Så dumt :( Men jeg kan ikke noe for det...

[Anonym bruker]

Jeg har vært litt irritabel på min mann i det siste. Åhhh... han bare er så irriterende! Jeg har tenkt at det var pga jeg ikke er noe i form, har en kronisk hodepine... Men, nå nettopp da jeg holdt på med husarbeid, så kjente jeg, Jeg har faktisk ikke noen forelskelsesfølelse igjen for han. De er borte alle sammen Kanskje derfor bare tanken på sex med han er frastøtende! 

 

Hverdagen har tatt helt over. Han gjør sine fritidsting. Jeg er for utmattet etter en lang dag "full av meg selv og hodepinen" til å orke noenting som helst. Så kveldene vi har igjen etter ungene er lagt, og han har trent dreier seg om å se TV. 
Når jeg tenker meg om, så er det ingenting annet enn TV jeg ønsker å gjøre heller sammen med han. Orker ikke. 

 

Kanskje jeg bare ikke orker være i et forhold? Jeg elsker han! Men jeg er ikke forelsket i han?!?!? Jeg er forvirret... Han er fantastisk på alle områder, det er bare meg som ikke fungerer... jeg har nok med meg selv? ELler...? Herregud  

 

Minstemann er under 1 år, så er så vanskelig å finne på noe og synes jeg. + jeg har alltid hodepine, og orker ikke noe uten at det setter meg ut av spill. Føler jeg er i en evig ond sirkel nå... rett og slett! 

 

Vil ikke forpeste hans liv med meg selv! Men jeg klarer jo ikke annet heller, jeg kan jo ikke få den råtne hodepinen til å forsvinne! Forholdet går vel til helvete... på grunn av MEG! Jeg hater meg selv!

Anonymous poster hash: d948c...3e0

[Anonym bruker]

 

Jeg har vært litt irritabel på min mann i det siste. Åhhh... han bare er så irriterende! Jeg har tenkt at det var pga jeg ikke er noe i form, har en kronisk hodepine... Men, nå nettopp da jeg holdt på med husarbeid, så kjente jeg, Jeg har faktisk ikke noen forelskelsesfølelse igjen for han. De er borte alle sammen Kanskje derfor bare tanken på sex med han er frastøtende! 

 

Hverdagen har tatt helt over. Han gjør sine fritidsting. Jeg er for utmattet etter en lang dag "full av meg selv og hodepinen" til å orke noenting som helst. Så kveldene vi har igjen etter ungene er lagt, og han har trent dreier seg om å se TV. 

Når jeg tenker meg om, så er det ingenting annet enn TV jeg ønsker å gjøre heller sammen med han. Orker ikke. 

 

Kanskje jeg bare ikke orker være i et forhold? Jeg elsker han! Men jeg er ikke forelsket i han?!?!? Jeg er forvirret... Han er fantastisk på alle områder, det er bare meg som ikke fungerer... jeg har nok med meg selv? ELler...? Herregud

 

Minstemann er under 1 år, så er så vanskelig å finne på noe og synes jeg. + jeg har alltid hodepine, og orker ikke noe uten at det setter meg ut av spill. Føler jeg er i en evig ond sirkel nå... rett og slett! 

 

Vil ikke forpeste hans liv med meg selv! Men jeg klarer jo ikke annet heller, jeg kan jo ikke få den råtne hodepinen til å forsvinne! Forholdet går vel til helvete... på grunn av MEG! Jeg hater meg selv!

 

Anonymous poster hash: d948c...3e0

 

Man kan jo ikke regne med å ha den forelskelsefølelsen i mannen hele livet. Forelskelser går over, så går det over i dypere kjælighet. Kjenn etter hvorfor du er glad i ham, hvorfor du ble forelsket i ham, fokuser på de gode sidene hans.

 

Anonymous poster hash: 0013b...7a9

[Anonym bruker]

 

Jeg har vært litt irritabel på min mann i det siste. Åhhh... han bare er så irriterende! Jeg har tenkt at det var pga jeg ikke er noe i form, har en kronisk hodepine... Men, nå nettopp da jeg holdt på med husarbeid, så kjente jeg, Jeg har faktisk ikke noen forelskelsesfølelse igjen for han. De er borte alle sammen Kanskje derfor bare tanken på sex med han er frastøtende! 

 

Hverdagen har tatt helt over. Han gjør sine fritidsting. Jeg er for utmattet etter en lang dag "full av meg selv og hodepinen" til å orke noenting som helst. Så kveldene vi har igjen etter ungene er lagt, og han har trent dreier seg om å se TV. 

Når jeg tenker meg om, så er det ingenting annet enn TV jeg ønsker å gjøre heller sammen med han. Orker ikke. 

 

Kanskje jeg bare ikke orker være i et forhold? Jeg elsker han! Men jeg er ikke forelsket i han?!?!? Jeg er forvirret... Han er fantastisk på alle områder, det er bare meg som ikke fungerer... jeg har nok med meg selv? ELler...? Herregud

 

Minstemann er under 1 år, så er så vanskelig å finne på noe og synes jeg. + jeg har alltid hodepine, og orker ikke noe uten at det setter meg ut av spill. Føler jeg er i en evig ond sirkel nå... rett og slett! 

 

Vil ikke forpeste hans liv med meg selv! Men jeg klarer jo ikke annet heller, jeg kan jo ikke få den råtne hodepinen til å forsvinne! Forholdet går vel til helvete... på grunn av MEG! Jeg hater meg selv!

 

Anonymous poster hash: d948c...3e0

 

 

En slik likegyldighetsfølelse er et symptom ved tidlig utbrenthet. Derfor er det vanskelig å si om følelsene hadde vært der dersom du ikke hadde det slik.

 

Anonymous poster hash: 51bef...f45

[Anonym bruker]

 

 

Jeg har vært litt irritabel på min mann i det siste. Åhhh... han bare er så irriterende! Jeg har tenkt at det var pga jeg ikke er noe i form, har en kronisk hodepine... Men, nå nettopp da jeg holdt på med husarbeid, så kjente jeg, Jeg har faktisk ikke noen forelskelsesfølelse igjen for han. De er borte alle sammen Kanskje derfor bare tanken på sex med han er frastøtende! 

 

Hverdagen har tatt helt over. Han gjør sine fritidsting. Jeg er for utmattet etter en lang dag "full av meg selv og hodepinen" til å orke noenting som helst. Så kveldene vi har igjen etter ungene er lagt, og han har trent dreier seg om å se TV. 

Når jeg tenker meg om, så er det ingenting annet enn TV jeg ønsker å gjøre heller sammen med han. Orker ikke. 

 

Kanskje jeg bare ikke orker være i et forhold? Jeg elsker han! Men jeg er ikke forelsket i han?!?!? Jeg er forvirret... Han er fantastisk på alle områder, det er bare meg som ikke fungerer... jeg har nok med meg selv? ELler...? Herregud

 

Minstemann er under 1 år, så er så vanskelig å finne på noe og synes jeg. + jeg har alltid hodepine, og orker ikke noe uten at det setter meg ut av spill. Føler jeg er i en evig ond sirkel nå... rett og slett! 

 

Vil ikke forpeste hans liv med meg selv! Men jeg klarer jo ikke annet heller, jeg kan jo ikke få den råtne hodepinen til å forsvinne! Forholdet går vel til helvete... på grunn av MEG! Jeg hater meg selv!

 

Anonymous poster hash: d948c...3e0

 

 

En slik likegyldighetsfølelse er et symptom ved tidlig utbrenthet. Derfor er det vanskelig å si om følelsene hadde vært der dersom du ikke hadde det slik.

 

Anonymous poster hash: 51bef...f45

 

Ja, har utmattelses-symptomer.... kanskje det er derfor... Jeg kjenner jeg har nok med ungene, og meg selv. Etter det sier det stopp. Er aldri med venner eller noe, ikke jobber jeg.... det mest sosiale jeg er er på DIB kanskje ett par minutter ett par dager i uken.

 

Anonymous poster hash: d948c...3e0

[Anonym bruker]

Forelskelsen går jo over med tiden, om man skal jakte på noen å være forelsket i resten av livet, så sliter man.

 

Får du ikke noe medisiner mot hodepinen? Sliter selv med kronisk hodepine, men får medisinering, det er kun på de verste dagene det ikke hjelper, kan heller ikke bruke stort av tid på tv eller pc, da dette forsterker hodepinen, så her har jeg startet å strikke til den store gullmedaljen.

 

Anonymous poster hash: ea4db...dba

[Anonym bruker]

Det du vil, er å bli kvitt hodepinen.

Du føler at du "belemrer" ham fordi du er dårlig.

 

Du må finne en måte å bli kvitt hodepinen på. Dersom ikke det går - få hjelp til å takle den. Det er smerteklinikker over hele landet.

 

Så må du finne en måte å leve med de plagene du har. Deretter kan du se på ting som forhold osv.

 

(jeg tror jeg vet hva jeg snakker om her - er kronisk smertepasient selv, men har klart å finne en måte å leve på som fungerer for meg og min familie)

Anonymous poster hash: b5140...786

[Anonym bruker]

 

Det du vil, er å bli kvitt hodepinen.

Du føler at du "belemrer" ham fordi du er dårlig.

 

Du må finne en måte å bli kvitt hodepinen på. Dersom ikke det går - få hjelp til å takle den. Det er smerteklinikker over hele landet.

 

Så må du finne en måte å leve med de plagene du har. Deretter kan du se på ting som forhold osv.

 

(jeg tror jeg vet hva jeg snakker om her - er kronisk smertepasient selv, men har klart å finne en måte å leve på som fungerer for meg og min familie)

 

Anonymous poster hash: b5140...786

 

Ja, er henvist til Eiken behandlingssenter. Så venter på å komme inn der for å "lære" hvordan jeg skal forholde meg til dette livet. Det er så tungt enkelte dager, jeg vet ikke... ja, jeg føler jeg belaster hele familien med meg selv. Det er grusomt. Kan liksom ikke bare ta meg sammen heller  

 

hi

 

Anonymous poster hash: d948c...3e0

[Anonym bruker]

Jeg kan relatere til smertene, altså hodepine-smertene. Jeg sliter selv med muskelsmerter i nakke, skjeve, skulder,og til tider hodepine ifra helvete men kun venstre side. Av og til så sterke at jeg gråter hele dagen. Men jeg får av og til et "friminutt", når jeg trener, smertene mine forsvinner helt når jeg trener, men kun da jeg trener, så fort jeg er ferdig så er smertene tilbake. Jeg har levd slik i over to år nå, og det blir ikke bedre. Jeg har også sterke rykninger om kvelden etter jeg har lagt meg, så ille at jeg av og til gruer meg til å legge meg.

