Jeg liker ikke datteren til kjæresten min.....

[Anonym bruker]

Hatt et forhold i snart ett år. Jeg har møtt datteren hans ganske mye. I begynnelsen var hun søt og hyggelig, men nå blir hun mer og mer krevende og suttrette. Hun sier stygge ting til både meg og mitt barn. Oppfører seg som en liten diva. Har prøvd og ta dette opp med faren,men det nytter ikke. Jeg merker at jeg får mer og mer avsmak for henne,og synes dette er leit for jeg liker virkelig faren hennes! Han er helt alene med henne,mor er ikke i bildet. Hun er 6,5 år gammel. Jeg vil ikke tenkt slikt om et lite barn,men hun er ganske enkelt vanskelig å like. Hvordan kan jeg gå frem for å få en løsning på dette?? Jeg vil få det til,men hele kroppen vrenger seg av tanken på å være nær dette barnet resten av livet.

 

Anonymous poster hash: a4212...562

[LillaGorilla♥♥]

Gjør det slutt.

Barnet fortjener bedre.

[Gjest Snydens]

Er enig med lille gorillaen her.. gjør det slutt.. du har ikke noe i dette barnets liv å gjøre.. hvis moren ikke er i bildet så kan du kanskje forstå hvorfor hun oppfører seg som hun gjør?? hun vil knytte seg til deg ved å teste dine grenser..

[Anonym bruker]

Du er voksen, ta deg sammen eller ta deg ut av situasjonen.

Sett deg i hennes situasjon, hun er 6,5 år. Dette barnet er en del av pakka om du vil satse på denne kjæresten.

Anonymous poster hash: 8af0f...5c4

[Anonym bruker]

Gjør det slutt.

Barnet fortjener bedre.

Ehem, det var da en bastant påstand...hvorfor er det slik at barna kan oppføre seg akuratt som de vil, og at stemor / stefar ikke engang kan ytre sin mening og evt smerte over hvordan barna behandler de ??

 

Det er vel en kjent sak at MANGE av barna som er vant med å ha den ene forelder for seg selv slår seg vrange når far / mor finner en potensiell partner.

 

Og spesielt jenter som er alene med far.

 

Skjønner deg godt jeg hi, men forsøk å bruke tid med henne alene ? Forsøk å vise at dere kan bli en familie sammen, at du bryr deg om og forstår henne og hennes frykt for å " miste" pappaen sin.

 

Gi henne sikkerhet i hverdagen.

 

Anonymous poster hash: 3c7ce...229

[Anonym bruker]

Om du ikke takler dette er ikke dette er forhold for deg, barnet og pappaen fortjener bedre, virkelig.

 

Det er ikke alle barn man kan like, det kan være dårlig kjemi mellom et barn og en voksen også, men da må du trekke deg ut av dette barnets liv. Barnet skal få slippe vokse opp med en stemor hun har dårlig kjemi på altså...

Anonymous poster hash: ce2df...cee

[LillaGorilla♥♥]

 

Gjør det slutt.

Barnet fortjener bedre.

Ehem, det var da en bastant påstand...hvorfor er det slik at barna kan oppføre seg akuratt som de vil, og at stemor / stefar ikke engang kan ytre sin mening og evt smerte over hvordan barna behandler de ??

 

Det er vel en kjent sak at MANGE av barna som er vant med å ha den ene forelder for seg selv slår seg vrange når far / mor finner en potensiell partner.

 

Og spesielt jenter som er alene med far.

 

Skjønner deg godt jeg hi, men forsøk å bruke tid med henne alene ? Forsøk å vise at dere kan bli en familie sammen, at du bryr deg om og forstår henne og hennes frykt for å " miste" pappaen sin.

 

Gi henne sikkerhet i hverdagen.

 

Anonymous poster hash: 3c7ce...229

 

 

Et barn er likevel et barn, og en voksen er voksen. 

Det er de voksne som må ta ansvar for situasjonen og evt gjøre noe med det. 

 

Enten må HI ta seg sammen og få endret sine følelser, ellers har ungen det bedre uten henne i livet sitt. Et barn skal ikke måtte forholde seg til en stemor som ikke tåler trynet på dem. 

Og en mann som evt velger sin nye dame fremfor barnet sitt, er heller ikke noe å samle på.

[Klarer selv!]

