Livet med nyfødt ble ikke som jeg hadde trodd...

[Anonym bruker]

Jeg hadde et naivt bilde av denne tiden. Så kom babyen, verdens vakreste lille gutt.. Han kaver mye. Vil ikke kose noe særlig. Spiser ofte, gråter en del. Kolikk sier folk. Jeg trives best hjemme eller hos nærmeste familie. Liker lite å besøke venninner. Føler slik på det når gutten min kaver og ikke har det bra. Kvier meg for å takke ja til invitasjoner. Føler jeg skuffer venninner når jeg er så utilgjengelig. Litt deppet av alt jeg ikke fikser. Blir sliten og vil helst være hjem, samtidig som jeg gjerne skulle kost meg sammen med venninner... De vil trille turer. Jeg triller helst alene, er så vanskelig å planlegge med baby som ofte ikke er fornøyd... Noen trøstende ord, noen? Føler meg litt mislykket eller hva jeg skal si... Skulle gjerne fikset dette litt bedre. Andre trener, er på masse besøk osv. Jeg får det ikke til...

 

Anonymous poster hash: b6095...fb8

[Anonym bruker]

Huff, dette er ikke godt. Trøst deg med at det blir bedre:) Kanskje du kan prøve og lære deg litt babymassasje. Kan hende det kan roe ned babyen din litt?

 

Anonymous poster hash: 1cb11...39b

[Anonym bruker]

Hvor gammel er babyen din?

 

Det er nok mange som føler det som deg, det er bare ikke dem du møter ute siden de stort sett holder seg nær hjemmet de også

 

Ofte går det seg til ettersom babyen blir litt eldre og finner sine egne rutiner som gjør det litt enklere for deg å planlegge litt. Trilleturer med venninner kan komme senere. Prøv å senk skuldrene og ikke tenk så mye på hva du burde, fokuser heller på det du får til. Jeg er helt sikker på at det er kjempemye du takler fint og er flink til ❤️

 

De første mnd med baby i hus kan være knalltøffe og her i huset har det ihvertfall vært unntakstilstand x 4 hver gang det har komt en nyfødt til oss.

 

Anonymous poster hash: bce9e...26a

[SnekkerPelle]

Føkk it. Ta det i eget tempo. ALDRI føle deg mislykket! Velkommen til småbarnsperioden 😊

[Gjest Kira]

Dessverre er det ikke så lett å vite hva man går til. Ofte får man kun høre de positive sidene, og da er det lett å få realiteten slengt i trynet når ungen kommer. Det er ikke alltid en dans på røde roser, og ihvertfall ikke hvis ungen har kolikk. Tro meg, jeg vet hvordan du har det!

 

Jeg hadde lyst til å skyte de som sa dette til meg; Ta tiden til hjelp, det blir bedre. Ikke så lett å tenke sånn når man står midt oppi det, men det stemmer faktisk.

Nå vet jeg ikke hvor gammel babyen er, men det blir lettere så fort rutiner er på plass og man blir bedre kjent med babyen. Tror også det er viktig at du er ærlig med dine venninner, jeg regner med at nok kommer til å synes det er greit å trille med dere på ditt barn sine premisser. Må man snu for å gå hjem, så får man heller ta en lengre tur neste gang. Du burde ihvertfall forsøke å komme deg litt ut, fordi det gjør nok vondt verre å bli sittende hjemme alene med barnet hver dag.

 

Du skal ihvertfall vite at du ikke er mislykket og at du ikke er den eneste som føler det på den måten. Ta tiden til hjelp, og jeg lover deg at det blir lettere med tiden

[Anonym bruker]

Tusen takk for oppmuntrende ord, alle sammen. Babyen er åtte uker... Håper at ting bedrer seg når han når de berømte tre måneder... Godt å få satt ord på ting. Ikke så lett å åpne seg for venninner, dessverre. Men har søstre jeg tør være mer åpen med.

 

 

Hi

 

Anonymous poster hash: b6095...fb8

[Anonym bruker]

Tusen takk for oppmuntrende ord, alle sammen. Babyen er åtte uker... Håper at ting bedrer seg når han når de berømte tre måneder... Godt å få satt ord på ting. Ikke så lett å åpne seg for venninner, dessverre. Men har søstre jeg tør være mer åpen med.

