Genetisk markør for halvtomt glass?

[sug lut]

Hva gjør oss så grunnleggende forskjelige selv med samme ("samme") utgangspunkt? Ser på slekta (tre generasjoner) og ser halvparten av hver av pessimister og optimister. Halvtomme glass og halvfulle glass snakker tildels veldig dårlig sammen fordi de gnager på noe grunnleggende i hverandres personlighet. Søskenpar er som natt og dag, og fra fødselen av forskjellige. Og det gjelder uavhengig av kjønn og av plassering i søskenflokk også, samt at alle ar hatt stabile oppvekstkår (ok, det er et begrenset utvalg, men trss alt i hvert fall seks søskenpar.) Finnes det noen biologisk forklaring? Gen, enzym, noe?

[amandine]

Har ingen biologisk fasit til deg, men skriver under på at du har et poeng. Søskenpar er som natt og dag. 

[bIomstre]

Mitt kjedelige svar er at det er med dette som det meste andre... Vi har alle biologiske forutsetninger for å utvikle en egenskap, men det er miljøet vi lever i som bestemmer på hvilken måte de kommer til utrykk.

 

Når det gjelder optimisme/pesimisme så vil jeg tro at venner har vel så mye å si som foreldre. Søsken har gjerne gått i forskjellige avd i barnehage, forskjellige skoleklasser og hatt forskjellige venner. Så det er vel ganske tenkelig at de kan utvikle seg helt forkjellig selv med samme arvede forutsetning? Men de kan også være født med forskjellige arvede forutsetninger, og vil da kanskje bli likere enn de hadde blitt hvis de også vokste opp hos forskjellige foreldre...

 

Hos oss sliter vi med utadvendt/innadvendt-genet... (og det er vanskligst for de utadvendte å akseptere de innadvente, de blir jo så fornerama når de innadvende har fått nok av det sosiale og har behov for å trekke seg litt tilbake).

[LillaGorilla♥♥]

Det er jo ikke utenkelig at dette også har en genetisk komponent ved seg, med tanke på at endel andre personlighetstrekk og egenskaper- eller iallefall sjansen for å utvikle dem- har det. 

 

Det er iallefall ingen tvil om at søsken kan være særdeles forskjellige, og det på et veldig tidlig stadium og på områder som ikke nødvendigvis påvirkes like mye av oppdragelse og miljø. 

[overlord]

I vår livslange læringsprosess formes vi som mennesker av våre omgivelser og den responsen våre omgivelser gir oss. Min svært forenklede teori er at mennesker som ser glasset som halvfullt ofte er mennesker som opplever positiv respons fra sine omgivelser. Mennesker som er lette å like. De som er sjarmerende og har gode ferdigheter på flere områder.

 

De som ser glasset som halvtomt er ofte de som ikke får samme positive respons på sin eksistens. De som ikke har kommet like lett til ting og som ikke eier rommet i det de entrer det. 

 

Ser man på introverte og ekstroverte personer er ofte de ekstorverte de mest positive. Det er også disse som får mest positiv bekreftelse fra sine omgivelser.

[LillaGorilla♥♥]

I vår livslange læringsprosess formes vi som mennesker av våre omgivelser og den responsen våre omgivelser gir oss. Min svært forenklede teori er at mennesker som ser glasset som halvfullt ofte er mennesker som opplever positiv respons fra sine omgivelser. Mennesker som er lette å like. De som er sjarmerende og har gode ferdigheter på flere områder.

 

De som ser glasset som halvtomt er ofte de som ikke får samme positive respons på sin eksistens. De som ikke har kommet like lett til ting og som ikke eier rommet i det de entrer det. 

 

Ser man på introverte og ekstroverte personer er ofte de ekstorverte de mest positive. Det er også disse som får mest positiv bekreftelse fra sine omgivelser.

 

Men man kan likevel lære seg å være ekstrovert, eller det kan komme med alder og trygghet på seg selv.

 

Jeg er oppvokst med særdeles gode foreldre som stadig ga meg positiv oppmerksomhet. Jeg var likevel svært innadvent og sjenert som barn, og hadde ungdommelig dårlig selvtillit som yngre. 

 

Men med alderen har en trygghet kommet, og siden studietiden har jeg vært veldig utadvendt og sosial. 

 

Men jeg har likevel vært en ukuelig optimist gjennom hele livet, og det til tross for ganske heftige (vonde) opplevelser som barn og ung. Om det er genetisk eller ikke vet jeg ikke, men jeg har en mor som er på akkurat samme måte- i enda større grad. Hun har hatt det meste av sykdom og opplevd flere ting som mange ville betegnet som traumatiske, men likevel er det vel få som er mer optimistiske enn henne. 

Samtidig som min far er pessimist av natur.

 

Så det er jo vanskelig å si, men alt vi opplever er med på å forme oss. I tillegg har du medfødte egenskaper som da er med på å avgjøre _hvordan_ omgivelsene opplever og behandler oss, slik du sier.

[overlord]

Du tenker vel heller på innadvendte og utadvendte personer? Man sier vel at det å være ekstrovert eller introvert er medfødte egenskaper.