 

Det virker som du ikke får gjort noe med hodepinen, og da må du lære deg å leve med det. Jeg har innsett, i det siste, at uansett hva gjør så blir det ikke bedre, så jeg kan slutte å gjøre alle tingene jeg elsker fordi jeg har smerter, eller jeg kan fortsette å gjøre ting jeg elsker. Begge deler innbærer at jeg må leve smerter, men jeg tror livet mitt blir litt bedre av at jeg av og til "driter" i smertene og bare gjør de tingene jeg liker å gjøre.

 

Kanskje du kan gjøre en ting du elsker å gjøre, selv om du har hodepine? Det vil ikke hjelpe mot hodepinen, men det kan hjelpe deg til å gjøre livet litt bedre.

Og hvis du har fått henvisning til en smerteklinikk så kan det hende ting endrer seg etter du har vært der. Hvis du ikke trives med ting er som de er nå og du er likegyldig så kanskje du og mannen din trenger hjelp til å endre fokus?

Kanskje du trenger det man kaller husmor-ferie? For meg så virker det som du trenger hjelp til å takle hverdagen.

 

Jeg vet ikke om det finnes husmor-vikar nå for tiden, men det fantes før, kanskje det kan være til hjelp?

 

Uansett, ta vare på deg selv. Og jeg håper at du får det bra.

Anonymous poster hash: 2f431...b42

[Anonym bruker]

 

Jeg kan relatere til smertene, altså hodepine-smertene. Jeg sliter selv med muskelsmerter i nakke, skjeve, skulder,og til tider hodepine ifra helvete men kun venstre side. Av og til så sterke at jeg gråter hele dagen. Men jeg får av og til et "friminutt", når jeg trener, smertene mine forsvinner helt når jeg trener, men kun da jeg trener, så fort jeg er ferdig så er smertene tilbake. Jeg har levd slik i over to år nå, og det blir ikke bedre. Jeg har også sterke rykninger om kvelden etter jeg har lagt meg, så ille at jeg av og til gruer meg til å legge meg.

 

Det virker som du ikke får gjort noe med hodepinen, og da må du lære deg å leve med det. Jeg har innsett, i det siste, at uansett hva gjør så blir det ikke bedre, så jeg kan slutte å gjøre alle tingene jeg elsker fordi jeg har smerter, eller jeg kan fortsette å gjøre ting jeg elsker. Begge deler innbærer at jeg må leve smerter, men jeg tror livet mitt blir litt bedre av at jeg av og til "driter" i smertene og bare gjør de tingene jeg liker å gjøre.

 

Kanskje du kan gjøre en ting du elsker å gjøre, selv om du har hodepine? Det vil ikke hjelpe mot hodepinen, men det kan hjelpe deg til å gjøre livet litt bedre.

Og hvis du har fått henvisning til en smerteklinikk så kan det hende ting endrer seg etter du har vært der. Hvis du ikke trives med ting er som de er nå og du er likegyldig så kanskje du og mannen din trenger hjelp til å endre fokus?

Kanskje du trenger det man kaller husmor-ferie? For meg så virker det som du trenger hjelp til å takle hverdagen.

 

Jeg vet ikke om det finnes husmor-vikar nå for tiden, men det fantes før, kanskje det kan være til hjelp?

 

Uansett, ta vare på deg selv. Og jeg håper at du får det bra.

 

Anonymous poster hash: 2f431...b42

 

Tusen takk for så fint svar. Problemet er jeg orker ikke! Jeg orker ikke være med venner, bare alt "bråket når de prater" setter i gang kramper i hodet mitt. Det blir for anstrengende rett og slett. Det eneste som funker er faktisk når jeg drikker alkohol, akkurat som det roer hodepinen... Var på juebord før jul, og jeg koste meg såååå! Kjente skikkelig lykkerus etterpå Men hodepinen er bare kronisk ellers. 

 

Jeg er inne i en ond sirkel, kjenner jeg interesserer meg for svært lite enn meg selv. Jeg er oppslukt av mitt problem Husmorferie hadde virkelig gjort godt, kjenner jeg lengter etter bare fred, drømmer om å kun sitte å se på tv og sove døgnet rundt. Jeg er så sliten til tider jeg orker ikke hente meg noe å drikke når jeg er tørst, holder meg når jeg må på do osv osv... Jeg orker ikke bare. 

Føler jeg holder på å dø... er redd det er noe alvorlig galt. Har hatt troa på at jeg skulle bli bedre i flere år nå, men nå synes håpet å fosrvinne helt Jeg råtner innvendig + jeg føler meg som en stor belastning for alle. Jeg er superdeprimert på grunn av dette her... det blir jo ingen bedring. 

 

Jeg har prøvd å trene, men ender opp i 2 dagers "koma". Jeg blir dårlig bare av en kort gåtur, jeg blir så sliten i kroppen jeg vet ikke alltid hvordan jeg skal klare å komme meg hjem igjen. Det går jo alltid greit, men det er blytungt. 

 

Hør på meg, jeg er jo bare en eneste klagesang!  

 

hi

 

Anonymous poster hash: d948c...3e0

[WorkingMom - m/jente og gutt:)]

Kan du ha ME?

[Anonym bruker]

 

 

Jeg kan relatere til smertene, altså hodepine-smertene. Jeg sliter selv med muskelsmerter i nakke, skjeve, skulder,og til tider hodepine ifra helvete men kun venstre side. Av og til så sterke at jeg gråter hele dagen. Men jeg får av og til et "friminutt", når jeg trener, smertene mine forsvinner helt når jeg trener, men kun da jeg trener, så fort jeg er ferdig så er smertene tilbake. Jeg har levd slik i over to år nå, og det blir ikke bedre. Jeg har også sterke rykninger om kvelden etter jeg har lagt meg, så ille at jeg av og til gruer meg til å legge meg.

 

Det virker som du ikke får gjort noe med hodepinen, og da må du lære deg å leve med det. Jeg har innsett, i det siste, at uansett hva gjør så blir det ikke bedre, så jeg kan slutte å gjøre alle tingene jeg elsker fordi jeg har smerter, eller jeg kan fortsette å gjøre ting jeg elsker. Begge deler innbærer at jeg må leve smerter, men jeg tror livet mitt blir litt bedre av at jeg av og til "driter" i smertene og bare gjør de tingene jeg liker å gjøre.

 

Kanskje du kan gjøre en ting du elsker å gjøre, selv om du har hodepine? Det vil ikke hjelpe mot hodepinen, men det kan hjelpe deg til å gjøre livet litt bedre.

Og hvis du har fått henvisning til en smerteklinikk så kan det hende ting endrer seg etter du har vært der. Hvis du ikke trives med ting er som de er nå og du er likegyldig så kanskje du og mannen din trenger hjelp til å endre fokus?

Kanskje du trenger det man kaller husmor-ferie? For meg så virker det som du trenger hjelp til å takle hverdagen.

 

Jeg vet ikke om det finnes husmor-vikar nå for tiden, men det fantes før, kanskje det kan være til hjelp?

 

Uansett, ta vare på deg selv. Og jeg håper at du får det bra.

 

Anonymous poster hash: 2f431...b42

 

Tusen takk for så fint svar. Problemet er jeg orker ikke! Jeg orker ikke være med venner, bare alt "bråket når de prater" setter i gang kramper i hodet mitt. Det blir for anstrengende rett og slett. Det eneste som funker er faktisk når jeg drikker alkohol, akkurat som det roer hodepinen... Var på juebord før jul, og jeg koste meg såååå! Kjente skikkelig lykkerus etterpå Men hodepinen er bare kronisk ellers. 

 

Jeg er inne i en ond sirkel, kjenner jeg interesserer meg for svært lite enn meg selv. Jeg er oppslukt av mitt problem Husmorferie hadde virkelig gjort godt, kjenner jeg lengter etter bare fred, drømmer om å kun sitte å se på tv og sove døgnet rundt. Jeg er så sliten til tider jeg orker ikke hente meg noe å drikke når jeg er tørst, holder meg når jeg må på do osv osv... Jeg orker ikke bare. 

Føler jeg holder på å dø... er redd det er noe alvorlig galt. Har hatt troa på at jeg skulle bli bedre i flere år nå, men nå synes håpet å fosrvinne helt Jeg råtner innvendig + jeg føler meg som en stor belastning for alle. Jeg er superdeprimert på grunn av dette her... det blir jo ingen bedring. 

 

Jeg har prøvd å trene, men ender opp i 2 dagers "koma". Jeg blir dårlig bare av en kort gåtur, jeg blir så sliten i kroppen jeg vet ikke alltid hvordan jeg skal klare å komme meg hjem igjen. Det går jo alltid greit, men det er blytungt. 

 

Hør på meg, jeg er jo bare en eneste klagesang!

 

hi

 

Anonymous poster hash: d948c...3e0

 

 

 

Å gjøre noe for deg selv trenger ikke å være med venner. Hva med en kopp te i senga med en tv-serie du liker? Bake? Strikke? Hekle?  Og du kan møte ei venninne om gangen om du ønsker å være sosial.

Åpne avisen om morgenen å puste ut. Eller bare klassisk massasje? Det er utrolig deilig.

 

Jeg regner med at du har vært hos lege, tatt MR, CT, røntgen og nevuro(?)undersøkelse? Og går til fysioterapaut. Jeg håper virkelig at du får hjelp på smerte-klinikken, og at du får komme dit snart, jeg har håper også at de har gode psykologer der som kan hjelpe deg med deperasjonen din.

 

Og det mannen din. Dere må prate i sammen, fortell hvordan du har det, og hva som evt kan gjøre det bedre. Du vil ikke være en byrde, men akkurat nå så virker det som du bærer en tung sekk.

 

Anonymous poster hash: 2f431...b42

[Anonym bruker]

Kan du ha ME?

Jeg er utredet for ME. Men oppfyller ikke alle ME kriteriene. Men at jeg lider av en for for utmattelses-sykdom er det ingen tvil om. Det er når jeg "presser" kroppen at hodepinen kommer for fult! Bare den minste ting, som å hente ved eller posten. Blir så sliten av alt... 

 

hi

 

Anonymous poster hash: d948c...3e0

[Anonym bruker]

 

 

 

Jeg kan relatere til smertene, altså hodepine-smertene. Jeg sliter selv med muskelsmerter i nakke, skjeve, skulder,og til tider hodepine ifra helvete men kun venstre side. Av og til så sterke at jeg gråter hele dagen. Men jeg får av og til et "friminutt", når jeg trener, smertene mine forsvinner helt når jeg trener, men kun da jeg trener, så fort jeg er ferdig så er smertene tilbake. Jeg har levd slik i over to år nå, og det blir ikke bedre. Jeg har også sterke rykninger om kvelden etter jeg har lagt meg, så ille at jeg av og til gruer meg til å legge meg.