 

 

Hi

 

Anonymous poster hash: b6095...fb8

 

Ikke ha for store forhåpninger til disse "milepælene". Jeg stolte litt for blindt på dem, og trodde på folk når de sa slik. "Det blir bedre når de begynner å spise grøt", "Det blir bedre når de begynner i barnehagen", osv. Jeg burde sluttet å tro på julenissen, og heller begynt å stole på meg selv. Det er tøft å bli småbarnsmor!

 

Og noen barn er mer krevende enn andre. Jeg har fremdeles mareritt, litt posttraumatisk stress, fra de første årene. Men, det ble faktisk bedre, og når jeg fikk nr to så hadde jeg senket skuldrene og skudd forventningene ned, og stålsatte meg for det verste. Og da endelig ble det bedre. Alt blir bedre om du frykter det verste ( ! ), og slutter å la deg påvirke av reklame og media. Men fint at du kan snakke med søstrene dine, for venninner som ikke forstår er helt forferdelig ødeleggende på humøret.

 

 

 

Anonymous poster hash: e08c3...7af

[Anonym bruker]

Har du testet å bære barnet i bæresjal? Min første ville bare bæres og var aldri fornøyd, umulig på trilletur. Så oppdaga jeg bæresjalet og det var gull verdt! Første uka var hun ikke fornøyd der heller så gi det tid, både du og baby må lære bruken og å like det. Med en romslig jakke kan du bære baby på tur innafor jakka og evnt veksle mellom vogn og bæring. Selv går jeg aldri ut av huset uten bæresjal eller sele. Uansett, lykke til!

 

Anonymous poster hash: d1845...752

[Anonym bruker]

Har du testet å bære barnet i bæresjal? Min første ville bare bæres og var aldri fornøyd, umulig på trilletur. Så oppdaga jeg bæresjalet og det var gull verdt! Første uka var hun ikke fornøyd der heller så gi det tid, både du og baby må lære bruken og å like det. Med en romslig jakke kan du bære baby på tur innafor jakka og evnt veksle mellom vogn og bæring. Selv går jeg aldri ut av huset uten bæresjal eller sele. Uansett, lykke til!

 

Anonymous poster hash: d1845...752

 

Javisst, ja, bæresele er gull. Livet ble helt snudd med en gang vi fikk det i hus.

 

Anonymous poster hash: e08c3...7af

[Anonym bruker]

jeg klarte ikke gjøre en dritt med min førstemann før han var 4 mnd. kafe, trilleturer osv var helt utelukket. han villeikke ligge i vogn, og han måtte bysses og bæres. hadde mer enn nok med han og holdt meg mest hjemme. prøvde jeg meg ut var det alltid med klump i magen. var mer sosial med nummer to. dette er sååå vanlig, ikke føl deg mislykket. mange som streber seg ut bare for å føle seg sosiale og vellykket. ta ting i deres tempo. man HAR det best hjemme!!

Anonymous poster hash: fa96d...164

[Anonym bruker]

Dette er sånn det er for de fleste. Har det dessverre sånn enda når baby er 9 mnd, men med førstemann ble det mye enklere ved 6-7-8 mnd alder. Det går seg til!

 

Anonymous poster hash: d20d1...074

[Anonym bruker]

Jeg tror du må senke skuldrene litt og slutte å tenke at alt skal være så perfekt. Dette er virkeligheten. Hvorfor late som om noe annet? Jeg skjønner meg ikke på folk som ikke bare kan si det som det er.

 

Livet med nyfødt kan være beintøft og man må legge ny timeplan (som ryker hele tiden). Men hva gjør vel det? Prøv å slappe litt av og ta ting mer som de kommer. Vær med venninner på tur, selv om du vet du kan måtte komme til å snu. Snu om du må, eller ta en pause og amme om det passer sånn. Livet de første mnd er på babyens premisser. Respekter det, så går det helt sikkert lettere.

 

Og så ville jeg prøvd bæresjal som blir nevnt over her.

