Når visste du...

[Anonym bruker]

Til deg som er alene med mer enn ett barn. Når visste du at du måtte gå fra mannen/barnas far fpr å bli lykkelig? Er på bristepunktet her og føler meg fanget av barn og den tøffe hverdagen...har 3 barn på under 3 år sammen med samboer, men føler meg utslitt og misbrukt (mtp husarbeid og sex) , når er det nok liksom? Er veldig lite akseptert i vår omgangskrets og familie å gå fra hverandre, men jeg føler meg så låst og ulykkelig at det mer eller mindre går utover gleden med å være med barna og de merker det nok...er litt desperat,så håper på svar...

 

Anonymous poster hash: b869b...446

[Anonym bruker]

Det visste jeg egentlig i mange mange månender men elsket jo han likevel så det ble faktisk ikke slutt før HAN gjorde det slutt.

Å det skjedde så fort han hørte ordet GRAVID :S

Anonymous poster hash: 226bc...f41

[Gjest Syltebærtyttetøy]

Da jeg ikke hadde spist skikkelig på flere mnd, var tiltaksløs, gråt hele tiden, og hadde gått ned 10 kg! Jeg hadde vært på bristepunktet lenge..flere år faktisk, men jeg innså på slutten at jeg begynte å bli en dårlig mor. Jeg hadde ikke energi til å følge opp barna mine.

 

Alt snudde den dagen eksen var ute av leiligheten. Jeg følte at jeg kunne puste igjen.

[Anonym bruker]

Vet hvordan det er!

Det føles nesten som du er i fengsel å føler deg så fri når du endelig kommer ut av forholdet.

Anonymous poster hash: 226bc...f41

[Anonym bruker]

Da jeg ikke hadde spist skikkelig på flere mnd, var tiltaksløs, gråt hele tiden, og hadde gått ned 10 kg! Jeg hadde vært på bristepunktet lenge..flere år faktisk, men jeg innså på slutten at jeg begynte å bli en dårlig mor. Jeg hadde ikke energi til å følge opp barna mine.

Alt snudde den dagen eksen var ute av leiligheten. Jeg følte at jeg kunne puste igjen.

Huff...er akurat som jeg har det nå.. Spiser to ganger til dagen, er desperat etter og finne grunner til å bli med barnas far og fortsette drømmen gjennom tykt og tynt.... Han jobber vanligvis offshore, men er nå hjemme i en veldig laaaaaang pappaperm og jeg merker at jeg sliter med å "leve" på en måte... Vi krangler om alt fra hvem som tok den siste bleia til hvem som hadde litt fritid sist...jeg trekker alltid det korteste strået. Han har en veldig sjenerøs og snill familie, som jeg har blitt veldig glad i, og det gjør dette ekstra vanskelig.. Selv er jeg haøvveis i studier og fortsetter til høsten, så jeg tar meg seøv i tenke at jeg er økonomisk avhengig avham og ikke kan klare meg alene....

Han synes vi har det perfekte forhold, mens jeg tenker mer og mer på hvor fri jeg hadde følt meg uten ham... Han hater å reise...jeg elsker det... Han hater å gå ut, være med venner, finne på ting med barna, spise sammen, gåpå kino, bli bedre kjent med mine venner, osv...vi er hverandres rake motsetning på såååå mange måter og alikevel elsker jeg ham, men vet samtidig at jeg ikke kan bli øykkelig med denne mannen...jeg har faktisk bedre helt alene..hva i all verden skal jeg gjøre???

 

Anonymous poster hash: b869b...446

[Anonym bruker]

 

Da jeg ikke hadde spist skikkelig på flere mnd, var tiltaksløs, gråt hele tiden, og hadde gått ned 10 kg! Jeg hadde vært på bristepunktet lenge..flere år faktisk, men jeg innså på slutten at jeg begynte å bli en dårlig mor. Jeg hadde ikke energi til å følge opp barna mine.

Alt snudde den dagen eksen var ute av leiligheten. Jeg følte at jeg kunne puste igjen.

Huff...er akurat som jeg har det nå.. Spiser to ganger til dagen, er desperat etter og finne grunner til å bli med barnas far og fortsette drømmen gjennom tykt og tynt.... Han jobber vanligvis offshore, men er nå hjemme i en veldig laaaaaang pappaperm og jeg merker at jeg sliter med å "leve" på en måte... Vi krangler om alt fra hvem som tok den siste bleia til hvem som hadde litt fritid sist...jeg trekker alltid det korteste strået. Han har en veldig sjenerøs og snill familie, som jeg har blitt veldig glad i, og det gjør dette ekstra vanskelig.. Selv er jeg haøvveis i studier og fortsetter til høsten, så jeg tar meg seøv i tenke at jeg er økonomisk avhengig avham og ikke kan klare meg alene....

