Var i en trafikkulykke med babyen på 14 mnd

[Anonym bruker]

Det gikk fint med oss begge, men klarer ikke å slutte å tenke "enn om"...

Føler meg uskikket som mor og lurer på om andre tenker det samme.

Jeg er satt som skyldig i ulykken. Fikk sleng på bilen og en trailer i motgående kjørte i oss. Jeg holdt max 60 km/t (80 sone), men det var sporete og en isvull der jeg la meg ut for vogntoget. Bilen min blir sannsynligvis kondemnert, så det sier jo litt om ulykken.

Jeg klarer ikke glemme følelsen da jeg innså at vogntoget ble å treffe oss. Jeg ga opp da og bare så på min sønn. Trodde vi skulle dø.

Vet ikke hva jeg vil med dette innlegget. Kanskje høre om noen har opplevd det samme.

 

Anonymous poster hash: 05760...ed6

[Anonym bruker]

Håper det går bra med dere nå! 💖

 

Anonymous poster hash: ddbbd...bd7

[moota m storebror&lillebror]

Huff for en fæl opplevelse! Jeg har ikke hatt bilulykke mens barna har vært med, men har kræsja et par ganger uten og det er grusomt. Forstår godt du er skjelven.

Fikk du tilbud om å prate med noen i etterkant av ulykken? Det burde du kanskje gjøre. Om du ikke gjorde, så kan du ta kontakt med fastlegen så hjelper han deg videre.

 

Det var ikke deres tur denne gangen

[Anonym bruker]

Jeg opplevde selv en trafikkulykke nå i sommer. 

Jeg var 20 uker på vei samtidig som min 18 mnd gamle datter satt i baksetet (bakovervendt og hele pakka heldigvis).

Min feil hele ulykken, jeg kjørte for fort inn i en tunnel, det var kø i tunnelen, jeg rakk ikke bremse godt nok før vi smalt inn i bakenden på en annen bil. Bilen ble kondemnert, heldigvis at kollisjonsputene funket sier jeg bare. Jeg måtte ligge til observasjon på sykehuset i et døgn for at de skulle passe på at ting gikk bra med meg og den lille i magen. Halvannetåringen min hadde ikke en eneste skramme. 

Jeg grein i dagesvis over at jeg hadde vært så uobservant.. Jeg var kjempebekymret i flere uker, turde ikke sitte bak rattet igjen på et par uker.. Og de første gangene kvakk jeg til av ingenting, så jeg ba min samboer at jeg ikke kjørte med barnet i bilen før jeg følte meg trygg på veien igjen. 

 

Det blir bedre. 

Anonymous poster hash: 616e0...64b

[Anonym bruker]

Så fælt.. Men ulykker skjer, det er farlig å kjøre bil, man tenker bare stort sett ikke over det når man sitter i bilen. Godt detgikk så bra som det gjorde!

 

Anonymous poster hash: e5153...88f

[Anonym bruker]

 

Jeg opplevde selv en trafikkulykke nå i sommer.

Jeg var 20 uker på vei samtidig som min 18 mnd gamle datter satt i baksetet (bakovervendt og hele pakka heldigvis).

Min feil hele ulykken, jeg kjørte for fort inn i en tunnel, det var kø i tunnelen, jeg rakk ikke bremse godt nok før vi smalt inn i bakenden på en annen bil. Bilen ble kondemnert, heldigvis at kollisjonsputene funket sier jeg bare. Jeg måtte ligge til observasjon på sykehuset i et døgn for at de skulle passe på at ting gikk bra med meg og den lille i magen. Halvannetåringen min hadde ikke en eneste skramme.

Jeg grein i dagesvis over at jeg hadde vært så uobservant.. Jeg var kjempebekymret i flere uker, turde ikke sitte bak rattet igjen på et par uker.. Og de første gangene kvakk jeg til av ingenting, så jeg ba min samboer at jeg ikke kjørte med barnet i bilen før jeg følte meg trygg på veien igjen.

 

Det blir bedre.

 

Anonymous poster hash: 616e0...64b

Westrose?

 

Anonymous poster hash: 85816...ae0

[Anonym bruker]

ble påkjørt skikkelig bakfra for 2 år siden. Jeg har enda noya!

ingen barn i bilen "engang". Så skjønner hvertfall hvorfor du har det ille med deg selv.

