Var gravid i uke 13, trodde jeg...

[Anonym bruker]

Hei! 

 

Jeg sitter her i stuen og bare tenker, prøver å lese om noen har opplevd noe lignende, men finner ingenting. Jeg vil dele min historie og håper på noe respons.

 

Jeg ble gravid på ferie, med kjæresten min. Var lykkelig som bare det, gledet meg som bare det til å komme hjem for å få de tabelettene osv jeg trengte (forlat). 

Når jeg kom hjem, så var jeg begynt å bli litt dårlig, og gikk til lege. Jeg sa til legen min at jeg ikke følte meg så gravid, hadde ingen mage, spydde ikke så mye, var liksom ikke sengeliggende.

 

Så går det noen månder, dagen der jeg skal på min første svangerskaps kontroll er komt. (Ca uke 9 eller 10) Jeg og kjæresten min går på den, og alt var fint. Det var stigning, babyen hadde vokst og alle blodprøver var fine. Jeg var veldig glad for det, og ringte og "bestilte" eller fikk meg en jordmor rett etterpå. 

 

Så etter noen uker, så er alt på plass, vi har fått en fin leilighet og alt er så og si perfekt. Vi låg og såg på film, og koste oss en kveld. Plutselig så legger jeg merke til at jeg blør, og får panikk! Jeg ringer med en gang til KK (kvinne klinikken på haukeland) for å få snakke med en jordmor for å spør om dette var normalt. Det var normalt i uke 8, 16 og 18 (?) elns fikk jeg til svar, og hvis blødningen ikke gidde seg, så måtte jeg kontakte legevakten. 

 

Blødningen gidde seg ikke til dagen etterpå, og jeg ringer derfor legevakten. Jeg får komme ner og sier hvilken situasjon jeg er komt i, men blir selvfølgelig sendt HJEM! Jeg blir sint, for jeg følte på kroppen at det var noe gale. Så jeg "besvimte" og sto på mitt for å få en sjekk på sykehuset. Til slutt så blir jeg sendt inn på en overvåkning, og får en undersøkelse av gynekologen + ultralyd. Jeg er da i uke 13, men når jeg var på ultralyd så får jeg beskjed om at fosteret bare er 2 cm og at det sluttet og utvikle seg i uke 8+5. Jeg ble heeeeelt knust, og jeg kommer meg ikke over det. 

 

Så kommer abort delen, for å gni det inn at jeg må abortere, så må jeg ta utskrapning fordi at de ikke fikk alt ut, unødvendig smerte JA!

 

Jeg elsker unger, og skjønner ikke hvorfor dette måtte skje meg.. 

Det var planlagt og alt, vi hadde forbredt oss så på og bli foreldre.

 

Noen som har opplevd noe lignende som vil dele sin historie?

 

Anonymous poster hash: 41bda...d53

[angelmom]

Dette er som å lese om meg selv, desverre. Dette skjedde med meg for 4 og 3 år siden og jeg må inrømme at jeg ikke har kommet over dette enda. Jeg spørr meg selv omgjenn og omgjenn om hvorfor og at livet ikke er urettferdig. Jeg har heller ikke klart å bli gravid igjenn heller men dette er pga noe helt annet. Jeg har desverre ikke noe gode råd til deg, men lyst til å sende en stor klem. Det er så synd at spontan abort er en så tabulagt ting en dag i dag (ihvertfall i min familie) det er lov å sørge og gråte når man opplever noe sånt. Og snakke med noen som har opplevd det samme.

[Diktemoren]

Sender mange varme klemmer til deg!

 

Jeg får helt vondt av å lese det du skriver og det bringer frem mange vanskelige følelser for meg -jeg har også vært gjennom dette.

 

For 1 år siden ble jeg gravid med barn nr 2, gutten vår var bare 6mnd, men jeg var overlykkelig og gledet meg enormt til å få få oppleve nok et lite mirakel. Da jeg oppdaget at jeg var gravid var jeg allerede 8 uker på vei. Jeg ringte jordmor og bestilte tidlige ultralyd for uke 12. Dagene gikk og tankene svevde avsted om hvordan alt ville bli. Med dagene kom også følelsen av at noe var gale, jeg følte meg ikke gravid på samme måte som med nr1, da var jeg kvalm 24/7 fra uke 2 og sov 16t i døgnet frem til uke 17.

Jeg kontaktet legen for å få tatt alle prøver, men også for å få bekreftet uke og ta en ultralyd. På ultralyden fikk jeg se et bankende hjerte og legen bekreftet at jeg da var i uke 10. Jeg fikk vite at alt var helt fint -for en lettelse! Jeg begynte å se på babyklær igjen og alle følelsene fortalte meg at jeg skulle få en liten jente.

