Mannen må legges inn

[Anonym bruker]

Jeg står i en utrolig tøff situasjon. Mannen min er veldig psykisk syk og det blir bare verre og verre. Vi har et barn sammen.

Han går hjemme, klarer ikke å gå ut i jobb. Klarer ikke fungere, han fungerer ikke hjemme en gang. Han ser ikke ting som må gjøres, han sover hele dagen, eller spiller på pc'en. Han har flere diagnoser, og jeg ser nå hvor alvorlige de er.
Personligheten hans er ikke god.

Jeg har prøvd og prøvd å holde ut, slik at han skal ha en mulighet til å komme seg opp og i arbeid, skole eller noe. Men jeg har nå innsett at dette vil ikke skje. Han er ikke-fungerende. Kan glemme å spise, dusje. Oppe hele natten.

Jeg har holdt meg selv gående ved å være kald og en maskin. (selvfølgelig varm og til stede for barnet) Jeg gjør alt. 
Men jeg klarer ikke dette lengre, dette skal ikke være mitt liv. Jeg må "sende ham videre".

Hva kan jeg gjøre? Hvor kan jeg henvende meg?
Han trenger hjelp NÅ. Han er ekstremt manipulerende og han sliter meg ut psykisk. Jeg kan ikke knekke da jeg må ta vare på barnet vårt. Men nå har jeg ikke mye igjen.

Han er enig i at han må legges inn, selv om jeg vet at når dagen er der kan han godt nekte. Vi har prøvd før. Han er ikke suicidal, så jeg kan vel ikke tvangsinnlegge ham!? Men dette handler om barnet vårt, og hvis jeg knekker, vil barnet miste sin omsorgsperson. 

I går tok jeg et stort steg da jeg sa Stopp! Nå er det nok. Ha det bra, jeg drar til min mor. Min familie er bekymret for min psykiske helse og støtter meg hundre prosent.
Men jeg føler han fortsatt er mitt "problem" da han har null nettverk her. Han fungerer ikke sosialt, jeg er den eneste han har. Dette sliter ekstremt. Han har ikke familie. Ingen penger. Jeg føler meg ansvarlig for ham. 

Jeg er helt fortvilet, men har hentet ekstra styrke (jeg ikke visste jeg hadde). Jeg er målrettet, men jeg må få til noe. Det kan ikke drøye for lenge, da detter jeg.

Er veldig takknemlig for alle konstruktive innspill

Anonymous poster hash: 1a503...47f

[Anonym bruker]

Får dere ikke hjelp av fastlegen ? Psykolog? Ett eller annet innen for helsevesenet?

Stakkers dere, kan jo ikke leve slik. Verken du, han eller barnet.

Søk hjelp innen for helsevesenet så fort som bare fy hvis dere ikke allerede har det.

Masse lykke til!

 

Anonymous poster hash: b5a73...ebb

[MrsMilla]

Greit å få hjelp fra profesjonelle her tipper jeg.

 

Kontakte fastlege/helsesøster for å høre hvor du starter?

 

Tror nok jeg hadde gått fra ham uansett, og eventuelt revurdert den avgjørelsen om det ble endring i atferden hans.

[Anonym bruker]

jeg hadde pælma PCen først og fremst. Slik at han ikke har et incentiv til å sitte oppe hele natta. Har du forsøkt å snakke med han om rutiner, at han har faste sove og spisetider (likt et lite barn)? Kanskje han ikke klarer å jobbe med det første men om han hadde fått innarbeidet slike rutiner tror jeg muligens ting ville løst seg litt, i alefall for familiesituasjonen. Jeg ville også tatt kontakt med hans fastlege og blitt med han til en time hvor du forteller også hvordan du opplever hverdagen med han, slik at fastlegen skjønner alvoret!. Så ville jeg satt strek, det er så langt jeg ville strukket meg for en partner som er motvillig til å prøve å fikse opp i situasjonen. Flytt til mor, eller i egen leilighet med barnet. Du kan faktisk ikke gjøre mer for å hjelpe han enn å sette han i kontakt med helsevesen og stille krav til hvordan du vil at din hverdag skal være, han må ville hjelpe seg selv....

