Redd for å bli spurt om å være fadder

[Anonym bruker]

Jeg har et problem. Jeg har ei venninne som venter smått, og jeg skal ærlig innrømme at jeg er redd for å bli spurt om å være fadder for dette barnet. Noe jeg med stor sannsynlighet tror kommer til å skje. 

Det er litt vanskelig å beskrive, for jeg ser ikke på henne som en god og nær veninne i mine øyne, men for henne er jeg en av de få hun har. Synes det er så følt å si dette, men av ulike grunner skjemmes jeg av å være veninne med henne. Føler meg så slem som tenker slik, men vi har det veldig fint sammen. 
Det er ulike grunner som gjør at jeg smått skjemmes, og derfor er jeg også redd for å bli spurt om å være fadder. Det vil føles litt "feil", er ikke så lett å beskrive desverre. 

 

Derfor vil jeg unngå at hun spørr meg, og heller kanskje hinte litt frem at jeg ikke ønsker?

Anonymous poster hash: fc5aa...546

[HvittHus]

Jeg har meldt meg ut av statskirken. Da unngår jeg spørsmålene om å være fadder. Kanskje det kunne være noe for deg?

Endret 27. februar 2014 av HvittHus

[Anonym bruker]

Ja, du høres jo ut som en skikkelig god venninne!

 

Jeg syns du får oppføre deg som en voksen og enten stå for vennskapet deres eller være real nok til å si fra at dere ikke er så nær som hun tror. Fy søren, så slemt det er at hun er god nok når dere er alene, men at du ikke vil vedkjenne deg henne ovenfor andre.

 

Sånn oppførsel er de fleste av oss ferdig med på barneskolen!

 

Anonymous poster hash: 5a340...125

[Anonym bruker]

Ja, du høres jo ut som en skikkelig god venninne!

 

Jeg syns du får oppføre deg som en voksen og enten stå for vennskapet deres eller være real nok til å si fra at dere ikke er så nær som hun tror. Fy søren, så slemt det er at hun er god nok når dere er alene, men at du ikke vil vedkjenne deg henne ovenfor andre.

 

Sånn oppførsel er de fleste av oss ferdig med på barneskolen!

 

Anonymous poster hash: 5a340...125

Så man må si ja til å være fadder for å kunne tilbringe litt tid sammen med ett menneske?

 

Hi. Vent til du blir spurt og takk nei. Om du er heldig velger hun heller familie til dette.

 

 

Anonymous poster hash: 46947...d70

[Anonym bruker]

 

Ja, du høres jo ut som en skikkelig god venninne!

 

Jeg syns du får oppføre deg som en voksen og enten stå for vennskapet deres eller være real nok til å si fra at dere ikke er så nær som hun tror. Fy søren, så slemt det er at hun er god nok når dere er alene, men at du ikke vil vedkjenne deg henne ovenfor andre.

 

Sånn oppførsel er de fleste av oss ferdig med på barneskolen!

 

Anonymous poster hash: 5a340...125

Så man må si ja til å være fadder for å kunne tilbringe litt tid sammen med ett menneske?

 

Hi. Vent til du blir spurt og takk nei. Om du er heldig velger hun heller familie til dette.

 

 

Anonymous poster hash: 46947...d70

 

 

HI skriver: "...av ulike grunner skjemmes jeg av å være veninne med henne". Det er bare slemt!

 

Anonymous poster hash: 5de64...b63

[Anonym bruker]

Ja, du høres jo ut som en skikkelig god venninne!

 

Jeg syns du får oppføre deg som en voksen og enten stå for vennskapet deres eller være real nok til å si fra at dere ikke er så nær som hun tror. Fy søren, så slemt det er at hun er god nok når dere er alene, men at du ikke vil vedkjenne deg henne ovenfor andre.

 

Sånn oppførsel er de fleste av oss ferdig med på barneskolen!

 

Anonymous poster hash: 5a340...125

Hun vet at jeg har mange veninner jeg har mye mer å gjøre med enn henne, og det er ikke så ofte vi møtes. Jeg er der for henne, støtter og hjelper når hun måtte treng, og stiller alltid opp for henne likt som jeg gjør med de andre veninnene mine. Men er det at min mor har fått meg til å skjemmes over å være sammen med henne, og det er det som plager meg desverre. Grunnen er at denne jenta har en diagnose som gjør at hun sliter med å komme i kontakt med folk, og jeg blir så frustrert over at jeg blir så lett påvirket av andres meininger. Jeg klarer fint å lage egne meninger om folk, men selv om jeg mener noe, tenker jeg at det andre mener er mere rett- selv om det blir helt helt feil.