Han synes vi har det perfekte forhold, mens jeg tenker mer og mer på hvor fri jeg hadde følt meg uten ham... Han hater å reise...jeg elsker det... Han hater å gå ut, være med venner, finne på ting med barna, spise sammen, gåpå kino, bli bedre kjent med mine venner, osv...vi er hverandres rake motsetning på såååå mange måter og alikevel elsker jeg ham, men vet samtidig at jeg ikke kan bli øykkelig med denne mannen...jeg har faktisk bedre helt alene..hva i all verden skal jeg gjøre???Anonymous poster hash: b869b...446

Btw, beklager alle skrivefeil. Tullete tastatur! HI

 

Anonymous poster hash: b869b...446

[Anonym bruker]

Vet hvordan det er!Det føles nesten som du er i fengsel å føler deg så fri når du endelig kommer ut av forholdet. Anonymous poster hash: 226bc...f41

Ja! Jeg er virkelig i et fengsel...helt sykt. Trodde aldri jeg skulle føle dette, eller havne i denne situasjonen... HI

 

Anonymous poster hash: b869b...446

[Anonym bruker]

Ha kastet vekk mine beste år og investert alt i dette forholdet..føler nå st jeg står i gjen som svarteper... 26 år gammel, puppene til en 60-åring og ingen annen vil noen gang se på meg litt en gang...faen.. Haha, beklager, men jeg tror rett og slett at jeg er litt langt nede.. Venninnene mine misunner oss og ser på oss som prince Charming og Askepott.. Jeg føler meg derimot 110% som et askebeger...eller nor i den duren.. HI

 

Anonymous poster hash: b869b...446

[Anonym bruker]

Er akkurat samme sted som deg, HI. Har tenkt på det i hele dag, nå må jeg bare si det. Men nå er det for sent og jeg må legge meg. Igjen. Hvorfor klarer jeg bare ikke å fortelle ham at jeg ikke er lykkelig og at det er best om vi ikke bor sammen. Lyver til alle og enhver om oss. Vil bare ut av dette.

 

Anonymous poster hash: 156d4...e80

[Anonym bruker]

Er akkurat samme sted som deg, HI. Har tenkt på det i hele dag, nå må jeg bare si det. Men nå er det for sent og jeg må legge meg. Igjen. Hvorfor klarer jeg bare ikke å fortelle ham at jeg ikke er lykkelig og at det er best om vi ikke bor sammen. Lyver til alle og enhver om oss. Vil bare ut av dette.Anonymous poster hash: 156d4...e80

Hufff...godt å ikke være alene, samtidig som jeg ikke unner noen dette dilemmaet.

Jeg er totalt frustrert og har møtt veggen til de grader.. Vet virbelig ikke hva jeg skal gjøre, vet bare at jeg ikke vil gå rundt og føle meg to, og utnyttet lengre. Mannen jeg er sammen med i dag, er ikke den samme mannen som jeg falt for..enkelt og greit, damtidig sååå komplisert. Jeg et direkte ulykkelig og kan aldri bli annet med ham desverre. Jeg ser at dette kun kan ende i katastrofe, men er redd for å være alene med alt ansvar og det det innebærer.. Jeg elsker virkelig denne mannen, men jeg er også forandret på så mange måter og unner ha, å treffe ei anna dame som kan være den dama jeg ikke lenger orker eller vil eller kanvære for ham, på samme måte som han aldri kan bøi den jeg trenger eller vil være med.. Det verker rett og slett.. Huff... Har lenge trodd at det er barna som gjør meg sliten og fanger meg, men har nå innsett at det er ham... HI

 

Anonymous poster hash: b869b...446

[Anonym bruker]

Hvor skal jeg begynne med alt det praktiske? Ringe familievernkontoret? Håper noen kan svare meg, for dette er bare helt feil. Vil vekk, vil leve igjen og være glad. Vil nyte tiden med de små bana mine og nyte livet til det fulle... HI

 

Anonymous poster hash: b869b...446

[Anonym bruker]

Vet hvordan det er! Skal få barnet vårt om noen måneder, flytte sammen i nytt hus osv, men jeg vet ikke om jeg vil... Egentlig mest fordi jeg ikke vet om han faktisk vil være sammen med meg og bare er det fordi han burde. 

 

Noe i meg sier LØP!!! Mens noe sier at jeg må bite tenna sammen! Nå har jeg spurt han om hva han egentlig vil osv, så får jeg bare ta det derfra. 

 

Bare så irriterende at jeg er gravid og ikke oppfyller et eneste et av "kravene" jeg hadde til meg selv som skulle oppfylles før jeg fikk barn  

Anonymous poster hash: 02ea3...6ee

[Anonym bruker]

Huff, kjenner meg igjen da jeg var gravid med vårt første barn, nå har vi 3 og sitter fint i det...pokker... Er 5 natta jeg ikke får sove og vet at jegfbør gå, men vet ikke hvordan..føler vi har prøvd alt. Vi bare passer ikke sammen eller noe... HI

 

Anonymous poster hash: b869b...446