Er så lei av ei venninne av meg!

[Anonym bruker]

Vi er barndomsvenninner og jeg er glad i henne.

 

MEN, jeg har mange venninner og det er begrenset hvor mye jeg kan være sammen med hver an dem.

 

Dersom jeg går tur eller tar et glass vin med en annen venninne spør hun hvorfor hun ikke ble invitert. Hun vil helst alltid være hjemme hos oss. 

 

Jeg har familie, hun bor alene. Hun vil helst komme når ungene er i seng, men det er jo den tiden jeg gjerne vil ha alenetid.

 

Hva gjør man med slikt? Jeg sier nei annenhver gang hun spør og har egentlig lyst å si nei oftere. Vil være der for henne, men klarer aldri å innfri hennes behov uansett.

 

 

Anonymous poster hash: c2154...b76

[Anonym bruker]

Hun har sikkert ikke mange venninner. Hun "hengin" in there".

Selv hadde jeg gitt opp.

 

Anonymous poster hash: 1d3d6...059

[Anonym bruker]

Har du sagt til henne at det er på kveldene du treger å være alene? Jeg har sagt det til de venninnene som vil komme på besøk på kvelden. Jeg er helt pumpa når ungene er i seng, og hvis jeg ikke får alenetid da (sammen med mannen, men det er selvsagt noe hel annet) blir jeg sprø. Mine venninner forstår det og har sluttet å spørre (i alle fall nesten).

Anonymous poster hash: 8ca7c...b13

[Heihånåerdetjuligjen]

Hvor ofte er "ofte"? Flere ganger i uken? Jeg tror du bare må si til henne at du ikke har overskudd til å være så veldig sosial for tiden. Si at du trenger litt tid for deg selv etter at ungene er lagt. Hun er kanskje av typen som blir fort sur? Men det er nå likevel ikke ditt problem....

 

Åh, det er så fryktelig vanskelig sånt noe.

[Anonym bruker]

Vanskelig det der ja... jeg pleier ofte å la vær å svare..svarer ikke før sent og sier...jeg har vært trøtt og sliten bare slappet av. Eller så sier jeg det som det er: sorry, men jeg blir så fort trøtt og daff etter at barna er lagt, skal lesebok/se film i senga og ta kveld.

 

Blir sikkert gjennomskuet tilslutt, men hvite løgner gjør da ikke noe. Hun spør hvis hun lurer på om det er noe i gjære og da kan du si det 100% som det er. Er jo helt legitimt å ikke vil være sosial så fort barna er lagt.

Eller så skjønner hun hintet og tar mindre kontakt ;-)

 

Anonymous poster hash: 08f71...110

[Anonym bruker]

Det er jo litt synd på denne venninnen også, da. Hun er vel ensom. Alle andre har nok med seg selv og sin egen mann og barn.

Så sitter hun der, dag etter dag, kveld etter kveld, og lurer på hvem hun kan ringe for få litt menenskelig kontakt.

Og så er det ingen som ringer henne, for alle er opptatt med sitt og tenker vel at det ikke er deres ansvar å sørge for at denne venninnen har noehn å snakke med akkurat i dag.

 

Anonymous poster hash: 5fcbd...a37

[Heihånåerdetjuligjen]

 

Det er jo litt synd på denne venninnen også, da. Hun er vel ensom. Alle andre har nok med seg selv og sin egen mann og barn.

Så sitter hun der, dag etter dag, kveld etter kveld, og lurer på hvem hun kan ringe for få litt menenskelig kontakt.

Og så er det ingen som ringer henne, for alle er opptatt med sitt og tenker vel at det ikke er deres ansvar å sørge for at denne venninnen har noehn å snakke med akkurat i dag.

 

 

Anonymous poster hash: 5fcbd...a37

 

Men hva skal man gjøre da? Stille seg selv til disposisjon når andre måtte ønske det til enhver tid? Det er vel ikke slik at Hi ikke ønsker kontakt, men tydeligvis ikke så ofte som venninnen. De har forskjellige liv, og denne venninnen må selv sørge for å fylle tiden sin. Det er ikke alle andres ansvar.

[Iiiiik]

 

Det er jo litt synd på denne venninnen også, da. Hun er vel ensom. Alle andre har nok med seg selv og sin egen mann og barn.

Så sitter hun der, dag etter dag, kveld etter kveld, og lurer på hvem hun kan ringe for få litt menenskelig kontakt.

Og så er det ingen som ringer henne, for alle er opptatt med sitt og tenker vel at det ikke er deres ansvar å sørge for at denne venninnen har noehn å snakke med akkurat i dag.

 

 

Anonymous poster hash: 5fcbd...a37

 

Jeg er enig, det er nok synd på henne. I hennes verden er det nok sånn at alle andre bare prioriterer henne vekk, at hun bare er godt nok når en eller annens ektefelle er bortreist og at ingen vil være sammen med henne fordi parmiddagene da ikke blir parmiddager. Derfor tenker jeg at hvis HI ønsker å fortsette å ha henne som venninne, må hun av og til ta imot besøk selv om det ikke passer perferkt.

 

Samtidig tenker jeg at single venninner må forstå at andre med familie har et travlere og mer hektisk liv. De må fylle livet sitt med noe annet og tåle at det sosiale behovet er annerledes når man har familie enn når man ikke har det. Jeg trives best med åpen tale, så jeg har i samme situasjon sagt "Jeg skjønner at du har et større sosialt behov enn meg. For tiden fylles hele tilværelsen av barna, det er hele tiden noen som ønsker en bit av meg og jeg har stort behov for å bare synke sammen i sofaen når barna er lagt. Jeg er fortsatt glad i deg og vil at vi skal være venninner og jeg tror mitt sosiale behov vil bli større når barna blir eldre. Akkurat nå har jeg ikke så mye å gi, beklager det, men håper vi allikevel kan fortsette å være der for hverandre". Og så får den single venninna ta ansvar for selv å håndtere sitt liv, akkurat som jeg håndterer mitt.