Jeg er en skikkelig egoist!!!!

[Anonym bruker]

:'( Har bursdag i dag, og ble nettopp oppringt av faren til mannen som forteller at hunden deres er død i dag.... Denne hunden betydde masse for mannen min, som var tilstede da hunden ble født. Det var på mange måter hans hund, men han hadde ikke mulighet til å ta med hunden da vi flyttet sammen. Nå har hunden vært syk en god stund og døde i natt... Mannen min har gledet seg masse til bursdagen min, og var i kjempe humør før han dro på jobb i dag tidlig, hintet til masse til overraskelser som ventet meg. Jeg har knapt hatt tid til å tenke på bursdagen min, men kjenner at det knyter seg inni meg når jeg tenker på at det ikke kommer til å bli så fin dag i dag, i hvert fall ikke slik han hadde tenkt.... Jeg har lyst til å være lei meg på grunn av hunden som er borte, men tenker mer på dagen som nå er ødelagt.... Og på mannen min som kommer til å være helt knust når han får nyheten når han kommer hjem fra jobb. Ser for meg uttrykket hans når jeg forteller det, fra strålende glad for alt han skal gjøre for meg, til totalt knust. Vet ikke hva jeg skal gjøre.....

Anonymous poster hash: 5a9d3...784

[Anonym bruker]

Ta deg sammen, jente. Om ikke bursdagen din blir 100% slik du hadde håper, så er det vel ikke krise. Ser for øvrig ut som at du ser det selv...

Anonymous poster hash: 7dfc9...543

[Anonym bruker]

gjør det beste ut av det , støtt mannen din, burdag eller ei, så er ikke det det viktigste I verden synes da jeg. men å miste en venn som har vært betydelig igjennom mange år. det er utrolig vondt.

Anonymous poster hash: 94a66...488

[Anonym bruker]

Oj, er du fem?

Anonymous poster hash: 256c4...e19

[Anonym bruker]

Det var leit å høre. Dere får ta igjen feiringen en annen dag og heller sørge for hunden som er borte. Bare vær der for mannen din i dag og si at han ikke må tenke på bursdagen din i dag.

 

Anonymous poster hash: 194ec...754

[Anonym bruker]

Gratulerer med dagen

 

Ellers, bursdagen din kan feires på ordentlig vis senere, må trenger mannen din støtte og nærhet. Tenk på hvor mye han hadde tenkt å gjøre for deg, nå har du en sjanse til å gjøre deg fortjent til det.

 

Og du? Bursdager er ikke så viktig etter man ble 21, da var høyeste aldersgrense på utestedene nådd

 

Anonymous poster hash: 79287...096

[Anonym bruker]

En normal reaksjon, uansett alder (et spark til den teite anonyme som spør om du er fem...). Alltid dritt å bli skuffet, ta i mot triste nyheter, å skuffe noen, å få endret planer, å måtte skyve noe gledelig til side for noe trist. Så lenge det ikke var din hund, så er det vel ikke akkurat så rart at din reaksjon er tristhet for dagen som så ut til å være en glad dag for både deg og mannen din brått endret seg til å være en trist dag. Det har ingenting med egoisme å gjøre. Sånn er livet.

 

Gratulerer med dagen, håper det blir kake uansett.

Anonymous poster hash: 86fdf...487

[Anonym bruker]

Mannen min har gledet seg til dagen min mer enn meg, så er mest derfor jeg er trist, for at dagen han har sett for seg ikke blir slik han har tenkt. Han føler han aldri får gjort noe for meg, og endelig så får han "lov" som han sier selv. Jeg har vansker for å ta i mot hjelp og vansker for at andre skal gjøre noe for min skyld, derfor har liksom bursdagen min gått litt i glemmeboken, jeg har hele veien avfeid det og sagt at "det er jo bare en bursdag, vi behøver ikke feire eller gjøre noe spesielt...". Det var først i går kveld at jeg kjente jeg gledet meg litt.... Fikk kake og kaffe på sengen og to presanger, det hadde holdt i masser for min del, men han har tenkt ut mer. Jeg er trist fordi jeg endelig klarte å glede meg til dagen min, endelig gledet jeg meg over at noen skulle gjøre noe for meg, og jeg klarte til og med tenke at han likte å gjøre det! Vel, bursdag får være bursdag, det går fint an å feire til helgen eventuelt...

Takk til dere som kom med oppmuntrende og støttende ord! Og takk for gratulasjoner!

Anonymous poster hash: 5a9d3...784

[sug lut]

 

Mannen min har gledet seg til dagen min mer enn meg, så er mest derfor jeg er trist, for at dagen han har sett for seg ikke blir slik han har tenkt. Han føler han aldri får gjort noe for meg, og endelig så får han "lov" som han sier selv. Jeg har vansker for å ta i mot hjelp og vansker for at andre skal gjøre noe for min skyld, derfor har liksom bursdagen min gått litt i glemmeboken, jeg har hele veien avfeid det og sagt at "det er jo bare en bursdag, vi behøver ikke feire eller gjøre noe spesielt...". Det var først i går kveld at jeg kjente jeg gledet meg litt.... Fikk kake og kaffe på sengen og to presanger, det hadde holdt i masser for min del, men han har tenkt ut mer. Jeg er trist fordi jeg endelig klarte å glede meg til dagen min, endelig gledet jeg meg over at noen skulle gjøre noe for meg, og jeg klarte til og med tenke at han likte å gjøre det! Vel, bursdag får være bursdag, det går fint an å feire til helgen eventuelt...

Takk til dere som kom med oppmuntrende og støttende ord! Og takk for gratulasjoner!

 

Anonymous poster hash: 5a9d3...784

 

Gratulerer med dagen! Og kan ikke resten av feiringen tas siden? Det må være minst tjue år siden jeg kunne regne med at hele feiringen av min bursdag (som jeg er meeeeget glad i) kunne foregå på datoen.