Kutte familiemedlem? (langt....)

[Anonym bruker]

Jeg er oppvokst med psykisk mishandling, en far som har gjort oppveksten min utrygg og vond. I voksen alder har jeg forsøkt å tilgi og glemme, men etter at jeg selv fikk barn er jeg redd for å la han ha for mye kontakt med dem. Jeg ønsker å skåne barna mine for det jeg selv ble utsatt for. Jeg tenkte til stadighet at "vær så snill å slå meg, så jeg kan slippe å bo med deg"... Den psykiske mishandlingen syntes ikke på utsiden, utad framstod han som en oppegående, utadvent og hyggelig fyr.

 

Jeg kunne aldri ha med meg venner hjem, jeg var livredd for at noen skulle se hvordan han egentlig var. Jeg følte meg aldri trygg hjemme og vi gikk alle på nåler. Vi visste aldri hva som kom til å utløse det neste sinneanfallet hos ham.

 

Min mor var livredd for ham, prøvde å bryte ut av ekteskapet flere ganger, men han fikk manipulert henne tilbake hver gang. Da jeg var 13 år sa jeg at jeg syns det var greit om de skilte seg, da endte det med at faren min ikke snakket til meg på 6 måneder. Jeg var som luft for ham, noe som var fryktelig vondt. Kanskje verre enn når han kjeftet på meg og ga meg dårlig samvittighet for de mest banale hverdagslige ting....

 

Det var vondt at ingen voksenpersoner grep inn. Både besteforeldre og tanter/onkler visste hvordan han holdt på. Han greide ikke skjule det i familiesammenkomster. Likevel var det ingen som "reddet" meg og søsteren min. Hvorfor turte ingen å gripe inn?

 

Jeg har sagt at det var psykisk mishandling, men det var også fysisk... Jeg har fortsatt et minne av at faren min kastet meg bortover gulvet da jeg var 5/6 år. Han dyttet mamma ned trappen, han slo søsteren min på baken. Alt skulle vi glemme og tilgi, fordi han sa unnskyld etterpå. Han knuste glass, ødela vegger, slo i bordet, kastet stoler. Han skremte livskiten av oss. Jeg var livredd for han lenge. Det er jeg ikke lenger.

 

Egentlig synes jeg at jeg med min fulle rett kan kutte han ut av livet mitt. Han er fortsatt en håndfull og behandler meg dårlig. Søsteren min tok skrittet i fjor, og kuttet han ut i en alder av 25. Han aksepterte det ikke, og gjorde flere forsøk i å oppsøke henne. Jeg har bosatt meg på en annen side av landet for å få mest mulig avstand fra han. Han insisterer på å komme på besøk, og da er det "naturlig" at han overnatter. Når han er på besøk så forpester han hele miljøet rundt seg. Han er en bitter og negativ person. Han har fortsatt ikke kommet over samlivsbruddet med min mor, og føler seg forlatt. Egentlig vil jeg ikke at han skal ha kontakt med barna mine. Jeg gruer meg til den dagen de er store nok til at han vil ha de alene. Det kommer han aldri til å få lov til, jeg stoler ikke på ham.

 

Barna mine er så heldige å ha verdens beste farfar, en kjempeflott ekstramorfar (mors nye mann) og i tillegg to gode gammelonkler. Det er ikke mangel på flotte og sunne familierelasjoner. Trenger barna mine kontakt med morfaren sin?

 

Jeg går på en måte og venter på neste overtramp, slik at jeg kan si nok er nok.

 

Han tilfører ingen glede til livet mitt. Han suger energi ut av meg og jeg må være i 110% god form når jeg har besøk for at besøket skal gå greit for seg. Ingen grenser for hva han tillater seg å kommentere og gjøre...

