Depresjon (langt)

[Anonym bruker]

Jeg håper at noen med litt erfaring har tid til og ork til å lese, for jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre.. Jeg er venter barn nr. 2, har et barn på 1 og et halvt år fra før. Samboeren har reisejobb, og jeg kjenner få folk her jeg bor. Jeg kjenner at alt virker så svart om dagen, til tross for at jeg i utgangspunktet ikke har noe å klage over!

Jeg har et friskt barn som ikke er vanskelig på noen måte, men som bare er god og snill og glad i meg. Samboeren min er kjempesnill, når han er hjemme (ikke på jobb) er han sjelden ute på andre ting, men mye sammen med oss her hjemme, han er superflink med barnet vårt. Babyen i magen ser ut til å være frisk og normal og jeg er i fysisk god form i forhold til svangerskapet. Jeg har en fantastisk jobb, og flotte kolleger å jobbe med. Jeg har en fantastisk god familie og jeg har mange gode venner (de bare bor litt langt unna).

Allikevel er jeg bare nedfor å føler at jeg er så mislykket, ikke med det jeg har rundt meg, men med meg selv som person. Jeg klarer liksom aldri å være bra nok, føler alltid at det er 1000 ting jeg burde gjort. Jeg har masse husarbeid som burde vært gjort, jeg burde lekt mer med barnet mitt og funnet på mer med h*n, jeg må spise mindre og trene mer, jeg burde gått mer skole, jeg burde prøve å være mer sosial med andre enn de jeg kjenner godt, jeg burde ha mer sex med samboer. I tillegg til dette bekymrer jeg meg for alt vondt som kan skje, og hvis jeg ikke bekymrer meg så er jeg redd for at jeg er for lite bekymret og avslappa og tenker at da skjer det hvertfall noe fælt... Jeg er redd for at de jeg liker og som jeg tenker at liker meg, egentlig tenker at jeg er slitsom og irriterende og bare henger med meg og snakker med meg iblant for å være greie. Jeg føler og tror at samboeren min egentlig ikke elsker meg på ordentlig, men bare "endte opp" med meg og nå er det for sent å finne seg noen andre uansett.. Jeg er ikke spesielt god til noe som helst, og ikke over snittet smart heller, og sjenert er jeg også.. Jeg klarer liksom aldri å gjøre noe som er bra for andre føler jeg, og jeg klarer aldri å bli likt på ekte.. Hva skal jeg gjøre? Det er så vanskelig med alle disse tankene på en gang, jeg klarer liksom ikke å håndtere alt på en gang, og vet ikke hvordan jeg skal "sortere" alt. Jeg vil ikke snakke med samboeren min, for jeg tror ikke han skjønner, han vil bare tenke at jeg er lat og at jeg bare må "ta meg sammen" så går det over. Jeg vil heller ikke bry vennene eller familien min om dette, for de har helt sikkert andre ting og tenke på. Skulle ønske jeg bare kunne knipse med fingrene og få "alt på stell", nå føler jeg at jeg bare har lyst til å legge meg under dyna og ikke stå opp på noen dager (bortsett fra at jeg ikke hadde klart og være uten barnet mitt så lenge da )

 

Huff, det her ble nok sikkert ganske rotete, men må bare få det ut på en måte, og hadde satt veldig pris på råd fra andre som kanskje kjenner seg litt igjen

Anonymous poster hash: 8ae13...76c

[FruMille]

Hei kjære deg, jeg føler med deg.

Her selv vært gjennom en depresjon. jeg slet med spiseforstyrrelse, forholdet til min daværende samboer, og dårlig samvittighet for at jeg ikke hadde begynt på utdannelse. Når man er deprimert, noe som du skriver, så vil man bare ligge under dynen og ikke stå opp. Men tenk hvor heldig du er! Du har en god samboer, et flott barn og en til på vei, venner og familie som kommer til og støtte deg fullt ut hvis du bare forteller dem at du sliter for tiden. Der å få snakket om de følelsene har utrolig mye å si, hvertfall hjalp det for meg. I motsetning til deg, så skjønte jeg ikke selv at jerver deprimert og hadde en spiseforstyrrelse før det smalt en dag! Ut av det blå så stormet jeg gråtende ut av kontoret til mor min, over en filleting hun sa. Da ringte hun til min daværende samboer og lurte på hva som skjedde med meg. Da kom alt fram og mor min bestilte time til psykolog med det samme! Motvillig gikk jeg med på dette, men gu så godt det var å få ut følelser og kaoset som herjet i hodet på meg. Ting ble satt i perspektiv, og jeg fikk virkelig orden i tankene, ikke gikk jeg til psykolog mange ganger før jeg kom meg noen Lunde ovenpå igjen! Jeg gikk ut fra samboerskapet etter noen mnd, etter å ha vært sammen med han i 5 år, en tøff avgjørelse, men det beste for meg. Det gjorde også at ting ble bedre for meg, da det som tidligere nevnt ikke var et godt forhold de siste årene. Jeg ble sakte men sikkert bedre dag for dag og så lysere på livet. Jeg begynte å ta opp fag på voksenopplæringen, traff mannen i mitt liv og fullførte sykepleien. Så du må prøve og tenke at det alltid er lys i enden av tunnelen selv om det er mørkt nå. Hvis ikke du klarer å uttrykke deg for samboer, venner eller familie, så skriv gjerne ned tankene i et brev til dem, du vil garantert få hjelp av han/de. Du skal ikke ha dårlig samvittighet over ikke få tid til alt, for slik er det med alle og enhver, vi kan ikke rekke over absolutt alt og prestere 100% hele tiden. Dessverre har dagens samfunn blitt slik at det forventes mye av en,men man må lære seg og prioritere det man selv mener er det viktigste i livet! Dette kommer du igjennom kjære deg, tenk som sagt på hvor heldig du er som har et godt nettverk rundt deg! God klem fra sykepleieren som misunner deg med bebis i magen ;-)