 

Men tankene mine kan nok oppføre seg litt som jeg kommer fra barneskolen, men jeg behandler henne overhode ikke som en dritt. 

 

Hi

 

Anonymous poster hash: fc5aa...546

[Anonym bruker]

 

Ja, du høres jo ut som en skikkelig god venninne!

 

Jeg syns du får oppføre deg som en voksen og enten stå for vennskapet deres eller være real nok til å si fra at dere ikke er så nær som hun tror. Fy søren, så slemt det er at hun er god nok når dere er alene, men at du ikke vil vedkjenne deg henne ovenfor andre.

 

Sånn oppførsel er de fleste av oss ferdig med på barneskolen!

 

Anonymous poster hash: 5a340...125

Hun vet at jeg har mange veninner jeg har mye mer å gjøre med enn henne, og det er ikke så ofte vi møtes. Jeg er der for henne, støtter og hjelper når hun måtte treng, og stiller alltid opp for henne likt som jeg gjør med de andre veninnene mine. Men er det at min mor har fått meg til å skjemmes over å være sammen med henne, og det er det som plager meg desverre. Grunnen er at denne jenta har en diagnose som gjør at hun sliter med å komme i kontakt med folk, og jeg blir så frustrert over at jeg blir så lett påvirket av andres meininger. Jeg klarer fint å lage egne meninger om folk, men selv om jeg mener noe, tenker jeg at det andre mener er mere rett- selv om det blir helt helt feil.

 

Men tankene mine kan nok oppføre seg litt som jeg kommer fra barneskolen, men jeg behandler henne overhode ikke som en dritt. 

 

Hi

 

Anonymous poster hash: fc5aa...546

 

Da bør du ha e skikkelig oppgjør med din mor og gi henne en lekse for oppførselen sin. Hvorfor skal du la en sån idiot diktere hvem du skal være fadder for?

 

Anonymous poster hash: 61518...561

[Anonym bruker]

Har moren din sagt du bør være flau over å væresammen henne pga en diagnose?! Moden dame..!

 

Anonymous poster hash: c28b7...c1a

[Ekornjenta]

Det høres litt ut som at du ikke rigtig skjemmes over henne, men deg selv, fordi du er redd for hva andre tenker hvis de viste at du er venn med "en sånn" At andre skulle reagere som moren din, hvis de visste.

Og hvis du pludselig er fadder til barnet hennes blir det tydeligere for omverdenen at du omgås med henne.
Tenker også at du er redd for å bli "bundet" til hende for altid, hvis du blir barnets fadder. 

Men nå overanalyserer jeg kanskje

Du skriver at du ikke betrakter henne som en god og nær venninne. Hvorfor ikke? Hva gjør at du er god og nær for henne, men hun ikke er det samme for deg?

[Anonym bruker]

Det høres litt ut som at du ikke rigtig skjemmes over henne, men deg selv, fordi du er redd for hva andre tenker hvis de viste at du er venn med "en sånn" At andre skulle reagere som moren din, hvis de visste.

 

Og hvis du pludselig er fadder til barnet hennes blir det tydeligere for omverdenen at du omgås med henne.

Tenker også at du er redd for å bli "bundet" til hende for altid, hvis du blir barnets fadder. 

 

Men nå overanalyserer jeg kanskje

 

Du skriver at du ikke betrakter henne som en god og nær venninne. Hvorfor ikke? Hva gjør at du er god og nær for henne, men hun ikke er det samme for deg?

Du har ganske så rett i din analyse her, jeg skjemmes ikke over henne, men min mor får meg til å skjemmes om jeg er sammen med henne. Min mor liker henne ikke og synes hun er spesiell og sær, og derfor har hun, som ikke kjenner denne jenta, fyllt meg med negative ting- som igjen har ført til at jeg ikke er så glad i å være sammen med henne. Vi er vel gode veninner, men jeg prøver å holde avstand samtidig som jeg vil være nær henne. TØrr ikke å fortelle min mor om jeg drar dit, men på grunn av barn som gladelig deler dette kommer det frem. Og da vil jeg mest grave meg ned, for jeg vet nøyaktig hva hun mener, og blikkene hennes beskriver det ganske godt.

 

Når jeg tenker meg om kan jeg vel heller skrive at det er min mor som er problemet her. Og når jeg tenker enda litt mer, så har jeg absolutt INGEN veninner hun ikke har noe drit å prate om… Det er helt tragisk!