 

Et eksempel fra sist besøk: Jeg spontanaborterer mens han er her, og blir selvfølgelig utrolig lei meg. Velger å legge meg på senga for å få litt fred. Mens mannen min er på butikken med eldstebarnet kommer faren min inn på soverommet. Setter seg på senga og krever at jeg står opp og kommer for å holde han med selskap. I tillegg tillater han seg å spørre hvorfor vi vil ha flere barn. (jeg har hatt et tungt første svangerskap, noe som er hans grunn). "Du kan ikke ligge her når du har besøk, du får komme ut i stua til meg"..... Ingen trøstende ord, bare fokus på hvor synd det er på ham som må være alene i stua.... empati??? Tror han gikk glipp av det...

 

I oppveksten stakk jeg av når foreldrene mine kranglet (verbalt slåss)... De merket det ikke engang. Jeg kom tilbake etter en stund, og da hadde de ikke lagt merke til at jeg hadde vært borte. Dette gjorde jeg fra jeg var 6-12 år... Søsteren min gjemte seg i skapet for å slippe å høre og se. Jeg kan huske denne hverdagen så langt tilbake som jeg husker...

 

Kan jeg kutte han ut? Han blir ensom, han har lite familie og få venner. Men det er jo hans egen skyld... Måten han oppfører seg på når folk kommer for nært innpå. Skal jeg ha dårlig samvittighet for at han blir alene?

Anonymous poster hash: 915a5...ca2

Anonymous poster hash: 915a5...ca2

[Sånn kan det gå]

Selvfølgelig kan du kutte han ut. Jeg brøt selv kontakten med moren min for mange år siden.

[Gjest thricane]

Kutt han ut. Flott at du bryter mønstret og skjermer dine barn fra det du selv har opplevd.

[minimii]

Kutt han ut! Hvis han ikke tilfører livet ditt noen glede og bare frykt er det litt for mye empati og ha han der..

[Heihånåerdetjuligjen]

Selvsagt skal du kutte kontakten. Vel er han faren din, men han tilfører deg ingenting godt. Du har min fulle støtte her!

[Anonym bruker]

Kutt han ut!

 

Anonymous poster hash: d3e8b...756

[Superdolly]

Selvsagt kan du kutte ham ut. Du trenger ikke å vente på neste overgrep for å ha en grunn heller. Du har mer enn nok grunner. Og du trenger heller ikke ha dårlig samvittighet. Dette har han gjort mot seg selv.

[Anonym bruker]

Kutt ham ut! Du har faktisk et ansvar overfor dine egne barn. Ikke mest fordi han skader dem, men fordi han har en slik negativ påvirkning på deg. Hvis du blir lei deg, tømt for energi, føler deg dritt og sånt når du har med ham å gjøre, så merker barna dine dette, og det er ikke greit. For all del ikke ha dårlig samvittighet for det du har utholdt så langt, jeg mener ikke å være streng eller gi deg skyldfølelse, jeg tenker bare at dersom du tenker på barna dine først og fremst, så blir det kanskje lettere for deg å ta valget!

 

Slik har det definitivt være for meg! Da jeg fikk førsten i magen begynte en prosess som til slutt har ført til at jeg ikke har noen kontakt med mine foreldre. Den ene av dem kjenner jeg på dårlig samvittighet for at jeg har kuttet ut - men det handler mest om det sinnet jeg blir møtt med, alle brev, meldinger, trusler etc. Som får meg til å føle meg som et barn igjen, og at jeg har gjort noe slemt.. At jeg skylder dem noe. Men heldigvis har jeg støtte fra mannen og folk rundt meg som er helt klare på at jeg rett og slett blir ødelagt, utslitt og mindre istand til å være den gode mammaen jeg vanligvis er når jeg har disse forgiftende menneskene i livet mitt. For meg er det tankemessig ingen tvil om at jeg gjør det rette, selv om jeg kan manipuleres til å tvile og føle skyldfølelse.. Men da tenker jeg på barna mine - at de fortjener en mamma som har tro på seg selv, føler seg trygg i eget hjem, ikke blir manipulert og behandlet så dårlig at jeg tviler på min egen verdi osv osv. Så for barna sin skyld vet jeg at det er helt rett å ha brutt all kontakt. Og for meg kjennes det faktisk også utrolig befriende det aller aller meste av tiden! 

