Når forholdet er så vanskelig at det går ut over psyken...

[Anonym bruker]

I ti år har jeg vært sammen med mannen min. Sammen har vi et barn på seks år. Da vi møttes falt jeg for alle de positive sidene hans. Verdens beste pappa, snill, bidrar mtp alt av husarbeid osv. Av en eller annen grunn tenkte jeg ikke på at det kunne bli vanskelig etter hvert ettersom jeg aldri hadde vært forelsket i han. Jeg valgte nok mannen mer med fornuft enn følelser....

 

I tre år nå har jeg prøvd, og prøvd, og prøvd å finne noen følelser, eller et eller annet som kan gjøre at jeg klarer å være kjæreste med mannen min. I en periode stoppet jeg å prøve(også dette som et ledd i å prøve å få det bra med han), men det fungerte bare dårligere! De siste to årene har vært svært vanskelig. Vi kommuniserer godt og krangler aldri, men jeg føler nesten avsky.... Når han tar på meg fryser jeg til. Sex er helt uaktuelt. Det ville vært som å ha sex med min bror....

 

Fra å ha godtatt at jeg kommer til å være sammen med en av mine beste venner resten av livet, har det gått til at jeg irriterer meg over alt han gjør og sier. Gleder meg til han skal jobbe, så barnet mitt og jeg får være alene. Uansett hva vi gjør sammen har jeg en vond klump i magen. Alt føles feil, og jeg klarer ikke se hvordan vi skal kunne være kjærester! Klarer ikke se på han uten å tenke at jeg skulle ønske han var borte. Jeg forstår godt at dette er tøft for han, og smiler og ler slik at han ikke merker det. Vil så gjerne at dette skal fungere!

 

Dessverre har dette ført til at jeg ikke gleder meg til noe lengre. Klarer ikke tenke på annet enn at det ikke er "her" jeg vil være! Med unntak av når jeg er på jobb. Da klarer jeg å glemme. Med en gang jobbdagen er over kommer den vonde følelsen i magen igjen. Har ikke gledet meg til helt på to år.

 

Noen med et godt råd? For dette tar snart knekken på meg.

Anonymous poster hash: 876f4...3cf

[Anonym bruker]

Herregud! Trodde først det var jeg som hadde skrevet innlegget. Det er akkurat sånn her også. Og like lang tid!!

 

Vi har gått til samlivsterapeut i over ett år uten at det har hjulpet på mine følelser. Jeg har bare venne- eller brorfølese for han!!

 

Trodde jeg skulle klare å leve sånn, for barnas skyld. Men nå har jeg kommet til et punkt der jeg rett og slett ikke tror jeg orker mer!

 

Har skaffet meg en elsker. Det vil si, vi har ikke hatt sex enda, men vi planlegger det i løpet av et par ukers tid.

 

Anonymous poster hash: 0d421...504

[Anonym bruker]

Det er i slike tilfeller jeg ikke skjønner hvorfor man MÅ holde sammen fordi man har barn sammen.... Kjære vene! Get a life! Barna har det mye bedre med en lykkelig mor! Hilsen ei som tok et annet valg.

 

Anonymous poster hash: d3f08...3ca

[Anonym bruker]

Mitt eneste råd: GÅ!

 

For alles del.. Ingen av dere, ikke engang barnet, vinner noe på å ha det som dette!

 

 

Anonymous poster hash: 33220...d6a

[Anonym bruker]

Ja, hadde det vært så enkelt, så hadde jeg gått. Men tanken på å ikke få være med barnet mitt hver dag er så vond! I tillegg klarer jeg ikke å se at barnet vårt har gost av det... Livredd for at han skal få utfordringer som en konsekvens av bruddet! Jeg vil ikke at han skal bo to plaaser, så eneste løsningen da er at mannen min får han, og jeg har samvær. Han kommer aldri til å gå med på at han har samvær. Nei, alt med er brudd må da være værre enn å ha det vondt i forholdet? HI

 

Anonymous poster hash: 876f4...3cf

[Silverfox]

Jeg synes det er minst like skremmende at barnet mitt lærer hvordan ting "skal være" i et forhold hvor foreldrene holder sammen for barnas skyld...