 

Det virker som du ikke får gjort noe med hodepinen, og da må du lære deg å leve med det. Jeg har innsett, i det siste, at uansett hva gjør så blir det ikke bedre, så jeg kan slutte å gjøre alle tingene jeg elsker fordi jeg har smerter, eller jeg kan fortsette å gjøre ting jeg elsker. Begge deler innbærer at jeg må leve smerter, men jeg tror livet mitt blir litt bedre av at jeg av og til "driter" i smertene og bare gjør de tingene jeg liker å gjøre.

 

Kanskje du kan gjøre en ting du elsker å gjøre, selv om du har hodepine? Det vil ikke hjelpe mot hodepinen, men det kan hjelpe deg til å gjøre livet litt bedre.

Og hvis du har fått henvisning til en smerteklinikk så kan det hende ting endrer seg etter du har vært der. Hvis du ikke trives med ting er som de er nå og du er likegyldig så kanskje du og mannen din trenger hjelp til å endre fokus?

Kanskje du trenger det man kaller husmor-ferie? For meg så virker det som du trenger hjelp til å takle hverdagen.

 

Jeg vet ikke om det finnes husmor-vikar nå for tiden, men det fantes før, kanskje det kan være til hjelp?

 

Uansett, ta vare på deg selv. Og jeg håper at du får det bra.

 

Anonymous poster hash: 2f431...b42

 

Tusen takk for så fint svar. Problemet er jeg orker ikke! Jeg orker ikke være med venner, bare alt "bråket når de prater" setter i gang kramper i hodet mitt. Det blir for anstrengende rett og slett. Det eneste som funker er faktisk når jeg drikker alkohol, akkurat som det roer hodepinen... Var på juebord før jul, og jeg koste meg såååå! Kjente skikkelig lykkerus etterpå Men hodepinen er bare kronisk ellers. 

 

Jeg er inne i en ond sirkel, kjenner jeg interesserer meg for svært lite enn meg selv. Jeg er oppslukt av mitt problem Husmorferie hadde virkelig gjort godt, kjenner jeg lengter etter bare fred, drømmer om å kun sitte å se på tv og sove døgnet rundt. Jeg er så sliten til tider jeg orker ikke hente meg noe å drikke når jeg er tørst, holder meg når jeg må på do osv osv... Jeg orker ikke bare. 

Føler jeg holder på å dø... er redd det er noe alvorlig galt. Har hatt troa på at jeg skulle bli bedre i flere år nå, men nå synes håpet å fosrvinne helt Jeg råtner innvendig + jeg føler meg som en stor belastning for alle. Jeg er superdeprimert på grunn av dette her... det blir jo ingen bedring. 

 

Jeg har prøvd å trene, men ender opp i 2 dagers "koma". Jeg blir dårlig bare av en kort gåtur, jeg blir så sliten i kroppen jeg vet ikke alltid hvordan jeg skal klare å komme meg hjem igjen. Det går jo alltid greit, men det er blytungt. 

 

Hør på meg, jeg er jo bare en eneste klagesang!

 

hi

 

Anonymous poster hash: d948c...3e0

 

 

 

Å gjøre noe for deg selv trenger ikke å være med venner. Hva med en kopp te i senga med en tv-serie du liker? Bake? Strikke? Hekle?  Og du kan møte ei venninne om gangen om du ønsker å være sosial.

Åpne avisen om morgenen å puste ut. Eller bare klassisk massasje? Det er utrolig deilig.

 

Jeg regner med at du har vært hos lege, tatt MR, CT, røntgen og nevuro(?)undersøkelse? Og går til fysioterapaut. Jeg håper virkelig at du får hjelp på smerte-klinikken, og at du får komme dit snart, jeg har håper også at de har gode psykologer der som kan hjelpe deg med deperasjonen din.

 

Og det mannen din. Dere må prate i sammen, fortell hvordan du har det, og hva som evt kan gjøre det bedre. Du vil ikke være en byrde, men akkurat nå så virker det som du bærer en tung sekk.

 

Anonymous poster hash: 2f431...b42

 

Takk for så fint svar. 

Ja, prøver å ta var på meg selv. Har fått beskjed om at om jeg vil bli frisk må jeg ta det i mitt eget tempo. Det er bare det at mitt tempo er på 0%... og jeg får så dårlig samvittighet over familien når jeg ikke tar noen tak. I dag har jeg ryddet ut av oppvaskmaskinen, og en svær haug med klær ligger og venter på meg. Jeg vet det tar knekken på resten av dagen, men jeg går jo hjemme, kan liksom ikke få meg til å spare det til min mann som jobber 100%... samtitig er det jo min jobb å ikke gjøre noe, men det klarer jeg ikke. 

 

Jeg føler meg som en byrde. Jeg er jo en byrde. Hr konstant dårlig samvittighet for mann og barn, og jobb og som jeg er borte i fra Livet er pyton, og depresjonen blir større og større. Går en gang i mnd til psykiatrisk sykepleier, men ME legen på sykehuset mente jeg måtte til psykolog. Depresjonen er pga helsetilstanden min, hadde jeg vært frisk hadde jeg ikke hatt noen depresjon. Jeg er utredet på alle vis. MR, psykolog, nevrolog, osv osv. 

 

hi

 

Anonymous poster hash: d948c...3e0

[Anonym bruker]

 

Kan du ha ME?

Jeg er utredet for ME. Men oppfyller ikke alle ME kriteriene. Men at jeg lider av en for for utmattelses-sykdom er det ingen tvil om. Det er når jeg "presser" kroppen at hodepinen kommer for fult! Bare den minste ting, som å hente ved eller posten. Blir så sliten av alt...  hi Anonymous poster hash: d948c...3e0

Du høres nedstemt ut. Har du vært hos psykolog/lege for vurdering?

 

Anonymous poster hash: d0b22...316

[lavendelblomst]

 

 

 

 

Jeg kan relatere til smertene, altså hodepine-smertene. Jeg sliter selv med muskelsmerter i nakke, skjeve, skulder,og til tider hodepine ifra helvete men kun venstre side. Av og til så sterke at jeg gråter hele dagen. Men jeg får av og til et "friminutt", når jeg trener, smertene mine forsvinner helt når jeg trener, men kun da jeg trener, så fort jeg er ferdig så er smertene tilbake. Jeg har levd slik i over to år nå, og det blir ikke bedre. Jeg har også sterke rykninger om kvelden etter jeg har lagt meg, så ille at jeg av og til gruer meg til å legge meg.

 

Det virker som du ikke får gjort noe med hodepinen, og da må du lære deg å leve med det. Jeg har innsett, i det siste, at uansett hva gjør så blir det ikke bedre, så jeg kan slutte å gjøre alle tingene jeg elsker fordi jeg har smerter, eller jeg kan fortsette å gjøre ting jeg elsker. Begge deler innbærer at jeg må leve smerter, men jeg tror livet mitt blir litt bedre av at jeg av og til "driter" i smertene og bare gjør de tingene jeg liker å gjøre.

 

Kanskje du kan gjøre en ting du elsker å gjøre, selv om du har hodepine? Det vil ikke hjelpe mot hodepinen, men det kan hjelpe deg til å gjøre livet litt bedre.

Og hvis du har fått henvisning til en smerteklinikk så kan det hende ting endrer seg etter du har vært der. Hvis du ikke trives med ting er som de er nå og du er likegyldig så kanskje du og mannen din trenger hjelp til å endre fokus?

Kanskje du trenger det man kaller husmor-ferie? For meg så virker det som du trenger hjelp til å takle hverdagen.

 

Jeg vet ikke om det finnes husmor-vikar nå for tiden, men det fantes før, kanskje det kan være til hjelp?

 

Uansett, ta vare på deg selv. Og jeg håper at du får det bra.

 

Anonymous poster hash: 2f431...b42

 

Tusen takk for så fint svar. Problemet er jeg orker ikke! Jeg orker ikke være med venner, bare alt "bråket når de prater" setter i gang kramper i hodet mitt. Det blir for anstrengende rett og slett. Det eneste som funker er faktisk når jeg drikker alkohol, akkurat som det roer hodepinen... Var på juebord før jul, og jeg koste meg såååå! Kjente skikkelig lykkerus etterpå Men hodepinen er bare kronisk ellers. 

 

Jeg er inne i en ond sirkel, kjenner jeg interesserer meg for svært lite enn meg selv. Jeg er oppslukt av mitt problem Husmorferie hadde virkelig gjort godt, kjenner jeg lengter etter bare fred, drømmer om å kun sitte å se på tv og sove døgnet rundt. Jeg er så sliten til tider jeg orker ikke hente meg noe å drikke når jeg er tørst, holder meg når jeg må på do osv osv... Jeg orker ikke bare. 

Føler jeg holder på å dø... er redd det er noe alvorlig galt. Har hatt troa på at jeg skulle bli bedre i flere år nå, men nå synes håpet å fosrvinne helt Jeg råtner innvendig + jeg føler meg som en stor belastning for alle. Jeg er superdeprimert på grunn av dette her... det blir jo ingen bedring. 

 

Jeg har prøvd å trene, men ender opp i 2 dagers "koma". Jeg blir dårlig bare av en kort gåtur, jeg blir så sliten i kroppen jeg vet ikke alltid hvordan jeg skal klare å komme meg hjem igjen. Det går jo alltid greit, men det er blytungt. 

 

Hør på meg, jeg er jo bare en eneste klagesang!

 

hi

 

Anonymous poster hash: d948c...3e0

 

 

 

Å gjøre noe for deg selv trenger ikke å være med venner. Hva med en kopp te i senga med en tv-serie du liker? Bake? Strikke? Hekle?  Og du kan møte ei venninne om gangen om du ønsker å være sosial.

Åpne avisen om morgenen å puste ut. Eller bare klassisk massasje? Det er utrolig deilig.

 

Jeg regner med at du har vært hos lege, tatt MR, CT, røntgen og nevuro(?)undersøkelse? Og går til fysioterapaut. Jeg håper virkelig at du får hjelp på smerte-klinikken, og at du får komme dit snart, jeg har håper også at de har gode psykologer der som kan hjelpe deg med deperasjonen din.

 

Og det mannen din. Dere må prate i sammen, fortell hvordan du har det, og hva som evt kan gjøre det bedre. Du vil ikke være en byrde, men akkurat nå så virker det som du bærer en tung sekk.

 

Anonymous poster hash: 2f431...b42

 

Takk for så fint svar. 