Min samboer hadde kjempe lyst å fortelle alle at vi ventet en liten en, motvillig så lot jeg meg overtale da jeg fortsatt hadde en dårlig bismak om at det var noe... Han avfeide det og mente at jeg måtte slappe av -jeg hadde jo sett og hørt at alt var fint!

 

I uke 12 var det tid for tidlig ultralyd på volvat, noe jeg gledet meg veldig til da jeg var til samme lege i mitt første svangerskap og som er en fantastisk dame!

Jeg trodde det var noe gale, men jeg var egentlig ikke forberedt likevel. Med en gang hun begynte å se på skjermen forandret stemningen i hele rommet seg, det var ikke vanskelig å forstå at noe ikke stemte. Hun så et foster som ikke var større enn 6-7 uker, hadde masse væske i bekkenområdet (trodde hun, da det var vanskelig å se så tidlig) og hjerterytmen var veldig rask.

Vi ble sendt videre til KK på Haukeland samme uke, selvom de egentlig ikke ville ha meg inn fordi fosteret var så lite og det da er vanskelig å se hva det kan være.

Det var ingen tvil på denne ultralyden heller. Hun så også et foster på 7 uker, væske rundt hjertet og under huden som var veldig hoven og en hjerterytme på langt over 200. Vi fikk også høre at det var veldig tidlig og at hun ikke kunne si noe med sikkerhet, men det så ut som Turner Syndrom. Jeg ble helt knust.

Prognosene vi fikk for vårt foster var svært dystre, men jeg skulle få komme inn 2 uker senere for en fostervannsprøve slik at vi fikk vite det med sikkerhet.

Iløpet av disse ukene bestemte vi oss for at abort var det rette for oss da vi fikk 0.5% sjanse for å få en levedyktig, frisk jente etter fødsel.

Jeg var inne til kontroll uken etter, nok en ultralyd, nok en knekk... Jeg ville jo ha barnet, jeg ville jo ikke ta abort. Men å vite at man kan ende opp med et veldig sykt barn, et barn som dør etter fødsel, et barn som har 98% sjanse for å dø en eller annen gang iløpet av svangerskapet....det var noe som virkerlig ville tatt knekken på meg.

 

Da jeg kom for fostervannsprøve (uke 14) ville de igjen først ta ultralyd. Noe var veldig gale, ingen hjertelyd, ingenting. Jeg kunne selv se fosteret, jeg kunne se at det ikke var liv, det var helt slapt og hadde sunket sammen. Jeg fikk likevel ta fostervannsprøven for å få svar, svarene på prøven viste at det var Turner syndrom. Det var en liten jente jeg ventet.

De mente at fosteret hadde vært dødt i en uke og jeg ble lagt inn for å få utskrapning samme dag. Hele verden raste sammen for meg og når jeg skriver dette nå så kommer fortsatt tårene og jeg kjenner på alle de vonde følelsene igjen. For meg er dette nå snart 1 år siden.

 

Du tenker kanskje, som alle andre både tenkte og sa til meg: "Du har jo et friskt barn og du bør glede deg over han!". For meg kunne de (og kan fortsatt) stikke de ordene opp et visst sted! Dette var et barn, som skulle bli noe eget, fått en egen personlighet og blitt lillesøster. For meg ble dette som å si til en med flere barn som skulle mistet en av dem: "Du har jo 3 barn til, du er jo heldig".

 

Da jeg kom til termindato gikk hele min verden i grus. Jeg klarte ikke å komme meg ut av sengen før jeg ble dratt ut etter 4 dager. Alt var vondt. Min samboer fikk med tilslutt med til en psykolog og det er jeg i ettertid veldig glad for.

 

Jeg hadde akkurat de samme tankene som deg. Hva hadde jeg gjort for å fortjene dette? Hvorfor meg?

Det føltes så uendlig urettferdig ut! Jeg var sint og lei meg, men det ble vanskelig fordi alle rundt meg ikke forstod at det kunne være så vanskelig. Det var jo bare et foster som ikke var levedyktig, det var en grunn for at det skjedde.

Jeg kunne ikke fordra å se andre med mager, andre som trillet små nyfødte babyer og prat om det. Jeg endte opp med å være usikker på om jeg ville ha flere barn i det hele tatt. Jeg så på "Fødeavdelingen" og tårene bare trillet og trillet. Jeg gråt meg selv i søvn. Jeg drømte om babyer og fødsler.

Det tok meg 5 mnd før det plutselig snudde -jeg ville bli gravid igjen! Det snudde over natten. Min samboer derimot var ikke med på tanken -nok så forståelig! Nesten 1 år med en deprimert kjæreste og et forhold som ble skikkelig tøft da vi taklet ALT forskjellig.

 

Det hører med at jeg nå er uplanlagt gravid igjen, nøyaktig 1 år etter jeg ble uplanlagt gravid. Tilfeldighet eller er det en mening med alt som skjer?

