3-åringen min tåler ikke at jeg snakker med andre

[Anonym bruker]

Hver gang jeg prøver å snakke med noen, hvem som helst, begynner han å mase om noe. Jeg har prøvd å ignorere han, men han bare hever stemmen mer og mer til det blir helt umulig å høre seg selv tenke og iallefall ikke hva den andre sier. Har prøvd, etter råd fra ped-leder, å strekke ut håndflate, holde den der og si at han må vente. Ingenting virker. Blir bare verre og verre synes jeg. Noen erfaringer og gode råd? Jeg blir gal snart!!

Anonymous poster hash: 167e1...6fe

[Anonym bruker]

Send han unna hver gang. La det få konsekvenser som ingen tv, inkludert ikke ipad, trekk vekk goder.

 

Anonymous poster hash: 51d7f...8d4

[Anonym bruker]

Han er 3, tviler på at i-pad er noe han vet hva er?

 

Hadde bare bedt ham gå ut av rommet, eller rett og slett tie stille til det er hans tur å snakke hvis dere er ute. Så enkelt er det. 

 

Rart at dere ikke gjør dette hjemme allerede, ber dere ham ikke vente på tur når dere prater sammen og han avbryter? 

Anonymous poster hash: 3a9fe...8aa

[Anonym bruker]

Send han ut av rommet.

Han er tre år og forstår regler som å vente på sin tur.

 

Anonymous poster hash: b1932...856

[Anonym bruker]

 

Han er 3, tviler på at i-pad er noe han vet hva er?

 

Hadde bare bedt ham gå ut av rommet, eller rett og slett tie stille til det er hans tur å snakke hvis dere er ute. Så enkelt er det.

 

Rart at dere ikke gjør dette hjemme allerede, ber dere ham ikke vente på tur når dere prater sammen og han avbryter?

 

Anonymous poster hash: 3a9fe...8aa

Hvilken tidsalder lever du i? En treåring vet veldig godt hva et nettbrett er.

 

Anonymous poster hash: 51d7f...8d4

[me_87]

Til og med 2 åringen min vet hva nettbrett er.

[Anonym bruker]

Vi foretrekker faktisk, tro det eller ei, å LEKE med leker eller være ute, tegne, perle osv fremfor å sitte å glo på nettbrett med barna. 

 

Sånn ellers får de se barne-tv hver kveld. De lider ingen nød, og er aktive unger som alltid er freshe og klare til en tur ut:)

Anonymous poster hash: 3a9fe...8aa

[Anonym bruker]

Vi har det samme problemet her, med gutten som snart blir tre år. Men vi merker at dette oftest skjer etter barnehagen, altså når han er trøtt og sliten og lei av å være en av mange.

Anonymous poster hash: 59357...a39

[Anonym bruker]

 

Vi foretrekker faktisk, tro det eller ei, å LEKE med leker eller være ute, tegne, perle osv fremfor å sitte å glo på nettbrett med barna. 

 

Sånn ellers får de se barne-tv hver kveld. De lider ingen nød, og er aktive unger som alltid er freshe og klare til en tur ut:)

 

Anonymous poster hash: 3a9fe...8aa

 

 

Ja for det er jo ikke mulig for et barn å spille med en app på nettbrettet i en halvtime, for så å gå ut og leke etterpå?

 

Anonymous poster hash: 59357...a39

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar! #3: Jo, det er klart vi sier klart fra at han må være stille og vente på tur! Han er fullstendig klar over at dette ikke er lov, men vi har ikke funnet en metode som er effektiv på han. Som regel sitter vi i stua og snakker, så da blir det å måtte sende han inn på et soverom eller kjøkkenet. Han er litt engstelig av seg, så han takler ikke å være alene på et rom.

 

Jeg må kanskje nekte han å se på nettbrett da. Har hørt at konsekvenser burde være relatert til handlingen, så dette virker feil, men mulig det er eneste å gjøre? Det beste hadde nok vært å sende han bort, men om jeg bare sender han i en annen kant av stuen, har det ingen effekt. Og i annet rom er som sagt ikke mulig da han er redd for å være alene. (Har god fantasi og innbiller seg at han ser skumle karakterer fra diverse barneprogram)

 

Andre synspunkter?

Anonymous poster hash: 167e1...6fe

[Anonym bruker]

 

Vi har det samme problemet her, med gutten som snart blir tre år. Men vi merker at dette oftest skjer etter barnehagen, altså når han er trøtt og sliten og lei av å være en av mange.

 

Anonymous poster hash: 59357...a39

 

Ok, ja her skjer det ofte i helger også. Hvordan håndterer dere det? 

 

Anonymous poster hash: 167e1...6fe

[Anonym bruker]

For meg høres det ut som han takler dårlig at du gir oppmerksomhet til andre enn ham. Engsteligheten hans kan godt henge sammen med dette - han trenger stadige bekreftelser.