 

Må visst endre litt tankegang og stole mer på meg selv her. 

Noen tips til hvordan jeg kan ta et lite "oppgjør" og rive meg litt mer løs og stole på egne tanker og følelser?

 

HI

 

Anonymous poster hash: fc5aa...546

[Anonym bruker]

Har moren din sagt du bør være flau over å væresammen henne pga en diagnose?! Moden dame..!

 

Anonymous poster hash: c28b7...c1a

Hun har sagt jeg burde holde meg unna og ikke bli "slik som henne". 

Har vel alltid skjønt det, men min mor har aldri vært- og kommer aldri til å bli fornøyd med noe. Hun har noe negativt å si om absolutt alle, er i konflikt med familien og har ikke kontakt med hverken foreldre eller søsken. Hun har ikke mange venner, og flyr fra mann til mann fordi det er ett eller annet problem med dem alle sammen. Har dem ikke penger, så er det bare å si takk og farvel med en gang. Slik har hun vært hele oppveksten min, og jeg har sikkert hatt 12 stefedre ila oppveksten, men det er jo ikke henner feil. Enten er det mennene eller jeg som har vært problemet. 

 

Selv tror hun veldig godt om egen ræv og skryter seg selv opp i skyene og ser ikke egne feil. Hennes meninger er de rette.

 

Hi

 

Anonymous poster hash: fc5aa...546

[Anonym bruker]

Hvor gammel er du egentlig?

 

Jeg syns faktisk ikke at du fortjener den æren det er å bli bedt om å være fadder.

 

Anonymous poster hash: 5a340...125

[Anonym bruker]

 

Har moren din sagt du bør være flau over å væresammen henne pga en diagnose?! Moden dame..!

 

Anonymous poster hash: c28b7...c1a

Hun har sagt jeg burde holde meg unna og ikke bli "slik som henne". 

Har vel alltid skjønt det, men min mor har aldri vært- og kommer aldri til å bli fornøyd med noe. Hun har noe negativt å si om absolutt alle, er i konflikt med familien og har ikke kontakt med hverken foreldre eller søsken. Hun har ikke mange venner, og flyr fra mann til mann fordi det er ett eller annet problem med dem alle sammen. Har dem ikke penger, så er det bare å si takk og farvel med en gang. Slik har hun vært hele oppveksten min, og jeg har sikkert hatt 12 stefedre ila oppveksten, men det er jo ikke henner feil. Enten er det mennene eller jeg som har vært problemet. 

 

Selv tror hun veldig godt om egen ræv og skryter seg selv opp i skyene og ser ikke egne feil. Hennes meninger er de rette.

 

Hi

 

Anonymous poster hash: fc5aa...546

 

Høres for meg ut som moren din har sin egen diagnose.

 

Anonymous poster hash: b2a25...5a1

[Anonym bruker]

Hvor gammel er du egentlig?

 

Jeg syns faktisk ikke at du fortjener den æren det er å bli bedt om å være fadder.

 

Anonymous poster hash: 5a340...125

Jeg er 24 år, og har allerede 5 fadderbarn. Synes egentlig det er nok, og vil "spare" meg itilfelle jeg får spørsmål fra nærmeste familie. Noe som er svært sannsynlig.

 

Anonymous poster hash: fc5aa...546

[Anonym bruker]

 

Hvor gammel er du egentlig?Jeg syns faktisk ikke at du fortjener den æren det er å bli bedt om å være fadder.Anonymous poster hash: 5a340...125

Jeg er 24 år, og har allerede 5 fadderbarn. Synes egentlig det er nok, og vil "spare" meg itilfelle jeg får spørsmål fra nærmeste familie. Noe som er svært sannsynlig. Anonymous poster hash: fc5aa...546

Ja, for det er jo et sånn himla styr å være fadder

 

Jeg syns faktisk at du ev skal takke nei om du blir spurt. Barnet fortjener en mer dedikert fadder enn deg.

 

Og så er det på tide å rive deg løs fra skjørtekanten til mamma'n din, du er voksen nå!