Hatt et forhold i snart ett år. Jeg har møtt datteren hans ganske mye. I begynnelsen var hun søt og hyggelig, men nå blir hun mer og mer krevende og suttrette. Hun sier stygge ting til både meg og mitt barn. Oppfører seg som en liten diva. Har prøvd og ta dette opp med faren,men det nytter ikke. Jeg merker at jeg får mer og mer avsmak for henne,og synes dette er leit for jeg liker virkelig faren hennes! Han er helt alene med henne,mor er ikke i bildet. Hun er 6,5 år gammel. Jeg vil ikke tenkt slikt om et lite barn,men hun er ganske enkelt vanskelig å like. Hvordan kan jeg gå frem for å få en løsning på dette?? Jeg vil få det til,men hele kroppen vrenger seg av tanken på å være nær dette barnet resten av livet.

 

Anonymous poster hash: a4212...562

At barnet var hyggelig i begynnelsen, men har forandret seg gjennom det året dere har vært i livet hennes forteller meg at det ikke er barnet som er et vanskelig barn, men at tilværelsen er vanskelig for barnet. Mest sannsynlig syntes hun det var spennende med deg og ditt barn, men når hun skjønte at dere var kommet for å bli ble det en trussel for hennes forhold til faren. Et lite barn som har bodd hos sin far, og det kun har vært de to har det som et ideale på hvordan livet skal være. Så kommer dere inn i bildet og barnet må dele pappa. For et lite barn å fortelle hva som plager henne er ikke alltid enkelt, og da er hennes måte å vise utilfredshet på via oppførsel og kroppsspråk. Det er helt normalt og det bør faren og du ta på alvor. Jeg vet det kan være frustrerende og vanskelig å forholde seg til et barn som oppfattes som vanskelig, men i dette tilfelle er det faren og ditt sitt ansvar å legge til rette for at barnet finner igjen tryggheten i tilværelsen. Det er krevende, men tenk på hva du får igjen når dere kommer dere igjennom denne perioden og barnet begynner å se på deg som en ressurs og ikke en trussel.

[Kaklehøna]

For det første så er det du som er den voksene omsorgspersonen her. Jenta er rett og slett bare redd for å miste pappan sin.

 

Jeg har selv opplevd å vokse opp med pappa, og han fant seg en ny kjæreste. Jeg var sjalu, og jeg var nok ikke den letteste å ha i hus..

 

Allikevel så er det du som voksen som må bygge relasjonen.. Du må vise henne at du ønsker henne og, viktigst av alt, at du aldri, under noen omstendigheter, vil ta fra henne pappa. Hun vil alltid være den viktigste for faren, nå som hun er liten.

 

Når det er sagt, så er det ikke slik at hun kan ture frem og oppføre seg slik man vil. Normal folkeskikk må barn lære, men de trenger å lære det på en bestemt, men mild måte.

 

Prøv å skape et samspill med henne. ta henne med på shopping, i parken, lekeland. Tegn en tegning med henne, la henne få alenetid med pappa. Respekter at det er en stor omveltning i livet for henne. Hun er 6,5 år for Guds skyld!

 

Klarer du ikke dette, så kom deg ut av forholdet! Barn trenger, fortjener og MÅ bli satt pris på.

[mamma_til_verdens_beste]

Stakkars jenta. Høres ikke ut som hun har det så greit.

For å si det sånn så spyttet jeg på pappa's kjæreste og kalte henne det ene og det andre. Og jeg var 8 år!!!
Jeg taklet dårlig at pappa fant seg en ny kjæreste, og gjorde alt mulig for å gjøre livet surt for henne.

Nå har de vært sammen i 21 år, så de klarte å stå sammen oppi dette. Og hun er den beste bestemora sønnen vår noen gang kunne fått.

Hvis du ikke liker jenta så merker hun det garantert.
Hvis du skal være sammen med pappa'n så blir du jo nødt til å like jenta også. Hun er tross alt det viktigste i hans liv.
Du må nok bare bite tennene sammen og legge all godvilje til for å like henne, og få til et samarbeid med henne. Ellers bør du gå din vei.


 

[Anonym bruker]

Blir veldig overrasket hver gang jeg ser lignende tråder som dette og HI får bastant beskjed om å gjøre det slutt for barnet sin skyld osv.

 

Har selv enn kompis som i voksen alder er meget så flau over de forholdene han og broren ødela for moren sin opp gjennom årene. De oppførte seg rett og slett som små troll til de var ganske så gamle

Mannfolka stakk pga oppførselen deres og moren ble rett og slett alene.