Lykke til 

Anonymous poster hash: cfb7e...93d

[Anonym bruker]

Been there , done that.

Det er ikke til å leve med , spesielt når dere har barn. Kontakt fastlege, han kan legge inn.

Du bør komme deg ut av forholdet.Det er ødeleggende og du vil knekke.

 

Han kan få vider oppfølging ang leilighet og økonomi fra psykolog / sosionom når han er innlagt.

 

Jeg og barnet fikk et nytt liv da vi flyttet fra hverandre

Lykke til vider i prossesen.

Anonymous poster hash: 3db26...c58

[Anonym bruker]

Nei, du får ikke tvangsinnlagt han. Men hva for slags hjelp får han da? Du må snakke med de som skal hjelpe han, han er vel under en eller annen form for hjelp?

 

Jeg har en sånn far, og jeg hadde akkurat flyttet hjemmefra da mamma gikk fra han. Det holdt på å gå veldig galt, han ble suicidal, men han ble ikke tvangsinnlagt. Han druknet sine sorger i alkohol en stund, men så sluttet han å drikke og begynte kjøre isteden, bodde i bilen ganske lenge. Levde på bakerivarer og fulgte etter mamma, bilen sto parkert utenfor jobben hennes på dagtid, utenfor leiligheten på kveldstid osv. Det var en tøff tid, for alle...

 

Men pappa har stablet seg greit på beina igjen han altså, det tok tid, og han måtte ha mye hjelp, men det gikk. Nå lever han tilnærmet normalt, men 100% frisk vil han jo aldri bli.

 

Jeg skjønner godt at du ønsker deg vekk fra dette, samtidig som du føler et ansvar. Snakk med legen til mannen, med psykologen hans, noen må hjelpe han så du kan komme deg vekk. Du kan ikke la denne mannens sykdom ødelegge hele livet ditt, du lever bare en gang du også..

Anonymous poster hash: 77bff...5e2

[Anonym bruker]

Jeg vil at du skal lese denne saken, les hele!

 

Jeg skjønner at du vil hjelpe ham, men han har dessverre ansvar for sitt eget liv, og viktigere; du har ansvar for ditt liv, og barnets liv!

 

VÆR SÅ SNILL, kom deg ut av huset uten at han vet om det på forhånd, og IKKE stol på ham, psykisk syke kan bli desperate når de tror de mister alt. Kom deg vekk. Du kan hjelpe ham ved å komme deg vekk og ved å kreve at han søker hjelp og ved ikke å la ham ha barnet før han har blitt frisk. Helt frisk!!!! Og truer han med å ta livet av seg, så får han gjøre det, det er bare hans tap. Ikke la ham bruke slike maktmiddel på deg. Barnet deres skal ikke lide for at han ikke får det som han vil.

 

Vær så snill, ta vare på deg selv og barnet først og fremst! Masse lykke til!

 

http://www.nrk.no/magasin/ville-hjelpe---ble-drept-1.11459210

 

Anonymous poster hash: e1d67...932

[Anonym bruker]

Jeg skrev over her om at jeg hadde gått fra samboeren min. Ang samvær med barnet så er han aldri alene med ham. Jeg eller hans mor er alltid med.

Det fungere helt fint og han har et positivt bilde av pappaen sin.

Tenk litt hva som er bra for dere. Han må jo ikke være til fare for barnet.

Anonymous poster hash: 3db26...c58

[Anonym bruker]

 

Jeg står i en utrolig tøff situasjon. Mannen min er veldig psykisk syk og det blir bare verre og verre. Vi har et barn sammen.

 

Han går hjemme, klarer ikke å gå ut i jobb. Klarer ikke fungere, han fungerer ikke hjemme en gang. Han ser ikke ting som må gjøres, han sover hele dagen, eller spiller på pc'en. Han har flere diagnoser, og jeg ser nå hvor alvorlige de er.

