Mann som sliter med å takle sinne

[Anonym bruker]

Hvor kan vi få hjelp? Tenker om det finnes noe kurs eller noe sånt. Hjelp til å takle sinne eller å skjønne at han må ta seg sammen, hvertfall foran barna.

 

Har små barn i bhg alder. Pappaen går rundt og er sint hele tiden, enten fordi jeg har gjort noe galt, barnet har gjort noe galt eller han er frustrert over noe på jobb eller exen (særkullsbarn) som igjen går ut over meg eller barnet. At det går ut over meg går "greit", jeg freser vel ofte tilbake at han må ta seg sammen og så ender det i en krangel. Men i det siste så har jeg merket at det går så veldig inn på spesielt det ene barnet. Barnet kommer til meg, "kjefter" på faren sin (liten så har ikke så godt språk enda) og trekker seg inn i seg selv. Virker som om barnet prøver å beskytte meg. Pappaen har aldri vært fysisk, det går på det psykiske. Men det er så ille nå at jeg helst ikke vil la han være alene med barna. Men det er vanskelig å få til med tanke på syk barn dager osv så kan jeg ikke alltid være hjemme.

 

Dette sliter på både samliv og familieliv. Har vært sånn i et par år nå. Litt usikker på om han var sånn da vi møttes, mulig jeg var blendet av forelskelse.

 

Har forsøkt å prate med han, men da eksploderer han bare og vi kommer ingen vei. Får beskjed om at jeg ikke får noen "stjerne i boken nå". Hersketeknikk...

 

Anonymous poster hash: 7ee37...4cd

[klg,2 boys now:)]

Sett deg ned og skriv ett brev til han.hvor du starter med han positive sider så over på det mere alvorlige.

[elskerlivet]

Ta det opp på helsestasjonen..de har flere ulike kus og vet da hva som er rett for han..men om han er uenig kan det jo bli vanskelig..

[Anonym bruker]

Det finnes sinnemestringskurs, enten i grupper eller alene. Ta kontakt med fastlegen eller med et familievernkontor (det er ofte de som holder kursene, og gjør det ikke det så vet de sikkert hvem som holder kurs i kommunen der dere bor).

Anonymous poster hash: 8e4fe...0b3

[Anonym bruker]

Her hører vi kun din side av saken. Sikkert minst en side til.

 

Jeg er ganske sint og irritert i mitt forhold. Mannen mener det bare er min skyld. Det er minst 10 sider til mener jeg og egentlig er jeg ganske lei av både mannen og familiesituasjonen og vet ikke hvor lenge til jeg orker dette.

Anonymous poster hash: 1ffac...45d

[Anonym bruker]

Det er alltid flere sider av samme sak, men hovedproblemet her er at mannen takler sinnet sitt så dårlig at barnet blir redd, og moren er redd for at mannen skal skade barnet. 

 

HI bør vurdere om hun ønsker å bli i forholdet, hvis hun ikke ser håp om forbedring, bør hun kontakte et krisesenter.  Hvis hun har håp om forbedring, ta kontakt med lege, og be om tiltak for mannen. 

 

Familierådgivining er helt sikkert også nødvendig. 

 

Jeg har selv irritert meg over at mannen min har et "smittsomt dårlig humør", og han har blitt mye flinkere til å gi seg selv en time-out når han merker at han er sur og sint.  Det kan være en halv time i sengen med en god bok, en liten tur ut eller lignende.  Alle kan bli sur og sint innimellom, av og til med rette, men man har ikke rett til å la sitt eget dårlige humør forpeste hjemmemiljøet.

Anonymous poster hash: 582c2...8a2

[Anonym bruker]

 

Her hører vi kun din side av saken. Sikkert minst en side til.

 

Jeg er ganske sint og irritert i mitt forhold. Mannen mener det bare er min skyld. Det er minst 10 sider til mener jeg og egentlig er jeg ganske lei av både mannen og familiesituasjonen og vet ikke hvor lenge til jeg orker dette.

 

Anonymous poster hash: 1ffac...45d

Uansett om det skulle være min skyld, så lar man det ikke gå ut over barna.

 

Anonymous poster hash: 7ee37...4cd

[Anonym bruker]

 

Det er alltid flere sider av samme sak, men hovedproblemet her er at mannen takler sinnet sitt så dårlig at barnet blir redd, og moren er redd for at mannen skal skade barnet.