Ja, prøver å ta var på meg selv. Har fått beskjed om at om jeg vil bli frisk må jeg ta det i mitt eget tempo. Det er bare det at mitt tempo er på 0%... og jeg får så dårlig samvittighet over familien når jeg ikke tar noen tak. I dag har jeg ryddet ut av oppvaskmaskinen, og en svær haug med klær ligger og venter på meg. Jeg vet det tar knekken på resten av dagen, men jeg går jo hjemme, kan liksom ikke få meg til å spare det til min mann som jobber 100%... samtitig er det jo min jobb å ikke gjøre noe, men det klarer jeg ikke. 

 

Jeg føler meg som en byrde. Jeg er jo en byrde. Hr konstant dårlig samvittighet for mann og barn, og jobb og som jeg er borte i fra Livet er pyton, og depresjonen blir større og større. Går en gang i mnd til psykiatrisk sykepleier, men ME legen på sykehuset mente jeg måtte til psykolog. Depresjonen er pga helsetilstanden min, hadde jeg vært frisk hadde jeg ikke hatt noen depresjon. Jeg er utredet på alle vis. MR, psykolog, nevrolog, osv osv. 

 

hi

 

Anonymous poster hash: d948c...3e0

 

 

 

 

 

 

Jeg kan relatere til smertene, altså hodepine-smertene. Jeg sliter selv med muskelsmerter i nakke, skjeve, skulder,og til tider hodepine ifra helvete men kun venstre side. Av og til så sterke at jeg gråter hele dagen. Men jeg får av og til et "friminutt", når jeg trener, smertene mine forsvinner helt når jeg trener, men kun da jeg trener, så fort jeg er ferdig så er smertene tilbake. Jeg har levd slik i over to år nå, og det blir ikke bedre. Jeg har også sterke rykninger om kvelden etter jeg har lagt meg, så ille at jeg av og til gruer meg til å legge meg.

 

Det virker som du ikke får gjort noe med hodepinen, og da må du lære deg å leve med det. Jeg har innsett, i det siste, at uansett hva gjør så blir det ikke bedre, så jeg kan slutte å gjøre alle tingene jeg elsker fordi jeg har smerter, eller jeg kan fortsette å gjøre ting jeg elsker. Begge deler innbærer at jeg må leve smerter, men jeg tror livet mitt blir litt bedre av at jeg av og til "driter" i smertene og bare gjør de tingene jeg liker å gjøre.

 

Kanskje du kan gjøre en ting du elsker å gjøre, selv om du har hodepine? Det vil ikke hjelpe mot hodepinen, men det kan hjelpe deg til å gjøre livet litt bedre.

Og hvis du har fått henvisning til en smerteklinikk så kan det hende ting endrer seg etter du har vært der. Hvis du ikke trives med ting er som de er nå og du er likegyldig så kanskje du og mannen din trenger hjelp til å endre fokus?

Kanskje du trenger det man kaller husmor-ferie? For meg så virker det som du trenger hjelp til å takle hverdagen.

 

Jeg vet ikke om det finnes husmor-vikar nå for tiden, men det fantes før, kanskje det kan være til hjelp?

 

Uansett, ta vare på deg selv. Og jeg håper at du får det bra.

 

Anonymous poster hash: 2f431...b42

 

Tusen takk for så fint svar. Problemet er jeg orker ikke! Jeg orker ikke være med venner, bare alt "bråket når de prater" setter i gang kramper i hodet mitt. Det blir for anstrengende rett og slett. Det eneste som funker er faktisk når jeg drikker alkohol, akkurat som det roer hodepinen... Var på juebord før jul, og jeg koste meg såååå! Kjente skikkelig lykkerus etterpå Men hodepinen er bare kronisk ellers. 

 

Jeg er inne i en ond sirkel, kjenner jeg interesserer meg for svært lite enn meg selv. Jeg er oppslukt av mitt problem Husmorferie hadde virkelig gjort godt, kjenner jeg lengter etter bare fred, drømmer om å kun sitte å se på tv og sove døgnet rundt. Jeg er så sliten til tider jeg orker ikke hente meg noe å drikke når jeg er tørst, holder meg når jeg må på do osv osv... Jeg orker ikke bare. 

Føler jeg holder på å dø... er redd det er noe alvorlig galt. Har hatt troa på at jeg skulle bli bedre i flere år nå, men nå synes håpet å fosrvinne helt Jeg råtner innvendig + jeg føler meg som en stor belastning for alle. Jeg er superdeprimert på grunn av dette her... det blir jo ingen bedring. 

 

Jeg har prøvd å trene, men ender opp i 2 dagers "koma". Jeg blir dårlig bare av en kort gåtur, jeg blir så sliten i kroppen jeg vet ikke alltid hvordan jeg skal klare å komme meg hjem igjen. Det går jo alltid greit, men det er blytungt. 

 

Hør på meg, jeg er jo bare en eneste klagesang!

 

hi

 

Anonymous poster hash: d948c...3e0

 

 

 

Å gjøre noe for deg selv trenger ikke å være med venner. Hva med en kopp te i senga med en tv-serie du liker? Bake? Strikke? Hekle?  Og du kan møte ei venninne om gangen om du ønsker å være sosial.

Åpne avisen om morgenen å puste ut. Eller bare klassisk massasje? Det er utrolig deilig.

 

Jeg regner med at du har vært hos lege, tatt MR, CT, røntgen og nevuro(?)undersøkelse? Og går til fysioterapaut. Jeg håper virkelig at du får hjelp på smerte-klinikken, og at du får komme dit snart, jeg har håper også at de har gode psykologer der som kan hjelpe deg med deperasjonen din.

 

Og det mannen din. Dere må prate i sammen, fortell hvordan du har det, og hva som evt kan gjøre det bedre. Du vil ikke være en byrde, men akkurat nå så virker det som du bærer en tung sekk.

 

Anonymous poster hash: 2f431...b42

 

Takk for så fint svar. 

Ja, prøver å ta var på meg selv. Har fått beskjed om at om jeg vil bli frisk må jeg ta det i mitt eget tempo. Det er bare det at mitt tempo er på 0%... og jeg får så dårlig samvittighet over familien når jeg ikke tar noen tak. I dag har jeg ryddet ut av oppvaskmaskinen, og en svær haug med klær ligger og venter på meg. Jeg vet det tar knekken på resten av dagen, men jeg går jo hjemme, kan liksom ikke få meg til å spare det til min mann som jobber 100%... samtitig er det jo min jobb å ikke gjøre noe, men det klarer jeg ikke. 

 

Jeg føler meg som en byrde. Jeg er jo en byrde. Hr konstant dårlig samvittighet for mann og barn, og jobb og som jeg er borte i fra Livet er pyton, og depresjonen blir større og større. Går en gang i mnd til psykiatrisk sykepleier, men ME legen på sykehuset mente jeg måtte til psykolog. Depresjonen er pga helsetilstanden min, hadde jeg vært frisk hadde jeg ikke hatt noen depresjon. Jeg er utredet på alle vis. MR, psykolog, nevrolog, osv osv. 

 

hi

 

Anonymous poster hash: d948c...3e0

 

 

Jeg har også tatt MR, røntgen, nevroundersøkelse, og CT. Eneste de har funnet på meg er en liten skeivhet i nakken, scoliose, men ikke nok til å skape problemene mine. Dette kan høres rart ut, men har du alltid hatt så vondt i hode eller har det kommet senere? I såfall, har du hatt et fall eller slått deg på noen som helst måte før du fikk kronisk hodepine?

Fysioterapauten min sa at det finnes en forskning som viser at etter at folk har hatt et fall eller slått seg på noen måte, så endrer signalene i hjernen seg litt for å kompansere for fallet.

 

Jeg regner med at du har testet dette før, men er støttemusklaturen din sterk nok? Hvis den ikke er det, så kan du få hodepine. Jeg regner også med at du har sjekket ut muligheten for biteskinne?

 

Nå skal jeg slutte å synse, du vet jo best selv hva du trenger. Men jeg signerer med nick denne gangen, sånn tilfor du å har lyst til å prate mer privat:) Lykke til.

[Anonym bruker]

 

 

 

 

 

Jeg kan relatere til smertene, altså hodepine-smertene. Jeg sliter selv med muskelsmerter i nakke, skjeve, skulder,og til tider hodepine ifra helvete men kun venstre side. Av og til så sterke at jeg gråter hele dagen. Men jeg får av og til et "friminutt", når jeg trener, smertene mine forsvinner helt når jeg trener, men kun da jeg trener, så fort jeg er ferdig så er smertene tilbake. Jeg har levd slik i over to år nå, og det blir ikke bedre. Jeg har også sterke rykninger om kvelden etter jeg har lagt meg, så ille at jeg av og til gruer meg til å legge meg.

 

Det virker som du ikke får gjort noe med hodepinen, og da må du lære deg å leve med det. Jeg har innsett, i det siste, at uansett hva gjør så blir det ikke bedre, så jeg kan slutte å gjøre alle tingene jeg elsker fordi jeg har smerter, eller jeg kan fortsette å gjøre ting jeg elsker. Begge deler innbærer at jeg må leve smerter, men jeg tror livet mitt blir litt bedre av at jeg av og til "driter" i smertene og bare gjør de tingene jeg liker å gjøre.

 

Kanskje du kan gjøre en ting du elsker å gjøre, selv om du har hodepine? Det vil ikke hjelpe mot hodepinen, men det kan hjelpe deg til å gjøre livet litt bedre.

Og hvis du har fått henvisning til en smerteklinikk så kan det hende ting endrer seg etter du har vært der. Hvis du ikke trives med ting er som de er nå og du er likegyldig så kanskje du og mannen din trenger hjelp til å endre fokus?

Kanskje du trenger det man kaller husmor-ferie? For meg så virker det som du trenger hjelp til å takle hverdagen.

 

Jeg vet ikke om det finnes husmor-vikar nå for tiden, men det fantes før, kanskje det kan være til hjelp?

 

Uansett, ta vare på deg selv. Og jeg håper at du får det bra.

 

Anonymous poster hash: 2f431...b42

 

Tusen takk for så fint svar. Problemet er jeg orker ikke! Jeg orker ikke være med venner, bare alt "bråket når de prater" setter i gang kramper i hodet mitt. Det blir for anstrengende rett og slett. Det eneste som funker er faktisk når jeg drikker alkohol, akkurat som det roer hodepinen... Var på juebord før jul, og jeg koste meg såååå! Kjente skikkelig lykkerus etterpå Men hodepinen er bare kronisk ellers. 

 

Jeg er inne i en ond sirkel, kjenner jeg interesserer meg for svært lite enn meg selv. Jeg er oppslukt av mitt problem Husmorferie hadde virkelig gjort godt, kjenner jeg lengter etter bare fred, drømmer om å kun sitte å se på tv og sove døgnet rundt. Jeg er så sliten til tider jeg orker ikke hente meg noe å drikke når jeg er tørst, holder meg når jeg må på do osv osv... Jeg orker ikke bare. 