Jeg hadde blitt skuffet og sint om jeg hadde funnet ut at foreldrene mine var ulykkelige hele sitt voksne liv, bare for å tekkes meg.

 

Jeg har ny samboer, og han og jeg har akkurat den typen forhold jeg ønsker som et forbilde for mine våre barn. Gleder og sorger deles, problemer jobbes med og skuffes ikke under teppet. Familien er viktigst for oss begge og vi hjelper og prioriterer hverandre. Vi viser med ord og gjerninger at vi er glade i hverandre, hver dag.

 

Dette hadde ikke barna mine lært om jeg fremdeles hadde vært sammen med faren deres.

[Anonym bruker]

Man må jobbe sammen i et forhold. Ta en pause . Finne på noe nytt. Nyskapende. VEdder på at de som hhr vært gift i 50 år også har sine perioder. Men. Trnk deg om.

 

Anonymous poster hash: c726b...d35

[Anonym bruker]

Jeg skulle så gjerne visst når det er på tide å gi opp... Når ga dere opp? Jeg har stått opp mange dager og tenkt at NÅ er det nok! Men etterhver som dagen går, feiger jeg ut... Vil se inn i fremtiden og se hvordan begge veivalgene ville blitt... Deretter ta valget... HI

 

Anonymous poster hash: 876f4...3cf

[Anonym bruker]

Jeg ga opp den dagen hårene mine reiste seg når han stryk meg på ryggen....

 

Anonymous poster hash: 0bfe0...c0d

[Anonym bruker]

Jeg begynner også med 'Herregud!'

Det er dette de mener med 'lytt til kroppen din', altså. Den forteller deg alt du trenger å vite.

 

Anonymous poster hash: 8828c...713

[Anonym bruker]

LIvet og parforhold går opp og ned. Et parforhold må jobbes med! Det kan forbedres og utvikles. Folk er alt for snar med å gi opp. 

Anonymous poster hash: f3f22...6e8

[Anonym bruker]

Helt enig i at det må jobbes med. Men hvor starter man når kun TANKEN på sex gir frysninger? Vi har vært på weekentur, fjellturer, hatt kosekvelder osv. Både med og uten barnet. Gjør en del ting alene sammen med venner, eller trener. Har vært i parterapi, men ingenting endres... What to do??

 

Anonymous poster hash: 876f4...3cf

[magica fra tryll]

Når det går utover psyken, er det på tide å slutte å plage hverandre. For barnas skyld om ikke annet. Jeg gikk etter 5 år, og er nå svært lykkelig etter å ha vært gift med min nåværende mann i 18 år. Bare tanken på at jeg skulle fortsatt er helt sprø. Barna har best av å ha lykkelige foreldre,-vi er rollemodeller for barna våre med tanke på parforhold og kjærlighet. Det er utrolig viktig for meg!! 

Alternativet? Ende opp med en eller anen utmattelsesdiagnose, lykkepiller hva vet jeg......?

[Fero]

Jeg mener også at man skal jobbe for ekteskapet, men når det har gått så langt at tanken på å være intim med mannen din frastøter deg, da skal det godt gjøres å redde noe som helst. Barn har godt av å se foreldre i et sunt og normalt kjærlighetsforhold, noe som inkluderer både kyss, klapp og klem. Bokstavlig talt. De skal ikke bli så veldig gamle før de plukker opp at det er forskjellig hjemme hos dere enn hos foreldrene til vennene.

 

Følg magefølelsen. Det virker som om den er ganske klar.

[Anonym bruker]

Mannen min og jeg hadde skikkelige problemer i ekteskapet for noen år tilbake. Redningen for våres del var å snakke sammen, åpent og ærlig, ha samtaler på familievernkontoret og ikke minst; sørge for å ha et godt liv utenom husets fire vegger. Jeg dro på venninneturer, var mer sosial og begynte å trene flere ganger i uka. Mannen gjorde også noe av det samme (bortsett fra at han ikke dro bort med venninner, men kompiser ).

