Er jeg fryktelig teit nå?

[Gjest Syltebærtyttetøy]

Mine foreldre gikk fra hverandre før jeg ble født, det har vært turbulent både hjemme hos mamma og på samvær hos pappa. Jeg sluttet av diverse alvorlige grunner å dra til pappa da jeg var 11, (ikke pappa som var slem) og da opphørte også all kontakt. Hørte ikke fra ham før jeg fylte 19, og har siden da hatt "ok" kontakt, litt her og der, kanskje sett han 5-6 ganger hvert år, jeg har ringt han ofte bare for å snakke litt. Vi bor i samme lille by, så det burde være enklere å holde kontakt, men jeg føler at han har svært lite interesse for meg og barnebarna sine.

 

Nå har jeg ikke snakket med ham siden 12.januar. Da hadde han bursdag, og vi hadde avtalt at jeg skulle ta med barna og kake og komme innom. Han ringte meg en time før og sa at bilen hadde fått motortrøbbel, og at han derfor var usikker på om han rakk det, jeg sa at han kunne jo svinge innom her på vei hjem om han ville, eller ringe da han kom hjem, så kunne jeg få noen til å kjøre oss dit. Han ringte en time etterpå, hadde ikke bil, men var hjemme. Sa at da skulle jeg komme nedover straks, fikk til svar at jeg ikke trengte stresse med det, hvorpå jeg sa jeg gjerne ville. Men han mente det bare ble stress, kunne heller slappe av og spise kake jeg og barna, så kunne vi ta det igjen.

 

Så sto jeg der da, med en marispankake og to fryktelig skuffa barn! Jeg ble så oppgitt og barnslig at jeg har valgt å ikke ta kontakt, for å se om han gjør det. Ikke hørt et pip, og jeg kjenner at jeg er den lille jenta igjen som venter på at pappa skal ringe. Er det teit av meg å ikke ta kontakt? Hadde så klart svart om han ringte eller sendte ei melding, men hører ingenting, og det er sårt! Lei av å være den som jobber for forholdet vårt, lei av å føle meg avvist, lei av å forklare skuffa barn gang på gang at morfar ikle kunne likevel

 

Dagens utblåsning, takk til deg som gadd å lese

[Anonym bruker]

Slik holdt jeg på også. Da jeg kuttet kontakten ble også forholdet avsluttet. Min far gidder tydeligvis ikke. Fikk en bursdags-sms i høst, det var første livstegn på maaange år. Men etter alle gangene jeg har forsøkt, så trenger jeg litt mer interesse enn som så. Jeg svarte, men det var aldri noe mer spørsmål om hvordan det går med meg. Da tenker jeg at interessen ikke er stor nok til at jeg orker å legge noe i det lenger, orker ikke å forsøke flere ganger bare for å oppleve skuffelsen hver gang.

Den dagen han viser at han virkelig mener at han ønsker kontakt, da er døren min åpen.

Men slik det er pr i dag så beskytter jeg meg selv mot stadige skuffelser som ødelegger så mye for meg.

 

Jeg forsøkte også å ta det opp direkte med min far for mange år siden, men han gikk bare i selvforsvar og deretter hakket på meg helt ubegrunnet. Går ikke an å prate med ham om noe som har med følelser å gjøre.

 

Jeg fikk det bedre etter at jeg greide å slutte å forvente noe som helst av min far.

Anonymous poster hash: 91aa2...e11

[Anonym bruker]

Et forhold består alltid av to personer, man er aldri alene i et forhold. Så la han tamkontak, og skjer det ikke så vet du hvor du har hann. Tar han kontakt så fortsetter du å ta kontakt.

 

Anonymous poster hash: f22c3...aad