Jeg ville bedt ham være stille når det ikke er hans tur, igjen og igjen om nødvendig (gi heller beskjed til samtalepartneren om at du må ta kampen) og om nødvendig (og mulig) fjernet ham fra situasjonen. Han blir antakelig sint og lei seg de første gangene, men som regel går slikt seg gradvis til om man tar kampen på det. Pedleders råd om å gi ham hånda vil kanskje fungere etter hvert. Det er selvsagt også viktig at du gir ham oppmerksomhet når det er hans tur!

 

Å vite når man kan snakke/ta oppmerksomheten og ikke er en svært viktig sosial kode å lære seg. Jeg ville derfor brukt tid på dette - barn må faktisk bare takle at foreldrene også snakker med andre.

(Først og fremst er dette viktig for barnets sosiale kompetanse, men jeg må samtidig få si at jeg har ei venninne med et barn med samme tendenser som ditt barn, og det syns jeg er så slitsomt at jeg prøver å unngå at vi treffes med barn, dessverre).

 

Å ta fra ham goder som ipad var bare et forslag fra noen, ikke noe du må gjennomføre. Min treåring ville neppe vært moden nok til å forstå at hun ikke får bruke ipad (eller annet gode) på grunn av at hun avbrøt en samtale tidligere den dagen. På henne fungerer det best å ta kampen i situasjonen, og bli ferdig med det der og da. Men på et eldre barn jeg har er fratrekk av goder effektivt om barnet ikke oppfører seg.

Anonymous poster hash: b59f4...89d

[Anonym bruker]

Dersom min maser (unormalt mye) mens jeg prater med andre, sier jeg først til den/de jeg prater med: "unnskyld, et lite øyeblikk bare". Så setter jeg meg ned i barnets høyde, sørger for at hun faktisk hører etter og forklarer rolig, men bestemt at "nå prater mamma med Per og Kari. Det betyr at du er nødt til å vente et lite øyeblikk før du kan få mammas oppmerksomhet. Det er helt i orden hvis du har lyst til å fortelle noe, men det er ikke lov å avbryte". 

 

Nå aner ikke jeg hvordan du forklarer barnet at han ikke må mase når du er opptatt i samtale med andre, men ofte tar jeg meg selv i å bare si "vent litt" og "ikke mas", uten at jeg ser på henne engang. Da fortsetter bare masingen, for beskjeden fra meg er ikke tydelig nok og bekreftelsen overfor henne at jeg faktisk hører henne er heller ikke tydelig nok. Hun er litt over 2 år.

Anonymous poster hash: 158c8...974

[Anonym bruker]

 

For meg høres det ut som han takler dårlig at du gir oppmerksomhet til andre enn ham. Engsteligheten hans kan godt henge sammen med dette - han trenger stadige bekreftelser.

Jeg ville bedt ham være stille når det ikke er hans tur, igjen og igjen om nødvendig (gi heller beskjed til samtalepartneren om at du må ta kampen) og om nødvendig (og mulig) fjernet ham fra situasjonen. Han blir antakelig sint og lei seg de første gangene, men som regel går slikt seg gradvis til om man tar kampen på det. Pedleders råd om å gi ham hånda vil kanskje fungere etter hvert. Det er selvsagt også viktig at du gir ham oppmerksomhet når det er hans tur!

 

Å vite når man kan snakke/ta oppmerksomheten og ikke er en svært viktig sosial kode å lære seg. Jeg ville derfor brukt tid på dette - barn må faktisk bare takle at foreldrene også snakker med andre.

(Først og fremst er dette viktig for barnets sosiale kompetanse, men jeg må samtidig få si at jeg har ei venninne med et barn med samme tendenser som ditt barn, og det syns jeg er så slitsomt at jeg prøver å unngå at vi treffes med barn, dessverre).

 

Å ta fra ham goder som ipad var bare et forslag fra noen, ikke noe du må gjennomføre. Min treåring ville neppe vært moden nok til å forstå at hun ikke får bruke ipad (eller annet gode) på grunn av at hun avbrøt en samtale tidligere den dagen. På henne fungerer det best å ta kampen i situasjonen, og bli ferdig med det der og da. Men på et eldre barn jeg har er fratrekk av goder effektivt om barnet ikke oppfører seg.