 

Faren din er tydeligvis ikke istand til å se deg og behandle deg som det fine verdifulle mennesket du er, og da er det på tide at DU tar over den rollen istedet! Du fortjener ikke å bli behandlet slik han behandler deg. Du kan definere din egen verdi, og du er altfor verdifull til å skulle akseptere et menneske som f.eks kjefter på deg når du har mistet babyen din og trenger all den omsorg og omtanke du kan få!  Han har fått altfor mange sjanser - nå er det din tur til å bli hovedpersonen i ditt eget liv og aktivt bestemme hvordan du akseptere å bli behandlet! 

 

Jeg syns også det er veldig vondt å lese om hvordan du hadde det som barn. Det du har opplevd er minst like alvorlig som fysisk vold, og jeg skulle ønske noen hadde skjønt og sett det og fått deg bort derfra (eller fjernet faren din). Så fint at du har skapt din egen familie nå og at mammaen din har fått sånn en snill mann.  

Anonymous poster hash: fe31b...4ec

[Anonym bruker]

Tusen takk for all støtte! Det er litt trist at jeg som et voksent menneske må ha bekreftelse fra andre på noe jeg kjenner innerst inne er helt rett....

 

En spesiell takk til anonym #8, føler du tar meg på kornet og dessverre vet altfor godt hvordan en sånn oppvekst kan være.

 

Avgjørelsen er tatt, han skal kuttes. Et siste spørsmål fra meg; hvordan har dere gått frem selv da dere avsluttet kontakten? Skal jeg sende en melding/epost hvor jeg forklarer og sier at nå er det stopp, eller skal jeg bare forsøke å la det "fade" ut....

 

HI

Anonymous poster hash: 915a5...ca2

[Anonym bruker]

Det viktigste er egentlig hva du vil at dine barn skal lære, synes jeg. Nå lærer de at de skal utholde utålelige personer til tross for hvordan det får dem selv til å føle. Noe som er ganske selvutslettende..

 

Jeg mener at det er viktig for dem å se hvordan man håndterer slike personer i livet sitt, selv de nære. At du tar vare på deg selv ved å kutte ut kontakt lærer dem en viktig ting; At de selv kan bestemme hvem de vil ha i livet sitt. I ytterste konsekvens forhindrer du da at de skaffer seg en partner som behandler dem dårlig. Jeg mener også at det er viktig ovenfor venner. At de tør å kutte ut "dårlige" venner for å ta vare på seg selv og sin egen lykke.

 

Så kutt han ut og ikke ha dårlig samvittighet for det. Du har derimot vært utrolig sterk og lært barna dine en nyttig ting.

Anonymous poster hash: 19aa1...d96

[O`Neill]

Jeg synes det er rart du ikke har brutt all kontakt med han for lenge siden.. Det er noe du IKKE trenger å ha dårlig samvittighet for. Han har seg selv å takke når han mister alle rundt seg.

 

Jeg selv har kuttet ut min far pga hans nye kone og hvordan hun har behandlet meg og hvordan han har sett og latt det skje..psykisk mishandling, mye usikkerhet og uro.. (jeg bodde også hos min far pga skolebytte gr mobbing, så jeg kom meg ikke unna..ikke fri fra det å være plaget og uønsket i mitt eget hjem)..Jeg gav henne sjanser på sjanser som hun brøt gang på gang..

 

Uansett, jeg vil ikke at mine barn skulle bli utsatt for den dama og hennes manipulering og ondskapsfullhet, men jeg kuttet han ut lenge før jeg fikk barn..han aksepterte ikke det og kalte meg alt mulig rart og skulle "kjefte" meg til å akseptere hans kones behandling..men da hadde jeg allerede bodd noen år hjemmefra vekk fra henne og hadde bygget opp mot (og sinne) til  å virkelig sette min far på plass..