 

Anonymous poster hash: 5a340...125

[Anonym bruker]

 

 

Hvor gammel er du egentlig?Jeg syns faktisk ikke at du fortjener den æren det er å bli bedt om å være fadder.Anonymous poster hash: 5a340...125

Jeg er 24 år, og har allerede 5 fadderbarn. Synes egentlig det er nok, og vil "spare" meg itilfelle jeg får spørsmål fra nærmeste familie. Noe som er svært sannsynlig. Anonymous poster hash: fc5aa...546

Ja, for det er jo et sånn himla styr å være fadder

 

Jeg syns faktisk at du ev skal takke nei om du blir spurt. Barnet fortjener en mer dedikert fadder enn deg.

 

Og så er det på tide å rive deg løs fra skjørtekanten til mamma'n din, du er voksen nå!

 

Anonymous poster hash: 5a340...125

 

Det er veldig koselig å få være fadder, og jeg er stolt av at noen har hatt lyst til å velge akkurat meg til sine barn. Det er ikke styr, det er mest kos, men det koster. Føler at jeg er nødt til å gi en del ekstra til fadderbarna en en enkel gave. Jeg er student, så har ikke allverdens å rutte med heller. 300 kr her og 300 kr der blir fort mye penger, særlig når jeg har 5 fadderbarn til nå, som alle får 300 kr til bursdag og jul i fond. 

 

Helt enig i det siste, er bare det å finne motivasjonen og tøffheten i seg selv for å få det til!

 

HI

 

Anonymous poster hash: fc5aa...546

[Anonym bruker]

Du er 24 år og lar deg diktere av din mor? 

 

Da har jeg ett råd til deg: Bli voksen!

Anonymous poster hash: fc05c...5cc

[Anonym bruker]

Av og til er det godt å få tilbakemeldinger på egne tanker og opplevelser slik at det skal bli greiere å sortere egen opplevelse av situasjonen. Jeg syns at hi hadde en utrolig flott tilnærming til "løsning", og det virket som hun fikk en aha opplevelse underveis. Mulig det er hold i hennes oppfatning, mulig ikke, men hun fikk en del input og valgte å benytte seg av det. All ære til henne! Jeg ser at mange lengre ned i tråden finner det viktig å rakke ned på hi, hennes modenhet, osv, noe jeg anser fullstendig unødvendig og som jeg ikke syns er på sin plass i denne tråden. Jeg håper hi kan få noe viktig ut av sitt innlegg og ignorere de siste svarene, som ikle er konstruktive i de hele. Lykke til, hi. Du har masse gode forutsetninger for å lykkes her i livet

 

Anonymous poster hash: 5a04e...dc1

[mamma_bergen]

Av og til er det godt å få tilbakemeldinger på egne tanker og opplevelser slik at det skal bli greiere å sortere egen opplevelse av situasjonen. Jeg syns at hi hadde en utrolig flott tilnærming til "løsning", og det virket som hun fikk en aha opplevelse underveis. Mulig det er hold i hennes oppfatning, mulig ikke, men hun fikk en del input og valgte å benytte seg av det. All ære til henne! Jeg ser at mange lengre ned i tråden finner det viktig å rakke ned på hi, hennes modenhet, osv, noe jeg anser fullstendig unødvendig og som jeg ikke syns er på sin plass i denne tråden. Jeg håper hi kan få noe viktig ut av sitt innlegg og ignorere de siste svarene, som ikle er konstruktive i de hele. Lykke til, hi. Du har masse gode forutsetninger for å lykkes her i livet

 

Anonymous poster hash: 5a04e...dc1

Jeg vil bare signere på dette, du sier akkurat det jeg tenker

[Camillok]

Lykke til HI, du høres flott ut til tross for en litt vaklete barndom. Stol på deg selv og fortsett med å gi til de rundt deg forresten er det ikke så lenge man studerer, du får kanskje redusere til 200 pr barn i noen år

[Anonym bruker]

Jeg stusser litt over et du er så opphengt i din mor her, du er da voksen? Men uansett. Det er ikke det du spør om. Jeg har full forståelse av at du ikke ønsker å være fadder. Det er mange foreldre som har store forventninger til en fadder som er urealistiske i forhold til hva vedkommende selv ser for seg.

 

Nå er du fadder til ganske mange ser jeg. Er det familie? I så fall kan du skylde på at du har tatt et standpunkt på å kun være fadder for familie, i forhold til at du vil være 100% sikker på å være tilstede hele oppveksten feks. Du kan også skylde på antall fadderbarn, at du ikke føler du har ressurser til å være fadder for fler og at du synes hennes barn fortjener en fadder som kan stille opp mer enn du har anledning til. Synes du må finne en fin måte å si det på. Ikke si ja til det om du ikke vil, det er verken du, mor eller barnet tjent med. Si det på en respektfull måte. Ja det er en ære å bli spurt, men det er trossalt et ansvar og en oppgave man takker ja til, så det er også en stor rolle å si ja til faktisk. Synes ikke du skal hinte, det kan bli kleint, tenker jeg.

