For et sammensurium....

[Anonym bruker]

Vi er tre veninner, de andre to er mer close til hverandre enn de er til meg, men det er ok asså.

Nå er det sånn at i fjor høst gikk veninne 1 fra samboeren gjennom 19/20 år. Nå går veninne 2 fra sin samboer gjennom 18 år.

Mitt ekteskap halter og jeg har mest lyst til å flytte fra mannen. Er så mye som ikke er bra mellom oss.

Veninnene mine inviterer meg ofte med på fest men jeg takker alltid pent nei. Jeg tør ikke rett og slett. Er livredd for å treffe en mann og forelske meg. Det er det siste jeg trenger nå. Trenger ikke en ting til og tenke på. Skal jeg gå fra mannen skal det i hvertfall ikke være en annen mann inne i bildet.

Jeg vet at jeg er "svak" nå som ekteskapet mitt halter. Savner så innmari oppmerksomhet fra en mann, en mann som kan kysse og som bryr seg om meg. Holder rundt meg og begjærer meg. En som tar seg litt av meg.

 

De siste 2 årene har vært vanskelige for meg pga sykdom og diagnoser jeg har fått. Har tenkt mye, mannen har ikke vært interessert i å snakke med meg om det eller sette seg inn i diagnosene mine. Eneste han har forstått er at jeg ikke kan lufte hunden lengre.

Er mye mer også, men orker ikke skrive alt.

 

Føler alt er et sammensurium for tiden. Hjelper ikke at jeg isolerer meg heller, men jeg tar ingen sjanser.

 

Gjør jeg det riktige ved å holde meg unna settinger hvor jeg kan treffe en jeg kan prestere å forelske meg i?

 

 

Anonymous poster hash: 2e4f3...ca8