Ang å gå hjemme/gå på jobb..

[Anonym bruker]

Dere som synes det høres så utrolig kjedelig ut å gå hjemme, har dere en überspennende jobb med reiser til alle verdenshjørner da eller??

 

Jeg jobber og det er søren meg kjedelig og ensformig det også til tider! Jobbing er oppskrytt! Samme skiten dag ut og dag inn, føles det som.

 

Anonymous poster hash: 94143...f33

[Anonym bruker]

Enig med deg! For meg er jobb noe man MÅ, hjemme LEVER jeg!

Anonymous poster hash: e2bfc...42b

[☆☆☆]

Nei, jobben er ikkje glamorøs og eksotisk akkurat. Eg er sjukepleiar. Men det er på ingen måte einsformig å vere på jobb, det kan heimelivet vere. Husarbeid er veldig uinspirerande og babyen dekker ikkje akkurat behovet for sosial kontakt, sjølv om det blir stasig meir kommunikasjon.

 

Eg kunne sikkert lært meg å trivast med å gå heime også, men ikkje i løpet av ein relativt kort permisjon. Det eg ikkje trivst med i permisjonen er den begrensa kontakta med folk utanom familien. No som eg og babyen er sjuke blir det minimalt med voksenkontakt.

 

Det er supert å vere saman med barna, men det er kjekt med avveksling. Eg trivst ikkje med å berre vere på jobb heller, trur nok det er vekslinga mellom arbeidslivet og heimelivet som fristar.

[Anonym bruker]

Jeg jobber ikke, hjemmeværende og livet har aldri vært bedre. Savner ikke slitet i hjemmetjnesten ett sekund. Konstant dårlig samvittighet for å ikke ha tid nok, stress om morran med sure trøtte unger, aldri ha overskudd tilå trene, lage middag fra bynnen av eller følge opp fritiden til ungene.

Sosialt liv? Fantes ikke, med stille rapport, ensomme lange ruter der 9 av 10 brukere var demente i en eller annen grad var det lite sosialt stimulerede. Skjelden tid til felles lunsjene fordi jeg heller ofret lunsjen på eldre ensomme.

 

Nå har jeg to eldre jeg bsøker frivillig en gang i uken, hjelper dem litt i hjemmet, koker kaffe og så hygger vi oss. Jeg trener fast, går turer som aldri før, er mer sammen med venninner, finner på mer med barna, er med å holder arrangementer, baker osv til diverse som foregår lokalt her og har åpent hus for nabobarna.

 

Fra før å være en familie preget av stress, tidsklemme, der vi voksne kranglet om bagateller som oppvask, klesvask hersker det nå harmoni og lykke i heimen vår.

 

Jeg sier ikke denne løsningen passer for alle, det handler om økonomi og prioriteringer. Vi er heldige, har lite lån, mannen har god inntekt, jeg har verdier og skulle jeg trenge eller ønske å arbeide senere så er ikke det noe stort problem u nen helse og omsorgs sektoren.

 

Drittlei av at enkelte kunnskapsløse mennesker dømmer hjemmeværende som dumme og ressursvake naut. Endel av oss er bared rittlei tidsklemma og velger barna, mannen, heimen og fritid forran en karriere, og hvis det er økonomisk forsvarlig så hvorfor ikke? Jeg er ingen byrde for noen. Jeg stiller opp for de rundt meg, hjelper arbeidende foreldre med å skysse ungene, har nesten alltid med meg et barn eller to ekstra hjem når jeg henter mine på skolen, hjelper både mine og naboenes unger med lekser på ettermiddagene.

 

 

Anonymous poster hash: 81e98...934

[Anonym bruker]

Jeg jobber i barnevernet, og har en meget spennende og utfordrende jobb. Det hender aldri at jeg ser på klokka fordi jeg kjeder meg og vil hjem. Dagene flyr. Har dessverre altfor mye å gjøre på altfor kort tid, men det er en del av jobben. Stress? Ja. Men det gir meg mye.

 

Jeg kunne uansett ikke gått hjemme. Ikke er jeg glad i å bake, ikke liker jeg å vaske eller bruke tid på interiør. Alle vennene mine jobber, så den sosiale biten er ikke et argument. Jeg er heller dårlig på å komme meg ut i frisk luft fremfor å slenge meg nedpå sofaen med fjernkontrollen i hånda; jeg hadde blitt laaat...hadde også blitt litt deppa og tiltaksløs.

 

Hver sin lyst, folk er forskjellig. Jeg må jobbe.

 

Anonymous poster hash: b992d...e08

[Anonym bruker]

Ingen voldsom reiseaktivitet, men ja, jeg synes jobben min er veldig variert og spennende. Jobber også i barneverntjenesten. Og jeg synes det er dørgende kjedelig å være hjemme på fulltid.

 

Kunne godt tenke meg å jobbe 70-80% i småbarnsperioden, siden det hadde vært lettere å sørge for nok søvn og lite stress for alle mann da. Men å gå hjemme? Aldri i verden, uavhengig av økonomien.

Anonymous poster hash: 73ad9...83f

[Anonym bruker]

Elsker jobben min, arbeidsoppgaver og har flotte kollegaer.

