lufting av frustrasjon...

[Anonym bruker]

Jeg er gravid med mitt 2 barn, og det er klart at gleden er stor..

Men et skår i gleden er at en av mine venninner sliter veldig med å bli gravid...Hun har fått resepter til hormoner på prøverør, men hun må slanke seg til et visst antall kg før hun får starte på medisinene..

På den annen side gjør hun ikke all verdens innsats for å komme ned til det kg tallet legen har sagt, det ser jeg på livsstilen hun fører, manglende trening etc.. Dette er en dame som igrunnen har fått det meste på gullfat opp igjennom livet, og om noe går på tverke er det "alle andres feil"...så det er klart at det er tøft å innse at man skal ha utfordringer med å bli gravid..

Jeg forstår hennes frustrasjon og  unngår graviditetssnakk og slikt når vi treffes..

Samtidig er jo dette en del av min hverdag, og avogtil er det ikke til å unngå at man kommer inn på emnet i en samtale.. 

Da jeg fortalte nyheten til venninnegjengen ( på en felleschat på FB for vi bor ikke i samme by, og treffes ikke regelmessig ) så logget hun bare ut av samtalen og ble sur, tok ikke kontakt og gratulerte meg for dager etterpå..

Innrømmer ærlig at jeg ble skuffet over min venninne, selvom jeg skjønner hennes situasjon..

I situasjoner der hun får/presterer/oppnår noe ikke andre har så lett for, så er hun førstemann til å kringkaste med bilder etc på FB/instagram etc..

Jeg har da evnen til å glede meg over andres lykke selvom jeg ikke er i samme situasjon.. er jeg en urimelig og dårlig venninne, tro? måtte få ut litt frustrasjon..

 

Anonymous poster hash: a859f...66e

[Anonym bruker]

Ingen av dere er urimelig eller en dårlig venninne. Jeg skjønner at du er skuffet, men jeg skjønner også at hun logget av. Kanskje for å samle seg litt før hun ga en respons? Kanskje fordi hun ikke ville si akkurat det hun tenkte (at verden er urettferdig)? Og slike tanker. Når hun hadde samlet seg og tenkt litt så kom hun med en gratulasjon.

Anonymous poster hash: 0c979...58e

[Anonym bruker]

Jeg forstår din venninne litt. MEN livet er som det er og man kan ikke skånes for alt.

Er selv gravid og min venninne som sliter ble kjempe glad. Jeg valgte å fortelle det til henne personlig hjemme hos henne.

Hun var den første som fikk vite det. Bortsett fra mannen hennes. Jeg sa til han hva jeg skulle fortelle henne og at jeg var usikker på reaksjonen hennes.

Vi avtalte at han skulle komme hjem en time etter jeg hadde fortalt det i tilfelle hun ble lei seg.

Men hun tok det veldig fint og gleder seg til å bli "tante"

 

Anonymous poster hash: ff082...701

[Anonym bruker]

Glede og sorg er kontraster og selvfølgelig skaper det avstand så lenge ene "krever" at man bør bli glad på deres vegne og den andre holder sorgen inni seg. Dere er i to ulike faser: glede og sorg. De to elementene er vanskelig å forenes. Hva med å finne en middelvei der dere blir enige om hva dere kan/skal snakke om når dere møtes. Jeg gråt da min venninne ikke lyktes med sin prøverør og det satte henne ut. Hun var ikke klar over at jeg også følte sorgen hennes og vi tok en lang prat. Vi fikk bedre forhold til hverandre etter det.

Anonymous poster hash: 7305f...856

[Anonym bruker]

Har selv en venninne som slet med å bli gravid, og som jeg gruet meg MASSE til å fortelle nyheten om min egen graviditet til Men da jeg fortalte det ble hun kjempeglad på mine vegne. Jeg valgte å ringe henne, slik at hun slapp å sitte ansikt til ansikt om hun skulle ta det tungt (vi bor heller ikke i samme by). Nå er hun endelig gravid selv, hurra!, og jeg er hoppende glad på hennes vegne og synes det er kjempekos når hun forteller om alle sine graviditetsdetaljer

 

Selv om jeg har forståelse for at det er vanskelig for venninner som ønsker seg barn å høre at andre venter, synes jeg det er litt rart at man ikke klarer å se litt forbi sin egen sorg, og glede seg på andres vegne. Det er på grensen til narsissistisk synes jeg....

Anonymous poster hash: 96dd2...ed1

[Anne-B.]

I stedet for å la dette handle om hvor mye bedre du takler ting enn henne, så må du heller prøve og godta henne som hun er.