 

HI bør vurdere om hun ønsker å bli i forholdet, hvis hun ikke ser håp om forbedring, bør hun kontakte et krisesenter. Hvis hun har håp om forbedring, ta kontakt med lege, og be om tiltak for mannen.

 

Familierådgivining er helt sikkert også nødvendig.

 

Jeg har selv irritert meg over at mannen min har et "smittsomt dårlig humør", og han har blitt mye flinkere til å gi seg selv en time-out når han merker at han er sur og sint. Det kan være en halv time i sengen med en god bok, en liten tur ut eller lignende. Alle kan bli sur og sint innimellom, av og til med rette, men man har ikke rett til å la sitt eget dårlige humør forpeste hjemmemiljøet.

 

Anonymous poster hash: 582c2...8a2

Føler ikke det er så ille at krisesenter er tingen... jeg har tenkt at hadde det ikke vært for barna, hadde jeg ikke hatt barn så ville jeg gått fra han. Men jeg orker ikke tanken på et brudd og at han skal ha samvær alene med barna, da vil jeg være så bekymret for at de har det bra og det er ikke ille nok til at man kan nekte han samvær, vanskelig å bevise. Og jeg er jo glad i mannen min også, jeg ønsker å være sammen med han og han er en god far når han ikke eksploderer.

 

Anonymous poster hash: 7ee37...4cd

[Anonym bruker]

atv - alternativ til vold er et alternativ. de har lavterskel tilbud for å hjelpe men vær forberedt på omfattendes kartlegging (man blir bedt om å fylle ut ganske mange skjema)

Anonymous poster hash: 87b4b...c70

[Anonym bruker]

Hva er det han sier og gjør når han blir sint?

 

Anonymous poster hash: 43eab...5dd

[Anonym bruker]

Ver du, jeg tror jeg har det absolutt som deg!

 

Du er ikke redd ham fysisk? Og føler at DU kan "takle" dette sinnet, men er redd for at det skal "skade" barna? Altså redd for at det skal påvirke barna i en negativ retning?

 

Slik hadde jeg det hvertfall. Mannen min var sur for så mye, alltid på meg og jeg gir meg ikke i en diskusjon så jeg hisset ham bare mer opp for jeg vil jo vite hva han var sur for! Men han hadde mye sinne i seg, uten å selv vite hvorfor, så det gikk ut over meg. Reagerte helt ut på jorde på enkelte ting, hadde et stort kontrollbehov og dette påvirket hverdagen vår veldig mye. Han innså ikke selv hvor mye skade dette sinnet gjorde på familien og forholdet. Han så ikke selv hvordan han behandlet oss på det verste.

 

Han var ikke sånn da vi ble sammen, men med årene ble han bare verre og verre. Sinnet eskalerte mer og mer. Jeg var ikke redd ham fysisk, men redd for hvordan det skulle påvirke barnet.

 

Men jeg elsker ham! Jeg vet at han er en bra mann og far, men han har et stort problem. Det tok lang tid og han fornektet det en god stund, men til slutt fikk jeg ham til å innse at dette var et problem som til slutt ville få store konsekvenser.

 

Det var ikke så alvorlig som at krisesenter var tingen, men jeg vurderte skilsmisse pga den psykiske torturen. Jeg sa at han måtte skaffe seg hjelp.

 

Til slutt ble familievernkontoret redningen. De hadde en ekspert på sinnemestring og sinnemestringskurs(ikke i gruppe, men bare med terapauten). Mannen snakker med terapauten ca en gang i uken, og vi fikk time der fort. Jeg har vært med en gang for å fortelle hvordan jeg har det i samlivet. Jeg kunne velge om jeg ville snakke med mannen der eller ha time alene. Jeg ville at mannen skulle høre hva jeg sa til terapauten. Jeg kunne også få egne timer med terapauten om jeg hadde behov for å snakke. Alt er gratis!

 

Dette har hjulpet oss kjempemye! Bare det å høre fra noen andre at man kan prøve sånn og sånn, og bare det at man vet man får hjelp har hjulpet oss på veien.