 

Anonymous poster hash: cb3e0...698

[Anonym bruker]

Har du testet å bære barnet i bæresjal? Min første ville bare bæres og var aldri fornøyd, umulig på trilletur. Så oppdaga jeg bæresjalet og det var gull verdt! Første uka var hun ikke fornøyd der heller så gi det tid, både du og baby må lære bruken og å like det. Med en romslig jakke kan du bære baby på tur innafor jakka og evnt veksle mellom vogn og bæring. Selv går jeg aldri ut av huset uten bæresjal eller sele. Uansett, lykke til!

 

Anonymous poster hash: d1845...752

Vi bruker nesten ikke vogn. Bæresjal og bæreseler er gull verdt. Det finnes til og med egne bærejakker;-)

 

Jeg har en baby som er slik du beskriver HI og en liten til. Det går kjempebra. Sannsynligvis fordi det er nr.2 og vi bruker bæretøy hele tiden:) Håper det løser seg for deg!

 

Anonymous poster hash: 20a87...33a

[Anonym bruker]

Du feiler ikke selv om babyen kaver!! De andre som har rolige unger er ikk flinkere enn deg, de har bare rolige unger!!

 

Jeg har 3 stk. Førstemann begynte med hylingen første natten på sykehuset, og fortsatte i 4-5 mnd (husker heldigvis ikke detaljert lenger) og det var utroig slitsomt. Bare bæring og "ingen" kos. Nå er hun 4 og er verdens nydeligste unge! Så det blir i hvert fall bedre.

 

Ungen din trenger mer nærhet enn andre, bare gi den det, og prøv  å sette pris på de stundene som er rolige innimellom

 

Lykke til. Det blir bedre, det blir bedre, DET BLIR BEDRE!!

Anonymous poster hash: 52788...6ea

[Anonym bruker]

Sånn er det å ha baby, mange tror at det er fint og flott, og så er det stort sett kun et slit og plikt. Med mindre man har "sovebaby", men det er jo ikke garantert.

 

Vi har holdt på med det der, hyling og gævling i 9 mnd. Det er lyse øyeblikk, men mest bråk.

 

Anonymous poster hash: 86d9b...067

[<3 2G <3]

Har du sjekket baby for låsninger? Kan være at en tur til manuellterapaut kan hjelpe den lille Det blir bedre, men umulig å si når dessverre

[Anonym bruker]

Sånn er det for meg og, og venninnene mine sier omtrent det samme i større eller mindre grad. Det hjelper jo ikke at alle andre også sliter, men det er dumt at mamge fremstiller det som mer rosenrødt enn det er. Det gjorde jeg selv etter første fordi jeg husket det annerledes enn det egentlig var. Man glemmer fort.

Men 8 uker er fortsatt i den tøffe perioden, det løser seg ofte etter ca 12. Bare husk at ikke alle de andre har det perfekt heller:)

 

Sender deg en klem og håper det snart blir enklere:)

 

Anonymous poster hash: b5176...082

[Anonym bruker]

Ja, se på blogger eller andre steder, deres baby er perfekt. Den bæsjer ikke engang

Alle jeg kjenner sier nesten utelukkende positive ting om babyer, også da jeg var gravid. At det er så flott osv. Men de glemte å nevne opp 10 ganger hver natt i over et halvt år, sykdom, vræling, barseltårer, fødselsdepresjon osv. Men de opplevde det kanskje ikke, eller er det en del av illusjonen de vil opprettholde?

 

Anonymous poster hash: 86d9b...067

[Hjertefru]

Ser det har blitt veldig viktig for mange nye mødre at alt skal være så veldig på stell, i alle fall tilsynelatende. Kan love deg hi at mange av dine venninner sliter også, det er mange som nesten sliter seg ut på å holde fasaden rundt oss. Mange gode svar har du fått, slenger meg med i koret: Det blir gradvis bedre! Klem

[Anonym bruker]

Det er faktisk ikke så lenge siden du fødte og kroppen er enda i et helt annet modus enn før du fikk barn. Tenkt for en omveltning det er å faktisk bli mamma! Hele deg forandrer deg, og det er klart at det kan være vanskelig å takle følelser som om at du savner det "gamle livet" litt og samtidig elsker du den lille mer enn noe. 

