Gråter over barnehagestart

[Anonym bruker]

Har en ett år gammel datter som nettopp har startet i barnehage. Har ikke godt inntrykk av stedet. For få ansatte, for mye bråk, for stor avdeling (14 barn), flere nye ettåringer, ingen "rolige" steder i bygget.

 

Gråt i natt, og orker ikke tanken på å sende henne dit...

 

Har noen opplevd det samme? Vurderer å jobbe deltid en periode, slik at hun kan være der så lite som mulig.

 

Hvordan ble samfunnet vårt slik at økonomi, og ikke barnas beste, skal styre? Er det virkelig noen som mener at barnehage er bedre enn foreldrenes omsorg for ettåringer? De aller fleste barnehager drives jo etter økonomiske prinsipper (færrest mulig ansatte per barn osv).

 

Synes dette er så sørgelig å tenke på.

 

Datteren min gråt ikke da hun var der, og virket blid etterpå, men jeg har likevel en veldig dårlig magefølelse rundt dette.

Anonymous poster hash: e3e2f...159

[Anonym bruker]

jeg tror de fleste sitter med en dårlig følelse i magen etter å ha sendt barna i bhg for første gang. Gi det en sjanse, la datteren din finne seg til rette før du bestemmer noe også må du bli kjent med barnehagen og de ansatte. 

Anonymous poster hash: e761a...420

[Anonym bruker]

Derfor må foreldre komme på banen og presse på politikerne. Om økt bemanning, økte bevilgninger til bhg etc. Bhg ansatte fortviler og har ønsket økt bemanning siden det ble innført full dekning og økt antall barn inn på avdelingene.

 

Anonymous poster hash: 2f877...6ae

[Anonym bruker]

Takk for innspill. Føler jeg ikke vet noe om stedet. Pappaen har vært innom på tilvenning i flere dager, og på min første dag der, ble jeg "sendt ut" etter kort tid.

 

Kommer til å sitte på jobb og lure på hvordan hun egentlig har det. Er hun redd..? Er hun usikker? Blir hun passet godt nok på? Savner hun foreldrene? Forstår hun at vi kommer tilbake?
 

Hvordan kan jeg vite om en ettåring trives eller ikke. Ped.lederen fastslo at "dette gikk fint - hun har ikke grått noe". Men, er ikke det litt lettvindt..?

 

 

Anonymous poster hash: e3e2f...159

[Anonym bruker]

De fleste av oss må jo jobbe for å få det til å gå rundt, men jeg har spart penger hele svangerskapet, hele permisjonen og hatt kontantstøtte så jeg har vært hjemme med barna til de har vært 1,5 år. Ved å skrape utgiftene til beinet, spare alt av feriepenger, skattepenger og bursdagspenger, ha avdragsfrihet på lånet en periode og ellers leve sparsommelig har det gått akkurat.

 

Har også brukt tid på å finne en barnehagen jeg liker, har vært så heldig å få plass til barna der. Det er 4 avdelinger på bygget og småbarnsavdelingene har 9 plasser og 3 ansatte. I tillegg bruker de studenter i praksis og lærlinger aktivt så de er alltid godt bemannet. Godt stabilt miljø med ansatte som har jobbet der i flere tiår. Da føles det trygt å ha barna i barnehage, og de stortrives...

Anonymous poster hash: b634a...7a4

[Anonym bruker]

Skulle virkelig ønske jeg hadde gjort det samme som deg..

Anonymous poster hash: e3e2f...159

[Anonym bruker]

Tror det er normalt å føle det sånn for de fleste. Har en venninne som slet veldig og bare utsatte og utsatte. Gikk tregt å komme igang fordi hun bare tenkte på det negative og det at ungen gråt. Unger gråter gjerne den første tiden, men tok ikke lange tiden før ungen bare pilte inn med et smil om munnen. Ungen stortrives.Gi det en sjanse. Regn med litt gråt i starten, det er ikke uvanlig. Verst for mor. Du må være rolig og stødig hvis ikke blir barnet enda mer utrygt. Så får du se at både du og barnet vil få et passe avslappet forhold til det hele. Prøv å se det positive i det også :-)

 

Anonymous poster hash: ac32f...f2f

[☆☆☆]

Er vel ingen som meinar eittåringar har det bedre i bhg enn heime. Einaste føringa frå samfunnet er vel at familien må betale for denne ekstra tida sjølv.

[Anonym bruker]

også må du være aktiv som forelder. Spør og grav. krev informasjon.

 

Anonymous poster hash: ac32f...f2f

[Anonym bruker]

Det hadde vært så mye enklere hvis jeg hadde hatt tillit til barnehagen. Hvis jeg visste at vi hadde fått plass i en av barnehagene jeg ønsket (og ikke tok den eneste som hadde ledige plasser..)

 

 

Anonymous poster hash: e3e2f...159

[Anonym bruker]

Man har selv et valg, jobbe feks litt redusert, ta permisjon fra deler av stillingen, bste er kansje hvis mor og far kan redusere litt begge to, eller kansje se på arbeidstider. Feks en jobber sent, en tidlig, så leveren en og den andre henter. Mange hjør dett mens barna er små. Reduserer man feks 10-20% av stillingen kan man kansje ha barnet hjemme en dag ekstra, pluss ha korte dager.

 

Sett deg ned diskuter med mannen/ pappan og se om dere finner en løsning samen, hør med arbeidsgiver.

 

Barna er små en gang, denne tiden er kjempe verdifull og kan ikke måls i penger overhode.

 

Anonymous poster hash: 86206...c85

[Anonym bruker]

Dersom du har mulighet så hent på litt tidlige tidspunkt av og til. Uten å si noe til til personalet at du kommer tidlig.

 

Da får du sett litt hvordan hun har det. I hente ig leveringssituasjoner får du ikke et inntrykk av dagen pga mange unger kommer og går samtidig.

 

Anonymous poster hash: d7963...d13

[Anonym bruker]

Ikke noe hjelp å hente av samboeren min, som er konsulent, og ikke kan jobbe lite eller redusert, ifølge ham selv. Han kommer til å levere halv ni-ni-tiden, og jeg skal prøve å hente 14.30-15.00-tiden - bruker opp alt jeg har av avspasering og eventuelt noen feriedager sånn i starten.

HI

 

Anonymous poster hash: e3e2f...159