 

Men ting skjer når som hellst med hvem som helst

Anonymous poster hash: 37b6a...acb

[Anonym bruker]

Jeg opplevde selv en trafikkulykke nå i sommer. Jeg var 20 uker på vei samtidig som min 18 mnd gamle datter satt i baksetet (bakovervendt og hele pakka heldigvis).Min feil hele ulykken, jeg kjørte for fort inn i en tunnel, det var kø i tunnelen, jeg rakk ikke bremse godt nok før vi smalt inn i bakenden på en annen bil. Bilen ble kondemnert, heldigvis at kollisjonsputene funket sier jeg bare. Jeg måtte ligge til observasjon på sykehuset i et døgn for at de skulle passe på at ting gikk bra med meg og den lille i magen. Halvannetåringen min hadde ikke en eneste skramme. Jeg grein i dagesvis over at jeg hadde vært så uobservant.. Jeg var kjempebekymret i flere uker, turde ikke sitte bak rattet igjen på et par uker.. Og de første gangene kvakk jeg til av ingenting, så jeg ba min samboer at jeg ikke kjørte med barnet i bilen før jeg følte meg trygg på veien igjen.  Det blir bedre.  Anonymous poster hash: 616e0...64b

Hva med de du kjørte på da?

 

Anonymous poster hash: ae259...d11

[Anonym bruker]

Har ikke noe å si annet enn at det der gjør deg ikke til en dårlig mor! Det var en forferdelig hendelse som selvfølgelig setter spor, men ulykker skjer dessverre hver eneste dag. Med og uten barn i bilen. Håper du kan komme deg videre <3 Klem til deg!

 

Anonymous poster hash: 80e4a...6cc

[Anonym bruker]

 

Jeg opplevde selv en trafikkulykke nå i sommer. Jeg var 20 uker på vei samtidig som min 18 mnd gamle datter satt i baksetet (bakovervendt og hele pakka heldigvis).Min feil hele ulykken, jeg kjørte for fort inn i en tunnel, det var kø i tunnelen, jeg rakk ikke bremse godt nok før vi smalt inn i bakenden på en annen bil. Bilen ble kondemnert, heldigvis at kollisjonsputene funket sier jeg bare. Jeg måtte ligge til observasjon på sykehuset i et døgn for at de skulle passe på at ting gikk bra med meg og den lille i magen. Halvannetåringen min hadde ikke en eneste skramme. Jeg grein i dagesvis over at jeg hadde vært så uobservant.. Jeg var kjempebekymret i flere uker, turde ikke sitte bak rattet igjen på et par uker.. Og de første gangene kvakk jeg til av ingenting, så jeg ba min samboer at jeg ikke kjørte med barnet i bilen før jeg følte meg trygg på veien igjen.  Det blir bedre.  Anonymous poster hash: 616e0...64b

Hva med de du kjørte på da?

 

Anonymous poster hash: ae259...d11

 

Var heldigvis bare en mann i bilen, han kjente kun en dylt i ryggen. Jeg betalte såklart egenandelen han måtte ut med på legevakta pga meg. Bilen hans skjedde det ikke noe med. 

 

Anonymous poster hash: 616e0...64b

[Dini]

 

Jeg opplevde selv en trafikkulykke nå i sommer.

Jeg var 20 uker på vei samtidig som min 18 mnd gamle datter satt i baksetet (bakovervendt og hele pakka heldigvis).

Min feil hele ulykken, jeg kjørte for fort inn i en tunnel, det var kø i tunnelen, jeg rakk ikke bremse godt nok før vi smalt inn i bakenden på en annen bil. Bilen ble kondemnert, heldigvis at kollisjonsputene funket sier jeg bare. Jeg måtte ligge til observasjon på sykehuset i et døgn for at de skulle passe på at ting gikk bra med meg og den lille i magen. Halvannetåringen min hadde ikke en eneste skramme.

Jeg grein i dagesvis over at jeg hadde vært så uobservant.. Jeg var kjempebekymret i flere uker, turde ikke sitte bak rattet igjen på et par uker.. Og de første gangene kvakk jeg til av ingenting, så jeg ba min samboer at jeg ikke kjørte med barnet i bilen før jeg følte meg trygg på veien igjen.

 

Det blir bedre.

 

Anonymous poster hash: 616e0...64b

Westrose?

 

Anonymous poster hash: 85816...ae0

 

Ja? 

[Anonym bruker]

Håper det går bra med dere nå! Anonymous poster hash: ddbbd...bd7

Tusen takk for det. Det går bra i hverdagen, jeg kjører bil, -til barnehagen også, men det sitter veldig i meg likevel.

 

Anonymous poster hash: 05760...ed6

[Anonym bruker]

Huff for en fæl opplevelse! Jeg har ikke hatt bilulykke mens barna har vært med, men har kræsja et par ganger uten og det er grusomt. Forstår godt du er skjelven.