 

Jeg hadde en kjempesnill baby, men vet du hva? Han bæsjet han og. Bæsjet så det sprutet opp gjennom veggen! Våkennetter, barnselstårer, sykdom, vræling, og den gråtingen uten at man skjønner hva det er og man føler seg som verdens verste mamma siden man ikke vet hva han gråter for! Men vet du.. ALLE har vært igjennom det samme! Alle babyer gråter, og alle takler det forskjellig. Men du var kanskje ikke forberedt på alt dette? Om det kommer som et sjokk er det jo vanskeligere å takle.

 

IKKE tro på dette glansbildet som bloggere legger opp til, det er ikke alle som trenger og ser perfekt ut kun uker etter fødselen. De aller aller fleste gjør faktisk ikke det. Jeg vil tro de aller fleste mødre fokuserer 100% på babyen, og i denne "boblen" er det nok de fleste som driter i trening og personlig pleie, de er mer enn nok oppslukt i babyen! 

 

Babyen din er ikke en verre babyen enn andre, han er bare et lite menneske som trenger mammaen sin. Han er ikke mindre perfekt fordi han skriker og vræler, babyer gjør det den første tiden fordi det er deres eneste kommunikasjonsform. Når han blir bare noen måneder eldre vil han lære seg å kommunisere til dere på en annen måte. 

 

Men jeg kan si deg en ting. DET BLIR BEDRE! Jeg skjønner frustrasjonen din med at du ikke kommer deg ut slik som før, men det blir bedre. Om bare noen måneder blir det lettere å dra ut med han. De fleste, hvertfall de som har barn fra før, skjønner at du ikke er like tilgjengelig nå som før. 

 

Det går bra skal du se:)

Anonymous poster hash: f34c8...07e

[MrsMilla]

Det er alt for mange rosenrøde forestillinger om det å ha små barn.  

 

Det er ikke du som gjør noe feil her, for det er ingen feil!

Barn er forskjellige, noen sover hele dagen, andre kaver, skriker og styrer på. Det er ingen fasit.

 

Synes ikke du skal føle deg mindre bra enn noen andre, det er bare tull. Bare dra på besøk med litt vill baby, de alleraller fleste synes ikke det er noe rart, iallefall ikke erfarne mødre!

 

Jeg har hatt et par rolige sovebabyer og en propell, og sett mange forskjellige babyer. Det er koselig å treffe andre, og jeg vil heller ha besøk av venninner med skrikende barn, som er slitne og trøtte enn at de ikke kommer! Man kan heller hjelpe hverandre!

 

Husk å dele bæringen av baby med far, det er i større grad viktig når barnet er urolig. Dere trenger at du er så uthvilt som mulig som skal være med barnet hele dagen. I tillegg skal du jo komme deg etter fødselen, og det tar gjerne litt tid!

 

Om dere deler natta er det lettere for deg å få litt overskudd og trent på dagtid. Anbefaler turer i kjapt tempo opp bakker med vogn, og typisk stoppe her og der for å ta en serie knebøy etc. Det kan gjøres alene eller sammen med andre. Om du går i runder rundt heimen er det lett å stoppe når babyen insisterer på stopp :-)

 

Personlig synes jeg ikke det er spesielt kos med de første månedene. Synes de er tunge. Er gjerne utslitt etter et langt svangerskap og fødsel, man får aldri den lange søvnen, man er ikke blitt skikkelig kjent med babyen enda og rutinene endres fra dag til dag. I tillegg ser man gjerne ut som et takras.

Bedre etterhvert - og viktig å prioritere at mor kommer seg ovenpå, det undervurderes hele tida!

[Anonym bruker]

Hei. Da min var to måneder, så hadde jeg ikke kommet meg ut av huset engang. Langt mindre prøvd meg på trilleturer. 

 

Var inkontinens (meg), blødninger(meg), vrælende baby som aldri sov, søvnmangel (meg og baby, jeg kastet til og med opp pga søvnmangel et par ganger), gråting i ett (meg og baby), et enormt vekttap pga manglende overskudd til å lage mat/få tid til å spise/ha overskudd til å spise, bombet leilighet og et forhold som gikk på stumpene. Et under vi ikke ble skilt. Husker enda den første barseltiden med gru. 

 

Især nå som det er vinter er det et mareritt å komme seg ut med en liten baby. Det blir lettere når det er sol og sommer. Mindre klær og en kan nød-amme uten å fryse seg ihjel. 

