Kan dere hjelpe meg litt? :( Forhold som ikke funker..

[Anonym bruker]

Jeg skal unngå å skrive for mange detaljer her, men kort fortalt så er jeg gift med en mann som jeg egentlig ikke passer sammen med i det hele tatt.

Vi er for ulike, på de aller fleste områder, og i tillegg blir han fort hissig og nedfor når det skjer noe (eller ikke skjer noe).

 

Vi har det veldig fint sammen når alt er som vanlig, og følelsene mine er fortsatt sterke (tror dette også er gjengjeldt), men vi får det bare ikke til å funke uansett hva vi gjør

 

Begynner nå å forberede meg på at det må ta slutt før vi blir helt utslitt og det evnt forverrer seg, men hvordan går man ut av et forhold når hele kroppen og hjertet skriker at man ikke vil? (Føler dog at jeg vil ut når sinne og diskusjonene kommer)

 

Vil helst ikke ha tips om å prate sammen, gå til samtale hos noen osv.

Vi har barn sammen og har prøvd lenge å snu forholdet, men det går alltid tilbake til det samme.

 

Er det noen som har forlatt mannen sin når de ennå hadde følelser og kan fortelle meg litt om hvordan det gikk?

Anonymous poster hash: 1ed7e...e67

[Anonym bruker]

Ingen?

Anonymous poster hash: 1ed7e...e67

[Anonym bruker]

Hadde det sånn med min eks også.. det som hendte til slutt med oss var at han var utro. Det kunne jeg ikke leve med, selv om jeg ble helt knust og bare ville ha ting tilbake til normalen.. Etter en stund prøvde vi igjen, men da ble forskjellene enda mer tydelige, og vi bestemte oss for å sette strek..

 

Ofte har jeg tenkt at det egentlig var det beste som kunne skjedd. Hvis ikke hadde jeg nok fortsatt sittet fast i det forholdet som var ikkefungerende..

 

Har ikke så mange tips og råd, dessverre. Men ønsker deg lykke til!

Eneste rådet jeg kan gi deg er at dersom du velger å gå, så hold deg til det. Ikke kontakt han når du savner han, ikke plei noe vennskap, men fokuser på å gå videre.

 

Anonymous poster hash: 3ae9e...e59

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar!

 

Nei, blir det slutt så er det nok slutt for godt. Både fordi det er et stort steg å ta, pga flytting som da vil skje og fordi han er en sta mann

 

Men det er liksom det å gjennomføre noe sånt i det hele tatt  da :/ I det ene øyeblikket så tenker jeg at det kommer til å gå kjempefint å bli alene og jeg vet jo at det mest sannsynlig vil gå bra etter en stund, men så faller jeg hele tiden tilbake til at jeg ikke ønsker dette og bare vil fortsette å kjempe.. (Hvor mange år skal man gå å håpe på det liksom..)

Anonymous poster hash: 1ed7e...e67