Mannen er blitt en helt ny person... Når jeg merker at mannen begynner å bli sint, trekker jeg meg unna og konfronterer ham ikke mer. Han får komme til meg å snakke. Mannen har begynt å bygge opp til en eksplosjon,men hver gang klarer han å stoppe det! Det er faktisk helt fantastisk! Klart blir han sur for ting enda til tider, men det er menneskelig å være litt sint av og til. Forskjellen er at han eksploderer ikke lengre og klarer å legge det fra seg. Han forsurer ikke hverdagen.

 

Kurset går over lsng tid, flere uker, men er virkelig verdt det. Jeg håper han vil fortsette i dette positive sporet, jeg kan faktisk ikke huske sist gang han ble sint på meg!

 

Familievernkontoret ble redningen for oss. Kanskje det kan være riktig for dere?

 

Anonymous poster hash: be48e...3b6

[Anonym bruker]

 

Det er alltid flere sider av samme sak, men hovedproblemet her er at mannen takler sinnet sitt så dårlig at barnet blir redd, og moren er redd for at mannen skal skade barnet. 

 

HI bør vurdere om hun ønsker å bli i forholdet, hvis hun ikke ser håp om forbedring, bør hun kontakte et krisesenter.  Hvis hun har håp om forbedring, ta kontakt med lege, og be om tiltak for mannen. 

 

Familierådgivining er helt sikkert også nødvendig. 

 

Jeg har selv irritert meg over at mannen min har et "smittsomt dårlig humør", og han har blitt mye flinkere til å gi seg selv en time-out når han merker at han er sur og sint.  Det kan være en halv time i sengen med en god bok, en liten tur ut eller lignende.  Alle kan bli sur og sint innimellom, av og til med rette, men man har ikke rett til å la sitt eget dårlige humør forpeste hjemmemiljøet.

 

Anonymous poster hash: 582c2...8a2

 

Ikke for å kuppe tråden til Hi, men må bare spørre.

Da lar du kanskje mannen din få ha disse time-out og ikke følger etter han slik min mann gjør når jeg prøver å gjøre det samme?

Akkurat nå føler jeg meg kvalt og det hjelper ikke når man aldri får noe tid for seg selv. Da blir jeg bare sintere og mer irritert.

 

 

Anonymous poster hash: 1ffac...45d

[Anonym bruker]

Poenget er jo at man ikke skal følge etter den som har timeout, h*n skal få være i fred å roe seg ned. Det er ihvertfall regelen hos oss.

 

Anonymous poster hash: be48e...3b6

[Anonym bruker]

Jeg er ikke alltid der når han eksploderer. Jeg kan høre det fra kjøkkenet at han kjefter i vei i stuen. Jeg kan ikke alltid være der når han er alene hjemme med 2åringen. Jeg følger ikke etter han. Men han tar ikke time out. Jeg sendte han ut på joggetur før når han eksploderte. Kanskje jeg må oppmuntre han mer til å ta timeout. Men han har mye alene tid, han har mer alenetid enn meg. Men er han alene hjemme med små barn så har han ikke mulighet til det, da må han faktisk lære seg å takle sinnet og ikke la det gå ut over andre.

 

Anonymous poster hash: 7ee37...4cd

[Anonym bruker]

Ver du, jeg tror jeg har det absolutt som deg!

 

Du er ikke redd ham fysisk? Og føler at DU kan "takle" dette sinnet, men er redd for at det skal "skade" barna? Altså redd for at det skal påvirke barna i en negativ retning?

 

Slik hadde jeg det hvertfall. Mannen min var sur for så mye, alltid på meg og jeg gir meg ikke i en diskusjon så jeg hisset ham bare mer opp for jeg vil jo vite hva han var sur for! Men han hadde mye sinne i seg, uten å selv vite hvorfor, så det gikk ut over meg. Reagerte helt ut på jorde på enkelte ting, hadde et stort kontrollbehov og dette påvirket hverdagen vår veldig mye. Han innså ikke selv hvor mye skade dette sinnet gjorde på familien og forholdet. Han så ikke selv hvordan han behandlet oss på det verste.

 

Han var ikke sånn da vi ble sammen, men med årene ble han bare verre og verre. Sinnet eskalerte mer og mer. Jeg var ikke redd ham fysisk, men redd for hvordan det skulle påvirke barnet.