 

Dette ble veldig langt og jeg orker ikke å lese over det for tårene kommer fortsatt. Det jeg bare vil si er at det aldri skader å prate med noen! Jeg følte ikke at jeg hadde behov for det, men det hjalp meg veldig og jeg ser jo nå at det var så godt å få sortert tankene mine.

 

Jeg tror ikke at noen andre enn dem som opplevere dette vet hvilke tanker, følelser og smerter man går gjennom. Alle reagerer forskjellig og det er så viktig å huske på.

Jeg fikk med meg en 3 dagers sykemelding fra KK etter utskrapningen og i brosjyren stod det at noen trengte dette, andre ikke. Jeg endte opp med å være sykemeldt i 2 mnd og slapp å gå tilbake i jobb etterpå fordi det var et vikariat. Heldigvis, jeg var ikke klar for det.

 

Hvis du har lyst å prate med noen som har vært gjennom noe av det samme så stiller jeg gjerne opp for deg, da må du bare gi meg en lyd. Jeg søkte også gjennom nettet for å prøve å finne noen som opplevde dette på samme måte som meg, men jeg fant heller ingen...

[Legekjærringa]

_{Jeg har også opplevd det samme. Mistet i uke 13. MA. Det er nå 6 uker siden og jeg er fortsatt i dyp sorg som nok har gått over til "depresjon" (?).}

_{To til som er gravide på jobben, og alle 3 hadde termin samme uke.}

 

_{Jeg trodde at alt var bra selv om jeg ikke var like kvalm som mitt fullgåtte svangerskap. Folk rundt meg prøver å bagatelliserer hva jeg har vært igjennom ved å fortelle om sine spontanaborter...Jeg vet alt om det, hatt 6 aborter. For meg var dette et barn som var svært etterlengtet. Hjelper ikke at samboer IKKE vil prøve på nytt. Nekter å gå igjennom dette en gang til. Han er ikke far til mitt barn, så dette barnet betydde mer for meg enn noen kan forstå. Ikke bare har jeg mistet barnet mitt, men opplevelsen av å gå igjennom et svangerskap sammen med noen/glede oss sammen. Fysisk sett er jeg dårlig for kroppen lengter hver dag etter å være gravid igjen, fremtidshåp og planer om å utvide vår familie til en. Jeg sørger også over å ikke få barn igjen, blitt 38 og siden samboer nekter så er det toget gått for meg. Jeg vil ikke ha barn med hvem som helst og tanken på å finne noen andre "bare for å få barn" er uaktuelt. Jeg elsker samboer av hele mitt hjerte. Det er jo han jeg ville ha familie med.}

 

_{Jeg sliter med bilder av "fødselen" og ting som skjedde på sykehuset i hodet mitt, også traumatisert over å se min lille engel helt livløs på UL storskjerm. Var på tidlig UL for å få med meg et bilde til svangerskapsdagboken som unaturlig plutselig skulle slutte selv om jeg hadde begynt på 2. trimester.}

 

_{Jeg føler andre forventer at jeg skal være ferdig med sorgen. "Tross alt bare et foster, godt at det skjedde tidlig og ikke senere, du har jo sønnen din du kan kose deg med....."! Jeg har et barn for lite nå. Det er det ingen som forstår. Føler skam over at andre mister senere i svangerskapet og har mye større grunn til å være i sorg... så hvorfor føler jeg meg så langt nede da? Jeg kan ikke delta i sorggrupper for de er kun for de som har mistet etter uke 23, samme for lukket forum. Og tidligere innlegg her "jager" jo oss som har mistet tidlig. Jeg har ikke hatt en slik sorg hver gang jeg har hatt SA. Manglende blødning var mitt tegn på at alt var bra. Helt til jeg kom inn i en verden som heter MA. Stiftet bekjentskap til noe jeg ikke trodde var mulig. At kroppen ikke "vet" at fosteret ikke lever... helt grusom tanke.}

 

_{Jeg kan kontaktes på PM for å dele kontaktinfo hvis dere er interessert. Jeg har også lett og lett etter noen som har opplevd det samme som meg.}

[helixxx]

Skjedde meg 2 gangar. Eg har mista totalt 5 gangar. 2 gangar spontanabort, 1 gang missed abortion som vart oppdaga i vk 16 men fosteret var max 10 vk , 1 gang missed abortion oppdaga i vk 15 men fosteret var 13 vk (måtte då "føde"), og 1 gang missed abortion/mola. Missed abortion er fælt å oppleve. Innse ingen det. Bruk den tida du treng for å komme gjennom det!

[Anonym bruker]

 

 

Anonymous poster hash: d3008...ae1

[Anonym bruker]

 

 

Anonymous poster hash: d3008...ae1