 

Nå så jobber de to intenst med å sørge for at all hans lønn, hus, bil, eiendom i utlanddet osv står i hennes navn slik at om han skulle gå bort så eier han ingenting som en (les: jeg) kan arve men hans kone og dems 3 barn sitter igjen med alt..

[Anonym bruker]

Kutt han. Han må selv stå til ansvar for hvordan han behandler mennesker. Hvis det er da at han blir alene, så er det en konsekvens av dette. DU må ta ansvar for deg selv. Du trenger ikke si dette direkte til han, bare fase han ut av livet dit. Ignorer han. Ikke ta telefonen. '

 

Jeg har selv gjort dette for mindre sak enn barnemishandling. Jeg opplevde at jeg fikk respekt og viste hvor skapet skulle stå uten egentlig å si noe. Det er fordi jeg er konfliktsky. Jeg liker ikke krangler med folk jeg er redd. Men jeg fikk samtidig en større selvfølelse av å gjøre dette og reddselen forsvant. Jeg følte jeg vant. 

 

Som sagt du trenger ikke ta dette opp med han, han vil sikkert ikke forstå det. Du bare tar et stille standpunkt at denne mishandlingen stopper med meg.

 

Lykke til!

Anonymous poster hash: 86b37...b9f

[Anonym bruker]

Det høres absolutt ut som om du skal kutte ham ut.

Du kan vurdere å gi ham en sjanse til. Forbered deg godt på en samtale (hvor også mannen din er til stede) eller send et brev. Si klart i fra hva du forventer av ham hvis han skal ha kontakt med dere. Sett tydelige grenser for hvordan denne kontakten skal være. Hvis han aksepterer vilkårene, så prøver du en gang til. Hvis han da ikke opptrer som i vilkårene - kutt ham ut.

 

 

Lykke til!

Anonymous poster hash: 3afb3...8f3

[Tjofsen]

Mennesker som bare drar deg ned, trenger du ikke i livet ditt. Hadde kuttet han ut for lenge siden. Høres også ut som faren din trenger profesjonell hjelp. Får han det?

[Anonym bruker]

HI her:

 

Han gikk å snakket med en person ved familievernkontoret etter samlivsbruddet. Etter det så har han gått til psykolog i en periode da jobben hans forsøkte å si han opp. Er usikker på hvor mye han har fått ut av det. Han har masse uløste greier fra sin egen oppvekst og mest sannsynlig ADHD som han aldri har blitt utredet for (det er i korte trekk det han har delt med oss fra disse samtalene). Han har da brukt disse to begrunnelsene for å rettferdiggjøre alt han har gjort mot oss i oppveksten. Brukt ADHD som en unnskyldning for å bli så sint og skummel som han har blitt. (latterlig, men sånn er hans logikk). Han har et forvrengt bilde av virkeligheten og har alltid en annen oppfattelse av situasjoner enn oss andre.... Den eneste forandringen vi ser hos han er at vi merker mindre til sinnet hans, men det er nok først og fremst fordi vi ikke bor under samme tak lenger.

 

Han ble til slutt uføretrygdet av fysiske årsaker, og det gjør det kanskje enda verre. Det verste som har skjedd han er at han sluttet å jobbe. Han bruker all sin tid på å sitte å gruble på alt han ikke er tilfreds med. Lager seg historier og fantaserer om hva folk sier om ham og hva min mor gjør i sitt nye forhold (over 10 år siden de flyttet fra hverandre). Tror generelt han føler han har et dårlig liv...

 

Jeg greier ikke å unngå og synes synd på ham. I den siste graviditeten min har jeg ikke hatt kontakt med ham, fordi jeg rett og slett ikke har psyke til å takle ham. (sliter med tøffe svangerskap). Nå nærmer jeg meg fødsel og da forventer faren min at vi skal ta opp igjen kontakten slik vi gjorde etter forrige svangerskap. Han kom ikke i dåpen til mitt første barn pga min mor og hennes nye mann. Dette passet meg bra for da ble hele feiringen mye bedre. Hadde han vært tilstede ville det blitt dårlig stemning og ubehagelig for alle involverte. Jeg har allerede bestemt meg for at han ikke får komme i dåpen til barn nummer 2, og dette har jeg brukt mye tid på å finne ut hvordan jeg skal ta opp med ham....