 

Har snakket med mange småbarnsmødre som har sagt at en ting de angrer på er at de prøvde å være superkvinner da babyen var liten. At de prøvde å være med på ting (dåp, bryllup, konfirmasjon) som var viktig for de fordi de var glad i den som ble konfirmert/giftet/døpt, men at det egentlig bare var mareritt å være der. De følte seg bare i veien med kravstor baby (vræææl) og fikk ingenting ut av det selv, dagdrømte bare om å komme seg hjem mens de satt der helt utslitt og prøvde å føre en samtale med sidemannen samtidig som babyen skrek/ikke hadde det fint. 

 

Så du er IKKE unormal. Noen har sovebabyer og en kropp som gjør at de spretter ut av fødestolen og er i storform, men tror det er mange færre enn en tror.

 

Min baby vokste forresten opp til å bli en liten gutt nå som sover som en gud og er verdens letteste. Så at ungen var misfornøyd som baby (sover ikke, skriker masse, er veldig urolig) kan snu. Vi fant aldri ut hva som var feil, men det gikk over.  (Det var noe feil, det var ikke normalt. Vogn var håpløst f.eks. Hørtes ut som han ble torturert der inni. Jeg kom meg etterhvert ut på barseltreff, og jeg så forskjellen på mitt gull og de andres. Hvor lett de hadde det).  

 

Var ikke noe eksakt vendepunkt for oss, det ble bare gradvis bedre. 

 

Så konklusjon, du er IKKE unormal. Jeg ville vært veldig åpen med venninner og sagt hvordan du har det. Rett og slett. De som er bra vil forstå det. Og kanskje komme på besøk med medbrakt mat til dere og hjelpe deg istedet for å forvente at du er fresh, nysminket og med masse overskudd. 

 

Nå venter jeg nr to her, og ambisjonene mine denne ganger er å ikke gjøre noe + kreve mer av samboer + få vaskehjelp. Alle vennene mine og slektninger vet nå hvor ille jeg syntes den første barseltiden var, og uansett om få av de hadde det like ille i barseltiden så forstår de at jeg hadde det slik. Og vil nå ta hensyn. Og forstå at det ikke er det at jeg ikke liker de lenger :-)

Anonymous poster hash: 41960...07c

[Anonym bruker]

Jeg har hatt det mye likt som deg med to barn. De første mnd var virkelig tunge. Men det varte ikke så lenge med nr to som med nr en. Mye ordnet seg da jeg fikk et supergodt råd fra min søster som også hadde slitt. Hun sa rett og slett til meg at jeg ammet for ofte. Gutten skrek og jeg tok frem puppen hver gang. Han fikk vondt i magen, og fikk aldri den tykke melka. Var utilfreds hele tiden. Jeg begynte å holde litt tilbake, fant på andre ting for å avlede og trøste, og ammet ca hver tredje time. Han ble mett, fikk orden på avføringen, sov mye bedre, og ble mye mer fornøyd.

Kanskje min erfaring kan være til hjelp?

Anonymous poster hash: 74fc9...63d

[Anonym bruker]

Jeg har hatt to med mye hyling og lite søvn så kjenner meg igjen. Legg listen lavt. Eks mål for meg var å få dusjet i løpet av dagen. Å ha huset plettfritt er ihvertfall ikke noe mål. Ta imot, evt spør om hjelp.

 

Anonymous poster hash: 0f57a...fac

[Gjest Husfrua]

Velkommen til livet som småbarnsmor.Jeg har tre barn hvor minste er 9 måneder.Jeg har med de to siste tenkt at DENNE gangen skal jeg gjøre ditt og datt annerledes. Men det eneste jeg har lært er at det å få barn er umulig å forberede seg på. Man aner ikke hva slags personlighet det lille menneske har og det er kun få ting man kan planlegge i forkant. Det andre må man ta som det kommer. Jeg selv synes tiden før de er seks måneder bare er slitsom.Har bare hatt babyer som henger i puppen hele døgnet uten å sove. Følg magefølelsen din og ikke stress med å rekke alt mulig. Det er en tid for alt og venninner må vente. Den "idylliske" spedbarnstiden er en illusjon for de fleste. Det er slitsomt å være mamma, men det blir lettere når de blir større. Men selv om det er slisomt er det ingenting som gir deg større glede💜