Fikk du tilbud om å prate med noen i etterkant av ulykken? Det burde du kanskje gjøre. Om du ikke gjorde, så kan du ta kontakt med fastlegen så hjelper han deg videre.

Det var ikke deres tur denne gangen

Nei det var heldigvis ikke vår tur. Har ikke fått tilbud om å snakke med noen. Samboer snakker jo om det med meg, men det peiler alltid inn på det biltekniske. Hvordan stabilisere en sleng og slikt. Og andre sier til stadig at vi var heldige, tenk hvordan det kunne ha gått. Selvfølgelig tenker jeg på det, -det er alt jeg tenker på!!

 

Anonymous poster hash: 05760...ed6

[Anonym bruker]

Jeg opplevde selv en trafikkulykke nå i sommer. Jeg var 20 uker på vei samtidig som min 18 mnd gamle datter satt i baksetet (bakovervendt og hele pakka heldigvis).Min feil hele ulykken, jeg kjørte for fort inn i en tunnel, det var kø i tunnelen, jeg rakk ikke bremse godt nok før vi smalt inn i bakenden på en annen bil. Bilen ble kondemnert, heldigvis at kollisjonsputene funket sier jeg bare. Jeg måtte ligge til observasjon på sykehuset i et døgn for at de skulle passe på at ting gikk bra med meg og den lille i magen. Halvannetåringen min hadde ikke en eneste skramme. Jeg grein i dagesvis over at jeg hadde vært så uobservant.. Jeg var kjempebekymret i flere uker, turde ikke sitte bak rattet igjen på et par uker.. Og de første gangene kvakk jeg til av ingenting, så jeg ba min samboer at jeg ikke kjørte med barnet i bilen før jeg følte meg trygg på veien igjen.  Det blir bedre.  Anonymous poster hash: 616e0...64b

Takk for at du deler! Forstår deg så godt! Føler jo også på at det var min skyld at vi fikk sleng. Selv om jeg hadde lav fart og ikke var uoppmerksom.

Godt å høre at det går bedre med deg!

 

Anonymous poster hash: 05760...ed6

[Anonym bruker]

Har ikke noe å si annet enn at det der gjør deg ikke til en dårlig mor! Det var en forferdelig hendelse som selvfølgelig setter spor, men ulykker skjer dessverre hver eneste dag. Med og uten barn i bilen. Håper du kan komme deg videre <3 Klem til deg!Anonymous poster hash: 80e4a...6cc

Tusen takk! Det varmer!

 

Anonymous poster hash: 05760...ed6

[Anonym bruker]

Krasjet selv når jeg var 18 på glatta. Kjørte sent, 60km i timen, men det var dårlig sikt, snø i lufta og jeg var på svingte veier, var ikke kjent. I slutten av en sving fikk jeg sleng på bilen og klarte ikke rette den, kjørte utfor og rullet rundt på taket et par ganger. Det skumleste var ikke selve utforkjøringen men som du sier det øyeblikket du tror "Nå dør vi" For jeg kunne pga sikten ikke se hvor vi havnet, om det var på et jorde, i et fjell eller ned ei skråning. Det gik bra med oss begge i bilen, ingen skader untatt mye nakke og muskelsmerter en stund etterpå.

 

Jeg var skjelven i mange uker etterpå. Livredd når jeg kjørte, men bestemte meg for at jeg skulle rett ut bak ratet igjen neste dag, ellers hadde jeg nok blitt livred for å kjøre.

 

Nå snart 12 år etter er jeg ikke redd for å kjøre selv, men har siden den gang vært en engstelig passasjer, og liker best å kjøre selv. Blir alltid livredd om jeg føler sjåføren kjører litt for fort i en sving, og blir skikkelig sint om noen kjører uforsvarlig.

Anonymous poster hash: bc45d...5cd

[moota m storebror&lillebror]

 

Huff for en fæl opplevelse! Jeg har ikke hatt bilulykke mens barna har vært med, men har kræsja et par ganger uten og det er grusomt. Forstår godt du er skjelven.

Fikk du tilbud om å prate med noen i etterkant av ulykken? Det burde du kanskje gjøre. Om du ikke gjorde, så kan du ta kontakt med fastlegen så hjelper han deg videre.

Det var ikke deres tur denne gangen

Nei det var heldigvis ikke vår tur. Har ikke fått tilbud om å snakke med noen. Samboer snakker jo om det med meg, men det peiler alltid inn på det biltekniske. Hvordan stabilisere en sleng og slikt. Og andre sier til stadig at vi var heldige, tenk hvordan det kunne ha gått. Selvfølgelig tenker jeg på det, -det er alt jeg tenker på!!

