Dere som sliter/strever med 4-5 åringene..

[Anonym bruker]

Hvordan var de som 2-3 åringer? Har det alltid vært sånn, eller noe som oppsto helt ut av det blå?

Lurer litt på hvordan det kommer til et punkt der en føler en har mistet kontroll, og barna ikke oppfører seg slik en vil. Har dere alltid vært strenge/konsekvente, eller mer avslappa og ikke tatt det så nøye hvordan de oppfører seg?

 

Føler dere selv at dere kunne gjort noe med det, men klarer ikke, eller har dere virkelig stått på og gjort alt dere kan?

 

Anonymous poster hash: 1dfeb...f9b

[Anonym bruker]

Jeg strever litt med min femåring. Han har alltid vært en hard nøtt. Var utrolig krevende som spedbarn og har hatt en vilje av stål hele veien. Mye frustrasjon i kroppen og lite søvnbehov.. han har mye temperament men er også verdens morsomste og mest kosete når han er i godlunet.

 

Det er på en måte litt vanskelig å svare på om vi har vært strenge og konsekvente fordi mye har føltes så ekstremt med han så jeg har ofte ikke klart å gjennomføre det jeg har satt meg fore da det gjør for vondt og det oppleves som fullstendig hjerterått..

 

når andremann kom skjønte jeg plutselig veldig mye mer av de vanlige gode rådene man får. For å ta legging som eks.. med lillemor går jeg litt opp og ned til henne hvis hun gråter og ikke får sove. Stryker henne på håret, plukker opp smokken som har falt på gulvet eller bare viser meg i døren og sier rolig at hun må sove... storebror derimot freste, raste, spyttet, vrengte øynene, slo hodet i veggen eller slo seg selv med knyttede never.. jeg bestemte meg ganske raskt for at den gutten der må jeg gjøre det litt annerledes med.

 

Anonymous poster hash: a30df...30b

[Anonym bruker]

Må bare legge til at jeg likevel har vært ganske konsekvent men ikke streng hvis du skjønner. Hvis jeg sier nei så er det nei, men jeg har ofte tenkt meg litt om før jec har sagt nei.. fordi jeg alltid må ta sjansen på en skikkelig kamp..

 

Anonymous poster hash: a30df...30b

[Anonym bruker]

Jeg strever litt med min femåring. Han har alltid vært en hard nøtt. Var utrolig krevende som spedbarn og har hatt en vilje av stål hele veien. Mye frustrasjon i kroppen og lite søvnbehov.. han har mye temperament men er også verdens morsomste og mest kosete når han er i godlunet.

 

Det er på en måte litt vanskelig å svare på om vi har vært strenge og konsekvente fordi mye har føltes så ekstremt med han så jeg har ofte ikke klart å gjennomføre det jeg har satt meg fore da det gjør for vondt og det oppleves som fullstendig hjerterått..

 

når andremann kom skjønte jeg plutselig veldig mye mer av de vanlige gode rådene man får. For å ta legging som eks.. med lillemor går jeg litt opp og ned til henne hvis hun gråter og ikke får sove. Stryker henne på håret, plukker opp smokken som har falt på gulvet eller bare viser meg i døren og sier rolig at hun må sove... storebror derimot freste, raste, spyttet, vrengte øynene, slo hodet i veggen eller slo seg selv med knyttede never.. jeg bestemte meg ganske raskt for at den gutten der må jeg gjøre det litt annerledes med.

 

Anonymous poster hash: a30df...30b

 

Du har ikke prøvd å se det fra den andre siden; Lite søvn = mye frustrasjon i kroppen. 

 

Har møtt altfor mange foreldre med såkalte "problembarn" som påstår at de har lite søvnbehov. Dessverre er det mange ganger motsatt at for lite søvn fører med seg mye uønsket adferd. For å si det slik, når jeg har sover dårlig over lengre tid er det mange mennesker jeg har lyst til å slå hardt i hodet....

 

Anonymous poster hash: ea33c...db0

[Anonym bruker]

All respekt til deg #2, det må være utrolig slitsomt å ha det slik. Men selfølgelig helt verdt det alikevel:)

Det som jeg synest er så rart, er hvor ulike barn er selv om de har nøyaktig samme oppvekst, miljø og alt det der. At personlighet og temperement spiller en så veldig stor rolle. Ene ungen slår og banner, mens den andre er snill som en fole.

Jeg vet at jeg, og sikkert mange andre også, må bli flinkere til å forstå hvor vanskelig og tøft det er for foreldrene når de har en unge som ingen jesper juul eller kari pape kan forklare eller gi svar på oppførsel. Og ikke dømme foreldrene for dårlig oppdragelse!