Personligheten hans er ikke god.

 

Jeg har prøvd og prøvd å holde ut, slik at han skal ha en mulighet til å komme seg opp og i arbeid, skole eller noe. Men jeg har nå innsett at dette vil ikke skje. Han er ikke-fungerende. Kan glemme å spise, dusje. Oppe hele natten.

 

Jeg har holdt meg selv gående ved å være kald og en maskin. (selvfølgelig varm og til stede for barnet) Jeg gjør alt. 

Men jeg klarer ikke dette lengre, dette skal ikke være mitt liv. Jeg må "sende ham videre".

 

Hva kan jeg gjøre? Hvor kan jeg henvende meg?

Han trenger hjelp NÅ. Han er ekstremt manipulerende og han sliter meg ut psykisk. Jeg kan ikke knekke da jeg må ta vare på barnet vårt. Men nå har jeg ikke mye igjen.

 

Han er enig i at han må legges inn, selv om jeg vet at når dagen er der kan han godt nekte. Vi har prøvd før. Han er ikke suicidal, så jeg kan vel ikke tvangsinnlegge ham!? Men dette handler om barnet vårt, og hvis jeg knekker, vil barnet miste sin omsorgsperson. 

 

I går tok jeg et stort steg da jeg sa Stopp! Nå er det nok. Ha det bra, jeg drar til min mor. Min familie er bekymret for min psykiske helse og støtter meg hundre prosent.

Men jeg føler han fortsatt er mitt "problem" da han har null nettverk her. Han fungerer ikke sosialt, jeg er den eneste han har. Dette sliter ekstremt. Han har ikke familie. Ingen penger. Jeg føler meg ansvarlig for ham. 

 

Jeg er helt fortvilet, men har hentet ekstra styrke (jeg ikke visste jeg hadde). Jeg er målrettet, men jeg må få til noe. Det kan ikke drøye for lenge, da detter jeg.

 

Er veldig takknemlig for alle konstruktive innspill

 

Anonymous poster hash: 1a503...47f

 

 

Hei! Jeg har også vært i din situasjon med en psykisk veldig syk mann som ikke fungerer i dagliglivet. Jeg valgte å flytte, og har fått et helt nytt liv.Jeg ville nok begynt med å ta en prat med fastlegen hans, forklare hvordan han fungerer og hvilken situasjon dere er i, og forhørt meg om hvordan jeg skulle forholde meg videre. Lykke til..!

 

Rent formelt om tvangsinnleggelse: Om han er psykotisk eller veldig dypt deprimert (etter lov om psykisk helsevern er ordleggingen "alvorlig sinnslidelse" og at man som følge av tilstanden enten er til fare for seg selv eller andre eller ved å ikke komme i behandling får sin utsikt til bedring i vesentlig grad svekket) kan en lege vurdere det dithen at han må tvangsinnlegges. Jeg har ikke utfra innlegget ditt forutsetninger for å si om det kan gjelde for din mann. Om du får ham med på en legetime kan du jo før/under legetimen snakke litt med legen og forklare hvordan han fungerer. Om du ikke får ham med på legetimen, kan kommunelegen i noen tilfeller begjære tvungen legeundersøkelse. 

 

Anonymous poster hash: 761e8...182

[Anonym bruker]

 

Jeg skrev over her om at jeg hadde gått fra samboeren min. Ang samvær med barnet så er han aldri alene med ham. Jeg eller hans mor er alltid med.

Det fungere helt fint og han har et positivt bilde av pappaen sin.

Tenk litt hva som er bra for dere. Han må jo ikke være til fare for barnet.

