Jeg tror mitt barn på 3 1/2 har adhd

[Anonym bruker]

Er utrolig vanskelig å prate om noe som kommer til å påvirke livet hennes for alltid. Hun er i den siste tiden blitt veldig hyperaktiv. Hun kan løpe rundt og skrike, ødelegge ting, henge i kjøleskapet, plaske på badet. Det er liksom ett eller annet hun alltid holder på med. Vi må konstant holde øye med henne, i løpet av bare tre sekunder kan hun feks ødelegge sminkene mine, selv om hun vet at det ikke er lov. Når jeg konfronterer henne smiler hun lurt, og når jeg blir sur sier hun bare "Unnskyld mamma, det var ikke meningen, det bare skjedde". Fikk nylig nr 2 (3 mnd gammel), og hadde aldri fått en til, om jeg visste at hun her skulle være en fulltidsjobb. Hun har alltid vært veldig ivrig, men jeg føler at jeg har mistet min snille og omtenksomme datter, mot en totalt rampeunge som bare er slem. Blir så utrolig lei meg. Vet ikke hvem jeg skal gå til om hjelp

 

Anonymous poster hash: 0de50...7d4

[Anonym bruker]

Begynne med helsesøster kanskje. Det er stor sannsynlighet for at det er en reaksjon på å ha blitt storesøster, siden det har skjedd en så rask endring. 

Anonymous poster hash: fcb00...65c

[MammantilNurket]

 

Begynne med helsesøster kanskje. Det er stor sannsynlighet for at det er en reaksjon på å ha blitt storesøster, siden det har skjedd en så rask endring.

 

Anonymous poster hash: fcb00...65c

[Anonym bruker]

Det høres ut som hun trenger litt oppmerksomhet når hun blitt storesøster. Hvertfall hvis forandringen kom brått.

Anonymous poster hash: ae1d4...24a

[Anonym bruker]

Er utrolig vanskelig å prate om noe som kommer til å påvirke livet hennes for alltid. Hun er i den siste tiden blitt veldig hyperaktiv. Hun kan løpe rundt og skrike, ødelegge ting, henge i kjøleskapet, plaske på badet. Det er liksom ett eller annet hun alltid holder på med. Vi må konstant holde øye med henne, i løpet av bare tre sekunder kan hun feks ødelegge sminkene mine, selv om hun vet at det ikke er lov. Når jeg konfronterer henne smiler hun lurt, og når jeg blir sur sier hun bare "Unnskyld mamma, det var ikke meningen, det bare skjedde". Fikk nylig nr 2 (3 mnd gammel), og hadde aldri fått en til, om jeg visste at hun her skulle være en fulltidsjobb. Hun har alltid vært veldig ivrig, men jeg føler at jeg har mistet min snille og omtenksomme datter, mot en totalt rampeunge som bare er slem. Blir så utrolig lei meg. Vet ikke hvem jeg skal gå til om hjelp

 

Anonymous poster hash: 0de50...7d4

Hun har nettopp blitt storesøster, og må dele oppmerksomheten, og kommer i andre rekke. Hun er ikke gammel nok til å fortelle hvordan det føles. Hun vet ikke selv at hun er sjalu. Hun prøver så godt hun kan å få fokuset og oppmerksomheten tilbake på henne.

Råder dere til å overøse henne med tid. Lek med henne, ta henne med på babystell, trygg henne på at dere er minst like glade i henne ennå.

Jeg tror adhden forsvinner i løpet av ei uke eller to om hun får oppmerksomheten tilbake:)

 

Anonymous poster hash: d8d09...42b

[♥Nemi♥]

Det er nok hig etter oppmerksomhet etter hun har blitt storesøster. Pluss at hun er i den rette alderen for utforskningsstadiet Gi henne mamma og pappatid.

[MammantilNurket]

 

 

Begynne med helsesøster kanskje. Det er stor sannsynlighet for at det er en reaksjon på å ha blitt storesøster, siden det har skjedd en så rask endring.

 

Anonymous poster hash: fcb00...65c

Det trenger ikke være noe mer enn treårstrassen som har satt inn, eller som hun over skriver reaksjon på å få et søsken. For mange barn kan det være svært traumatisk. Jeg stemmer også fir å ta en prat med helsesøster i første omgang.