 

Anonymous poster hash: 1dfeb...f9b

[Anonym bruker]

Jeg vet ikke helt om jeg vil si at vi sliter med henne, men hun sliter på oss i hvert fall. Datteren vår er 4,5 år nå og utrolig morsom, empatisk og skjønn, men hun er en håndfull. Hun er langt over snittet trassete, sta, bestemt, vilter og "ulydig". Med unntak av da hun var helt liten baby, så har hun alltid vært slik. Da hun var 1,5 år spurte jeg de ansatte i bhg om de også synes hun kunne være litt aktiv. Til svar fikk jeg en latter og følgende forklaring: "Vel, vi har 9 barn her, og hun alene er like aktiv og sta som de 8 andre til sammen!".

 

Fram til hun var 3 år måtte hun ha tilsyn absolutt hele tiden. Nå kan hun være litt alene rundt om i huset, men dersom hun blir helt stille må vi sjekke på henne. Hun gjør veldig mye rare ting, som å gjemme verktøy i putetrekket, stjele teipen og pynte hele gulvet med å teipe perler fast til det, vaske duploklossene i do osv. Er mildt sagt veldig eh... kreativ. Hun hører aldri etter når hun får en beskjed og har store problemer med å se konsekvensene av det hun gjør. Hun sitter aldri i ro et sekund og kan eksplodere over alt og ingenting og bli helt borte vekk fordi hun er så rasende sint. Hun oppfører seg ofte på en annen måte enn vi ønsker, men jeg synes ikke at hun er ute av kontroll likevel. Jeg tror ikke vi kunne gjort ting så veldig annerledes uansett.

 

Vi foreldre har alltid hatt veldig faste rutiner og vært ekstremt konsekvente. Vi har tydelige grenser og gir barna konsekvenser for handlingene sine. Jeg vet at andre foreldre av og til synes vi kan bli for strenge og konsekvente, men det er helt nødvendig for oss å være slik. Vi har mange barn, og ett av barna har ADHD og er dermed helt avhengig av faste grenser, rutiner og klare konsekvenser. Dvs, ett av barna som vi vet om og er diagnostisert. Jeg er ganske sikker på at 4-åringen også har det, hun har alle trekkene på det, men vi får se hvilken retning det tar når hun blir litt eldre. Bhg-ansatte, lærere og de på bup og ppt gir oss veldig mye skryt for måten vi håndterer barna, så jeg tror vi gjør mest riktig i hvert fall

Anonymous poster hash: 8b73d...2f2

[Anonym bruker]

sånn er der nå man får for mange barn… noen av dem "glipper"… og så diagnostiseres de med adhd.. (aom egentlig burde hett fkhm (foreldrene klarte ikke håndtere meg…)

Anonymous poster hash: bcd3f...2d4

[Anonym bruker]

 

 

Jeg strever litt med min femåring. Han har alltid vært en hard nøtt. Var utrolig krevende som spedbarn og har hatt en vilje av stål hele veien. Mye frustrasjon i kroppen og lite søvnbehov.. han har mye temperament men er også verdens morsomste og mest kosete når han er i godlunet.

 

Det er på en måte litt vanskelig å svare på om vi har vært strenge og konsekvente fordi mye har føltes så ekstremt med han så jeg har ofte ikke klart å gjennomføre det jeg har satt meg fore da det gjør for vondt og det oppleves som fullstendig hjerterått..

 

når andremann kom skjønte jeg plutselig veldig mye mer av de vanlige gode rådene man får. For å ta legging som eks.. med lillemor går jeg litt opp og ned til henne hvis hun gråter og ikke får sove. Stryker henne på håret, plukker opp smokken som har falt på gulvet eller bare viser meg i døren og sier rolig at hun må sove... storebror derimot freste, raste, spyttet, vrengte øynene, slo hodet i veggen eller slo seg selv med knyttede never.. jeg bestemte meg ganske raskt for at den gutten der må jeg gjøre det litt annerledes med.

 

Anonymous poster hash: a30df...30b

Du har ikke prøvd å se det fra den andre siden; Lite søvn = mye frustrasjon i kroppen.

 

Har møtt altfor mange foreldre med såkalte "problembarn" som påstår at de har lite søvnbehov. Dessverre er det mange ganger motsatt at for lite søvn fører med seg mye uønsket adferd. For å si det slik, når jeg har sover dårlig over lengre tid er det mange mennesker jeg har lyst til å slå hardt i hodet....