 

Ofte så oppfører barn seg som trolleller djevelunger når mor eller far får seg kjærste rett og slett pga sjalusi.

 

Er det riktig at ungene skal få ødelegge for foreldrenes lykke?

 

Anonymous poster hash: 63ae7...4dc

[Anonym bruker]

Blir veldig overrasket hver gang jeg ser lignende tråder som dette og HI får bastant beskjed om å gjøre det slutt for barnet sin skyld osv.

 

Har selv enn kompis som i voksen alder er meget så flau over de forholdene han og broren ødela for moren sin opp gjennom årene. De oppførte seg rett og slett som små troll til de var ganske så gamle

Mannfolka stakk pga oppførselen deres og moren ble rett og slett alene.

 

Ofte så oppfører barn seg som trolleller djevelunger når mor eller far får seg kjærste rett og slett pga sjalusi.

 

Er det riktig at ungene skal få ødelegge for foreldrenes lykke?

 

Anonymous poster hash: 63ae7...4dc

Nei, barna skal ikke få ødelegge foreldrenes lykke, de må helt klart veiledes og settes på plass når de ikke oppfører seg som de skal.

 

MEN, det er et stort men her, den voksne personen som går inn i et forhold med en som har barn må ta ansvaret for å bygge et forhold med barnet. Se hva barnet går gjennom, se sjalusien og usikkerheten og ta barnets følelser på alvor også. Dette er ikke lett for et barn, og selv om det ikke er lett for den voksne heller er det faktisk den voksne sitt ansvar å stå gjennom det, jobbe med forholdet til barnet, skape trygghet osv isteden for å stikke av sånn som kjærestene til mammaen til kompisen din gjorde..

 

Anonymous poster hash: ce2df...cee

[Gjest <3Barn&Engler<3]

Hva med å tre litt tilbake og se hennes side, hun har ingen tilstedeværende mor, hun har bare sin far, og nå må hun dele han med deg og ditt barn. Det kan ikke være lett for henne, hun ser at ditt barn har kontakt med sin far kanskje? Og dermed utøver sjalusien mot deg, eller hun er så redd for å miste far også, så hun gjør det hun kan for å drive deg bort.

 

Du sier du har tatt det opp med kjæresten din, hvordan har du gjort det? Kanskje det kan være et alternativ å spørre henne om å få prate med henne, enda hun er 6,5 år, så går det an å snakke med henne, MEN få "godkjennelse" av samtalen av faren først, ellers kan det fort gå galt. Om du snakker med henne om det, si du vil vite hvordan hun har det, hva hun synes om dette. Om hun skulle vise seg å være oppsnasin som du sier, så får du fort høre det, på måten hun snakker, i såfall må du ta en runde med deg selv, og finne ut om dette er noe du vil klare å forholde deg til, om ikke, så slå opp.. Men, det er også en sjanse for at dere får snakket om det, og med det, også kan få et "forhold" basert på forståelse, og bygge videre der ifra.

 

Om det å snakke med henne ikke er aktuelt, så snakk med far igjen, men uten noe form for beskyldninger eller noe, bare forklar at du ønsker et bedre forhold til henne også, for du ønsker en fremtid med de begge.

[Anonym bruker]

Nå vet jeg ikke om det er slik i dette tilfellet, men her er min historie:

 

Skilsmissebarn, men med en godt fungerende ordning med hovedomsorg hos morog annenhver helg og høytider hos far Jeg følte at jeg hadde to trygge hjem og et veldig godt forhold til min far.

 

Jeg opplevde flere nye kjærester hjemme hos papa, og syntes alltid at det var spennende først, men så ble jeg veldig usikker på hvordan jeg skulle passe inn i bildet. Noen knyttet jeg meg veldig til, men de ble som oftest ikke lenge.

 

Så møtte han henne som skulle bli min stemor. Igjen, spennende i begynnelsen. Så begynte det. Reglene som ikke hadde vært der før. Badet var ikke mitt lengre, det var hennes og jeg fikk klar beskjed om at hun ikke gadd å vaske flere hånklær etter meg - dette var ikke et hotell. Jeg ble lett oppfattet som frekk og måtte snart flytte soverom for hun sov så lett og våknet dersom jeg lå vegg i vegg. Det sluttet å være mitt hjem.