 

Kanskje må jeg bare sende en melding når jeg har født nestemann og fortelle at det gikk fint. Og når han da sier at han kommer på besøk, så takker jeg pent nei til det....???

Anonymous poster hash: 915a5...ca2

[FrkKværner]

Blod er ikke alltid tykkere enn vann, noen ganger må man rett å slett beskytte seg selv og sine omgivelser for slike mennesker. Flott at høre at du ønsker å beskytte barna dine mot denne mannen. Han høres utrolig manipulerende ut og tilfører deg ingenting godt. Til tross for at dette er din far, er du nå voksen med egen familie som du skal ta vare på. Det er derfor viktigere at de har en mor som ikke blir dratt ned i søla på denne måten som faren din gjør. Det høres ut som om han har fått mange nok sjanser i forhold til sin oppførsel, så du må nok forsone deg med at han ikke vil forandre seg.

 

Jeg har selv en mor som jeg har valgt å ha mindre kontakt med. Rett å slett for å beskytte meg selv. Selv om min mor og din far er ulike, kjenner jeg likevel på den dårlige samvittigheten du kjenner på. Det er jo tross alt familie. Ønsker deg masse lykke til, vit at du ikke er alene:-)

[Superdolly]

Du må selv finne ut om du vil "slå opp" med ham, eller bare fade det ut.

 

Kanskje føles det mest riktig for deg å si fra, klart og tydelig, men da må du også regne med bråk. Han vil. slik jeg tolker ham utfra dine innlegg, mest sannsynlig ikke akseptere at du vil kutte kontakten, men lage bråk og forsøke å manipulere deg til å føle skyld og få dårlig samvittighet og synes synd på ham. Dersom du velger å si fra, må du i hvert fall være forberedt på dette og sikre at du har tilstrekkelig støtte til at du ikke gir deg.

 

Den eneste gangen jeg selv har aktivt kuttet ut noen var det en venninne. Jeg valgte da å bare la det hele gli ut, sluttet å ta kontakt med henne. Og ettersom det var jeg som for det meste tok initiativ i det vennskapet, døde det ut temmelig raskt. For meg var det riktig. Jeg så ingen grunn til å såre henne med å "ta praten" og offisielt avslutte vennskapet.

 

Vi har ofte behov for at den som har såret oss dypt, skal gi oss en eller annen form for oppreisning også. Jeg tror det er viktig at du er klar over at det kommer faren din aldri til å gi deg. Han kommer aldri til å be deg om unnskyldning eller forsøke å gjøre noe godt igjen. Så uansett hva du velger, du må finne helbredelse i ditt liv og av deg selv. Og ved å kutte ut denne mannen er du kommet et godt stykke på vei.

 

Lykke til, HI.

[Anonym bruker]

Hi her igjen:

 

takk igjen for så mange gode og reflekterte svar. Var redd jeg kom til å få mye kjip respons.

Søsteren min sendte til slutt en epost til faren vår hvor hun forsøkte å forklare hvorfor hun måtte bryte kontakten. Det resulterte i at han sendte et snurt svar tilbake om at hun kom til å angre. "Hva hvis jeg dør, eller skader meg, da kommer du til å angre på at du kuttet meg...." (utdrag fra eposten) Som dere ser så er han helt klart meget umoden. Hvem sier noe sånt til datteren sin???

 

I ettertid har han forsøkt å ta opp temaet med meg, men jeg har sagt at dette har ingenting med meg og gjøre. (Det at søsteren min har kuttet han). Bare å greie dette krevde sitt mot, og jeg var så stolt av meg selv etterpå når jeg greide å si imot ham (noe jeg sjelden greier).