Føler jeg holder på å dø... er redd det er noe alvorlig galt. Har hatt troa på at jeg skulle bli bedre i flere år nå, men nå synes håpet å fosrvinne helt Jeg råtner innvendig + jeg føler meg som en stor belastning for alle. Jeg er superdeprimert på grunn av dette her... det blir jo ingen bedring. 

 

Jeg har prøvd å trene, men ender opp i 2 dagers "koma". Jeg blir dårlig bare av en kort gåtur, jeg blir så sliten i kroppen jeg vet ikke alltid hvordan jeg skal klare å komme meg hjem igjen. Det går jo alltid greit, men det er blytungt. 

 

Hør på meg, jeg er jo bare en eneste klagesang!

 

hi

 

Anonymous poster hash: d948c...3e0

 

 

 

Å gjøre noe for deg selv trenger ikke å være med venner. Hva med en kopp te i senga med en tv-serie du liker? Bake? Strikke? Hekle?  Og du kan møte ei venninne om gangen om du ønsker å være sosial.

Åpne avisen om morgenen å puste ut. Eller bare klassisk massasje? Det er utrolig deilig.

 

Jeg regner med at du har vært hos lege, tatt MR, CT, røntgen og nevuro(?)undersøkelse? Og går til fysioterapaut. Jeg håper virkelig at du får hjelp på smerte-klinikken, og at du får komme dit snart, jeg har håper også at de har gode psykologer der som kan hjelpe deg med deperasjonen din.

 

Og det mannen din. Dere må prate i sammen, fortell hvordan du har det, og hva som evt kan gjøre det bedre. Du vil ikke være en byrde, men akkurat nå så virker det som du bærer en tung sekk.

 

Anonymous poster hash: 2f431...b42

 

Takk for så fint svar. 

Ja, prøver å ta var på meg selv. Har fått beskjed om at om jeg vil bli frisk må jeg ta det i mitt eget tempo. Det er bare det at mitt tempo er på 0%... og jeg får så dårlig samvittighet over familien når jeg ikke tar noen tak. I dag har jeg ryddet ut av oppvaskmaskinen, og en svær haug med klær ligger og venter på meg. Jeg vet det tar knekken på resten av dagen, men jeg går jo hjemme, kan liksom ikke få meg til å spare det til min mann som jobber 100%... samtitig er det jo min jobb å ikke gjøre noe, men det klarer jeg ikke. 

 

Jeg føler meg som en byrde. Jeg er jo en byrde. Hr konstant dårlig samvittighet for mann og barn, og jobb og som jeg er borte i fra Livet er pyton, og depresjonen blir større og større. Går en gang i mnd til psykiatrisk sykepleier, men ME legen på sykehuset mente jeg måtte til psykolog. Depresjonen er pga helsetilstanden min, hadde jeg vært frisk hadde jeg ikke hatt noen depresjon. Jeg er utredet på alle vis. MR, psykolog, nevrolog, osv osv. 

 

hi

 

Anonymous poster hash: d948c...3e0

 

 

 

 

 

 

Jeg kan relatere til smertene, altså hodepine-smertene. Jeg sliter selv med muskelsmerter i nakke, skjeve, skulder,og til tider hodepine ifra helvete men kun venstre side. Av og til så sterke at jeg gråter hele dagen. Men jeg får av og til et "friminutt", når jeg trener, smertene mine forsvinner helt når jeg trener, men kun da jeg trener, så fort jeg er ferdig så er smertene tilbake. Jeg har levd slik i over to år nå, og det blir ikke bedre. Jeg har også sterke rykninger om kvelden etter jeg har lagt meg, så ille at jeg av og til gruer meg til å legge meg.

 

Det virker som du ikke får gjort noe med hodepinen, og da må du lære deg å leve med det. Jeg har innsett, i det siste, at uansett hva gjør så blir det ikke bedre, så jeg kan slutte å gjøre alle tingene jeg elsker fordi jeg har smerter, eller jeg kan fortsette å gjøre ting jeg elsker. Begge deler innbærer at jeg må leve smerter, men jeg tror livet mitt blir litt bedre av at jeg av og til "driter" i smertene og bare gjør de tingene jeg liker å gjøre.

 

Kanskje du kan gjøre en ting du elsker å gjøre, selv om du har hodepine? Det vil ikke hjelpe mot hodepinen, men det kan hjelpe deg til å gjøre livet litt bedre.

Og hvis du har fått henvisning til en smerteklinikk så kan det hende ting endrer seg etter du har vært der. Hvis du ikke trives med ting er som de er nå og du er likegyldig så kanskje du og mannen din trenger hjelp til å endre fokus?

Kanskje du trenger det man kaller husmor-ferie? For meg så virker det som du trenger hjelp til å takle hverdagen.

 

Jeg vet ikke om det finnes husmor-vikar nå for tiden, men det fantes før, kanskje det kan være til hjelp?

 

Uansett, ta vare på deg selv. Og jeg håper at du får det bra.

 

Anonymous poster hash: 2f431...b42

 

Tusen takk for så fint svar. Problemet er jeg orker ikke! Jeg orker ikke være med venner, bare alt "bråket når de prater" setter i gang kramper i hodet mitt. Det blir for anstrengende rett og slett. Det eneste som funker er faktisk når jeg drikker alkohol, akkurat som det roer hodepinen... Var på juebord før jul, og jeg koste meg såååå! Kjente skikkelig lykkerus etterpå Men hodepinen er bare kronisk ellers. 

 

Jeg er inne i en ond sirkel, kjenner jeg interesserer meg for svært lite enn meg selv. Jeg er oppslukt av mitt problem Husmorferie hadde virkelig gjort godt, kjenner jeg lengter etter bare fred, drømmer om å kun sitte å se på tv og sove døgnet rundt. Jeg er så sliten til tider jeg orker ikke hente meg noe å drikke når jeg er tørst, holder meg når jeg må på do osv osv... Jeg orker ikke bare. 

Føler jeg holder på å dø... er redd det er noe alvorlig galt. Har hatt troa på at jeg skulle bli bedre i flere år nå, men nå synes håpet å fosrvinne helt Jeg råtner innvendig + jeg føler meg som en stor belastning for alle. Jeg er superdeprimert på grunn av dette her... det blir jo ingen bedring. 

 

Jeg har prøvd å trene, men ender opp i 2 dagers "koma". Jeg blir dårlig bare av en kort gåtur, jeg blir så sliten i kroppen jeg vet ikke alltid hvordan jeg skal klare å komme meg hjem igjen. Det går jo alltid greit, men det er blytungt. 

 

Hør på meg, jeg er jo bare en eneste klagesang!

 

hi

 

Anonymous poster hash: d948c...3e0

 

 

 

Å gjøre noe for deg selv trenger ikke å være med venner. Hva med en kopp te i senga med en tv-serie du liker? Bake? Strikke? Hekle?  Og du kan møte ei venninne om gangen om du ønsker å være sosial.

Åpne avisen om morgenen å puste ut. Eller bare klassisk massasje? Det er utrolig deilig.

 

Jeg regner med at du har vært hos lege, tatt MR, CT, røntgen og nevuro(?)undersøkelse? Og går til fysioterapaut. Jeg håper virkelig at du får hjelp på smerte-klinikken, og at du får komme dit snart, jeg har håper også at de har gode psykologer der som kan hjelpe deg med deperasjonen din.

 

Og det mannen din. Dere må prate i sammen, fortell hvordan du har det, og hva som evt kan gjøre det bedre. Du vil ikke være en byrde, men akkurat nå så virker det som du bærer en tung sekk.

 

Anonymous poster hash: 2f431...b42

 

Takk for så fint svar. 

Ja, prøver å ta var på meg selv. Har fått beskjed om at om jeg vil bli frisk må jeg ta det i mitt eget tempo. Det er bare det at mitt tempo er på 0%... og jeg får så dårlig samvittighet over familien når jeg ikke tar noen tak. I dag har jeg ryddet ut av oppvaskmaskinen, og en svær haug med klær ligger og venter på meg. Jeg vet det tar knekken på resten av dagen, men jeg går jo hjemme, kan liksom ikke få meg til å spare det til min mann som jobber 100%... samtitig er det jo min jobb å ikke gjøre noe, men det klarer jeg ikke. 

 

Jeg føler meg som en byrde. Jeg er jo en byrde. Hr konstant dårlig samvittighet for mann og barn, og jobb og som jeg er borte i fra Livet er pyton, og depresjonen blir større og større. Går en gang i mnd til psykiatrisk sykepleier, men ME legen på sykehuset mente jeg måtte til psykolog. Depresjonen er pga helsetilstanden min, hadde jeg vært frisk hadde jeg ikke hatt noen depresjon. Jeg er utredet på alle vis. MR, psykolog, nevrolog, osv osv. 

 

hi

 

Anonymous poster hash: d948c...3e0

 

 

Jeg har også tatt MR, røntgen, nevroundersøkelse, og CT. Eneste de har funnet på meg er en liten skeivhet i nakken, scoliose, men ikke nok til å skape problemene mine. Dette kan høres rart ut, men har du alltid hatt så vondt i hode eller har det kommet senere? I såfall, har du hatt et fall eller slått deg på noen som helst måte før du fikk kronisk hodepine?

Fysioterapauten min sa at det finnes en forskning som viser at etter at folk har hatt et fall eller slått seg på noen måte, så endrer signalene i hjernen seg litt for å kompansere for fallet.

 

Jeg regner med at du har testet dette før, men er støttemusklaturen din sterk nok? Hvis den ikke er det, så kan du få hodepine. Jeg regner også med at du har sjekket ut muligheten for biteskinne?

 

Nå skal jeg slutte å synse, du vet jo best selv hva du trenger. Men jeg signerer med nick denne gangen, sånn tilfor du å har lyst til å prate mer privat:) Lykke til.

 

Jeg har vært sliten i kroppen i mange år. Men jeg har bare følt at jeg har vært giddalaus og slapp, derfor har jeg bare skjerpet meg/tatt med sammen og stått på ! Til slutt slo det ut i hodepine! Den kom over natta. Intenst! Jeg hadde aldri hatt hodepine nesten før dette, så jeg tenkte jeg bare måtte roe meg litt, men det hjalp ikke. Den gang, før hodepinen, hadde jeg et fantastisk liv. Flott mann, skjønne unger, fantastisk jobb, gode venner. Alt var fint, bare jeg vare litt sliten i kroppen. 

 

Jeg skulle nok hørt på kroppens signaler den gangen. Men så lider jeg av "flink-pike-syndromet"... så vanskelig å bare la ting "ligge". 