[LillaGorilla♥♥]

Du tenker vel heller på innadvendte og utadvendte personer? Man sier vel at det å være ekstrovert eller introvert er medfødte egenskaper.

 

Forsåvidt, men hvordan man møter omgivelsene er jo gjerne det som kommer til uttrykk. Altså, det er der det kommer til syne. Og det kan i og for seg trenes opp, til tross for en annen "personlighetstype". 

Eller det endres med alder, modenhet og opplevelser.

[sug lut]

I vår livslange læringsprosess formes vi som mennesker av våre omgivelser og den responsen våre omgivelser gir oss. Min svært forenklede teori er at mennesker som ser glasset som halvfullt ofte er mennesker som opplever positiv respons fra sine omgivelser. Mennesker som er lette å like. De som er sjarmerende og har gode ferdigheter på flere områder.

 

De som ser glasset som halvtomt er ofte de som ikke får samme positive respons på sin eksistens. De som ikke har kommet like lett til ting og som ikke eier rommet i det de entrer det. 

 

Ser man på introverte og ekstroverte personer er ofte de ekstorverte de mest positive. Det er også disse som får mest positiv bekreftelse fra sine omgivelser.

Uenig på flere punkter. I mitt begrensete utvalg er alle blitt møtt med positiv respons både ute og hjemme, men responsen oppfattes forskjellig - både halvfull- og halvtomfolka (både de som er min generasjon og som jeg har fulgt hele livet og de som er generasjonen over, som jeg av naturlige grunner ikke har fulgt hele deres liv, og de under, som vokser opp nå) har alltid vært møtt positivt. De har vært førstefødte, eller etterlengta sønn i en jentefamilie og omvendt, eller søsken som alle gledet seg til, de har vært populære blant venner, kolleger/lærere/trenere/ledere, fått gode tilbakemeldinger i alle sammenhenger. etc - men halvtom-gjengen har tvilt grunnleggende på om de får til noe, på seg selv, på om de er gode nok, på om det er mulig å få til x.

 

Ekstrovert/introvert: flere - men ikke alle - av optimistene er introverte i den forstand at de kan foretrekke eget selskap framfor andres i lange perioder, og lader batteriene alene (Dvs introverte i Myers-Briggs forstand). De kan dog framstå som ekstroverte, uten at andre vet hva det koster. Og flere av de negative ekstroverte med stor vennekrets, de er avhengig av sosial omgang hele tiden, samtidig som de tviler på om folk egentlig er de rette å være med fordi de stadig tenker at livet aldri blir helt bra nok, på et vis.

 

(Blæ, jeg hater å være skrivehandikappa når jeg prøver å uttrykke noe ordentlig. Orker ikke rette mer, bær over og vær velvillig noen måneder til.)

Endret 3. mars 2014 av sug lut

[Iiiiik]

Du tenker vel heller på innadvendte og utadvendte personer? Man sier vel at det å være ekstrovert eller introvert er medfødte egenskaper.

 

Introvert-ekstrovert er etter mine begreper temmelig sammenfallende med innadvendt-utadvendt.

 

Hele personlighetspsykologifeltet vil jo være meningsløst hvis man skal tenke at man kan "trene" seg til å endre personlighetsstruktur. Ift grad av ekstroversjon er det en livsforventning at mestringserfaringer og villighet til å eksponere seg selv, vil gjøre at introversjonen blir mindre hemmende. Altså vil de fleste introverte gjennom erfaring i større grad tåle å være sammen med ukjente når de er 40 enn da de var 6. Personlighetstrekkene er relativt stabile gjennom livsløpet og de er også relativt motstandsdyktige mot miljøpåvirkninger. Det vil derfor være rimelig å anta at det er en sterk genetisk faktor. Allikevel er de selvfølgelig også miljøopprettholdt. Jeg har født to ekstroverte og en introvert. Har sett at de to ekstroverte har møtt alles blikk, har laget lyder og smilt. Og fått smil tilbake. Selv om hjernen vår er plastisk, etableres mange strukturer de første leveårene. Mine to ekstroverte har altså fått sine personlighetstrekk (det medfødte temperamentet) forsterket og opprettholdt gjennom tidlig interaksjon med verden. Dessuten former de sine omgivelser minst like mye som omgivelsene former dem. Han som er mer introvert (og kanskje også mer halvfullt glass) har alltid vært mer ettertenksom og nølende sammen med fremmede. Dermed har han også møtt færre smil, færre initiativ og færre positive samspillssekvenser med folk han ikke kjenner. 

 

Personlighetspsykologi er morsomt synes jeg! Google 'big five' f.eks, da finner dere mye bra litteratur om personlighet. 

 

Men altså for å svare på spørsmålet - så sant jeg vet er det ikke gjort noen genetisk kartlegging av hvordan genene påvirker personlighet. Sannsynligvis er det dessuten flere gener involvert og det vil jo ikke være så relevant å kartlegge dem heller. 

Endret 3. mars 2014 av Iiiiik