Venninnen min duller for mye...

[Sniksanne]

En god venninne har en gutt på snart ett år. Det er for oss helt tydelig at hun ikke har mye erfaring med barn. Dette barnet har skreket seg gjennom så å si hele sitt første leveår.

 

Barnet sover ikke i egen seng. Sengen hans står fremdeles oppredd på foreldrenes rom. Selv ikke da han var spebarn, ville han være på andre enn mammaens fang, oghan hylte så fort hun forlot rommet. Min venninne har også sagt til meg at jeg er uansvarlig fordi jeg har med meg babyen min på båttur for å komme på hytta (han har vest på, vi kjører sakte fart, og jeg oppholder meg i kahytten sammen med ham under overfarten). Hun synes også det er hårreisende at vi har bestilt sydentur, der minsten skal være med.

 

Her om dagen, under min egen babyshower, observerte vi at hun fremdeles snakker babyspråk, og kaller barnets far for "Baba" (det er det ungen sier). Etter kun få minutter med lek alene på gulvet, begynner gutten å skrike (ikke gråte), og det er umulig for mor å få ro på barnet. De går etter 45 minutter, og da har de andre gjestene hodepine. Hva sier man til en venninne man fremdeles ønsker å ha kontakt med?

[Mammatilnydeligjente]

Det å si at "det er for oss helt tydelig at hun ikke har mye erfaring med barn" er jo i det første veldig på kanten. 

 

Hvem er det som egentlig har erfaring med barn? Betyr det de med flere barn? Har erfaring noe med oppdragelse å gjøre? ikke nødvendigvis, kjenner flere med kun 1 barn, da har man ikke erfaring før man får den første, og de har oppdratt barnet til et fantastisk barn. Samtidig kjenner jeg flere med flere barn, som ikke har en god oppdragelse på barnene sine. 

 

Skjønner din frustrasjon, hadde selv sagt til mine venniner at om vi skal omgåes, må ungen din roe seg litt ned, forklare at hun syns det er et problem. 

[kaksy]

Jeg ville ikke sagt noe, for barneoppdragelse er det utrulig mange ulike versjoner av. 

 

Hun vil aldri være enig i at din måte er best. Du høres jo også litt irritert ut over at hun kritiserte dine valg. At hun vil at du skal være like hønemor som hun og nesten sier at dere risikerer deres barn liv med deres ville påfunn (Syden + båttur, hva blir det neste)

Men dere har vel ikke tenkt å bli så overbeskyttende på tross av at hun er redd for ting. 

 

Det at de samsover vil de ikke gjøre til evig tid. Noen ettåringer er fremdeles veldig avhengige av moren sin, mens andre vil utforske mer fra tidlig alder. Man må jo respektere at ulike ting fungerer for ulike familier. Og at folk har ulik barneoppdragelse og ideer.

 

 I min barndom var det hysteri at en skulle ha bilbelte i baksetet i en bil. Nå skal alle barn ha eget barnesete. Og det er anbefalt at de ikke er over tre år gammel. Ting forandrer seg fort. Heldigvis. Noen barneoppdragelsesråd var helt på jordet før. Fysisk avstraffelse f.eks. Var heldigvis ikke sånn da jeg var barn, men poenget er jo at din måte er jo ikke rett mens hennes er feil. 

 

Å snakke babyspråk til en unge som ikke er ett enda f.eks er det jo også ulike tanker om. Noen sier jo at det er bra, mens andre synes det er helt feil. Iallfall når ungen begynner å bli større. 

 

Så, hvis du liker henne som venninne. Ikke kritiser stilen hennes. Men håp at dere får mer lik stil etterhvert.

 

Eller vær sosial uten barna hvis mulig?

 

Men skjønner at det er slitsomt å ha helt ulike stiler og være venner. Er ganske heldig der jeg, for jeg og mine nærmeste er ganske like i oppdragelsestil. Men en vil jo alltid være litt ulik, og prøve å respektere det. Barna er jo ulike og. 

[Gulltopp&Lillebjørn]

At barnet sover på foreldrene sitt rom er vel ikke noe som angår deg? Barnet får ikke tilknytningsproblemer av å sove på rom med foreldrene.

Setningen "Tydelig at hun ikke har mye erfaring med barn" er unødvendig. Dette er hennes barn, og hun har valgt å gjøre ting annerledes enn deg. Det kan du holde deg for god til å kritisere

 

Noen barn trenger mamma mer enn andre, noen barn skriker mer enn andre og noen mødre velger å koseprate med "babyen" litt lengre enn andre. 

 

En 1åring er ikke et voksent menneske, men derimot et lite barn som ikke helt har forstått verden rundt seg enda. Tenk så heldig å da ha en mamma som gjør den trygg igjen?

 

Synes heller du skal jobbe litt med din forståelsesevne

Endret 28. februar 2014 av Gulltopp&Lillebjørn

[smilejenta84]

Jeg kjenner at jeg blir litt irritert jeg, jeg syns du henger deg opp i filleting, og du har ikke noe med det heller. Hva så om de sier Baba i stede for pappa? Poenget er vel at de har et ord på faren? Venner av meg kaller pappa for far, det syns jeg høres distansert og lite kjærlig ut, men je tillegger ikke de egenskapene til menneskene allikevel!

Det høres ut som at gutten trenger mye kos og kontakt, det kan hende at venninna di trenger hjelp, noen å snakke med som forstår, ikke kritiserer familien hennes. Skjerp deg og bruk muligheten til å være en god venninne i stede