Jeg lurer. Beklager langt.

[Anonym bruker]

Jeg leser her inne at det er mange som ikke lar barna sove borte før de er ganske store. Jeg ser også at mange ammer lenge, samsover, bruker bæretøy og synes det er helt greit å ha barna oppå dere.

Jeg lurer på hvordan dere klarer det. Jeg elsker babyen min, men jeg må ha litt avstand til h*n. Jeg syntes ammingen var fæl. Det var ikke vondt, melken kom og babyen spiste, men jeg hatet å sitte med puppen ute og ikke kunne røre meg av flekken. Følte meg fanget og låst. Jeg ga mer og mer mme og til slutt firsvant heldigvis melken. det var en lettelse. Jeg har bæretøy, men synes det er varmt og klamt.

Vi samsov i starten og jeg hatet det. H*n lå og krafset på meg hele natten. Det var så deilig da h*n flyttet i egen seng. Nå teller jeg ned til h*n kan flytte på eget rom. Om ikke mange uker er min del av permisjonen over og jeg gleder meg til å komme tilbake på jobb.

Jeg elsker å være sammen med babyen. Det er veldig koselig å gå tur, stelle, leke, bade og mate. Det er morsomt å se barnets utvikling. Babyen er stort sett alltid bli og veldig grei å ha med å gjøre. H*n spiser og sover godt, ligger i følge HS godt an utviklingsmessig.

Likevel trenger jeg mye rom rundt meg. Jeg klarer ikke å ha babyen oppå meg hele tiden. Jeg har ingen problemer med å la faren hans eller besteforeldre være barnevakt for jeg vet at h*n har det bra. Jeg lengter heller ikke etter babyen når jeg er borte fra h*n. Jeg blir så klart glad fir sms'er med bilde osv.

Jeg passer på at jeg får gjort ting alene så ofte som mulig og jeg merker at jeg blir en mye mer tilstedeværende og bedre mor når jeg har hatt litt tid for meg selv.

Føler at det er noe galt med meg som mor. Hvorfor har jeg så stort behov for denne avstanden? Er det flere som har det sånn eller er jeg helt unormal eller mangler noe i forhold til morsinstinktet?

Beklager langt og rotete innlegg.

Jeg er ikke noen ung mor i 20-årene.

 

Anonymous poster hash: 76446...328

[<3 2G <3]

Liker ikke å samsove, men tar han gjerne i bæreselen på tur.

Amminga var så som så, var ikke spesielt trist når melka forsvant.

Helt greit å starte å jobbe igjen og at de var borte i flere dager.

Du er nok ikke alene

 

Lurer litt på en ting; hvorfor skriver du h*n? Du skriver som anonym og du deler ikke akkurat lett gjennkjennelig ting.

[klishe89]

Hun skrev også "faren hans" så unødvendig med alle h*n

Endret 23. februar 2014 av klishe89

[DaenerysStorm]

Tror neppe jeg blir sånn som samsover til ungen er 15  

 

Ellers har jeg også lurt på hvorfor folk alltid skrive h*n, særlig når de skriver som anonyme...

[Anonym bruker]

Takk for svar. Det føles bra å vite at jeg ikke er alene. Jeg har sett at folk skriver h*n her inne og at det er enkelte brukere som har fått refs for å utlevere barna sine. Jeg synes det var veldig unaturlig å skrive h*n.

Hi

 

Anonymous poster hash: 76446...328

[Hjertefru]

Du beskriver meg på en prikk etter at jeg fikk mitt første barn. Var 27. Taklet dårlig nærheten ved amming, sluttet helt da h*n (hehe) var 4 mnd. Syntes det var deilig å få pauser fra babyen, godt å begynne på jobb igjen. Tror det hadde å gjøre med at jeg ikke helt så at det bare e en periode ,var vel innerst redd jeg skulle sitte med puppen ute resten av livet. Tror også jeg var litt dårlig forberedt, desverre.

Noen år senere fikk jeg tvillinger og ble utrolig nok superammer. Ammet lenge

Nå er jeg i førtiåra og har fått et nytt lite mirakel. Ammer bærer og samsover . Synes det er praktisk og behagelig. Men kjenner meg veldig igjen i følelsene du beskriver. Tror at det jeg prøver å si er at vi utvikler og forandrer oss hele tida. Og at du ikke er alene

Min eldste er en flott og selvstendig tenåring. Men jeg har nok et nærere forhold til de yngre barna mine. Ser helt klart sammenhengene nå i ettertid.

Endret 24. februar 2014 av Hjertefru

[Anonym bruker]

Du beskriver meg på en prikk etter at jeg fikk mitt første barn. Var 27. Taklet dårlig nærheten ved amming, sluttet helt da h*n (hehe) var 4 mnd. Syntes det var deilig å få pauser fra babyen, godt å begynne på jobb igjen. Tror det hadde å gjøre med at jeg ikke helt så at det bare e en periode ,var vel innerst redd jeg skulle sitte med puppen ute resten av livet. Tror også jeg var litt dårlig forberedt, desverre.

Noen år senere fikk jeg tvillinger og ble utrolig nok superammer. Ammet lenge

Nå er jeg i førtiåra og har fått et nytt lite mirakel. Ammer bærer og samsover . Synes det er praktisk og behagelig. Men kjenner meg veldig igjen i følelsene du beskriver. Tror at det jeg prøver å si er at vi utvikler og forandrer oss hele tida. Og at du ikke er alene

Min eldste er en flott og selvstendig tenåring. Men jeg har nok et nærere forhold til de yngre barna mine. Ser helt klart sammenhengene nå i ettertid.

skriver under på det du skriver. fikk et nærere forhold til barn nummer to. nr 1 er er blitt en selvstenidg veloppdragen gutt. men har aldri vært spesielt kosete. nr to er dillet mye mer med, med og sover fremdeles i sengen 4 år gammel og ble ammet til han var nesten 3. han er ekstrem mamma-dalt men samtidig trygg og veldig god. han sier minst tre ganger om dagen at han elsker meg av hele hans hjerte, og at vi er bestevenner. klemmene jeg får når jeg henter han i barnehagen er uveskrivelige. nr 1 kunne sove borte fra han var liten og elsket det. jeg har til dags dato aldri reist fra min fireåring mer enn EN gang i en dag :-) 

 

Anonymous poster hash: c8d77...301