Jeg koser meg hjemme på barsel men må si jeg savner den "voksen kontakten" jeg får på jobb.

Liker faget mitt og er kunnskapsrik på området.

Det blir en del reiser (de er jeg ikke så glad i hvis jeg må overnatte)

 

Anonymous poster hash: 7cb98...d70

[Gjest Sekretøsa]

Jeg elsker Jobben min, mest pga kollegaene mine. Deilig å kunne bruke hodet på fornuftige ting, og snakke med voksne mennesker. Jeg er hjemme i permisjon nå og gleder meg til å komme på Jobb igjen

[Anonym bruker]

Savner ikke å måtte på jobb nei elsker hjemmemammalivet. Og jeg har ikke barna i bhg deltid engang så livet mitt hjemme er ikke trening, fritid og egentid men barnetid. Ei heller er det strøkent for jeg er hjemmemamma og ikke husmor. Vi bruker åpen bhg tre dager i uka. Jeg er hjemme for barna ikke meg. Ingen daytime tv her i gården. Dette gir meg så mye mer enn noen jobb kan noengang gi( og jeg har hatt jobber jeg elsket og trivdes i) tiden med ungene som små får jeg aldri igjen og så lenge vår familie funker bedre med meg hjemme fortsetter vi slik

 

Anonymous poster hash: 3e787...9fa

[Anonym bruker]

Jeg savner å jobbe. Jeg elsket jobben min, var på vei oppover i et internasjonalt selskap. Husker det var dager hvor jeg var så sliten at jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg, men det gikk alltid over. Så fikk jeg hjernesvulst med påfølgende problemer etter operasjonen. Nå går jeg hjemme. Lille er i barnehagen slik at jeg får slappet av midt på dagen, men korte dager, veldig rolige morgener. Prøver å ta unna litt husarbeid, men er absolutt ikke spotless her. Akkurat nå kan jeg ikke jobbe (jeg har forsøkt meg og det gikk utover ALT) Men jeg har virkelig et håp om at "jeg" skal komme tilbake, savner å være flink i jobben, å få til ting og at mennesker henvender seg til meg for å få til ting. Hjemme føler jeg meg mer og mer unyttig. Men siden det først skulle skje, var det på perfekt tidspunkt ifht. Lille.

 

Anonymous poster hash: 8fb9e...837

[Anonym bruker]

Jeg koser meg hjemme nå i permisjon, men tror det blir deilig å begynne på jobb igjen. Jeg er psykolog og synes selv at jeg har en jobb hvor jeg utfordres intellektuelt, kreativt og sosialt. Kunne ikke blitt husmor på heltid i årevis. Jeg synes rett og slett det blir for ensformig over tid og jeg har behov for å jobbe for å holde meg skjerpet. Hjemme går det i bleier, amming, husarbeid og trilleturer med andre perm. Ok for en stund, men ikke i det lange løp..

 

Anonymous poster hash: 52386...1f8

[Anonym bruker]

Kommer vel an på jobben da vil jeg tro. Jobben min er langt fra ensformig. Jeg er meg på ulike prosjekter gjennom året med ulike utfordringer. Jeg drar på kurs, seminar etc for videreutvikling og for hvert år som går blir jeg enda litt bedre/dyktigere og kan ta fatt på nye oppgaver jeg ikke har mestret før.

 

Jeg har kjempegode kollegaer, en flott jobb og flexitid Midt i smørøyet.

 

For meg er det hjemmeværende livet ensformig (og jeg har tre barn så jeg har fått testet det ut). Men all ære til de som trives med det.

 

Prøver flere ganger og få folk til å forstå her inne at vi alle er forskjellige og at det som ikke passer for deg kan passe helt utmerket for en annen uten at det blir feil. Respekter at noen foretrekker å jobbe og noen foretrekker og gå hjemme uten å rakke ned på hverken det ene eller det andre! Tenk så kjedelig det hadde vært hvis vi alle var helt like....

Anonymous poster hash: 9a47a...86f

[Anonym bruker]

Det eneste jeg ikke fatter er at folkgår hjemme på mannens lønn i årevis. Når de blir skilt er det selvsagt krise for tenk, stor overrakelse, man er uaktuell i arbeidsmarkedet, for en bombe.

Anonymous poster hash: 29718...468

[Anonym bruker]

Dere som går hjemme på mannen sin lønn: har dere sikret dere om noe skulle skje? Slik som #13 skriver: hva om dere blir skilt? Ja jeg vet, dere har alle et fantastisk liv, mannen elsker dere over alt på jord og ville aldri funnet på å skille seg, men DET har jeg lest før.

For all del, dere må gjerne gå hjemme på mannen sin lønn for min del, men det vil være lurt å sikre seg for fremtiden uansett, f.eks. eier dere like mye av huset? Har du krav på "lønn" for at du tar av din tid og legger alt til rette hjemme?

Og som svar til HI: Ja jeg elsker jobben min, den gir meg stadig utfordringer hvor jeg må bruke hodet. Jeg har mulighet til å jobbe fra hvor jeg selv vil, dermed blir det litt reising.

Anonymous poster hash: 24a6c...eab