[Anonym bruker]

Gå til legen din og få henvisning til psykolog.

Ikke gå med dette alene.

 

Anonymous poster hash: 73cd6...d9b

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar og råd, det betyr mye!! Jeg vet jeg kanskje burde snakke med psykolog, det kommer jo til å gå utover de rundt meg tilslutt og det vil jeg ikke. Men jeg har vært hos psykolog en gang for lenge siden, og jeg klarer ikke åpne meg, jeg klistrer på en smil og later som om alt er bra, selv om jeg har veldig lyst til og fortelle.. Men mulig jeg er mer heldig med psykologen nå enn det jeg var sist.

 

 

Anonymous poster hash: 8ae13...76c

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar og råd, det betyr mye!! Jeg vet jeg kanskje burde snakke med psykolog, det kommer jo til å gå utover de rundt meg tilslutt og det vil jeg ikke. Men jeg har vært hos psykolog en gang for lenge siden, og jeg klarer ikke åpne meg, jeg klistrer på en smil og later som om alt er bra, selv om jeg har veldig lyst til og fortelle.. Men mulig jeg er mer heldig med psykologen nå enn det jeg var sist. Anonymous poster hash: 8ae13...76c

Kjemien og relasjonen med psykologen har mye og si, så da var du uheldig sist. Overrasket over at psykologen ikke fikk deg i snakk, sier mer om han/henne. Uansett så håper jeg at du kommer deg fort ut av den tunge perioden:-)

 

Anonymous poster hash: d2808...902

[Anonym bruker]

Du beskriver meg, du!

Har dessverre ingen gode råd å komme med, men du skal vite at du ikke er alene om å føle slike ting. 

Anonymous poster hash: e7775...b0b

[Anonym bruker]

Du beskriver meg, du!

Har dessverre ingen gode råd å komme med, men du skal vite at du ikke er alene om å føle slike ting.

 

Anonymous poster hash: e7775...b0b

Trist å lese at du også har det sånn!

Vi får prøve ut psykolog begge to, kanskje det faktisk hadde blitt bedre, det kan sikkert ikke skade å prøve Men er vanskelig å ta steget å spørre om henvisning..

 

Anonymous poster hash: 8ae13...76c

[Laufeyson]

Huff, stakkars deg! Sender deg en klem <3

Først, ta kontakt med legen din og be om henvisning til psykolog. Dette kan det være noe ventetid på.
Det jeg anbefaler er å dra på biblioteket og lån noen bøker om kognitiv terapi.
Det går ut på å forandre måten du tenker på. Boken Kongen anbefaler hjalp meg mye da jeg var lengst nede
Denne typen terapi kan ta lang tid; selv etter tre år faller jeg til tider tilbake til gamle vaner når det kommer til hvordan jeg tenker og ser på ting.

Men det er flott at du selv ser alt det gode du har rundt deg! Det er "bare" tenkemåten din som drar deg ned. Med en psykolog, kanskje ring en god venninne og avtal besøk så du får snakket ut om det, så vil du muligens se litt annerledes på alt?

Lykke til, og kos deg med den herlige ungen din og den lille du har i magen!

[samlex]

Bestill deg en legitime og be om hjelp. Jeg tenker du godt kan ta med innlegget ditt og gjenfortelle. Jeg synes det beskriver godt hva du sliter med. Psykolog eller psykiatrien, jeg hadde best utbytte av samtale med psykiatrisk sykepleier , som nevnt over, er det ikke alltid man klaffer med terapeuten, men da er det verdt å prøve en ny.

[Anonym bruker]

Tusen, tusen takk for alle råd og fine svar! Selv om dere ikke kjenner meg eller jeg dere, så setter jeg så stor pris på det, dere orker faktisk å svare og bry dere,det sier mye om dere syns jeg

Jeg skal lese den boken du tipser om over her, og jeg må prøve å snakke med noen, har utsatt det altfor lenge, har hatt lyst til å snakke med noen i mange mange år, men er så redd for å være til bry, men med en psykolog er det jo jobben hans/hennes, så da blir det jo litt annerledes tenker jeg.

 

Anonymous poster hash: 8ae13...76c