Jeg er så bekymret for hvordan livet mitt har utviklet seg.

[Anonym bruker]

Jeg er snart 40 år, gift og tobarnsmor. Barna er fire og sju år gamle og problemene har i grunn bare vokst siden yngstemann kom til verden.

Jeg elsker barna mine og prøver å skjule for dem hvor vanskelig jeg synes livet er. Min mann og jeg har aldri elsket hverandre og forholdet er ganske destruktivt. Vi krangler mye og jeg føler at han utsetter meg for psykisk terror med mye kjefting og klaging. Jeg gjør alt her hjemme, følger og henter barna, rydder, handler og tar meg av alt som har med hus, hjem og barn å gjøre. Mannen min er arbeidssøker og ganske deprimert. Jeg jobber i en liten deltidsstilling, så økonomisk har vi d heller ikke så lett.

 

Før yngstemann ble født hadde jeg en god jobb og økonomien var bra. Nå søker jeg nye jobber hver uke, men får ingenting. Jeg er så deprimert og føler at jeg mister grepet om livet mitt. Jeg er sliten både psykisk og fysisk og er bekymret for om jeg noengang vil finne meg en ordentlig jobb og komme tilbake til samfunnet. Jeg har ikke snakket med legen om dette, er bekymret for hva hun ville tenke om meg.

Vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget, men godt å få d ut..Hva tenker dere om meg?

 

 

Anonymous poster hash: b767e...81c

[Mamma til to gulljenter]

Snakk med noen (andre enn her på dib) om det. Jeg synes fastlegen er et godt sted å starte. Hun skal ikke mene eller synes noe om deg. Jobben hennes er å finne veier som kan bidra/hjelpe deg til å få det bedre. Klem til deg :-)

[Anonym bruker]

uff, så mye vanskelig på en gang. 

Skal du og mannen din fortsette å være sammen? Han bør vel kanskje endre seg litt.

 

Kommer du på intervju? Prøv å vær positiv og ha en positiv jobbsøknad. 

 

Finn noen du kan snakke med, psykolog eller coach kanskje?

 

Lykke til!

Anonymous poster hash: 1e7d6...9f5

[38_Bergen]

Legen kan kanskje hjelpe deg med omskolering om du har noen plager som er relatert tl at du ikke kan takle en slik jobb som du hadde før førstemann.

 

Er ikke bra for verken deg eller barn og leve et slikt negativt liv, de fanger opp alt, selv når vi ikke tror. Din mann får ta seg i nakken, det er ingen som kan gjøre det for ham...han skal liksom være fundamentet i familien, men det er det du som er....skader ikke å kreve litt du også!