 

Anonymous poster hash: 21057...b83

[Ekornjenta]

Du spør etter råd til å løsrive deg litt.

 

Neste gang og alle ganger fremover, når mammaen din kritiserer noe eller noen, så prøv å tenk over dette:

- sier hun bare sånn for å få en eller annen respons?

- er jeg enig i det hun sier?

 

Mammaen din høres litt ut som et barn som aldrig har fått positiv oppmerksomhet, så den eneste måten hun vet om er å si negative ting.. da får hun i hvert fald oppmerksomhet!

 

Noen ganger kan man jo faktisk være enig ("Herregud! Ho dama gikk rett ut foran bussen med barnevognen først! Så du at hun snakket i telefon?! Bra bussen fikk stoppa!")..

Men noen ganger er man uenig ("huff, hvorfor tar folk med depresjon seg ikke bare sammen og står opp?? Og gjør noen ting! Ska vi alle sammen bare sitte i sofaen i flere uker pga. knuste hjerter?") og da er det jo greit å uttrykke sin uenighet på en grei måte ("tjah, jeg syns også det er litt vanskelig å forstå, men jeg har ikke prøvet det og det er jo faktisk noe klinisk, som man kan få medisin for, så det er vel ikke bare bare for dem å gjøre noe med..")

 

Ved mindre harmløse ting som "Ugh, det er så styggt når folk farger håret sitt i skrikende neonfarger", liker jeg å svare med smil å si at "Jeg skulle heller ikke gjort det, men jeg syns faktisk det er fint til noen.. venninna mi f.eks."..

 

Når du først begynner å uttrykke hva du egentlig syns, blir det lettere og lettere å rive seg løs fra hennes meninger..

 

og så handler det også om å slutte å bry seg om hva ALLE andre syns.. det sier jeg ikke som rebell men som en som selv har vært en pleaser og selv har brydd seg masse. Og som er på din alder

Noen (mange egentlig) er langt utenfor rekkevidde, og du bruker masse tid og energi på noe som aldri blir å skje.. Mammaen din blir nok aldri å slutte å kritisere andre, men hun er mammaen din, og henne er du (sannsynligvis) gla i uansett og da du må lære å deale med hennes kritiske måte å være på men andre som er som mammaen din, eller som er arrogante, eller som altid vet best, eller som altid har rett.. hvorfor bruke energi på at de skal like deg når det finns andre folk derute som liker deg for den du er?

Og hvorfor skulle din mening ikke være like gyldig som alle andre sin?

 

Til det opprinnelige spørsmålet. Du skrev at din venninne ikke hadde mange andre og derfor har jeg egentlig lyst til å råde deg til å si ja, hvis hun spør. Men hvis du virkelig syns at det blir for mye med så mange fadderbarn og du vil "spare" deg til familie-fadder, så er det best å være ærlig og si presis dette til henne.

Det er bare forskel på unnskyldninger og grunner, så jeg syns du skal sette deg ned og tenke over hvad den egentlige grunnen er til at du ikke vil være fadder. Hvis det faktisk er grunnen vil du kunne se henne i øynene når du siger: "jeg ville ikke være den beste fadderen til barnet ditt, for jeg har allerede mange fadderbarn og blir å få enda flere i familiesammenheng" uten dårlig samvittighet. "Finn hellere en som kan gi barnet ditt den tiden og oppmerksomheten det fortjener"

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Du spør etter råd til å løsrive deg litt.

 

Neste gang og alle ganger fremover, når mammaen din kritiserer noe eller noen, så prøv å tenk over dette:

- sier hun bare sånn for å få en eller annen respons?

- er jeg enig i det hun sier?

 

Mammaen din høres litt ut som et barn som aldrig har fått positiv oppmerksomhet, så den eneste måten hun vet om er å si negative ting.. da får hun i hvert fald oppmerksomhet!

 

Noen ganger kan man jo faktisk være enig ("Herregud! Ho dama gikk rett ut foran bussen med barnevognen først! Så du at hun snakket i telefon?! Bra bussen fikk stoppa!")..