 

Anonymous poster hash: 3db26...c58

 

 

Jeg har også vært i en liknende situasjon, og vi holder nå på å avklare samværene. Jeg eller noen i hans familie må også være med på samværene. Kan jeg spørre hvor ofte/lenge dere har samvær og hvor gammelt barnet er? Barnet her er ca 1.5 år og far vil ha meg med på samvær 2-3 ganger i uken, noe jeg syns er mye, både fordi det er slitsomt for barnet etter barnehagen, og fordi det betyr at jeg må tilbringe mye tid sammen med en psykisk syk eks (som oppfører seg fint mot barnet, men ikke nødvendigvis mot meg )

 

Anonymous poster hash: 761e8...182

[Anonym bruker]

 

 

Jeg skrev over her om at jeg hadde gått fra samboeren min. Ang samvær med barnet så er han aldri alene med ham. Jeg eller hans mor er alltid med.

Det fungere helt fint og han har et positivt bilde av pappaen sin.

Tenk litt hva som er bra for dere. Han må jo ikke være til fare for barnet.

 

Anonymous poster hash: 3db26...c58

 

 

Jeg har også vært i en liknende situasjon, og vi holder nå på å avklare samværene. Jeg eller noen i hans familie må også være med på samværene. Kan jeg spørre hvor ofte/lenge dere har samvær og hvor gammelt barnet er? Barnet her er ca 1.5 år og far vil ha meg med på samvær 2-3 ganger i uken, noe jeg syns er mye, både fordi det er slitsomt for barnet etter barnehagen, og fordi det betyr at jeg må tilbringe mye tid sammen med en psykisk syk eks (som oppfører seg fint mot barnet, men ikke nødvendigvis mot meg )

 

Anonymous poster hash: 761e8...182

 

Her har vi kun fredagen som fast dag. Da spiser vi sammen med barnet og har en koselig fredagskveld. For eksempel noe kjekt på tv eller spill.

Ellers avtaler vi når han har en noenlunde god dag. Ingen av oss ønsker at barnet skal se ham aggresiv eller "fjern".

Jeg kan fint tilbringe noen timer sammen med ham. Han godtar at jeg gir beskjed når det er nok og jeg vil hvile meg.

 

Anonymous poster hash: 3db26...c58

[Sommerfeeling]

Jeg har vært i din situasjon. 

Du må stille krav til mannen. Han må ta imot hjelp, nekter han må du og barnet flytte. Kanskje dere må flytte uansett, for dette sliter på både deg og barnet. 

Hvor gammlet er barnet? Barnet mitt gikk fikk kontakt med andre barn som også hadde en psykisk syk forelder. De hadde møter i regi av ppt.

[Anonym bruker]

 

 

 

Jeg skrev over her om at jeg hadde gått fra samboeren min. Ang samvær med barnet så er han aldri alene med ham. Jeg eller hans mor er alltid med.

Det fungere helt fint og han har et positivt bilde av pappaen sin.

Tenk litt hva som er bra for dere. Han må jo ikke være til fare for barnet.

 

Anonymous poster hash: 3db26...c58

 

 

Jeg har også vært i en liknende situasjon, og vi holder nå på å avklare samværene. Jeg eller noen i hans familie må også være med på samværene. Kan jeg spørre hvor ofte/lenge dere har samvær og hvor gammelt barnet er? Barnet her er ca 1.5 år og far vil ha meg med på samvær 2-3 ganger i uken, noe jeg syns er mye, både fordi det er slitsomt for barnet etter barnehagen, og fordi det betyr at jeg må tilbringe mye tid sammen med en psykisk syk eks (som oppfører seg fint mot barnet, men ikke nødvendigvis mot meg )

 

Anonymous poster hash: 761e8...182

 

Her har vi kun fredagen som fast dag. Da spiser vi sammen med barnet og har en koselig fredagskveld. For eksempel noe kjekt på tv eller spill.

Ellers avtaler vi når han har en noenlunde god dag. Ingen av oss ønsker at barnet skal se ham aggresiv eller "fjern".

Jeg kan fint tilbringe noen timer sammen med ham. Han godtar at jeg gir beskjed når det er nok og jeg vil hvile meg.