 

I dag har vi et greit forhold, men jeg kommer alltid hjem som gjest. Hos min mor er jeg hjemme. Hos min far er jeg på besøk. Jeg spør om jeg kan ta et stykke brød, forter meg i dusjen for ikke å bruke for mye vann, tør ikke skylle ned i do om jeg må gå om natten, har egentlig ingen behov - det er det samme for meg hva vi skal se på tv, spise osv.

 

Poenget er - barn er sårbare og du som voksen må ta hensyn til det. Det betyr ikke at du skal finne deg i alt, det betyr at du må gjøre alt du kan for å sette deg inn i barnets komplekse følelsesliv. Og ikke ta fra jenta følelsen av å ha et hjem hvor hun hører til..

 

 

 

 

 

Anonymous poster hash: e72dd...f8c

[Anonym bruker]

Faren min fikk seg ny dame da jeg var 13 år. Det var forferdelig sårt og vanskelig i begynnelsen og vi hadde absolutt ikke et godt forhold. Jeg begynte også å føle avsky mot faren min fordi jeg følte han sviktet meg til fordel til henne, som krevde mye av han. Men, det ble gradvis bedre. Etter et par år hadde vi et mye bedre forhold. Jeg begynte å se at hun hadde gode sider og vi snakket sammen bare oss to. Jeg var tross alt 13 år, dette er et lite barn. Du må bare ikke gi opp, brette opp armene og bestemme deg for å vise henne dine beste sider, igjen og igjen. Om du prøver og prøver og du vet at det bare ikke kommer til å gå, må du for all del finne deg en annen mann. Det er en utrolig vanskelig og stressende situasjon for et barn å føle seg tilsidesatt.

Anonymous poster hash: b9337...dce

[Anonym bruker]

Litt på siden, men hvor gammel er barnet ditt?

 

Da barnet mitt var i 6-7 årsalder hadde han en periode der han oppførte seg som en ufordragelig drittunge! Sutret og testet grenser. Frekk til tusen. Han var heldigvis kun sånn mot oss, ikke mot andre.

Venner av oss med barn på samme alder klaget over at barna deres også plutselig var ekstra krevende og dermed tøffe kamper på hjemmebane.

Min samboer, guttens stefar, følte nok mye av det som du gjør. Han hadde ikke erfaring med barn i den alderen (og barn generelt) og mente at slik oppførsel var helt unormalt. Litt sånn type uten barn som tror de sitter med fasiten på oppdragelse og at deres barn aldri kommer til å trasse. Eller de som har baby som sier at barnet ikke skal få pc eller mobil før de er konfirmant.

 

Heldigvis er min samboer en flott kar så han beit i seg mye, satt grenser og holdt ut. Han har selv vokst opp med stemor og har blitt forskjellsbehandlet. Rett og slett vært 5 hjul på vogna etter stemor og far fikk felles barn. Han unner ingen det samme. 

 

Og vet du hva? Det gikk over plutselig Dette er en del år siden. Vi har fått to felles barn i etterkant. De kan være ganske ufordragelige og frekke innimellom de også har han funnet ut. Så der fikk han den. 

 

Poenget mitt er egentlig at det kan godt være det bare er alderen hennes som gjør at hun oppfører seg som hun gjør. Og du kommer til å oppleve akkurat det samme oppførsel fra egne barn når de er i samme alder.

 

Anonymous poster hash: 35d13...101

[Anonym bruker]

Barn er ikkje vanskelege, dei har det vanskeleg. Barn er ikkje vanskelege å like men det fins vaksne som har vanskeleg for å like barn.

 

Du bør kanskje tenkjer igjennom kva for forventningar du har til jenta, faren og forholdet dykk i mellom. Det er eit stort ansvar å bli steforelder når barna ikkje har to foreldre. Eg syns ikkje du skal gjere det slutt, men eg syns du skal oppsøke hjelp for å redefinere jenta for deg sjølv. Du og mannen må kanskje få hjelp som par og for å definere roller og forventningar. 

 

Ho har berre han, seks år er ofte ein vanskeleg alder. Då er det nok svært tøft å måtte forholde seg til ein "foreldar" som ho veit at ikkje elskar ho uansett. 

 

Oppsummert: Du er vaksen og har tatt på deg eit stort ansvar ved å bli saman med ein mann som er aleine med eit barn. Du har ansvaret for å fikse relasjonen, ikkje seksåringen. Bli vaksen, ta ansvar. 