 

Anonymous poster hash: ea33c...db0

jo, såklart jeg har tenkt det.. han legges nå halv åtte hver dag, men sovner tidligst ni. Ofte sovner han ikke før ti. Står opp mellom 0630 og 0700 hver dag. Jeg kan jo ikke tvinge ungen til å sovne heller! Vi bruker mye tid på å snakke om at den siste tiden før søvn skal være rolig-tid og selv om han kjeder seg halvt ihjel i sengen har det aldri vært aktuelt å stå opp igjen eller få noen annen service enn et glass vann.. han har begynt å akseptere dette etter en lang kamp, men han sovner altså ikke selv om han roer seg fint..

 

Anonymous poster hash: a30df...30b

[Anonym bruker]

Vår 5-åring er av den krevende sorten, men det er ingenting ift hvordan han var i perioden 2,5-3,5 år. Da følte jeg at jeg alltid var på krigsstien, lille "Adolf" ville bestemme absolutt alt og kunne bli rasende om han ikke fikk viljen sin. Til slutt måtte vi sette hardt mot hardt og være super strenge helt til han aksepterte at det var vi foreldrene som bestemte. Samtidig jobbet vi med å lære riktige måter å uttrykke sinne og uenighet på (bruke ord fremfor å bite, f.eks.). For å balansere det strenge klimaet passet vi på å skape mange gode opplevelser sammen. Men i det store og hele, måtte jeg (pappaen var ukependler i denne perioden) være på vakt hele tiden mens han var våken. Slet meg helt ut og endte opp utbrent, men det var på et viss verdt det, for nå er det mye enklere. Han er fremdeles veldig egenrådig og sta, men han har godtatt autoriteten vår og går med på å spille etter reglene.

 

I ettertid er det kommet ut at han har høy IQ, noe som kan forklare at han utfordrer grenser litt ekstra mye. Han bl.a. gjennomskuer oss lett om reglene ikke er helt faste, og er ikke så opptatt av positiv forsterktning. Ros bryr han seg lite om. Nå er vi dønn konsekvente, vi godtar at han er uenig men ikke at han ikke hører etter når vi bestemmer noe. Det er også mistanke om at han er høysensitiv, noe som ville forklart noen episoder der det har klikket for han pga bråk i omgivelsene eller for mye kontakt med andre barn (typisk etter en dag i bhg). Nå er vi flinkere til passe på at han ikke blir overstimulert og at han får nok tid for seg selv.

 

Anonymous poster hash: 3df3f...7ad

[Anonym bruker]

 

sånn er der nå man får for mange barn… noen av dem "glipper"… og så diagnostiseres de med adhd.. (aom egentlig burde hett fkhm (foreldrene klarte ikke håndtere meg…)

 

Anonymous poster hash: bcd3f...2d4

 

Hehe, dagens Ja, diagnosene blir jo rent slengt etter oss av uproffe.

 

Anonymous poster hash: 8b73d...2f2

[Anonym bruker]

hadde store problemer med min eldste, hun sov aldri, spiste nesten ingenting (meget selektiv), veldig sensitiv for lukt og klær ...

har i dag en add diagnose og klarer sove en någenlunde normal natt så lenge hun tar melatonin. 

 

skal legge til at jeg ikke ble trodd av hverken pedagoger i bhg, eller av familie når jeg beskrev jenta og sa jeg var bekymret. "heldigvis" klarte hun ikke henge med på skolen og jeg ble trodd og fikk hjelp iløpet av andre klasse.

Anonymous poster hash: 02daa...6e7

[Anonym bruker]

Her har det vært vanskelig fra dag en. Vi har forsøkt med å gjøre det samme som med storesøster i forhold til rutiner, men det viste seg fort å ikke fungere. Han er nå litt over fire, og i samarbeid med barnehage og lege er han henvist og er i gang med utredning hos barnehabilitieringen og vi har også blitt henvist til ppt. Det er på en måte hipp som happ om han får en diagnose eller ikke, det viktige er at vi kanskje kan få noen gode råd om hvordan vi skal takle hverdagen, slik at vi alle kan få det bedre.

Vanligvis går det greit altså, men vi har kommet til et punkt hvor det begynner å bli litt for mye. Det er slitsomt når hverdagen er en evig kamp.

Jeg kjenner meg veldig godt igjen i det #2 skriver.