 

Anonymous poster hash: 3db26...c58

 

 

Takk for svar! Det høres ut som om dere har kommet fram til en fin ordning Håper vi ender opp med noe av det samme.

 

Anonymous poster hash: 761e8...182

[Anonym bruker]

Snakk med fastlegen din og fastlegen hans. Du trenger hjelp både til deg selv, for å stå i dette, og til ham! Det er desverre vanskelige gråsoner dette her med psykisk sykdom, man kan være veldig syk og fremdeles ikke fylle kravene for tvangsinnleggelse... Men første steg er fastlegen. Og sett hardt mot hardt. Han må ivaretas på et eller annet vis, og ofte må det (desverre) bli verre før det blir bedre. Du gjør ingen en tjeneste med å dra ut tiden med "ille". La helsevesenet ta ansvar for det som eventuelt skjer, du har deg selv og barnet å passe på. 

 

Ta kontakt med legevakt/politi de gangene det blusser opp som verst, du sier selv at personligheten ikke er god. Mye handler om når helsevesenet kommer i kontakt med dem, de går jo ofte med på å blir med på timer når de er i "bedre"/stabil fase, mens det egentlig er når det står på som verst man klarer å plukke dem inn på tvang. 

Så ikke vær redd for å be om hjelp, og hvis det blir så ille at du ikke klarer å håndtere det, si ifra til helsevesenet, for da må han ivaretas på annet vis.

Anonymous poster hash: ef035...867

[Anonym bruker]

HI her.

Tusen takk  for alle innspill, setter enormt pris på det!

Vi har en time hos fastlegen til mannen i morgen. Jeg sa at jeg skal bli med. Merker jeg er nervøs da han er enormt manipulerende og har voldsomme endringer i personlighet. Er redd han bare skal avfeie alt og si at det ikke er noe. Hva kan jeg si???
Jeg er redd jeg selv blir noe satt ut og ikke vil klare å si alt jeg har behov for da denne timen er så viktig. Hva om legen ikke tar dette på alvor?

Mannen har kuttet kontakten med psykiateren sin, psykiateren mente at det ikke var behov lengre.. altså har han blitt manipulert.

Vil det være noe vits i å kontakte et krisesenter for råd? Krisesentere skal vel også være der når det er snakk om psykisk vold/misbruk?

Eller vil det være en mulighet å kontakte den institusjonen han stakk av fra da han var innlagt for noe over et år siden. Han var der èn natt. De har vel noe på fil og skjønner hvor alvorlig dette er?

Barnet er ca ett år for deg som lurte. Jeg må ha ordnet opp i dette innen barnet er to, det er min absolutte deadline.

Beklager hvis jeg virker kald, det er den eneste måten jeg har mulighet for å holde meg oppe.
Jeg er fake som faen foran de rundt meg (unntagen nærmeste familie), det føles rart.

 

Anonymous poster hash: 1a503...47f

[Anonym bruker]

Jeg vil at du skal lese denne saken, les hele!

 

Jeg skjønner at du vil hjelpe ham, men han har dessverre ansvar for sitt eget liv, og viktigere; du har ansvar for ditt liv, og barnets liv!

 

VÆR SÅ SNILL, kom deg ut av huset uten at han vet om det på forhånd, og IKKE stol på ham, psykisk syke kan bli desperate når de tror de mister alt. Kom deg vekk. Du kan hjelpe ham ved å komme deg vekk og ved å kreve at han søker hjelp og ved ikke å la ham ha barnet før han har blitt frisk. Helt frisk!!!! Og truer han med å ta livet av seg, så får han gjøre det, det er bare hans tap. Ikke la ham bruke slike maktmiddel på deg. Barnet deres skal ikke lide for at han ikke får det som han vil.

 

Vær så snill, ta vare på deg selv og barnet først og fremst! Masse lykke til!