 

Anonymous poster hash: 05760...ed6

Om du trenger noen utenfor å prate med så kan fastlegen i det minste henvise deg.

 

Det er slett ikke alltid andre vet hvordan du opplevde det og er gjerne hakket for nysgjerrige.. dessverre. Håper du klarer å legge det bak deg, med eller uten hjelp

[Anonym bruker]

 

 

 

Jeg opplevde selv en trafikkulykke nå i sommer.

Jeg var 20 uker på vei samtidig som min 18 mnd gamle datter satt i baksetet (bakovervendt og hele pakka heldigvis).

Min feil hele ulykken, jeg kjørte for fort inn i en tunnel, det var kø i tunnelen, jeg rakk ikke bremse godt nok før vi smalt inn i bakenden på en annen bil. Bilen ble kondemnert, heldigvis at kollisjonsputene funket sier jeg bare. Jeg måtte ligge til observasjon på sykehuset i et døgn for at de skulle passe på at ting gikk bra med meg og den lille i magen. Halvannetåringen min hadde ikke en eneste skramme.

Jeg grein i dagesvis over at jeg hadde vært så uobservant.. Jeg var kjempebekymret i flere uker, turde ikke sitte bak rattet igjen på et par uker.. Og de første gangene kvakk jeg til av ingenting, så jeg ba min samboer at jeg ikke kjørte med barnet i bilen før jeg følte meg trygg på veien igjen.

 

Det blir bedre.

 

Anonymous poster hash: 616e0...64b

Westrose?

 

Anonymous poster hash: 85816...ae0

Ja?

Ok. Bare lurte, mente å huske historien din.

 

Anonymous poster hash: 85816...ae0

[Dini]

 

 

 

Jeg opplevde selv en trafikkulykke nå i sommer.

Jeg var 20 uker på vei samtidig som min 18 mnd gamle datter satt i baksetet (bakovervendt og hele pakka heldigvis).

Min feil hele ulykken, jeg kjørte for fort inn i en tunnel, det var kø i tunnelen, jeg rakk ikke bremse godt nok før vi smalt inn i bakenden på en annen bil. Bilen ble kondemnert, heldigvis at kollisjonsputene funket sier jeg bare. Jeg måtte ligge til observasjon på sykehuset i et døgn for at de skulle passe på at ting gikk bra med meg og den lille i magen. Halvannetåringen min hadde ikke en eneste skramme.

Jeg grein i dagesvis over at jeg hadde vært så uobservant.. Jeg var kjempebekymret i flere uker, turde ikke sitte bak rattet igjen på et par uker.. Og de første gangene kvakk jeg til av ingenting, så jeg ba min samboer at jeg ikke kjørte med barnet i bilen før jeg følte meg trygg på veien igjen.

 

Det blir bedre.

 

Anonymous poster hash: 616e0...64b

Westrose?

 

Anonymous poster hash: 85816...ae0

Ja?

Ok. Bare lurte, mente å huske historien din.

 

Anonymous poster hash: 85816...ae0

 

 

[Anonym bruker]

 

 

Huff for en fæl opplevelse! Jeg har ikke hatt bilulykke mens barna har vært med, men har kræsja et par ganger uten og det er grusomt. Forstår godt du er skjelven.

Fikk du tilbud om å prate med noen i etterkant av ulykken? Det burde du kanskje gjøre. Om du ikke gjorde, så kan du ta kontakt med fastlegen så hjelper han deg videre.

Det var ikke deres tur denne gangen

Nei det var heldigvis ikke vår tur. Har ikke fått tilbud om å snakke med noen. Samboer snakker jo om det med meg, men det peiler alltid inn på det biltekniske. Hvordan stabilisere en sleng og slikt. Og andre sier til stadig at vi var heldige, tenk hvordan det kunne ha gått. Selvfølgelig tenker jeg på det, -det er alt jeg tenker på!!Anonymous poster hash: 05760...ed6

Om du trenger noen utenfor å prate med så kan fastlegen i det minste henvise deg.

Det er slett ikke alltid andre vet hvordan du opplevde det og er gjerne hakket for nysgjerrige.. dessverre. Håper du klarer å legge det bak deg, med eller uten hjelp

Jeg er ikke så gira på å snakke med lege om dette, kjenner jeg. Men du har rett i det med nysgjerrighet! Alle skal ha detaljer, og det gjør meg uvell. Klarer meg egentlig greit nok nå bare vi ikke må snakke om det og jeg ikke får kommentarer som tenk hvordan det kunne ha gått. Så jeg skyver det nok litt unna, vil jo ikke tenke på det. Takk igjen for støtten.