Anonymous poster hash: 48aa5...68f

[Anonym bruker]

 

 

Jeg strever litt med min femåring. Han har alltid vært en hard nøtt. Var utrolig krevende som spedbarn og har hatt en vilje av stål hele veien. Mye frustrasjon i kroppen og lite søvnbehov.. han har mye temperament men er også verdens morsomste og mest kosete når han er i godlunet.

 

Det er på en måte litt vanskelig å svare på om vi har vært strenge og konsekvente fordi mye har føltes så ekstremt med han så jeg har ofte ikke klart å gjennomføre det jeg har satt meg fore da det gjør for vondt og det oppleves som fullstendig hjerterått..

 

når andremann kom skjønte jeg plutselig veldig mye mer av de vanlige gode rådene man får. For å ta legging som eks.. med lillemor går jeg litt opp og ned til henne hvis hun gråter og ikke får sove. Stryker henne på håret, plukker opp smokken som har falt på gulvet eller bare viser meg i døren og sier rolig at hun må sove... storebror derimot freste, raste, spyttet, vrengte øynene, slo hodet i veggen eller slo seg selv med knyttede never.. jeg bestemte meg ganske raskt for at den gutten der må jeg gjøre det litt annerledes med.

 

Anonymous poster hash: a30df...30b

Du har ikke prøvd å se det fra den andre siden; Lite søvn = mye frustrasjon i kroppen.

 

Har møtt altfor mange foreldre med såkalte "problembarn" som påstår at de har lite søvnbehov. Dessverre er det mange ganger motsatt at for lite søvn fører med seg mye uønsket adferd. For å si det slik, når jeg har sover dårlig over lengre tid er det mange mennesker jeg har lyst til å slå hardt i hodet....

 

Anonymous poster hash: ea33c...db0

jo, såklart jeg har tenkt det.. han legges nå halv åtte hver dag, men sovner tidligst ni. Ofte sovner han ikke før ti. Står opp mellom 0630 og 0700 hver dag. Jeg kan jo ikke tvinge ungen til å sovne heller! Vi bruker mye tid på å snakke om at den siste tiden før søvn skal være rolig-tid og selv om han kjeder seg halvt ihjel i sengen har det aldri vært aktuelt å stå opp igjen eller få noen annen service enn et glass vann.. han har begynt å akseptere dette etter en lang kamp, men han sovner altså ikke selv om han roer seg fint..

 

Anonymous poster hash: a30df...30b

 

herre, ikke rart han er sliten og vrang.. min 4,5 åring legger seg halvt åtte åtte og står opp halv åtte…. 

 

Anonymous poster hash: bcd3f...2d4

[Anonym bruker]

 

 

 

 

Jeg strever litt med min femåring. Han har alltid vært en hard nøtt. Var utrolig krevende som spedbarn og har hatt en vilje av stål hele veien. Mye frustrasjon i kroppen og lite søvnbehov.. han har mye temperament men er også verdens morsomste og mest kosete når han er i godlunet.

 

Det er på en måte litt vanskelig å svare på om vi har vært strenge og konsekvente fordi mye har føltes så ekstremt med han så jeg har ofte ikke klart å gjennomføre det jeg har satt meg fore da det gjør for vondt og det oppleves som fullstendig hjerterått..

 

når andremann kom skjønte jeg plutselig veldig mye mer av de vanlige gode rådene man får. For å ta legging som eks.. med lillemor går jeg litt opp og ned til henne hvis hun gråter og ikke får sove. Stryker henne på håret, plukker opp smokken som har falt på gulvet eller bare viser meg i døren og sier rolig at hun må sove... storebror derimot freste, raste, spyttet, vrengte øynene, slo hodet i veggen eller slo seg selv med knyttede never.. jeg bestemte meg ganske raskt for at den gutten der må jeg gjøre det litt annerledes med.

 

Anonymous poster hash: a30df...30b

Du har ikke prøvd å se det fra den andre siden; Lite søvn = mye frustrasjon i kroppen.

 

Har møtt altfor mange foreldre med såkalte "problembarn" som påstår at de har lite søvnbehov. Dessverre er det mange ganger motsatt at for lite søvn fører med seg mye uønsket adferd. For å si det slik, når jeg har sover dårlig over lengre tid er det mange mennesker jeg har lyst til å slå hardt i hodet....

 

Anonymous poster hash: ea33c...db0

jo, såklart jeg har tenkt det.. han legges nå halv åtte hver dag, men sovner tidligst ni. Ofte sovner han ikke før ti. Står opp mellom 0630 og 0700 hver dag. Jeg kan jo ikke tvinge ungen til å sovne heller! Vi bruker mye tid på å snakke om at den siste tiden før søvn skal være rolig-tid og selv om han kjeder seg halvt ihjel i sengen har det aldri vært aktuelt å stå opp igjen eller få noen annen service enn et glass vann.. han har begynt å akseptere dette etter en lang kamp, men han sovner altså ikke selv om han roer seg fint..