 

Jeg er testet for mye. Men ikke støttemusklatur. Hvor gjør man det? Noen av ekspertene jeg har vært til har lurt på om jeg datt i gulvet som barb/baby. Men min mor sier nei.... 

 

Anonymous poster hash: d948c...3e0

[Anonym bruker]

Hvis du lider av "flink pike syndromet" trenger du jo terapi/personlig utvikling av noe slag. Det er faktisk bare du som kan gjøre noe med det. Jeg snakker av erfaring. Hva med å melde seg på et kurs i "Mindfulness"?

Anonymous poster hash: 5a85d...bfb

[lavendelblomst]

 

 

 

 

 

 

Jeg kan relatere til smertene, altså hodepine-smertene. Jeg sliter selv med muskelsmerter i nakke, skjeve, skulder,og til tider hodepine ifra helvete men kun venstre side. Av og til så sterke at jeg gråter hele dagen. Men jeg får av og til et "friminutt", når jeg trener, smertene mine forsvinner helt når jeg trener, men kun da jeg trener, så fort jeg er ferdig så er smertene tilbake. Jeg har levd slik i over to år nå, og det blir ikke bedre. Jeg har også sterke rykninger om kvelden etter jeg har lagt meg, så ille at jeg av og til gruer meg til å legge meg.

 

Det virker som du ikke får gjort noe med hodepinen, og da må du lære deg å leve med det. Jeg har innsett, i det siste, at uansett hva gjør så blir det ikke bedre, så jeg kan slutte å gjøre alle tingene jeg elsker fordi jeg har smerter, eller jeg kan fortsette å gjøre ting jeg elsker. Begge deler innbærer at jeg må leve smerter, men jeg tror livet mitt blir litt bedre av at jeg av og til "driter" i smertene og bare gjør de tingene jeg liker å gjøre.

 

Kanskje du kan gjøre en ting du elsker å gjøre, selv om du har hodepine? Det vil ikke hjelpe mot hodepinen, men det kan hjelpe deg til å gjøre livet litt bedre.

Og hvis du har fått henvisning til en smerteklinikk så kan det hende ting endrer seg etter du har vært der. Hvis du ikke trives med ting er som de er nå og du er likegyldig så kanskje du og mannen din trenger hjelp til å endre fokus?

Kanskje du trenger det man kaller husmor-ferie? For meg så virker det som du trenger hjelp til å takle hverdagen.

 

Jeg vet ikke om det finnes husmor-vikar nå for tiden, men det fantes før, kanskje det kan være til hjelp?

 

Uansett, ta vare på deg selv. Og jeg håper at du får det bra.

 

Anonymous poster hash: 2f431...b42

 

Tusen takk for så fint svar. Problemet er jeg orker ikke! Jeg orker ikke være med venner, bare alt "bråket når de prater" setter i gang kramper i hodet mitt. Det blir for anstrengende rett og slett. Det eneste som funker er faktisk når jeg drikker alkohol, akkurat som det roer hodepinen... Var på juebord før jul, og jeg koste meg såååå! Kjente skikkelig lykkerus etterpå Men hodepinen er bare kronisk ellers. 

 

Jeg er inne i en ond sirkel, kjenner jeg interesserer meg for svært lite enn meg selv. Jeg er oppslukt av mitt problem Husmorferie hadde virkelig gjort godt, kjenner jeg lengter etter bare fred, drømmer om å kun sitte å se på tv og sove døgnet rundt. Jeg er så sliten til tider jeg orker ikke hente meg noe å drikke når jeg er tørst, holder meg når jeg må på do osv osv... Jeg orker ikke bare. 

Føler jeg holder på å dø... er redd det er noe alvorlig galt. Har hatt troa på at jeg skulle bli bedre i flere år nå, men nå synes håpet å fosrvinne helt Jeg råtner innvendig + jeg føler meg som en stor belastning for alle. Jeg er superdeprimert på grunn av dette her... det blir jo ingen bedring. 

 

Jeg har prøvd å trene, men ender opp i 2 dagers "koma". Jeg blir dårlig bare av en kort gåtur, jeg blir så sliten i kroppen jeg vet ikke alltid hvordan jeg skal klare å komme meg hjem igjen. Det går jo alltid greit, men det er blytungt. 

 

Hør på meg, jeg er jo bare en eneste klagesang!

 

hi

 

Anonymous poster hash: d948c...3e0

 

 

 

Å gjøre noe for deg selv trenger ikke å være med venner. Hva med en kopp te i senga med en tv-serie du liker? Bake? Strikke? Hekle?  Og du kan møte ei venninne om gangen om du ønsker å være sosial.

Åpne avisen om morgenen å puste ut. Eller bare klassisk massasje? Det er utrolig deilig.

 

Jeg regner med at du har vært hos lege, tatt MR, CT, røntgen og nevuro(?)undersøkelse? Og går til fysioterapaut. Jeg håper virkelig at du får hjelp på smerte-klinikken, og at du får komme dit snart, jeg har håper også at de har gode psykologer der som kan hjelpe deg med deperasjonen din.

 

Og det mannen din. Dere må prate i sammen, fortell hvordan du har det, og hva som evt kan gjøre det bedre. Du vil ikke være en byrde, men akkurat nå så virker det som du bærer en tung sekk.

 

Anonymous poster hash: 2f431...b42

 

Takk for så fint svar. 

Ja, prøver å ta var på meg selv. Har fått beskjed om at om jeg vil bli frisk må jeg ta det i mitt eget tempo. Det er bare det at mitt tempo er på 0%... og jeg får så dårlig samvittighet over familien når jeg ikke tar noen tak. I dag har jeg ryddet ut av oppvaskmaskinen, og en svær haug med klær ligger og venter på meg. Jeg vet det tar knekken på resten av dagen, men jeg går jo hjemme, kan liksom ikke få meg til å spare det til min mann som jobber 100%... samtitig er det jo min jobb å ikke gjøre noe, men det klarer jeg ikke. 

 

Jeg føler meg som en byrde. Jeg er jo en byrde. Hr konstant dårlig samvittighet for mann og barn, og jobb og som jeg er borte i fra Livet er pyton, og depresjonen blir større og større. Går en gang i mnd til psykiatrisk sykepleier, men ME legen på sykehuset mente jeg måtte til psykolog. Depresjonen er pga helsetilstanden min, hadde jeg vært frisk hadde jeg ikke hatt noen depresjon. Jeg er utredet på alle vis. MR, psykolog, nevrolog, osv osv. 

 

hi

 

Anonymous poster hash: d948c...3e0

 

 

 

 

 

 

Jeg kan relatere til smertene, altså hodepine-smertene. Jeg sliter selv med muskelsmerter i nakke, skjeve, skulder,og til tider hodepine ifra helvete men kun venstre side. Av og til så sterke at jeg gråter hele dagen. Men jeg får av og til et "friminutt", når jeg trener, smertene mine forsvinner helt når jeg trener, men kun da jeg trener, så fort jeg er ferdig så er smertene tilbake. Jeg har levd slik i over to år nå, og det blir ikke bedre. Jeg har også sterke rykninger om kvelden etter jeg har lagt meg, så ille at jeg av og til gruer meg til å legge meg.

 

Det virker som du ikke får gjort noe med hodepinen, og da må du lære deg å leve med det. Jeg har innsett, i det siste, at uansett hva gjør så blir det ikke bedre, så jeg kan slutte å gjøre alle tingene jeg elsker fordi jeg har smerter, eller jeg kan fortsette å gjøre ting jeg elsker. Begge deler innbærer at jeg må leve smerter, men jeg tror livet mitt blir litt bedre av at jeg av og til "driter" i smertene og bare gjør de tingene jeg liker å gjøre.

 

Kanskje du kan gjøre en ting du elsker å gjøre, selv om du har hodepine? Det vil ikke hjelpe mot hodepinen, men det kan hjelpe deg til å gjøre livet litt bedre.

Og hvis du har fått henvisning til en smerteklinikk så kan det hende ting endrer seg etter du har vært der. Hvis du ikke trives med ting er som de er nå og du er likegyldig så kanskje du og mannen din trenger hjelp til å endre fokus?

Kanskje du trenger det man kaller husmor-ferie? For meg så virker det som du trenger hjelp til å takle hverdagen.

 

Jeg vet ikke om det finnes husmor-vikar nå for tiden, men det fantes før, kanskje det kan være til hjelp?

 

Uansett, ta vare på deg selv. Og jeg håper at du får det bra.

 

Anonymous poster hash: 2f431...b42

 

Tusen takk for så fint svar. Problemet er jeg orker ikke! Jeg orker ikke være med venner, bare alt "bråket når de prater" setter i gang kramper i hodet mitt. Det blir for anstrengende rett og slett. Det eneste som funker er faktisk når jeg drikker alkohol, akkurat som det roer hodepinen... Var på juebord før jul, og jeg koste meg såååå! Kjente skikkelig lykkerus etterpå Men hodepinen er bare kronisk ellers. 

 

Jeg er inne i en ond sirkel, kjenner jeg interesserer meg for svært lite enn meg selv. Jeg er oppslukt av mitt problem Husmorferie hadde virkelig gjort godt, kjenner jeg lengter etter bare fred, drømmer om å kun sitte å se på tv og sove døgnet rundt. Jeg er så sliten til tider jeg orker ikke hente meg noe å drikke når jeg er tørst, holder meg når jeg må på do osv osv... Jeg orker ikke bare. 

Føler jeg holder på å dø... er redd det er noe alvorlig galt. Har hatt troa på at jeg skulle bli bedre i flere år nå, men nå synes håpet å fosrvinne helt Jeg råtner innvendig + jeg føler meg som en stor belastning for alle. Jeg er superdeprimert på grunn av dette her... det blir jo ingen bedring. 

 

Jeg har prøvd å trene, men ender opp i 2 dagers "koma". Jeg blir dårlig bare av en kort gåtur, jeg blir så sliten i kroppen jeg vet ikke alltid hvordan jeg skal klare å komme meg hjem igjen. Det går jo alltid greit, men det er blytungt. 

 

Hør på meg, jeg er jo bare en eneste klagesang!

 

hi

 

Anonymous poster hash: d948c...3e0

 

 

 

Å gjøre noe for deg selv trenger ikke å være med venner. Hva med en kopp te i senga med en tv-serie du liker? Bake? Strikke? Hekle?  Og du kan møte ei venninne om gangen om du ønsker å være sosial.

Åpne avisen om morgenen å puste ut. Eller bare klassisk massasje? Det er utrolig deilig.

 

Jeg regner med at du har vært hos lege, tatt MR, CT, røntgen og nevuro(?)undersøkelse? Og går til fysioterapaut. Jeg håper virkelig at du får hjelp på smerte-klinikken, og at du får komme dit snart, jeg har håper også at de har gode psykologer der som kan hjelpe deg med deperasjonen din.