Anonymous poster hash: 1533b...515

[Anonym bruker]

er nok dessverre feil sted og klage på her, her få kun barnet støtte. men forstår deg godt jeg

Anonymous poster hash: ddf42...eb3

[sug lut]

Da er det bare å bryte. Hun fortjener bedre.

[Anonym bruker]

Hvis du ikke klarer dette,så klarer du ikke.

 

Du kan bestemme deg for å ville få det til å fungere,men da må du ha med deg kjærsten din på ditt lag så dere sammen kan få tiøl et bedre forhold mellom deg og jenta.

Få time på familievernkontoret hvis dette er mannen du vil satse på.

Biologiske foreldre går rett i forsvar for sine barn når andre kritiserer dem. Uavhengig av om det som blir sagt stemmer eller ikke

ikke.

 

I tilfelle hvor barnet ER uskikkelig og uoppdragen, er det far som trenger veiledning til å oppdra,trygge og vise rett omsorg for barnet.

 

I tilfelle DU ikke liker barnet,er det du som må ta et oppgjør med deg selv,helst sammem med kjæresten din.

 

Hilsen en som virkelig hatet stebarna sine ene og alene pga sjalusi over at "mitt alt" (kjæreste)hadde delt det mest fantastiske(få barn) med noen før han delte det med meg.

 

 

Anonymous poster hash: 5981f...84e

[Anonym bruker]

Barn er ikkje vanskelege, dei har det vanskeleg. Barn er ikkje vanskelege å like men det fins vaksne som har vanskeleg for å like barn. Du bør kanskje tenkjer igjennom kva for forventningar du har til jenta, faren og forholdet dykk i mellom. Det er eit stort ansvar å bli steforelder når barna ikkje har to foreldre. Eg syns ikkje du skal gjere det slutt, men eg syns du skal oppsøke hjelp for å redefinere jenta for deg sjølv. Du og mannen må kanskje få hjelp som par og for å definere roller og forventningar.  Ho har berre han, seks år er ofte ein vanskeleg alder. Då er det nok svært tøft å måtte forholde seg til ein "foreldar" som ho veit at ikkje elskar ho uansett.  Oppsummert: Du er vaksen og har tatt på deg eit stort ansvar ved å bli saman med ein mann som er aleine med eit barn. Du har ansvaret for å fikse relasjonen, ikkje seksåringen. Bli vaksen, ta ansvar.  Anonymous poster hash: 1533b...515

Joda,noen barn ER faktisk vanskelige! Disse barna er ondskapsfulle,utspekkulerte småjævler som gjør alt for å få det som de vil. Den verste sorten av disse barna,blir bedritne voksne! Heldigvis er det ikke mamge av dem sett i forhold til ikke-vanskelige barn, men de finnes jo!!

 

Anonymous poster hash: 5981f...84e

[Anonym bruker]

Blir veldig overrasket hver gang jeg ser lignende tråder som dette og HI får bastant beskjed om å gjøre det slutt for barnet sin skyld osv.

 

Har selv enn kompis som i voksen alder er meget så flau over de forholdene han og broren ødela for moren sin opp gjennom årene. De oppførte seg rett og slett som små troll til de var ganske så gamle

Mannfolka stakk pga oppførselen deres og moren ble rett og slett alene.

 

Ofte så oppfører barn seg som trolleller djevelunger når mor eller far får seg kjærste rett og slett pga sjalusi.

 

Er det riktig at ungene skal få ødelegge for foreldrenes lykke?

 

Anonymous poster hash: 63ae7...4dc

Hvis grunnen til at den voksne anbefales å gjøre det slutt er barnets adferd er jeg enig med deg. Barnet må lære å forholde seg til at det kommer nye personer inn i foreldrenes liv. Men da må disse nye personene ha takhøyde for at barn er barn,og at de blir "vanskelige" å ha med å gjøre i perioder der det er noe som plager dem.Det må være voksenpersoner som har omsorg for barnet, og som tar barnet for det det er , på godt og vondt. Jeg mener selvsagt ikke at man skal la barnet "styre showet", og danse etter barnets pipe,men man skal være en tydelig voksenperson som ser forskjell på adferd å personlighet, og som kan klare å si (og mene!) "jeg liker den du er, selv om jeg ikke alltid liker det du gjør". 