 

Anonymous poster hash: a30df...30b

herre, ikke rart han er sliten og vrang.. min 4,5 åring legger seg halvt åtte åtte og står opp halv åtte….

 

Anonymous poster hash: bcd3f...2d4

javel, du som er så god på dette. Hva foreslår du at jeg gjør for å få han til å sovne da? Slå han i hodet med noe hardt?

 

Anonymous poster hash: a30df...30b

[Anonym bruker]

 

 

 

Jeg strever litt med min femåring. Han har alltid vært en hard nøtt. Var utrolig krevende som spedbarn og har hatt en vilje av stål hele veien. Mye frustrasjon i kroppen og lite søvnbehov.. han har mye temperament men er også verdens morsomste og mest kosete når han er i godlunet.

 

Det er på en måte litt vanskelig å svare på om vi har vært strenge og konsekvente fordi mye har føltes så ekstremt med han så jeg har ofte ikke klart å gjennomføre det jeg har satt meg fore da det gjør for vondt og det oppleves som fullstendig hjerterått..

 

når andremann kom skjønte jeg plutselig veldig mye mer av de vanlige gode rådene man får. For å ta legging som eks.. med lillemor går jeg litt opp og ned til henne hvis hun gråter og ikke får sove. Stryker henne på håret, plukker opp smokken som har falt på gulvet eller bare viser meg i døren og sier rolig at hun må sove... storebror derimot freste, raste, spyttet, vrengte øynene, slo hodet i veggen eller slo seg selv med knyttede never.. jeg bestemte meg ganske raskt for at den gutten der må jeg gjøre det litt annerledes med.

 

Anonymous poster hash: a30df...30b

Du har ikke prøvd å se det fra den andre siden; Lite søvn = mye frustrasjon i kroppen.

 

Har møtt altfor mange foreldre med såkalte "problembarn" som påstår at de har lite søvnbehov. Dessverre er det mange ganger motsatt at for lite søvn fører med seg mye uønsket adferd. For å si det slik, når jeg har sover dårlig over lengre tid er det mange mennesker jeg har lyst til å slå hardt i hodet....

 

Anonymous poster hash: ea33c...db0

jo, såklart jeg har tenkt det.. han legges nå halv åtte hver dag, men sovner tidligst ni. Ofte sovner han ikke før ti. Står opp mellom 0630 og 0700 hver dag. Jeg kan jo ikke tvinge ungen til å sovne heller! Vi bruker mye tid på å snakke om at den siste tiden før søvn skal være rolig-tid og selv om han kjeder seg halvt ihjel i sengen har det aldri vært aktuelt å stå opp igjen eller få noen annen service enn et glass vann.. han har begynt å akseptere dette etter en lang kamp, men han sovner altså ikke selv om han roer seg fint..

 

Anonymous poster hash: a30df...30b

 

herre, ikke rart han er sliten og vrang.. min 4,5 åring legger seg halvt åtte åtte og står opp halv åtte…. 

 

Anonymous poster hash: bcd3f...2d4

 

Det var jo et veldig konstruktivt og godt svar... Hva skal hun gjøre da? Slå ungen bevisstløs slik at han slunker i tide? Klarer ikke barnet å sovne selv om foreldre har prøvd alt, så er det jo ikke akkurat til hjelp med slike kommentarer som dine.

 

Til du som sliter: Har dere vært i kontakt med lege? Det er jo åpenbart at barnet deres har søvnvansker, og nå som han er så stor kan det være greit å få det utredet. Det finnes også medisiner som kan gis over en periode for å få til innsovning, og så gradvis trappe ned på dem igjen. Uansett så synes jeg det er på tide å oppsøke hjelp når det er så ille. Jeg er ikke uenig med den "hjelpsomme" anonyme over her i at det ikke er rart at han er sliten med så lite søvn, men det er også viktig å da kunne ta det videre for å få hjelp. Vi ventet alt for lenge med vår sønn. Han er 11 år nå og har fortsatt søvnvansker i varierende grad, men nå har vi fått vite hvorfor da. Han skal inn til søvnutredning om noen uker for å finne ut om det er enda mer bak enn det vi vet om, og o det bør vurderes å gi ham medisiner for å få en bedre søvnrytme.

 

Anonymous poster hash: 8b73d...2f2