 

Uansett hvordan jeg velger å gå frem, så vil dette bli opprivende og faren min vil protestere. Dersom jeg velger å sende et brev/epost hvor jeg forsøker å forklare vil jeg få et kjipt svar tilbake. Dersom jeg bare velger å si nei til besøk, ikke ta kontakt, la vær å svare når han tar kontakt og ikke invitere, vet jeg ikke riktig hvordan han vil opptre. Det verste som kan skje i mine øyne er at han bare dukker opp her vi bor. Heldigvis bor vi så mange timer unna, at han ikke bare kan sette seg i bilen og komme hit.... Det mest sannsynlige scenario er at han truer med å ta sitt eget liv, det gjorde han da mamma endelig greide å gå fra ham.

 

Skal ta en lang prat med søsteren min i kveld, få noen råd og tips. Rart å spørre lillesøster til råds, jeg har tatt vare på henne hele oppveksten i mangel på andre omsorgspersoner, også er hun sterkere enn meg når det kommer til dette. Jeg er så stolt av henne

 

 

Anonymous poster hash: 915a5...ca2

[Anonym bruker]

#8 igjen her

 

Når det gjelder hvordan man bryter kontakten, så var mitt valg at jeg rett og slett sluttet å ta tlf eller svare på brev og mld fra den ene av dem - den som jeg visste bare ville skade meg mer dersom jeg gikk inn i dialog. Det har vært utrolig godt - kjenner at jeg tar tilbake makten i eget liv hver gang jeg ignorerer forsøkene på kontakt. Taushet er et utrolig sterkt middel (som du jo selv opplevde fra din far som barn..) og nå er det jeg som sitter med den makten. Det gir meg ingen glede, men en trygghet på egne grenser, som sakte men sikkert bygges opp igjen. 

 

Den andre av mine foreldre tenkte jeg at det var litt håp om at kanskje kunne ta inn og forstå noe hvis jeg forklarte godt nok, og jeg skrev derfor et langt personlig brev hvor jeg forklarte hva jeg følte og hvordan ting evt måtte forandre seg for at vi skulle kunne ha kontakt. Men dessverre ble dette møtt på en svært dårlig måte, og etter å ha gitt vedkommende flere små sjanser har jeg nå bare latt kontakten fade helt ut. Det er tøffere å gjøre det på den måten, fordi jeg faktisk la mye av meg selv i å prøve å skape forståelse, og det er vondt og sårbart å ikke bli møtt på det. Men jeg følte liksom at eg skyldte vedkommende en forklaring. I ettertid tror jeg kanskje dette har med redselen for sinnet jeg risikerer ved å bare kutte uten noen forklaring.. Jeg er en pyse og orker ikke krangler med folk jeg er redd for.. Da gir jeg heller for mye av meg selv i håp om å finne en fredelig løsning.. Ikke det smarteste jeg gjør.. Og angrer litt i ettertid på at jeg ikke bare skjermet meg selv og innså at enkelte aldri kommer til å forstå.. Jeg tror du er den eneste som vet om det er rett å forklare ting til din far - takler du f.eks. å få et brev tilsvarende det søsteren din fikk? Vær helt ærlig med deg selv - gjør du det du gjør fordi du er redd for ham og vil please ham til det siste, eller velger du det som er sunnest for deg selv? Bare du vet hva som er rett, tror jeg!  (og det er lov å gjøre feil! ) 

 

Så fint å høre at lillesøsteren din er så sterk - det tror jeg er mye din fortjeneste. Du var der for henne og ga henne noe av det hun trengte som barn, og det har tydeligvis vært med på å skape noe sunt og sterkt i henne - hun vet at hun har verdi og at hun har rett til å bli behandlet bra - blant annet fordi du behandlet henne så bra! Godt jobbet av deg, syns jeg!  

 

(nå roper barnet mitt at hun trenger hjelp på do - får visst løpe og poste uten å lese gjennom ) 

Anonymous poster hash: fe31b...4ec