 

http://www.nrk.no/magasin/ville-hjelpe---ble-drept-1.11459210

 

Anonymous poster hash: e1d67...932

Dette satte en stuck i meg. Jeg kan aldri i mine villeste fantasier forestille meg at han kunne gjort noe slikt, men jeg forstår jo at når det gjelder så psykisk syke bør kanskje dette murre i bakhodet. 

Jeg vet at jeg har gjort noe med ham nå, da jeg reiste til min mor på ubestemt tid i går. 

Jeg har ikke pratet med ham i dag, utenom at han opplyste meg om legetimen i morgen på fb, så jeg har jo ingen anelse om hvilket hold han er i.

Jeg vurderer også å endre en del passord jeg vet at han kjenner. Jeg er også bestemt på å hente både mitt og barnets pass og oppbevare dem hos min mor. 

Men jeg sitter forsatt med denne følelsen av ansvar for ham. Han er så flink til å snu skyld. Skal kontakte min psykolog og fastlege for nødtimer i morgen.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 1a503...47f

[Anonym bruker]

 

HI her.

 

Tusen takk  for alle innspill, setter enormt pris på det!

 

Vi har en time hos fastlegen til mannen i morgen. Jeg sa at jeg skal bli med. Merker jeg er nervøs da han er enormt manipulerende og har voldsomme endringer i personlighet. Er redd han bare skal avfeie alt og si at det ikke er noe. Hva kan jeg si???

Jeg er redd jeg selv blir noe satt ut og ikke vil klare å si alt jeg har behov for da denne timen er så viktig. Hva om legen ikke tar dette på alvor?

 

Mannen har kuttet kontakten med psykiateren sin, psykiateren mente at det ikke var behov lengre.. altså har han blitt manipulert.

 

Vil det være noe vits i å kontakte et krisesenter for råd? Krisesentere skal vel også være der når det er snakk om psykisk vold/misbruk?

 

Eller vil det være en mulighet å kontakte den institusjonen han stakk av fra da han var innlagt for noe over et år siden. Han var der èn natt. De har vel noe på fil og skjønner hvor alvorlig dette er?

 

Barnet er ca ett år for deg som lurte. Jeg må ha ordnet opp i dette innen barnet er to, det er min absolutte deadline.

 

Beklager hvis jeg virker kald, det er den eneste måten jeg har mulighet for å holde meg oppe.

Jeg er fake som faen foran de rundt meg (unntagen nærmeste familie), det føles rart.

 

 

 

Anonymous poster hash: 1a503...47f

 

 

Slutt å fake! Du trenger støtte, og hvis han er manipulerende støtter du bare opp under det. Folk må få se begge sider av saken, og gjøre seg opp sin egen melding. 

 

Til legen: si det du mener. Du kan eventuelt få deg time alene bare du, det vet jeg blir gjort. 

 

Du kan også ta kontakt med psykiateren han gikk til før, og fortelle hvordan ting er nå. De vet at mange kan være manipulerende, og de vet også at ting kan svinge. Et krisesenter kan hjelpe deg med å sortere tankene, og kan være godt å ha vært i kontakt med. Det er noe med å snakke høyt om det som skjer, vite litt om hva som skjer når du tar den telefonen, slik at den dagen du virkelig trenger det så blir det ikke så skummelt

 

Ville prøvd fastlegen hans først imorgen, og du kan eventuelt ringe opp igjen senere hvis du føler det ikke kom frem så godt. Noen ganger må man være slem for å være snill, så hvis du vet om noen "triggere" han har kan du prøve å manipulere litt tilbake ila timen, for å få frem hvordan han "egentlig er". Kontakt eventuelt psykiateren hans imorgen eller dagen etterpå, og si hvordan ting er nå, og at dere er i kontakt med fastlegen.

 

Skaff deg en time kun for deg til din egen fastlege så snart som mulig. Du trenger å ivaretas du og! Mental helse har telefon du kan ringe til hvis du trenger å prate, sidetmedord.no er noe tilsvarende hvor du kan skrive inn og få råd og tips.