 

Anonymous poster hash: b59f4...89d

 

Tusen takk for et utførende og fint svar!! Ja, du har rett i at dette er viktig å rette opp i. Jeg bare føler ingen av metodene jeg prøver virker. Vennene mine har ikke prøvd å unnga å treffe meg med han, men JEG orker nesten ikke å ha han med meg til venner fordi han da krever så mye oppmerksomhet at jeg ikke får noe ut av besøket omtrent. Jeg får bare ta kampen hver eneste gang nå fremover omtrent uansett hva samtalen handler om, og si ifra til alle jeg snakker med at dette er noe jeg driver å lærer han nå. Og så får jeg prøve å fjerne han fra situasjonen og håper at dette virker til slutt. Jeg har sagt i fra til barnehagen, men tror jeg skal ta det opp igjen og si at det er noe vi skal jobbe med nå og be dem ha ekstra fokus på dette de også. Satser på at det ordner seg for det er til å bli gal av. 

 

Anonymous poster hash: 167e1...6fe

[Anonym bruker]

 

Dersom min maser (unormalt mye) mens jeg prater med andre, sier jeg først til den/de jeg prater med: "unnskyld, et lite øyeblikk bare". Så setter jeg meg ned i barnets høyde, sørger for at hun faktisk hører etter og forklarer rolig, men bestemt at "nå prater mamma med Per og Kari. Det betyr at du er nødt til å vente et lite øyeblikk før du kan få mammas oppmerksomhet. Det er helt i orden hvis du har lyst til å fortelle noe, men det er ikke lov å avbryte". 

 

Nå aner ikke jeg hvordan du forklarer barnet at han ikke må mase når du er opptatt i samtale med andre, men ofte tar jeg meg selv i å bare si "vent litt" og "ikke mas", uten at jeg ser på henne engang. Da fortsetter bare masingen, for beskjeden fra meg er ikke tydelig nok og bekreftelsen overfor henne at jeg faktisk hører henne er heller ikke tydelig nok. Hun er litt over 2 år.

 

Anonymous poster hash: 158c8...974

 

Takk for svar! Dette har dessverre ingen virkning på han. Jeg må nok begynne å fjerne han fra der vi sitter hver eneste gang og krysse fingrene for at det går til slutt. 

 

Anonymous poster hash: 167e1...6fe

[Anonym bruker]

 

 

For meg høres det ut som han takler dårlig at du gir oppmerksomhet til andre enn ham. Engsteligheten hans kan godt henge sammen med dette - han trenger stadige bekreftelser.

Jeg ville bedt ham være stille når det ikke er hans tur, igjen og igjen om nødvendig (gi heller beskjed til samtalepartneren om at du må ta kampen) og om nødvendig (og mulig) fjernet ham fra situasjonen. Han blir antakelig sint og lei seg de første gangene, men som regel går slikt seg gradvis til om man tar kampen på det. Pedleders råd om å gi ham hånda vil kanskje fungere etter hvert. Det er selvsagt også viktig at du gir ham oppmerksomhet når det er hans tur!

 

Å vite når man kan snakke/ta oppmerksomheten og ikke er en svært viktig sosial kode å lære seg. Jeg ville derfor brukt tid på dette - barn må faktisk bare takle at foreldrene også snakker med andre.

(Først og fremst er dette viktig for barnets sosiale kompetanse, men jeg må samtidig få si at jeg har ei venninne med et barn med samme tendenser som ditt barn, og det syns jeg er så slitsomt at jeg prøver å unngå at vi treffes med barn, dessverre).

 

Å ta fra ham goder som ipad var bare et forslag fra noen, ikke noe du må gjennomføre. Min treåring ville neppe vært moden nok til å forstå at hun ikke får bruke ipad (eller annet gode) på grunn av at hun avbrøt en samtale tidligere den dagen. På henne fungerer det best å ta kampen i situasjonen, og bli ferdig med det der og da. Men på et eldre barn jeg har er fratrekk av goder effektivt om barnet ikke oppfører seg.

 

Anonymous poster hash: b59f4...89d

 

Tusen takk for et utførende og fint svar!! Ja, du har rett i at dette er viktig å rette opp i. Jeg bare føler ingen av metodene jeg prøver virker. Vennene mine har ikke prøvd å unnga å treffe meg med han, men JEG orker nesten ikke å ha han med meg til venner fordi han da krever så mye oppmerksomhet at jeg ikke får noe ut av besøket omtrent. Jeg får bare ta kampen hver eneste gang nå fremover omtrent uansett hva samtalen handler om, og si ifra til alle jeg snakker med at dette er noe jeg driver å lærer han nå. Og så får jeg prøve å fjerne han fra situasjonen og håper at dette virker til slutt. Jeg har sagt i fra til barnehagen, men tror jeg skal ta det opp igjen og si at det er noe vi skal jobbe med nå og be dem ha ekstra fokus på dette de også. Satser på at det ordner seg for det er til å bli gal av. 

 

Anonymous poster hash: 167e1...6fe

 

Lykke til! Det er vanskelig med slike ting. Som regel går jo ting seg til, men noen ganger går det for langt, og da må man ta kampen. Slik er det i alle hjem i blant!

 

 

Anonymous poster hash: b59f4...89d