 

Og det mannen din. Dere må prate i sammen, fortell hvordan du har det, og hva som evt kan gjøre det bedre. Du vil ikke være en byrde, men akkurat nå så virker det som du bærer en tung sekk.

 

Anonymous poster hash: 2f431...b42

 

Takk for så fint svar. 

Ja, prøver å ta var på meg selv. Har fått beskjed om at om jeg vil bli frisk må jeg ta det i mitt eget tempo. Det er bare det at mitt tempo er på 0%... og jeg får så dårlig samvittighet over familien når jeg ikke tar noen tak. I dag har jeg ryddet ut av oppvaskmaskinen, og en svær haug med klær ligger og venter på meg. Jeg vet det tar knekken på resten av dagen, men jeg går jo hjemme, kan liksom ikke få meg til å spare det til min mann som jobber 100%... samtitig er det jo min jobb å ikke gjøre noe, men det klarer jeg ikke. 

 

Jeg føler meg som en byrde. Jeg er jo en byrde. Hr konstant dårlig samvittighet for mann og barn, og jobb og som jeg er borte i fra Livet er pyton, og depresjonen blir større og større. Går en gang i mnd til psykiatrisk sykepleier, men ME legen på sykehuset mente jeg måtte til psykolog. Depresjonen er pga helsetilstanden min, hadde jeg vært frisk hadde jeg ikke hatt noen depresjon. Jeg er utredet på alle vis. MR, psykolog, nevrolog, osv osv. 

 

hi

 

Anonymous poster hash: d948c...3e0

 

 

Jeg har også tatt MR, røntgen, nevroundersøkelse, og CT. Eneste de har funnet på meg er en liten skeivhet i nakken, scoliose, men ikke nok til å skape problemene mine. Dette kan høres rart ut, men har du alltid hatt så vondt i hode eller har det kommet senere? I såfall, har du hatt et fall eller slått deg på noen som helst måte før du fikk kronisk hodepine?

Fysioterapauten min sa at det finnes en forskning som viser at etter at folk har hatt et fall eller slått seg på noen måte, så endrer signalene i hjernen seg litt for å kompansere for fallet.

 

Jeg regner med at du har testet dette før, men er støttemusklaturen din sterk nok? Hvis den ikke er det, så kan du få hodepine. Jeg regner også med at du har sjekket ut muligheten for biteskinne?

 

Nå skal jeg slutte å synse, du vet jo best selv hva du trenger. Men jeg signerer med nick denne gangen, sånn tilfor du å har lyst til å prate mer privat:) Lykke til.

 

Jeg har vært sliten i kroppen i mange år. Men jeg har bare følt at jeg har vært giddalaus og slapp, derfor har jeg bare skjerpet meg/tatt med sammen og stått på ! Til slutt slo det ut i hodepine! Den kom over natta. Intenst! Jeg hadde aldri hatt hodepine nesten før dette, så jeg tenkte jeg bare måtte roe meg litt, men det hjalp ikke. Den gang, før hodepinen, hadde jeg et fantastisk liv. Flott mann, skjønne unger, fantastisk jobb, gode venner. Alt var fint, bare jeg vare litt sliten i kroppen. 

 

Jeg skulle nok hørt på kroppens signaler den gangen. Men så lider jeg av "flink-pike-syndromet"... så vanskelig å bare la ting "ligge". 

 

Jeg er testet for mye. Men ikke støttemusklatur. Hvor gjør man det? Noen av ekspertene jeg har vært til har lurt på om jeg datt i gulvet som barb/baby. Men min mor sier nei.... 

 

Anonymous poster hash: d948c...3e0

 

 

En god fysioterapaut kan sjekke deg, gjerne noen som driver med slyngetrening. Men en liten indikator kan være at du ikke orker den samme sittestillingen lenge, stå over lengre tid, og liggestilling. Da bruker du musklene "feil". Kroppen må da kompansere med andre muskler, de du bruker f.eks til å løfte tungt, eller lignende. Over tid, KAN gi hodepine og andre muskelsmerter. Er du litt som meg så er du villig til å prøve mye for å bli kvitt smertene, så du kan ikke tape på å prøve. Og jeg har prøvd mye, men er ikke helt klar til å gi opp enda.

 

http://bratrening.no/helse/forebygging/85-derfor-bor-du-prove-slyngetrening

 

Hvis ikke er psykomotorisk fysioterapi et alternativ.

 

Men du har gått på en skikkelig smell. Jeg har vært der selv, og det er utrolig frustrerende å ikke kunne gjøre noe.

[Anonym bruker]

 

 

 

 

 

 

 

Jeg kan relatere til smertene, altså hodepine-smertene. Jeg sliter selv med muskelsmerter i nakke, skjeve, skulder,og til tider hodepine ifra helvete men kun venstre side. Av og til så sterke at jeg gråter hele dagen. Men jeg får av og til et "friminutt", når jeg trener, smertene mine forsvinner helt når jeg trener, men kun da jeg trener, så fort jeg er ferdig så er smertene tilbake. Jeg har levd slik i over to år nå, og det blir ikke bedre. Jeg har også sterke rykninger om kvelden etter jeg har lagt meg, så ille at jeg av og til gruer meg til å legge meg.

 

Det virker som du ikke får gjort noe med hodepinen, og da må du lære deg å leve med det. Jeg har innsett, i det siste, at uansett hva gjør så blir det ikke bedre, så jeg kan slutte å gjøre alle tingene jeg elsker fordi jeg har smerter, eller jeg kan fortsette å gjøre ting jeg elsker. Begge deler innbærer at jeg må leve smerter, men jeg tror livet mitt blir litt bedre av at jeg av og til "driter" i smertene og bare gjør de tingene jeg liker å gjøre.

 

Kanskje du kan gjøre en ting du elsker å gjøre, selv om du har hodepine? Det vil ikke hjelpe mot hodepinen, men det kan hjelpe deg til å gjøre livet litt bedre.

Og hvis du har fått henvisning til en smerteklinikk så kan det hende ting endrer seg etter du har vært der. Hvis du ikke trives med ting er som de er nå og du er likegyldig så kanskje du og mannen din trenger hjelp til å endre fokus?

Kanskje du trenger det man kaller husmor-ferie? For meg så virker det som du trenger hjelp til å takle hverdagen.

 

Jeg vet ikke om det finnes husmor-vikar nå for tiden, men det fantes før, kanskje det kan være til hjelp?

 

Uansett, ta vare på deg selv. Og jeg håper at du får det bra.

 

Anonymous poster hash: 2f431...b42

 

Tusen takk for så fint svar. Problemet er jeg orker ikke! Jeg orker ikke være med venner, bare alt "bråket når de prater" setter i gang kramper i hodet mitt. Det blir for anstrengende rett og slett. Det eneste som funker er faktisk når jeg drikker alkohol, akkurat som det roer hodepinen... Var på juebord før jul, og jeg koste meg såååå! Kjente skikkelig lykkerus etterpå Men hodepinen er bare kronisk ellers. 

 

Jeg er inne i en ond sirkel, kjenner jeg interesserer meg for svært lite enn meg selv. Jeg er oppslukt av mitt problem Husmorferie hadde virkelig gjort godt, kjenner jeg lengter etter bare fred, drømmer om å kun sitte å se på tv og sove døgnet rundt. Jeg er så sliten til tider jeg orker ikke hente meg noe å drikke når jeg er tørst, holder meg når jeg må på do osv osv... Jeg orker ikke bare. 

Føler jeg holder på å dø... er redd det er noe alvorlig galt. Har hatt troa på at jeg skulle bli bedre i flere år nå, men nå synes håpet å fosrvinne helt Jeg råtner innvendig + jeg føler meg som en stor belastning for alle. Jeg er superdeprimert på grunn av dette her... det blir jo ingen bedring. 

 

Jeg har prøvd å trene, men ender opp i 2 dagers "koma". Jeg blir dårlig bare av en kort gåtur, jeg blir så sliten i kroppen jeg vet ikke alltid hvordan jeg skal klare å komme meg hjem igjen. Det går jo alltid greit, men det er blytungt. 

 

Hør på meg, jeg er jo bare en eneste klagesang!

 

hi

 

Anonymous poster hash: d948c...3e0

 

 

 

Å gjøre noe for deg selv trenger ikke å være med venner. Hva med en kopp te i senga med en tv-serie du liker? Bake? Strikke? Hekle?  Og du kan møte ei venninne om gangen om du ønsker å være sosial.

Åpne avisen om morgenen å puste ut. Eller bare klassisk massasje? Det er utrolig deilig.

 

Jeg regner med at du har vært hos lege, tatt MR, CT, røntgen og nevuro(?)undersøkelse? Og går til fysioterapaut. Jeg håper virkelig at du får hjelp på smerte-klinikken, og at du får komme dit snart, jeg har håper også at de har gode psykologer der som kan hjelpe deg med deperasjonen din.

 

Og det mannen din. Dere må prate i sammen, fortell hvordan du har det, og hva som evt kan gjøre det bedre. Du vil ikke være en byrde, men akkurat nå så virker det som du bærer en tung sekk.

 

Anonymous poster hash: 2f431...b42

 

Takk for så fint svar. 

Ja, prøver å ta var på meg selv. Har fått beskjed om at om jeg vil bli frisk må jeg ta det i mitt eget tempo. Det er bare det at mitt tempo er på 0%... og jeg får så dårlig samvittighet over familien når jeg ikke tar noen tak. I dag har jeg ryddet ut av oppvaskmaskinen, og en svær haug med klær ligger og venter på meg. Jeg vet det tar knekken på resten av dagen, men jeg går jo hjemme, kan liksom ikke få meg til å spare det til min mann som jobber 100%... samtitig er det jo min jobb å ikke gjøre noe, men det klarer jeg ikke. 

 

Jeg føler meg som en byrde. Jeg er jo en byrde. Hr konstant dårlig samvittighet for mann og barn, og jobb og som jeg er borte i fra Livet er pyton, og depresjonen blir større og større. Går en gang i mnd til psykiatrisk sykepleier, men ME legen på sykehuset mente jeg måtte til psykolog. Depresjonen er pga helsetilstanden min, hadde jeg vært frisk hadde jeg ikke hatt noen depresjon. Jeg er utredet på alle vis. MR, psykolog, nevrolog, osv osv. 