Lykke til

[Anonym bruker]

Hvorfor er folk på diagnose jakt straks det er noe? Hva hjelper det egentlig? Putt i henne en pille og alt løser seg? Å ha barn kan tidvis være mer enn en fulltidsjobb, men før man skriker opp om diagnoser kan det være lurt å gå i seg selv, kontakte fagpersonell på adferd (feks helsestasjonen), få litt hjelp og råd om oppdragelse og vips er kanskje problemet løst uten ei pille, men ja, det krever faktisk ditt engasjement og innsats!

 

Anonymous poster hash: 06948...3be

[Anonym bruker]

Dette er ikke adhd. Dette er en reaksjon på å bli storesøster. Det er en psykolog som sammenligner det å få et søsken med at mannen din plutselig en dag kom hjem med kone nummer to som skal bo i samme hus som resten av familien (og som i starten tar myyyye plass). Du ville nok fått en kjempereaksjon på det, men uttrykt det annerledes enn en på 3,5 år. Vær bevisst på å gi henne foreldretid, hold for all del på tidligere rutiner og smør deg med 15 ekstra lag med tålmodighet. Dette går over.

 

Anonymous poster hash: 22615...5b0

[Anonym bruker]

Det er nesten skremmende at en mor har så lite innsikt i sitt eget barns reaksjonsmønster og følelsesliv at du ikke skjønner at dette er en reaksjon på å bli storesøster!

 

Hvordan har du tenkt å takle alle de forskjellige fasene barn går gjennom om du hyler opp om en så alvorlig diagnose alt nå?

 

Jeg støtter de som foreslår en samtale med helsesøster. Du har MYE å lære om barn og det er veldig viktig at du starter snarest!

 

Anonymous poster hash: 21de8...e0f

[mamma til adhd gutt<3]

Det er nesten skremmende at en mor har så lite innsikt i sitt eget barns reaksjonsmønster og følelsesliv at du ikke skjønner at dette er en reaksjon på å bli storesøster!

Hvordan har du tenkt å takle alle de forskjellige fasene barn går gjennom om du hyler opp om en så alvorlig diagnose alt nå?

Jeg støtter de som foreslår en samtale med helsesøster. Du har MYE å lære om barn og det er veldig viktig at du starter snarest!Anonymous poster hash: 21de8...e0f

Det som er skremmende er hvordan du svarer ett annet menneske her inne...

 

Kanskje har hi en alvorlig bekymring rundt sitt barn...ingen her inne har noen som helst forutsetning for å si hva det er eller ikke er med dette barnet.

 

Kjære hi,råder deg og til å bruke helsesøster eller fastlege. Lykke til og håper dere finner ut av det:-) klem

[SuperFries]

Som mor til to barn, hvor den eldste fikk er reaksjon på å bli storesøster, så kan jeg si at det der er en reaksjon. Rett og slett oppmerksomhetsbehov. Noe hun vil fortsette med så lenge hun faktisk får oppmerksomhet på de negative tingene. Pass på å få alenetid med eldste. Og gjerne mye av det. Det kan ta lang tid eller kort tid, men det går over. Her har det tatt halvannet år før hun ga seg.

[Anonym bruker]

Tanken om at ditt barn har ADHD er virkelig ute og kjører... Alle skjønner jo at dette er søsken sjalusi, og at datteren din er i den "værste" alderen.

 

Anonymous poster hash: 85662...b8a

[mamma til adhd gutt<3]

Tanken om at ditt barn har ADHD er virkelig ute og kjører... Alle skjønner jo at dette er søsken sjalusi, og at datteren din er i den "værste" alderen. Anonymous poster hash: 85662...b8a

Poenget må vel være at ingen her har forutsetninger til å si hva dette er eller ikke er basert på noen linjer denne mammaen har skrevet

[Anonym bruker]

Dette er ikke nødvendigvis ad/hd. Hvordan er hun når hun først sitter i ro? må hun bevege på en eller annen kroppsdel hele tiden?

 

Får den dårlige oppførsel faktisk konsekvenser? eller er det mer kjefting eller bare en uttalelse om at det ikke er lov??

 

Ta det opp med fagperson om du er bekymret. Syns det er litt tidlig å si noe om ad/hd i en slik alder, men hvem vet.

Går hun i barnehage? hva sier de??

 

Anonymous poster hash: dcdde...ff1