Etter hvert klarte vi å fokusere mer på hverandre når vi var sammen. Vi hadde mer å snakke om, vi delte opplevelser vi hadde hatt hver for oss. Etter rundt 8 måneder oppfattet vi hverandre litt annerledes. Vi lærte å kjenne hverandre bedre og ble nærmest forelsket på nytt

 

Nå har ikke du vært forelsket i mannen din noen gang og det gjør jo saken verre Men prøv i hvert fall ut alt som kan før du tar et drastisk valg! 

 

Lykke til

Anonymous poster hash: 3ee9c...b88

[Anonym bruker]

Vi har prøvd alt det du beskriver over her. Litt dessverre egentlig....for jeg vil så gjerne føle det annerledes! I samtaler på familievernkontoret fikk vi egentlig til svar at det ikke var noe de kunne hjelpe oss med. Fikk beskjed om at jeg måtte gå i tenkeboksen og bestemme meg for hva jeg ville. Kunne ikke se at de manglet noe i parforholdet hverken mtp kommunikasjon, arbeidsfordeling, gjøre ting alene eller sammen osv. Og det har de nok helt rett i. Likevel klarer jeg ikke føle noen verdens ting av noe som en gang ligner på kjærestefølelser. Etter som tiden går, går det andre veien. Det blir bare verre jo mer vi er sammen. Å guuuud, jeg skulle ønske det ikke hadde vært slik.

 

Som en over her skriver: å skaffe seg elsker. Helt uaktuelt!! Tankene og følelsene min klarer jeg i liten grad å styre, men handlingene mine styrer jeg helt selv! Sårer han nok med å bare føle som jeg gjør. Helt uaktuelt å finne en annen. Det ville knust han, og min verdighet. Og ødelagt for samarbeid i fremtiden! HI

Anonymous poster hash: 876f4...3cf

[Anonym bruker]

Ut fra hva du skriver har du i alle fall gode følelser for mannen din! Du må nok rett og slett bare bestemme deg for om du vil og kan leve i et parforhold uten forelskelsesfølelsen. Anbefaler å lese boka "oppskriften på et vellykket ekteskap". Kanskje den kan hjelpe deg?

 

Anonymous poster hash: 05c1f...4ab

[Anonym bruker]

Dette er mest sannsynlig verdens beste mann, så skal gi boka et forsøk:-) tusen takk for tipset! :-) HI

 

Anonymous poster hash: 876f4...3cf

[Anonym bruker]

Dette er mest sannsynlig verdens beste mann, så skal gi boka et forsøk:-) tusen takk for tipset! :-) HI

 

Anonymous poster hash: 876f4...3cf

[Anonym bruker]

Jeg er også en av de som har det akkurat som det. Det kunne faktisk ha vært meg også som skrev akkurat samme innlegg.

Jeg sammen med deg sliter med når har man forsøkt nok? Men begynner å innse at nok er nok når kroppen sier så tydelig i fra. Jeg har fortalt mannen hva jeg føler. Han har det ikke bra i forholdet heller, men har ikke lyst til at vi skal gå hvert til vårt. Jeg føler at akkurat nå gir jeg han bare tid til å venne seg til tanken at det kommer et brudd i framtiden. For vi kommer aldri til å bli gamle sammen.

 

Anonymous poster hash: 6f826...a73

[Anonym bruker]

Trist å høre:-( Hadde mannen min innsett at han kunne fått det mye bedre med noen andre, ville han gått fra meg. Men han sier det ikke finnes andre for han. Det er meg han vil ha! Skjønner det ikke, fordi han har det ikke bra. Håper det går bra med dere, brudd eller ei. Det er en vond prosess, men jeg tror man kommer sterkere utav det når forholdet er slik. Skulle bare ønske jeg kunne vært så modig selv! Lykke til! :-)

 

Anonymous poster hash: 876f4...3cf