 

En voksenperson som ikke liker et barn er ikke bra for barnet. En voksenperson som sier "hele kroppen vrenger seg av tanken på å være nær dette barnet resten av livet" (sitat fra Hi), bør ikke ha en omsorgsrolle for dette barnet. Her må Hi enten gjøre det slutt med barnefar, eller forandre sin egen holdning radikalt. Man kan ikke forvente at man skal klare å bygge opp en relasjon til et barn man ikke liker, og man kan ikke forvente at barnet endrer adferd og blir lettere å like så lenge en viktig voksenperson har så stor aversjon mot barnet som Hi uttrykker.

 

Anonymous poster hash: 23be4...b43

[Iiiiik]

Jeg kan ikke skjønne at det er mulig å opprettholde en god parrelasjon der den ene elsker barnet sitt ubetinget, mens den nye partneren overhodet ikke liker det. Det finnes mange måter å løse denne dissonansen på. Pappa'n kan begynne å mislike sitt eget barn (eller bli mer enig med partneren i  at barnet er vanskelig og må endres), "stemoren" kan endre sitt syn på barnet, barnet kan endres totalt, stemoren kan endres til atferd overfor barnet, parrelasjonen kan avsluttes eller man kan opprettholde en parrelasjon der man ikke forholder seg til det umulige barnet.

 

For meg er det nokså innlysende at noen av disse alternativene er bedre enn andre, men det er jo opp til deg, HI sammen med denne mannen å finne ut hva som er best for dere. Mitt råd vil uansett være at du legger vekk antipatien for en periode og prøver å ha en åpen samtale med fyren om hva som skjer. Beskriv at du opplever en endring i din relasjon til jenta og at du synes hun har endret seg. Spør hva han tenker at kan være årsaken og om han har noen forslag til løsninger. Han er nemlig nøkkelen til løsning, slik som det er nå ber du ham på sett og vis velge mellom deg og henne og heldigvis ser det ut til at det ikke er din versjon han velger. Du rår kun over deg selv og dine handlinger, det beste stedet å begynne er dermed med deg selv. Hva gjør du annerledes nå? Hva er det i ditt møte med henne som gjør henne "vanskelig"? Kan du justere på noe?

[Anonym bruker]

 

Barn er ikkje vanskelege, dei har det vanskeleg. Barn er ikkje vanskelege å like men det fins vaksne som har vanskeleg for å like barn. Du bør kanskje tenkjer igjennom kva for forventningar du har til jenta, faren og forholdet dykk i mellom. Det er eit stort ansvar å bli steforelder når barna ikkje har to foreldre. Eg syns ikkje du skal gjere det slutt, men eg syns du skal oppsøke hjelp for å redefinere jenta for deg sjølv. Du og mannen må kanskje få hjelp som par og for å definere roller og forventningar.  Ho har berre han, seks år er ofte ein vanskeleg alder. Då er det nok svært tøft å måtte forholde seg til ein "foreldar" som ho veit at ikkje elskar ho uansett.  Oppsummert: Du er vaksen og har tatt på deg eit stort ansvar ved å bli saman med ein mann som er aleine med eit barn. Du har ansvaret for å fikse relasjonen, ikkje seksåringen. Bli vaksen, ta ansvar.  Anonymous poster hash: 1533b...515

Joda,noen barn ER faktisk vanskelige! Disse barna er ondskapsfulle,utspekkulerte småjævler som gjør alt for å få det som de vil. Den verste sorten av disse barna,blir bedritne voksne! Heldigvis er det ikke mamge av dem sett i forhold til ikke-vanskelige barn, men de finnes jo!!

 

Anonymous poster hash: 5981f...84e

 

Og kor ofte er ein psykopat ikkje eit produkt at miljøet? Skal ein verkeleg gå ut i frå at denne morlause seksåringen er ein liten psykopat? Det er jo faktisk relativt naturleg at ho kjenner seg trua av TS og er redd for å miste far sin?

 

Anonymous poster hash: 1533b...515

[Gulltopp&Lillebjørn]

Hun er 6 år, uten en mamma. Faren er den eneste hun har hatt, og nå må hun dele ham med deg.

Hun er forvirret. Hun er liten. Og hun trenger å prøve seg frem.

 

Ja det blir utfordringer, men de får du takle.

 

Møt henne med kjærlighet, uansett hva hun kommer med.