 

hi

 

Anonymous poster hash: d948c...3e0

 

 

 

 

 

 

Jeg kan relatere til smertene, altså hodepine-smertene. Jeg sliter selv med muskelsmerter i nakke, skjeve, skulder,og til tider hodepine ifra helvete men kun venstre side. Av og til så sterke at jeg gråter hele dagen. Men jeg får av og til et "friminutt", når jeg trener, smertene mine forsvinner helt når jeg trener, men kun da jeg trener, så fort jeg er ferdig så er smertene tilbake. Jeg har levd slik i over to år nå, og det blir ikke bedre. Jeg har også sterke rykninger om kvelden etter jeg har lagt meg, så ille at jeg av og til gruer meg til å legge meg.

 

Det virker som du ikke får gjort noe med hodepinen, og da må du lære deg å leve med det. Jeg har innsett, i det siste, at uansett hva gjør så blir det ikke bedre, så jeg kan slutte å gjøre alle tingene jeg elsker fordi jeg har smerter, eller jeg kan fortsette å gjøre ting jeg elsker. Begge deler innbærer at jeg må leve smerter, men jeg tror livet mitt blir litt bedre av at jeg av og til "driter" i smertene og bare gjør de tingene jeg liker å gjøre.

 

Kanskje du kan gjøre en ting du elsker å gjøre, selv om du har hodepine? Det vil ikke hjelpe mot hodepinen, men det kan hjelpe deg til å gjøre livet litt bedre.

Og hvis du har fått henvisning til en smerteklinikk så kan det hende ting endrer seg etter du har vært der. Hvis du ikke trives med ting er som de er nå og du er likegyldig så kanskje du og mannen din trenger hjelp til å endre fokus?

Kanskje du trenger det man kaller husmor-ferie? For meg så virker det som du trenger hjelp til å takle hverdagen.

 

Jeg vet ikke om det finnes husmor-vikar nå for tiden, men det fantes før, kanskje det kan være til hjelp?

 

Uansett, ta vare på deg selv. Og jeg håper at du får det bra.

 

Anonymous poster hash: 2f431...b42

 

Tusen takk for så fint svar. Problemet er jeg orker ikke! Jeg orker ikke være med venner, bare alt "bråket når de prater" setter i gang kramper i hodet mitt. Det blir for anstrengende rett og slett. Det eneste som funker er faktisk når jeg drikker alkohol, akkurat som det roer hodepinen... Var på juebord før jul, og jeg koste meg såååå! Kjente skikkelig lykkerus etterpå Men hodepinen er bare kronisk ellers. 

 

Jeg er inne i en ond sirkel, kjenner jeg interesserer meg for svært lite enn meg selv. Jeg er oppslukt av mitt problem Husmorferie hadde virkelig gjort godt, kjenner jeg lengter etter bare fred, drømmer om å kun sitte å se på tv og sove døgnet rundt. Jeg er så sliten til tider jeg orker ikke hente meg noe å drikke når jeg er tørst, holder meg når jeg må på do osv osv... Jeg orker ikke bare. 

Føler jeg holder på å dø... er redd det er noe alvorlig galt. Har hatt troa på at jeg skulle bli bedre i flere år nå, men nå synes håpet å fosrvinne helt Jeg råtner innvendig + jeg føler meg som en stor belastning for alle. Jeg er superdeprimert på grunn av dette her... det blir jo ingen bedring. 

 

Jeg har prøvd å trene, men ender opp i 2 dagers "koma". Jeg blir dårlig bare av en kort gåtur, jeg blir så sliten i kroppen jeg vet ikke alltid hvordan jeg skal klare å komme meg hjem igjen. Det går jo alltid greit, men det er blytungt. 

 

Hør på meg, jeg er jo bare en eneste klagesang!

 

hi

 

Anonymous poster hash: d948c...3e0

 

 

 

Å gjøre noe for deg selv trenger ikke å være med venner. Hva med en kopp te i senga med en tv-serie du liker? Bake? Strikke? Hekle?  Og du kan møte ei venninne om gangen om du ønsker å være sosial.

Åpne avisen om morgenen å puste ut. Eller bare klassisk massasje? Det er utrolig deilig.

 

Jeg regner med at du har vært hos lege, tatt MR, CT, røntgen og nevuro(?)undersøkelse? Og går til fysioterapaut. Jeg håper virkelig at du får hjelp på smerte-klinikken, og at du får komme dit snart, jeg har håper også at de har gode psykologer der som kan hjelpe deg med deperasjonen din.

 

Og det mannen din. Dere må prate i sammen, fortell hvordan du har det, og hva som evt kan gjøre det bedre. Du vil ikke være en byrde, men akkurat nå så virker det som du bærer en tung sekk.

 

Anonymous poster hash: 2f431...b42

 

Takk for så fint svar. 

Ja, prøver å ta var på meg selv. Har fått beskjed om at om jeg vil bli frisk må jeg ta det i mitt eget tempo. Det er bare det at mitt tempo er på 0%... og jeg får så dårlig samvittighet over familien når jeg ikke tar noen tak. I dag har jeg ryddet ut av oppvaskmaskinen, og en svær haug med klær ligger og venter på meg. Jeg vet det tar knekken på resten av dagen, men jeg går jo hjemme, kan liksom ikke få meg til å spare det til min mann som jobber 100%... samtitig er det jo min jobb å ikke gjøre noe, men det klarer jeg ikke. 

 

Jeg føler meg som en byrde. Jeg er jo en byrde. Hr konstant dårlig samvittighet for mann og barn, og jobb og som jeg er borte i fra Livet er pyton, og depresjonen blir større og større. Går en gang i mnd til psykiatrisk sykepleier, men ME legen på sykehuset mente jeg måtte til psykolog. Depresjonen er pga helsetilstanden min, hadde jeg vært frisk hadde jeg ikke hatt noen depresjon. Jeg er utredet på alle vis. MR, psykolog, nevrolog, osv osv. 

 

hi

 

Anonymous poster hash: d948c...3e0

 

 

Jeg har også tatt MR, røntgen, nevroundersøkelse, og CT. Eneste de har funnet på meg er en liten skeivhet i nakken, scoliose, men ikke nok til å skape problemene mine. Dette kan høres rart ut, men har du alltid hatt så vondt i hode eller har det kommet senere? I såfall, har du hatt et fall eller slått deg på noen som helst måte før du fikk kronisk hodepine?

Fysioterapauten min sa at det finnes en forskning som viser at etter at folk har hatt et fall eller slått seg på noen måte, så endrer signalene i hjernen seg litt for å kompansere for fallet.

 

Jeg regner med at du har testet dette før, men er støttemusklaturen din sterk nok? Hvis den ikke er det, så kan du få hodepine. Jeg regner også med at du har sjekket ut muligheten for biteskinne?

 

Nå skal jeg slutte å synse, du vet jo best selv hva du trenger. Men jeg signerer med nick denne gangen, sånn tilfor du å har lyst til å prate mer privat:) Lykke til.

 

Jeg har vært sliten i kroppen i mange år. Men jeg har bare følt at jeg har vært giddalaus og slapp, derfor har jeg bare skjerpet meg/tatt med sammen og stått på ! Til slutt slo det ut i hodepine! Den kom over natta. Intenst! Jeg hadde aldri hatt hodepine nesten før dette, så jeg tenkte jeg bare måtte roe meg litt, men det hjalp ikke. Den gang, før hodepinen, hadde jeg et fantastisk liv. Flott mann, skjønne unger, fantastisk jobb, gode venner. Alt var fint, bare jeg vare litt sliten i kroppen. 

 

Jeg skulle nok hørt på kroppens signaler den gangen. Men så lider jeg av "flink-pike-syndromet"... så vanskelig å bare la ting "ligge". 

 

Jeg er testet for mye. Men ikke støttemusklatur. Hvor gjør man det? Noen av ekspertene jeg har vært til har lurt på om jeg datt i gulvet som barb/baby. Men min mor sier nei.... 

 

Anonymous poster hash: d948c...3e0

 

 

En god fysioterapaut kan sjekke deg, gjerne noen som driver med slyngetrening. Men en liten indikator kan være at du ikke orker den samme sittestillingen lenge, stå over lengre tid, og liggestilling. Da bruker du musklene "feil". Kroppen må da kompansere med andre muskler, de du bruker f.eks til å løfte tungt, eller lignende. Over tid, KAN gi hodepine og andre muskelsmerter. Er du litt som meg så er du villig til å prøve mye for å bli kvitt smertene, så du kan ikke tape på å prøve. Og jeg har prøvd mye, men er ikke helt klar til å gi opp enda.

 

http://bratrening.no/helse/forebygging/85-derfor-bor-du-prove-slyngetrening

 

Hvis ikke er psykomotorisk fysioterapi et alternativ.

 

Men du har gått på en skikkelig smell. Jeg har vært der selv, og det er utrolig frustrerende å ikke kunne gjøre noe.

 

Så vilt! Jeg klarer ikke sitte, stå og ligge i samme stilling lenge! Jeg skal ringe fysioterapeut på mandag! Takk for tipset!

 

hi

 

Anonymous poster hash: d948c...3e0

[Anonym bruker]

 

Hvis du lider av "flink pike syndromet" trenger du jo terapi/personlig utvikling av noe slag. Det er faktisk bare du som kan gjøre noe med det. Jeg snakker av erfaring. Hva med å melde seg på et kurs i "Mindfulness"?

 

Anonymous poster hash: 5a85d...bfb

 

Har du noen bøker å anbefale i forhold til Mindfullnes? hi

 

Anonymous poster hash: d948c...3e0

[Anonym bruker]

Jeg hadde vondt fra topp til tå, sov dårlig og ble utmattet hver ettermiddag, ble spesielt støysensitiv, hadde tåkehjerne, kort lunte, karpaltunnelsyndrom, såre,røde øyne, tykk hud og hevelse/væske i hender/føtter/knær/ledd. Ble verst i og etter to svangerskap, men hadde hatt det i ti år før det. Det var lavt stoffskifte - hypotyreose. Med blodprøver innenfor den omdiskuterte normalen, men utenfor optimalen.

 

Jeg låg an til nevrologisk utredning på sykehus i en uke, men pga at jeg har flere eldre familiemedlemmer som har det samme, så sto jeg på mitt og fikk henvisning til Vågen Spesialistsenter i Bergen. Fikk prøvebehandling med Levaxin og i løpet av få uker ble jeg så smertefri og smidig i kroppen som jeg aldri har vært før.

 

Om jeg ikke hadde fått dette, så hadde jeg sikkert endt opp med elendig livskvalitet og utenfor arbeidslivet på sikt. Er så takknemlig!

 

Det trenger ikke være dette som feiler deg, men sjekk det i alle fall ut, for jeg kjenner godt igjen smertene, utmattelsen og sensitiviteten for støy og sosialt samvær som du beskriver,

 

Uansett: god bedring og lykke til!

 

Anonymous poster hash: 11020...8da

[Anonym bruker]

Kan du ha fibromyalgi?

Anonymous poster hash: c5236...dcb