 

Lykke til!

 

Anonymous poster hash: ef035...867

[Anonym bruker]

 

Jeg vil at du skal lese denne saken, les hele!

 

Jeg skjønner at du vil hjelpe ham, men han har dessverre ansvar for sitt eget liv, og viktigere; du har ansvar for ditt liv, og barnets liv!

 

VÆR SÅ SNILL, kom deg ut av huset uten at han vet om det på forhånd, og IKKE stol på ham, psykisk syke kan bli desperate når de tror de mister alt. Kom deg vekk. Du kan hjelpe ham ved å komme deg vekk og ved å kreve at han søker hjelp og ved ikke å la ham ha barnet før han har blitt frisk. Helt frisk!!!! Og truer han med å ta livet av seg, så får han gjøre det, det er bare hans tap. Ikke la ham bruke slike maktmiddel på deg. Barnet deres skal ikke lide for at han ikke får det som han vil.

 

Vær så snill, ta vare på deg selv og barnet først og fremst! Masse lykke til!

 

http://www.nrk.no/magasin/ville-hjelpe---ble-drept-1.11459210

 

Anonymous poster hash: e1d67...932

Dette satte en stuck i meg. Jeg kan aldri i mine villeste fantasier forestille meg at han kunne gjort noe slikt, men jeg forstår jo at når det gjelder så psykisk syke bør kanskje dette murre i bakhodet. 

Jeg vet at jeg har gjort noe med ham nå, da jeg reiste til min mor på ubestemt tid i går. 

Jeg har ikke pratet med ham i dag, utenom at han opplyste meg om legetimen i morgen på fb, så jeg har jo ingen anelse om hvilket hold han er i.

Jeg vurderer også å endre en del passord jeg vet at han kjenner. Jeg er også bestemt på å hente både mitt og barnets pass og oppbevare dem hos min mor. 

Men jeg sitter forsatt med denne følelsen av ansvar for ham. Han er så flink til å snu skyld. Skal kontakte min psykolog og fastlege for nødtimer i morgen.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 1a503...47f

 

 

Så flink du er som tar tak i situasjonen! Skifte passord er lurt, det ville jeg gjort med en gang. Hente pass ville jeg også gjort, men ville kanskje hatt med meg noen?

 

Du har et moralsk ansvar ja, men du har IKKE ansvar for handlingene hans, og du gjør verken deg eller barnet ditt noen tjeneste ved å sette deg i fare. Barnet ditt først, så deg, så ham. Hold på den, og hold på at dette er noe du gjør for HANS og DERES skyld, selv om han ikke ser det nå.

 

Klem! 

 

Anonymous poster hash: ef035...867

[NormaJean]

Hva du skal gjøre i kveld, er å sette deg ned å skrive

-Du skriver ned hva som plager deg

-Hva som uroer deg med tilstanden hans

-At du opplever han som manipulerende og du er redd for at behandlerene ikke ser virkeligheten

-Så skriver du ned eksempler fra hverdagen deres som beskriver det du tar opp. Som for eksempel dette med at han ikke vasker seg, snudd døgnet, ikke evner å se sine omgivelser osv.

 

Dette tar du med deg på timen i morgen slik at du ikke mister tråden og sørger for å få tatt opp de viktige tingene

[Anonym bruker]

Skriv ned alt du vil ta opp med legen og ha det med deg dit i morgen! Det er utrolig fort å glemme hva man ville si. Hvis du ikke klarer å ta det opp med legen når mannen din er i rommet kan du evt gi legen notaten dine og forklare at slik er det. Masse lykke til, stå på ditt for barnets og din egen skyld! Dere fortjener en trygg og forutsigbar hverdag.

 

Anonymous poster hash: ed3ce...8e9

[NormaJean]

Lykke til i morgen

[Anonym bruker]

Lykke til i morgen

 

Tusen takk!!!

 

Anonymous poster hash: 1a503...47f