Men noen ganger er man uenig ("huff, hvorfor tar folk med depresjon seg ikke bare sammen og står opp?? Og gjør noen ting! Ska vi alle sammen bare sitte i sofaen i flere uker pga. knuste hjerter?") og da er det jo greit å uttrykke sin uenighet på en grei måte ("tjah, jeg syns også det er litt vanskelig å forstå, men jeg har ikke prøvet det og det er jo faktisk noe klinisk, som man kan få medisin for, så det er vel ikke bare bare for dem å gjøre noe med..")

 

Ved mindre harmløse ting som "Ugh, det er så styggt når folk farger håret sitt i skrikende neonfarger", liker jeg å svare med smil å si at "Jeg skulle heller ikke gjort det, men jeg syns faktisk det er fint til noen.. venninna mi f.eks."..

 

Når du først begynner å uttrykke hva du egentlig syns, blir det lettere og lettere å rive seg løs fra hennes meninger..

 

og så handler det også om å slutte å bry seg om hva ALLE andre syns.. det sier jeg ikke som rebell men som en som selv har vært en pleaser og selv har brydd seg masse. Og som er på din alder

Noen (mange egentlig) er langt utenfor rekkevidde, og du bruker masse tid og energi på noe som aldri blir å skje.. Mammaen din blir nok aldri å slutte å kritisere andre, men hun er mammaen din, og henne er du (sannsynligvis) gla i uansett og da du må lære å deale med hennes kritiske måte å være på men andre som er som mammaen din, eller som er arrogante, eller som altid vet best, eller som altid har rett.. hvorfor bruke energi på at de skal like deg når det finns andre folk derute som liker deg for den du er?

Og hvorfor skulle din mening ikke være like gyldig som alle andre sin?

 

Til det opprinnelige spørsmålet. Du skrev at din venninne ikke hadde mange andre og derfor har jeg egentlig lyst til å råde deg til å si ja, hvis hun spør. Men hvis du virkelig syns at det blir for mye med så mange fadderbarn og du vil "spare" deg til familie-fadder, så er det best å være ærlig og si presis dette til henne.

Det er bare forskel på unnskyldninger og grunner, så jeg syns du skal sette deg ned og tenke over hvad den egentlige grunnen er til at du ikke vil være fadder. Hvis det faktisk er grunnen vil du kunne se henne i øynene når du siger: "jeg ville ikke være den beste fadderen til barnet ditt, for jeg har allerede mange fadderbarn og blir å få enda flere i familiesammenheng" uten dårlig samvittighet. "Finn hellere en som kan gi barnet ditt den tiden og oppmerksomheten det fortjener"

 

Lykke til!

Tusen tusen takk for et kjempefint svar ifra deg!

Når du skriver på den måten kjenner jeg faktisk litt på lysten til å være fadder (bare i tilfelle jeg får spørsmålet), for jeg personlig synes hun er ei alldeles koselig dame til tross sine problemer. Men det har vi alle. Jeg hadde nok blitt lei meg om noen andre ikke ville være sammen med meg fordi dem ble påvirket av ukjentes meninger om meg. Ville blitt trist om folk så på meg som mindre smart fordi jeg var sammen med de og de personene, men det er akkurat det min mor gjør. Hun er redd andre skal se på meg som dum fordi jeg er sammen med denne dama. Synes det er helt tragisk at noen kan se på andre mennesker på den måten!

 

Har vel aldri tenkt på saken i denne sammenhengen før, men ser jo nå mer og mer hvor problemet egentlig ligger. Jeg har blitt for mye påvirket av noen som ikke har tatt seg tid til å bli kjent med henne, men bare dem beskjedne og usikre siden hun har i møte med fremmede. 

 

HI

 

Anonymous poster hash: fc5aa...546

[Anonym bruker]

Jeg takket nei da ei venninne spurte meg. Grunnen var at jeg allerede hadde 3 fadderbarn og visste at jeg kom til å få flere etterhvert som min søster fikk flere barn. Jeg har rett og slett ikke råd til å kjøpe så mange dyre bursdaggaver og julegaver i løpet av et år.

 

Anonymous poster hash: 831f4...657

[PrinsesseHengepupp]

Om du blir spurt og ender opp som fadder eller ikke, så bør du uansett ta et oppgjør med din mor. 

 

Du er voksen og du velger selv hvem du vil ha nært deg. Med mindre det dreier seg om direkte skadelige forhold (vold, overgrep, terror) bør din mor holde seg for god til å mene noe som helst om de du omgås. Sett dama på plass og plei ditt forhold til din venninne akkurat slik DU ønsker det.