 

Men jeg elsker ham! Jeg vet at han er en bra mann og far, men han har et stort problem. Det tok lang tid og han fornektet det en god stund, men til slutt fikk jeg ham til å innse at dette var et problem som til slutt ville få store konsekvenser.

 

Det var ikke så alvorlig som at krisesenter var tingen, men jeg vurderte skilsmisse pga den psykiske torturen. Jeg sa at han måtte skaffe seg hjelp.

 

Til slutt ble familievernkontoret redningen. De hadde en ekspert på sinnemestring og sinnemestringskurs(ikke i gruppe, men bare med terapauten). Mannen snakker med terapauten ca en gang i uken, og vi fikk time der fort. Jeg har vært med en gang for å fortelle hvordan jeg har det i samlivet. Jeg kunne velge om jeg ville snakke med mannen der eller ha time alene. Jeg ville at mannen skulle høre hva jeg sa til terapauten. Jeg kunne også få egne timer med terapauten om jeg hadde behov for å snakke. Alt er gratis!

 

Dette har hjulpet oss kjempemye! Bare det å høre fra noen andre at man kan prøve sånn og sånn, og bare det at man vet man får hjelp har hjulpet oss på veien.

Mannen er blitt en helt ny person... Når jeg merker at mannen begynner å bli sint, trekker jeg meg unna og konfronterer ham ikke mer. Han får komme til meg å snakke. Mannen har begynt å bygge opp til en eksplosjon,men hver gang klarer han å stoppe det! Det er faktisk helt fantastisk! Klart blir han sur for ting enda til tider, men det er menneskelig å være litt sint av og til. Forskjellen er at han eksploderer ikke lengre og klarer å legge det fra seg. Han forsurer ikke hverdagen.

 

Kurset går over lsng tid, flere uker, men er virkelig verdt det. Jeg håper han vil fortsette i dette positive sporet, jeg kan faktisk ikke huske sist gang han ble sint på meg!

 

Familievernkontoret ble redningen for oss. Kanskje det kan være riktig for dere?

 

Anonymous poster hash: be48e...3b6

Takk dette var oppmuntrende lesing:) jeg skal undersøke om familievernkontoret.

 

Anonymous poster hash: 7ee37...4cd

[Anonym bruker]

Vi hadde litt samme problemet her. Mannen var eksplosiv og klarte ikke styre sinnet når det først kom. Han var aldri voldelig, men kunne være brå og høylytt. Heldigvis synes han det var ubehagelig selv og skjønte at det ikke kunne være slik. Han ville virkelig få hjelp selv, og det tror jeg er veldig viktig. Vi snakket med en psykolog på helsestasjonen, vi hadde noen timer hver for oss, og noen timer sammen. Det var ikke mange timene, men det har faktisk hjulpet veldig! Jeg tror særlig det at psykologen forklarte at han hadde et valg, hjalp mest. Det var mange grunner til at han var sint; oppvekst, frustrasjon over en jobb han ikke trivdes i, følelsen av at han ikke mestret osv., og ved å fokusere på at det var en grunn til sinnet, og ikke bare at han var "sånn", gjorde at han håndterer det mye bedre nå. Vi fikk også råd til hva vi kan gjøre når han merker at det blir for mye, enten å ta seg en tur ut, at jeg tar over eller måter å roe seg selv ned. Det er lurt å ha en plan, og kommunikasjon er veldig viktig. Vi har det veldig bra nå, og sinnet er ikke lenger et stort problem hos oss. Absolutt verdt et forsøk! Støtter forøvrig rådet om å skrive et brev til ham der du forklarer hva du føler og hvordan du opplever sinnet. Ikke angrip ham, men fokusér på dine og barnas følelser. Lykke til!

Anonymous poster hash: bf332...c84

[Dr. Fyll]

Dette er vel typisk. Mannen kan ikke tøyle sinnet sitt, og den altfor snille kvinnen leter etter løsningene til problemet.

 

Vet du, denne jobben burde han gjøre selv, ellers har han ikke noe eierskap til problemet. Familievernkontoret er et bra sted å søke hjelp. Men la mannen din bestille time, la ham legge frem problemstillingen fra dag 1. Ring også familievernkontoret og drøft problemstillingen med dem alene for din egen og barnas del.