Anonym bruker Skrevet 23. februar 2014 #1 Skrevet 23. februar 2014 I en periode over ca. 2 år var jeg deprimert .. meget deprimert. Jeg var klar over det, men ikke over hvor langt nede jeg faktisk var. Jeg ville bare sove hele tiden. Jeg grep hver muligher jeg hadde til å sove. Jeg svevde utenfor min egen kropp. Personligheten min var fragmentert i tusen biter og den var umulig å sette sammen. Jeg gikk rundt apatisk og følelsesløs. Fysisk smerte gjorde meg ingenting .. den eneste lettelsen jeg hadde var da jeg kom på at jeg bestemmer selv om jeg vil leve eller ikke. Jeg hadde aldri i verden tatt mitt eget liv, men vissheten om det gjorde at jeg følte på en viss kontroll. Den eneste kontrollen jeg hadde. Jeg googlet suicid hele tiden og leste masse om det. Der og da så jeg det ikke, men fy faen så skremmende langt nede jeg var! Jeg gikk rundt i tåka hele tiden. Totalt oppslukt av mørket og en likegyldighet ... Jeg eksisterte bare .. Nå har jeg det mye bedre, men fy så skremmende det er å tenke tilbake på dette! Anonymous poster hash: 0b5ed...5ab
Anonym bruker Skrevet 23. februar 2014 #2 Skrevet 23. februar 2014 Hvordan kom du deg ut av det? Jeg sliter også, er i grunnen bare pliktfølelse overfor datteren min på 7 år som gjør at jeg holder det gående. Anonymous poster hash: bb3a5...ccf
Anonym bruker Skrevet 23. februar 2014 #3 Skrevet 23. februar 2014 En ting som kan ha hjulpet meg å komme ut av det var at jeg sluttet med antidepressiva. De tablettene gjorde så jeg råtna innvendig. Jeg gikk/går mange turer i naturen helt alene og prøver så godt jeg kan å bare være tilstede der og da. Bare det å kunne føle et snev av glede i noen sekunder er luksus her i gården .. på 2 år følte jeg ingen gleder. Jeg tvinger meg selv til å gjøre ting jeg vet kan utløse et smil eller litt glede .. Anonymous poster hash: 0b5ed...5ab
Anonym bruker Skrevet 23. februar 2014 #4 Skrevet 23. februar 2014 Det er dessverre ofte slik at det først er når man kommer en liten tur opp av kjelleren at man oppdager at man faktisk har vært nedlåst i kjelleren ganske lenge. Det er derfor det er så mange mørketall på folk som sliter med dette, og derfor mange kommer seg så sent til lege. Det er ikke noe godt sted å være der nede i den mørke kjelleren. Jeg hater det der. Her. Anonymous poster hash: 545dd...ada
Anonym bruker Skrevet 23. februar 2014 #5 Skrevet 23. februar 2014 Jeg husker jeg måtte sy en gang etter en ulykke .. det var faen meg det beste jeg hadde opplevd på lang tid .. Da er man syk Anonymous poster hash: 0b5ed...5ab
Anonym bruker Skrevet 23. februar 2014 #6 Skrevet 23. februar 2014 Jeg var deprimert noen år før jeg fikk barn. Så meg aldri for da jeg gikk over veien, i håp om å bli påkjørt Anonymous poster hash: 8f5b0...df7
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå