville blitt langtidssykemeldt.

 

Anonymous poster hash: f082c...5da

[Anonym bruker]

Jeg har 3 barn under 8 år og en mann som er flink til å ta sin del. Så jeg er absolutt ikke alene om ansvaret.

Legen min sier at jobben ikke trenger å være i livet mitt akkurat nå, mens unger, hus, hjem og familie er faktorer som ikke kan forandres så mye på. Jeg er til dels enig, men føler at "alle andre" fikser 3 (kanskje til og med 4) unger, 100% jobb, trening, vinkvelder med venninner og ikke minst rene og ryddige hus.

 

Har tenkt på dette med psykolog, føler nok at det er et lite nederlag, men jeg hadde nok anbefalt det til andre som var i min situasjon...

Har du nettopp begynt på jobb etter endt permisjon?

 

Anonymous poster hash: fc3a6...bf3

[ærlig talt]

Jeg har 3 barn under 8 år og en mann som er flink til å ta sin del. Så jeg er absolutt ikke alene om ansvaret.

Legen min sier at jobben ikke trenger å være i livet mitt akkurat nå, mens unger, hus, hjem og familie er faktorer som ikke kan forandres så mye på. Jeg er til dels enig, men føler at "alle andre" fikser 3 (kanskje til og med 4) unger, 100% jobb, trening, vinkvelder med venninner og ikke minst rene og ryddige hus.

 

Har tenkt på dette med psykolog, føler nok at det er et lite nederlag, men jeg hadde nok anbefalt det til andre som var i min situasjon...

Det er du som er HI?

Hva andre takler i hverdagen er egentlig ikke av relevans. Det er du som lever livet ditt og det er du som opplever det slik og sånn.

Det er stor forskjell på hvordan folk klarer å slappe av, og det er jo noe alle trenger; hvile. Jeg er IKKE god på å hvile, tankene mine er som regel på hva som BURDE ha blitt gjort, hvordan jeg kunne gjort ditt og datt annerledes osv. Hjernen min er rett og slett stort sett i aktivitet. Jeg har blitt flinkere til å "skru av" hjernen og tenke at "nå skal jeg slappe av, og da gjør jeg det", " nå gjør jeg husarbeid, så da gjør jeg det". Hodet mitt er nå mer der det skal være og ikke alle steder på samme tid

Psykolog er ikke et nederlag! Det styrker deg som person. Om du synes det er flaut, er det ikke verre enn at du ikke trenger å si det til noen

Det med at legen sier at "hus, hjem, unger og familie er faktorer som ikke kan forandres på", er jeg litt uenig i. Du kan alltids leie inn vaskehjelp en gang i uka, mannen kan gjøre mer i huset, du kan be om barnevakt oftere osv.  Du kan også senke kravene til standaren i huset. Det er ingen krise om det er rotete innimellom

 

Om du føler det hjelper å være borte fra jobb en periode, er jo det supert. Men det kan også gjøre det vanskeligere å komme tilbake i jobb. Du kan spørre legen din om gradert sykmelding, og se om det fungerer?

[Anonym bruker]

Da jeg skulle begynne på jobb igjen etter andre permisjon, møtte jeg veggen. jeg jobber som ped.leder og je gsyntes jeg ble spist opp av stress,både på hjemmebane og på jobb.hadde mirgeneanfall flere gang er i uka,var konstant kvalm, uvel, hodepine og stresset.

 

Legen min sa at det var absolutt ikke uvanlig og ikke føste gang han så dette fenomenet,at det ble rett og slett for tøft for meg å begynne 100% på jobb etter ett år hjemme med et helt annet stressnivå enn på jobb.

 

Jeg var alt fra 80-40% sykmeldt i 6 mnd,for så å få sommerferien på meg til å få hodet på plass og begynne på i 100% og da gikk det mye bedre.

 

Nå er jeg mamma til tre barnog er spent på å begynne på jobb igjen om knappe to mnd...

 

Du skal ikke se seg rundt og se hva de andre klarer og hva du ikke klarer. Du er deg, vi har alle forskjellige jobber for eksempel,og noen jobber er mer stressende enn andre.Noen er avslappa,noen er stressende,ingen er like.

 

Jeg kommer til å jobbe 80% ei stund,nettopp for å ikke falle med nesa i grusen igjen,og det tror jeg jammen meg blir godt til både meg og familielivet vårt,for det er hektisk med tre barn!!

 

Og om du må ha litt sykmelding i en periode,so what? vær glad vi kan være sykmeldte uten å miste jobben,som de gjør i noen land.

Kom deg ovenpå igjen,bli vant til familielivet og den biten før du legger til jobben,du komme rdit en dag,men ikke i dag!

 

Lykke til!

Anonymous poster hash: fc3a6...bf3

[Anonym bruker]

Jeg var der i 2011. Er forsåvidt frisk nå, men livet blir nok aldri som før, og fremtiden ble veldig annerledes enn jeg hadde planlagt.

