Dere som ble mobbet gjennom skolegangen;

[Anonym bruker]

hvordan har det preget dere som voksne og nå som foreldre?

Jeg spør fordi jeg hadde en diskusjon med min mor i dag etter å ha lest om mobbing i Dagbladet i går.

Hun mente jeg ikke virket preget av det. Noe som er kanskje en fornektelse fra hennes side siden det aldri ble tatt tak i og pågikk fra 5 klasse til første året på VGS. 

Da sluttet jeg og flyttet til en annen kant av landet for å gå på skole og knapt kom på besøk i ettertid.

 

Jeg kjenner innimellom at jeg har problemer med å stole på folk når de sier fine ting om men, at de baksnakker meg når jeg ikke er der og alltid har en skjult agnenda for å ville være med meg. Selv om jeg har blitt voksen, mamma og  forlovet føler jeg meg plutselig som den fjorten år gamle jenta som ble stengt inne på do i storefri, ble kalt fæle ting og fikk beskjed om at jeg kunne ta selvmord fordi ingen ville ha meg der.

 

Hva slags kontakt har dere med de som mobbet dere? 

Anonymous poster hash: 44b09...3be

[Mamalarma]

Har ingen kontakt med de som mobbet meg. Hvorfor skulle jeg det? Jeg har det mye bedre uten dem.

 

Er gift, har barn og har det bra. Mobbeårene er for meg et tilbakelagt kapittel i livet mitt som jeg har kommet styrket ut fra. Jeg vil og kan ikke tenke og dvele med det, da vet jeg at det kan ødelegge det jeg har jobbet for etter ungdomskolen og jeg var kvitt mobberne.

 

eneste som irriterer meg er at jeg er dårlig på smalltalk. Jobber med dette. Vet ikke om grunnen stammer fra mobbingen.

 

Har egentlig ikke noen råd til deg. Alle er forskjellige og takler ting forskjellig. Men kanskje du har noen du kan prate med, fastlege og eventuelt bli henvist videre for hjelp til bearbeiding. Masse lykke til i alle fall. Send gjerne en pm om du vil spørre om noe du ikke vil ta på forumet.

[samlex]

Jeg har ingen kontakt med dem. Har i voksen alder gått et år i terapi, DPS. anbefales. Slet også med å føle meg verdsatt, god nok og elskbar og kjente mye på at jeg ikke passet inn noe sted. Dette er helt borte etter terapien, fantastisk godt!

[Anonym bruker]

Jeg har litt det samme. Tror aldri folk liker meg, og misliker å invitere alle uten om noen få gamle venninner med på noe, tror altid at de vil si nei og synes at jeg dum som inviterer

 

Men samtidig så har jeg jo venninner og kommer godt overens med kollegaer, jeg bruker bare litt god tid på å få nye venner. Tror forresten mest jeg har det sånn med andre kvinner, kanskje siden det bare var jentene som mobbet meg. Jeg har lett ved å snakke med mannlige bekjente og venner og har aldri hatt problemer med selvtilliten i kjæresteforhold.

 

Jeg er ikke norsk, så bor langt fra gamle skole kamerater og ser aldri dem som var slemme mot meg på skole. Jeg har noen av dem på Facebook, og det er helt greit, er ikke sur eller sint lengre

 

Anonymous poster hash: 4c09c...599

[Anonym bruker]

Ingen kontakt med mobberne, ingen ønske om det heller. Jeg sliter med å stole på folk og har ingen virkelig nære venner. Det savner jeg.

 

Anonymous poster hash: b8739...8f1

[Anonym bruker]

Har brutt all kontakt med jentene fra klassen. Flere har jeg ikke sett siden ungdomsskolen. For meg ble det en velsignelse å begynne på videregående skole. Har alltid vært skoleflink og litt ordentlig av meg, på vdg traff jeg likesinnede. I dag er jeg gift, to barn, flott jobb, et fint hjem og gode og nære venninnerelasjoner. Hadde aldri trodd at jeg skulle få et så godt liv. Likevel, jeg er sterk plaget av opplevelsen av utestenging fra barndommen. Har et lavt selvbilde, tenker alltid at nye mennesker ikke liker meg. Jeg er veldig redd for at mine barn skal oppleve det samme som meg, og har grått mange unødvendige tårer på vegne av min eldste sønn. Dessverre gjennopplever jeg traumene fra barndommen nå som jeg selv har fått skolebarn. Jeg vet litt om de som mobbet/utestengte meg, og det er litt med på å sette opplevelsene mine i perspektiv. De har nok selv strevd med egne forsømmelser i barndommen og har hatt lave prestasjoner på skolen. To av jentene er i dag døde, de fleste andre lever flyktige liv med mange partnere og barn her og der. Jeg var nok veldig annerledes enn de, hadde også litt trauste foreldre som ikke helt visste hvordan de skulle håndtere min ensomhet. Tror at jeg kunne fungert bedre sosialt dersom jeg hadde gått i en annen klasse.

 

Anonymous poster hash: 1060c...40b

[Anonym bruker]

Kort fortalt har jeg jo lav selvtillit, problemer med å stole på at folk kan like meg og virkelig vil være sammen med meg. Da jeg ble fryst ut av flokken så ordnet mamma opp, men det var jo sånn at de andre da MÅTTE være sammen med meg, og det ble jo bare falskt.

 

Videre er jeg veldig hårsår og tåler veldig dårlig kritikk.

 

Anonymous poster hash: 9a674...2c0

[Anonym bruker]

Det har preget meg mye i form av sosial usikkerhet - men likevel har jeg et stort nettverk og ingen problemer sosialt ( tilsynelatende for andre)

 

Jeg hadde egentlig jobbet meg gjennom det, men så opplevde jeg at datteren min ble mobbet i bhg, og da kom det tilbake med full styrke. Jeg merker at jeg takler ekstremt dårlig situasjoner hvor datteren min blir utestengt etc.

 

Anonymous poster hash: 1abdb...bbf

[Anonym bruker]

Ble mobbet i mange år.

 

Har slitt med dårlig selvtillit, klarer ikke å knytte meg til og "stole" på andre (resultert i få venner).

Jeg klarte veldig sjelden og tro at noen vil meg bare godt, taklet ikke å ta imot komplimenter.

 

Jeg ble i midten av 20 årene syk og depressiv. Gikk 2  år hos psykriater som fikk meg til å rydde opp i alle onde tanker og å legge fortiden bak meg.

I dag fungerer jeg  bra, men sliter fortsatt  med å knytte meg til andre.

 

Mobberne ser jeg sjelden og de få gangene jeg ser noen av dem er det bare et enkelt "Hei".

 

 

Anonymous poster hash: be293...caf