 

Anonymous poster hash: 05760...ed6

[Anonym bruker]

Krasjet selv når jeg var 18 på glatta. Kjørte sent, 60km i timen, men det var dårlig sikt, snø i lufta og jeg var på svingte veier, var ikke kjent. I slutten av en sving fikk jeg sleng på bilen og klarte ikke rette den, kjørte utfor og rullet rundt på taket et par ganger. Det skumleste var ikke selve utforkjøringen men som du sier det øyeblikket du tror "Nå dør vi" For jeg kunne pga sikten ikke se hvor vi havnet, om det var på et jorde, i et fjell eller ned ei skråning. Det gik bra med oss begge i bilen, ingen skader untatt mye nakke og muskelsmerter en stund etterpå. Jeg var skjelven i mange uker etterpå. Livredd når jeg kjørte, men bestemte meg for at jeg skulle rett ut bak ratet igjen neste dag, ellers hadde jeg nok blitt livred for å kjøre. Nå snart 12 år etter er jeg ikke redd for å kjøre selv, men har siden den gang vært en engstelig passasjer, og liker best å kjøre selv. Blir alltid livredd om jeg føler sjåføren kjører litt for fort i en sving, og blir skikkelig sint om noen kjører uforsvarlig. Anonymous poster hash: bc45d...5cd

Huff høres ekkelt ut!! Trodde også bilen skulle velte, vi klatra såpass på snøskavelen. Tenk om DET hadde skjedd, da hadde vi fått traileren i frontruta... Virkelig ekkelt å tro man skal dø. Alt jeg tenkte på og så på var babyen min... Hadde du barn i bilen da dere gikk rundt?? Huff du må ha hatt det mye verre en meg!! Samboer tvang meg til å kjøre bil igjen samme kveld, en annen bil da. Kjenner at det går greit når jeg er alene, men kjørte i 50 km/t sist jeg leverte i b.hagen.

 

Anonymous poster hash: 05760...ed6

[moota m storebror&lillebror]

 

 

 

Huff for en fæl opplevelse! Jeg har ikke hatt bilulykke mens barna har vært med, men har kræsja et par ganger uten og det er grusomt. Forstår godt du er skjelven.

Fikk du tilbud om å prate med noen i etterkant av ulykken? Det burde du kanskje gjøre. Om du ikke gjorde, så kan du ta kontakt med fastlegen så hjelper han deg videre.

Det var ikke deres tur denne gangen

Nei det var heldigvis ikke vår tur. Har ikke fått tilbud om å snakke med noen. Samboer snakker jo om det med meg, men det peiler alltid inn på det biltekniske. Hvordan stabilisere en sleng og slikt. Og andre sier til stadig at vi var heldige, tenk hvordan det kunne ha gått. Selvfølgelig tenker jeg på det, -det er alt jeg tenker på!!Anonymous poster hash: 05760...ed6

Om du trenger noen utenfor å prate med så kan fastlegen i det minste henvise deg.

Det er slett ikke alltid andre vet hvordan du opplevde det og er gjerne hakket for nysgjerrige.. dessverre. Håper du klarer å legge det bak deg, med eller uten hjelp

Jeg er ikke så gira på å snakke med lege om dette, kjenner jeg. Men du har rett i det med nysgjerrighet! Alle skal ha detaljer, og det gjør meg uvell. Klarer meg egentlig greit nok nå bare vi ikke må snakke om det og jeg ikke får kommentarer som tenk hvordan det kunne ha gått. Så jeg skyver det nok litt unna, vil jo ikke tenke på det. Takk igjen for støtten.

 

Anonymous poster hash: 05760...ed6

 

 

Du er ikke nødt å fortelle fastlegen hva det gjelder. Han skal kunne henvise deg til noen å prate med, ev. bare selve legekontoret, uten at du skal måtte legge ut hva det gjelder. Men det kan være rimeligere da. Ev. skal du også kunne ta kontakt ved det sykehuset eller legevaktsentralen el. som rykket ut til ulykken. De skal ha sykepleier eller andre kompetente personer til å ta seg av dem som sliter etter en ulykke.

 

Jeg var selv vitne til en voldsom ulykke på motorveien for mange år siden. Jeg fikk da tilbud om å prate med noen om det av de som kom på stedet etter ulykken.

 

Det blir litt som når mange kjører forbi en ulykke. Trafikken går ikke sent fordi det er trangt forbi eller folk som jobber, alle vil se mest mulig og bremser i det de kjører forbi.

 

Håper du får ro snart