 

 

Anonymous poster hash: 13cb3...039

[Anonym bruker]

Jeg har vært sykemeldt i 4 uker nå pga jeg føler jeg har møtt veggen... Sover mye, griner, er trist og lei, tiltaksløs og blir fort stressa.

Hadde håpet at det skulle gi seg med noen uker ro og hvile.

Jeg føler jeg burde begynne på jobb igjen i neste uke, men bare tanken får tårene til å trille og jeg kjenner klumpen i magen vokse.

Noen som har erfaringer om hvor lang tid det kan ta før en klarer hverdagen igjen?

 

 

Anonymous poster hash: f3a76...fcc

Ja, jeg var borte fra jobb i 8 uker, ble sykemeldt 2 uker i slengen. Og da jeg kom tilbake tok det flere måneder før jeg var 100 prosent meg selv igjen og klarte å legge sjelen i ting. Jeg hadde en utrolig bra lege som sa at jeg måtte ta tiden til hjelp. Det har gått langt når man har kommet dit at man skraper bunnen og blir sykemeldt, da tar det også oftest lang til å komme seg opp igjen. En jeg kjenner var borte et helt år... Min lege hadde følgende medisin: først sov til du ikke er trøtt lenger. Deretter starte med trening og sunt kosthold, turer, cafebesøk... Gjør bare det du har lyst til. I starten er der veldig vanskelig fordi du ikke har lyst til noe (vil bare grine og sove). Etterhvert kommer små glimt av lyst tilbake og forhåpentligvis får du også litt lyst til å gå på jobb. Er jobben skyld i problemet må du forsøke å få til endringer i situasjonen, men ikke tenk for mye på det før du mestrer basics. Lykke til og god bedring!

 

Anonymous poster hash: f9280...d8e

[hilde og gutta]

Jeg er der nå. Har fått diagnosen depresjon og angst. Värt sykskriven siden september. Det begynte med at jeg havnet på sykehus ( kom på hjerteintensiven). Har også en spiseforstyrrelse som driver å spöker igjen. (Har hatt det tidligere). Så det skremmer meg det å komme ut i arbeidslivet igjen.

[3 blå]

Takk for mange svar!

Jeg har jobbet i ca 1 år etter siste permisjon og de siste mnd har det vært mye jobbing og ungene har vært syke omtrent en gang i uka...

Det begynte med stiv nakke som gikk over til verkende skuldre og hodepine. Tok Ibux og Paracet hver dag for å klare å komme meg på jobb.

Plutselig sa det stopp og her sitter jeg 4 uker etterpå og griner fremdeles.

 

Heller nok mot videre sykemelding, men kjenner jo på den dårlige samvittigheten hele tiden.

[SagflisiHåret]

Tror det er lurt å forsøkte å overse den dårlige samvittigheten. Aksepter at slik er livet nå, det er ikke perfekt eller som planlagt men slik ER det. Og det kommer ikke til å være slik for alltid. Og når du har akseptert situasjonen kan du begynne å endre slik at du får det bedre. For meg føltes det absolutt som et nederlag å bli sykemeldt og begynne hos psykolog (og antidepressiva) for det var jo ikke MEG..JEG hadde aldri opplevd som slikt i livet...det skjedde forresten et halvt år etter at jeg begynte å jobbe etter permisjon. Og det tok et par måneder før jeg begynte å jobbe, først delvis og etterhvert fulltid. Men det tok 3 år før jeg kom meg ovenpå mentalt sett. Ergo kan en slik smell sitte i leeenge. Tror du bare må ta tida til hjelp, ikke stresse og tenke at du skal være perfekt eller flink pike.

 

Og nå sitter jeg her og skal begynne på jobb om to uker etter nok en permisjon, og jeg er livredd for at samme helvete skal gjenta seg! Nå skal jeg bestille time hos legen for å bare lufte tanker og følelser rundt dette.

[Anonym bruker]

Jeg var der i 2011. Er forsåvidt frisk nå, men livet blir nok aldri som før, og fremtiden ble veldig annerledes enn jeg hadde planlagt.

 

 

Anonymous poster hash: 13cb3...039

Hvordan da, mener du?

 

Anonymous poster hash: 9430d...280

[Anonym bruker]

Var der i 2009, og er der nå igjen. Depresjon og angst. Antidepressiva og psykolog. I 2009 gikk jeg på jobb som vanlig, da jeg syntes det hjalp meg mer enn å sitte hjemme og gruble. Nå er jeg i mammaperm, og tror nok det for min del bidrar til problemene - lett å bli stuck i en hverdag uten ordentlige rutiner, og med bare meg og baby.

 

Antidepressiva og psykolog hjalp meg veldig godt forrige gang. Anbefaler å gi iallefall psykolog en sjanse.

 

Anonymous poster hash: ddec5...bc2